«NWO» vs. «BRICS» og «multipolaritet»

For at et land, eller for den saks skyld, et såkalt samfunn mtp. fremtiden skal kunne fortsette å simpelthen eksistere, så må det på sett og vis fortsette å fundamentalt funksjonelt forbedre seg for å unngå forfall. Forfall i store, gjerne ganske sammensatte og evt. samtidig ganske komplekse systemer, manifesterer seg i helhet ganske langsomt, og er dessuten ofte mindre synlige for de fleste, spesielt på «toppen» av menneskets siviliserte, men segmenterende sosialhierarki. Vesten befinner seg ganske åpenbart i flere former for forfall per i dag. Økonomi, valuta og energi er i denne sammenheng å forstå som blodet i legemet. Foruten blir det forfall.

Dollaren som vestens verdensledende valuta har lenge vært under lupen av div. kritikere som spår den død, nærmest daglig. Hvor realistisk er dette, og hva vil i så fall kunne ta over? Er koalisjoner som «BRICS» på sikt en reell utfordrer, et faktisk realistisk alternativ, eller er det allerede forfeilet?

Alle sivilisatoriske forfall er selvsagt å forstå som særdeles relative, og det på mange måter, delvis vil det også si at bare i de aller mest ekstreme tilfellene er kollapsen så omfattende kataklysmisk at den virker bokstavelig utslettende på både kunnskap og dets folk. Den mest anerkjent alvorlige relative kollapsen, særdeles så med tanke på teknologisk stagnasjon vis a vis kulturell kollaps, fant sted etter vest-romerrikets fall rundt ca. 470, forbi de såkalte mørke århundrene i middelalderen, og egentlig frem til Renessansen.

Men situasjonen i dagens verden er ganske annerledes enn den gang, og nærmest ikke til å sammenligne, dog med det unntak at datidens mer enn midlertidige stopp og stans i den teknologiske og kulturelle utviklingen, ’tilfeldigvis’ også skjedde på samme sted, og med de samme folkene, som en syklus nokså verdig. Og det samme vil presumptivt være tilfelle mtp. fremtidens kollaps og «reset», i alle fall med tanke på hvor de sivilisatoriske initiativene og teknologiske evnene er sterkest representert, endog i hva som i dag er forstått som den «globale landsbyen».

Spørsmålet som er mer aktuelt dagens verden og system, og med tanke på evt. relativ kollaps, er snarere hvilke faktorer som utgjør en realistisk økonomisk konkurranse og evt. differensiering per (energi)effektiv distribusjons-modell til det rådende. Konkurransen mellom komplekse systemer er ikke nødvendigvis et såkalt teknisk nullslumspill, men det er likevel alltid en klart tapende part, og slike tap tenderer å bli koeffisienter av tid, spesielt i et såkalt globalistisk system, og er og har for mange land gjennom historien blitt forstått som en eksistensiell kamp.

Håp om forfall og profitt

De mange dumme dommedagscenarioene som profeteres har som oftest profitt for øyet, og de som snakker om dollarens drastiske fall er ikke noe annet enn synsere og kynikere. Fortellingene om en nært forestående dollarkollaps spres på internett, og har som regel like liten troverdighet og presisjon som diffuse religiøse spådommer. Men dette er altså selve drømmescenariet for mange, og noe som gir dem mening. Angående dollarens teoretiske kollaps, inkludert hva av evt. problemer som betinges av USAs statsgjeld, så er dette rett og slett ikke mulig per nå, og det nærmest uansett. Unntaket ville kanskje være om USA ble truffet av en type asteroide på størrelse med Vredefort.

Omtrent sytti prosent av det verden har av transaksjonell verdi er først og fremst denominert i dollar, inkludert energieksporten. På grunn av dette enkle faktum alene, så finnes det alltid en større kjøper enn en selger for hver dollar som måtte blir «printet». En annen grunn til dollarens overlegne markedsposisjon, foruten de tekniske, teknologiske garantiene, inkludert USAs militærmakt, som i realiteten er hva som underbygger dollarens globale prevalens, er nært relatert til hvor viktig det er å forstå at all valuta er et spørsmål og en konkurranse om likviditet. Og her skårer FIAT-dollaren per disse kriteriene overlegent.

Men dette kan nok for mange også samtidig virke nokså paradoksalt, men likevel hva som har sørget for både en såpass stabil dollar, dvs. i forhold til andre valutaer over mange år, og hva som i realiteten derav er en relativt lav inflasjon. Inflasjon må heller og derfor aldri, i hvertfall en slik valutastrategisk kontekst, forstås som noe betinget av såkalt «pengemengde», fordi det blir fullstenidig feilslått og navlebeskuende med tanke på alle andre innvirkende monetære faktorer. Dette forstår de færreste av kritikere og synsere, og er heller noe de ikke vil forstå, fordi mange av disse forsøker tjene penger på å spy ut sitt, i aller beste fall, halvteoretiske nonsens.

Relevant: Mer om inflasjon—Idioter og deres renter, kompleksitet, korporasjoner og «kapitalistiske» konspirasjoner

Det at dollaren er «stabil» betyr forhåpentligvis selvsagt ikke at den ikke faller i verdi. Dollaren synker stabilt ettersom økonomien blir større. Dette er noe annet enn å forstå det hele som et utslag av netto pengemengde med hensyn til hva som misforstås som intermitterende

inflasjon. At prisnivået for saker og ting stiller seg annerledes i dag enn hva det gjorde før, har først og fremst med at den berømmelige «effektiviseringen» egentlig ikke står synkront i forhold til produksjonen av nye varer og tjenester. Dette er den enkleste realiteten som mange ikke klarer å innse. I stedet skylder man på printingen av penger, som for de aller fleste utenfor de effektiviserte produksjonssektorene er selve grunnen til at de i dert hele tatt har kunnet opplevd en relativ velferdsøkning. Problemet med dollaren, er hvordan dens hensikt og praksis ikke er overstemmende nok, og at denne diskrepansen misbrukes av et eller korrupt system som opererer nærmest helt vilkårlig. Dette er også noe av hovedgrunnen til at kryptopenger blir forstått av mange som et relevant alternativ.

«BRICS» som en (ut)konkurrerende faktor?

Prosessen, eller snarere, konkurransen hvor dollaren, og med den, USA som samfunn, vil erstattes av en annen «supermakt», vil heller ta lang tid. Noen mener å forestille at denne proessen allerede har begynt i form av «BRICS»-koalisjonen, som hadde toppmøte for to uker siden der Argentina, Etiopia, Iran, Saudi-Arabia, Egypt samt De forente arabiske emirater fremholdt å slutte seg til Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika.

Det som startet som en mer praktisk måte å identifisere fremvoksende økonomier på, er nå relativt plutselig blitt til en handelskonføderasjon av land som lover å samarbeide med hverandre om «globale spørsmål».

Det aller mest kategorisk kritiske i dette foreløpige økonmiske samarbeidet, går ut på å handle med hverandre i sin lokale hjemmevaluta i stedet for «petrodollaren».

Relevant: Valutakrig, verdi, energi og kostnadene

Mange mener BRICS er en trussel mot dollaren, og at de pågår en såkalt effektiv nok «de-dollarisering». Ja, disse landene er noen av de største økonomiene i verden, og ja, de har mange mennesker og store, om ikke noe isolerte internmarkeder— omtrent 40 % av verdens befolkning. Det aller viktigste er at de kontrollerer rundt åtti prosent av verdens energiforsyning.

Hvis disse landene først bestemmer seg for å f.eks. eksklusivt handle energiprodukter i noe annet enn dollar, vil USA og dollaren selvsagt lide betydelig.

Det har ‘alltid’ vært overskuddsetterspørsel etter dollar i verden, og hvor de ikke har vært det, har «Washington» v/Pentagon og USAs sentralbank vært i stand til å skape så mange dollar som den trenger for å opprettholde sin egen økonomi, og samtidig diktere verdens realpolitiske rammer med sitt globale militærimperium, og som sagt, uten av den grunn å forringe seg i form av inflasjon.

Dette har igjen latt den innenlandske økonomien vokse, det til tross for massive låneopptak mulig fordi man har eksportert dollaren som ledende verdensvaluta, hvorpå dens likviditet er suveren mtp. utlånsbetingelser etc. Det er som sagt ikke penge- såvel som lånemengden i seg selv som har sørget for relativt dårligere tider i USA, men snarere, den videre nedadgående kommersielle lønnsomheten på bakgrunn av den globale markedskreasjonen som disse statsobligasjonene tar for stor høyde for, på alle måter, inkludert grådighet og systemisk korrupsjon. Situasjonen i verden er riktignok i ferd med å endre seg fra et mer eller mindre økonomisk og finansielt status quo mtp. dollaren.

Da russerne bestemte seg for å akseptere kun rubler for betaling, gjorde de det for å forsvare økonomien sin mot sanksjonene som ble pålagt av Vesten. Da det fungerte og rubelen relativt raskt stabiliserte seg, demonstrerte dette til verden at det finnes et liv utenfor dollaren. Og verden trenger Russlands olje, gass, landbruksprodukter, og i økende grad, hva de etter hvert vil være i stand til å produsere av andre varer. Hvis de krever rubler som betaling, betyr det at verden også trenger rubler. Dette er i hovedtrekk hvorfor «BRICS» har gått fra en betegnelse til en handelskonføderasjon. Antakelsen er at hvis russerne klarer dette, så kan andre land følge. Vesten er har også gjort seg mer avhengig av Kina enn de burde, deriblant fordi man har overvurdert sin egen evne, samt potensialet for å forvalte tekniske kompleksiteter, f.eks. i form av markedsledende teknologier, særs verdensledende «tech», som i dag går usikre tider i møte.

Synkende økonomier

Etterspørselen mtp. dollar har vært synkende, og dette er indirekte en årsak til inflasjonen i vesten. «Plandemien» gjorde stor skade, og omveltet mye av såkalt «balanse» i markedene, spesielt sådan mtp. distribusjon, produksjon samt investeringer. Inflasjonen man opplever er et resultat av denne generelle ubalansen og omveltningen. En slags restrukturering etter et relativt lite finansielt sjokk, men på en relativt stor skala.

Selvsagt, så er systemet på mange måter korrupt og/eller evt. inkompetent. Ifølge sentralbankenes syn, er inflasjonen noe som må tuktes med å øke prisen på penger, og ruinere økonomien enda mer hvor den nå befinner seg, hvilket bare betyr at de berømte «forskjellene øker» enda mer. Misstyringen og den generelt ufornuftige forvaltningen av bla. dollaren og økonomien i bunn, er den største trusselen mot dollaren, og ikke «BRICS».

Selv om BRICS-landene har en lovende teoretisk demografisk ledelse på dagens døende «vesten», med sine fundamentale debiliteter og degenererte forhold, så har mange av disse landene åpenbart fundamentale, og ganske vesentlige problemer, deriblant enorme aspekter av økonomisk ulikhet og fluktuerende forhold med tanke på handel seg i mellom uten noen felles valuta. F.eks. Indias internmarked er riktignok enormt, men isolert og fundamentalt fattiggjort. Argentina sliter med store monetære problemer, noe som der er blitt topp-sak i den politiske valgkampen, hvor liberalistene diskuterer å innføre dollar om de vinner. Problemer som dette er også hovedgrunnen til at «BRICS» spekulerer i en gullstandard-festet valuta, men dette har ikke noe med selve dollarens markedsposisjon å gjøre. På mange måter er dette tvert imot umiddelbart ulønnsomt med tanke på likviditet og såkalt «de-dollarisering».

Men mye av dette forstår ikke mange ensporede, og i beste fall kontrære synsende system- og fritidsøkonomer likeså, hvilket det tilsynelatende trykkes frem flere av hver dag etter som tematikken blir mer og mer relevant, skal vi tro.

Det store spørsmålet med tanke på relativ kollaps forblir dog ubesvart og i det aller fleste tilfeller ikke engang stilt, hvilket er om «vestlige» «ledere» egentlig forstår, og er villige til å forstå hva som skjer og hva som er i ferd med å skje med deres land og deres korrupte systemøkonmier. Det foregår en ekstrem befolkningsutbytting i «vesten», noe som garantert vil føre og medhøre til et uunngåelig forfall med tanke på kompetansesnivå, som igjen vil føre til kollaps mtp. store og små systemer av div. kompleksitet, som på mange måter er den eneste konkurerende faktoren igjen i den globale økonomien. Man har opphevet alle de andre «grensene», bokstavlig talt, og man kan med liten rimelighet forvente at visse land på den basis skal kunne utkonkurrere andre land.

De som vil stå igjen med økonomiske fordeler, er heller ressursrike land som Russland, det sammenlignet med f.eks. et velferdsdekadent og forfallende USA, hvor de aller meste pengene går til «sosiale programmer», og programmeringer derav, og hvor effektiviseringen går i revers, bla. med tanke på «grønn» korrpusjonspolitikk. Alt dette preger også Norge i snart en vesentlig grad, som selvsagt skal være «best i verden» mtp. å avvikle bortimot sin eneste funksjonelle og konkurransedyktige eksportindustri mtp. profittmarginer, og stiller således i samme klasse som de fleste andre vestlige land. Den svekkede kronen er, i likhet med dollaren, også relativt nylig, på stort hell delvis fordi politikerne i Norge er like idiotiske som «demokratiet» fordrer og nødvendigvis uansett forlanger av såkalt fornuft og fundamental økonomisk forståelse.