NRK starter opp det stedlige sommer-svermeriet for politisk indoktrinering, og forskånelse av den «demokratisk» totalitære definisjonsmakten

Anders Behring Breiviks større siktemål med «aksjonen» på Utøya, var å ifølge han selv, å både straffe og samtidig «strupe rekrutteringen» til hva han forsto som en korrumperende ideologisk konsolidering innenfor de tunge politiske ‘blokkene’, spesifikt med tanke på ungdomspartienes rekruttering. Foruten hendelsene, så kan den kategoriske hensikten forstås som fornuftig på mange måter. Forstå her hva og hvordan du leser. «Ungdomspartiene» fordømmer selvsagt all slik kritikk som et kategorisk onde, altså ikke bare skytingen, men også selve potensialet for slike resonnement forsøkes rasjonalisert fullstendig av de ‘demokrati-radikale’ rett som det er, bla. fordi dette er såkalt «hat», «fremmedfiendtlig» og «anti-demokratisk».

NRKs oppgave, som allmennkringkaster i så måte, er å ifølge deres egne retningslinjer å verne om de institusjonaliserte illusjonene som «samfunnet» angivelig er avhengig av for å forestilles å «fungere», bla. at «demokrati» er den kontinuerlige løsningen på alle «utfordringer», selv de som «demokratiet» skaper ut av nærmest ‘ingenting’. Metoden for mediene er å fremstille de «demokratiske» som de «gode», delvis med å bombardere dem med diverse av sympati, spalteplasser og annet av saliggjøringer, samtidig som man idiotforklarer motstandere som onde, og som en eksistensiell trussel mot selveste «samfunnet», fordi disse visse er ‘skeptiske’ til hva som i realitetenes verden bare er en fingert meningsbrytning og et tåpelig, dysfunksjonelt politisk teater.

«Demokrati» brukes enn så lenge og effektivt nok som et slags stråmanns-argument av dets systemspillere, og er sanksjonert per Grunnloven som offisiell styreform i Norge. Det er imidlertid aldri noen som helst antydning til diskusjoner rundt dagens feilslåtte «demokrati» og samfunns-strukturelle føringer derav. Løsningene er alltid mer av hva som allerede finnes, og ungdomspolitikernes indoktrinering går hovedsakelig på å videreføre den partipolitiske plattformen. Det er altså snakk om en ganske totalitær tilnærmingsmåte som effektivt er egnet til å eliminere alt av fornuftig, motstand og faktiske fremstillinger. Alt som virker kontrært med det konvensjonelle og kontrollerbare forkastes bevisst med fordel for utrert, falsk og forskansende ideologisk kontroll av grunnpremissene i en teknisk dysfunksjonell, og økende desperat «demokratisk» realitet av feilslåtte politiske forestillinger, hvis ledere snart står nakne foran folket alle sammen. «Folket» er imidlertid ganske blinde, demoraliserte, eller nå, som følge av ekstrem innvandring, ytre fiender som egentlig bare kan vente på at de og deres etterkommere tar over styringen av landene som ga dem «opphold».

«Høyreekstrem hets, fæle kommentarfelt og voldtekts-trusler fra nynazister»

Det er det samme hver gang, og hvert år, spesielt rundt sommertid, at ungdomspolitikerne i det så inkluderende «demokratiet» og integrerende samfunnet, i formtro skriveri som dette her, geniforklares som gode, rettferdige, modige, etc via villfarelsen at nå onde nazister og høyreekstreme ønsker dem vondt, og truer med å voldta rødstrømper i ekstrem-venstre. Forresten, å påstå at noen har truer deg med voldtekt, kan i et «likestilt» samfunn, kan vel fort forstås som en form for skryt, «womansplaining» og generell innbilskhet? Alt er snart mulig.

Utenom det, så er diskurs, uansett art så lenge den ikke er voldelig og regelrett å oppfatte som trusler per straffelovskrav, å forstå som noe slike ungdomspolitikere burde vært bedre forberedt på, der de fra første dag flaskes opp på ideologiske posisjoner, som skaffer til veis primitiv psykologisk bekreftelse via organisert sosialisering. Mer kynisk og spesifikt metodisk, drilles flere av disse ungdomspolitikerne i å essensielt resirkulere ideologiske pretensjoner, og mer enn som oftest posisjoner uten særlig substans, men som snarere er av en slik umiskjennelig rigid og stupid argumentasjon de selv blir sveiseblinde av.

Alt dette av substans; politisk pisspreik, er ikke noe selvlært, organisk, autentisk, fornuftig eller nyttig, men noe aspirerende maktsøkere og konforme undermålere læres opp til av andre NPC’er innad i de ‘forskjellige’ partipolitiske indoktrineringsfabrikkene. Dette kan like rimelig betegnes som det ‘ungdoms-partipolitiske komplekset’ i Norge, som per capita er ett av de mest omfattende i verden. Dette er altså spiren til demokratiet i Norge—blytung indoktrinering og konformisme som konsoliderer det politiske domenet i navnet av såkalt «pluralisme»—nomine.

Dette er for meg ukjent, og jeg er midt inne i denne maskinen, samt vel èn av de veldig få i Norge som evt. evner å formulere meg frem samt enkelt forsvare mine ideologiske posisjoner i møte med folk fra både «høyre» og «venstresiden». «Nynazister» som møter opp på venstrepopulistiske, pseudo-rebelske arrangement i Norge, er forsåvidt trolig ikke «nynazister», men snarere mer vanlige folk som disse ‘venstreekstreme’ selv har mistet bakkekontakten med i «demokratiet», og sånn sett derfor forstår folk i «midten» som «ekstremister», altså som følge av sin egen relativt økende progressive politiske posisjonering og generell mangel på formuleringsevner, evner generelt, egentlig.

Relevant: Rasjonaliseringene og den ‘nasjonalsosialistiske distanseringen’ løper løpsk—«Norge har bare fire nazister!»

De mer vaskeekte miljøene er ikke engang å forestille som marginale i Norge, noe «demonstrasjonen» i Oslo for en tid tilbake demonstrerte. Venstrefolk har tradisjonelt hatt løgn og forledelse av folk som kjernen i sitt «profesjon» som «politikere», så her kan vi rett og slett ikke gjøre annet enn å tvile over noe som uansett burde betraktes som en kategorisk trivialitet i kontekst av hva som i en sann demokratisk forstand, og hva som er av naturlig friksjon mellom foreskjellige forestillinger og perspektiv, noe «demokratiforkjemperne» ønsker bort, fordi det utfordrer dem for mye.

Slike beretninger står i stil til div. tilsvarende «Me-too»-anklager og systemiske påstander om utpreget voldtektskultur på amerikanske universiteter av kvinner som ikke klarer å skaffe seg til veis annet enn stakkarslige, konforme og fysisk patetiske, venstreorientere menn.

Falsk ‘to-veis-toleranse’, og platået av demokratisk-ideologisk potensial

Spillereglene i «demokratiet» er som de tolereres å være. Derfor tilkommer det trolig samtidig en slags plikt å tolerere motbør, spesielt i kontroversielle saker, for å anse seg som å være meningsberettiget og definitft sådan som en «representant». Problemet er at partipolitikere kun representerer seg og sitt parti, og ikke folket. Det er den store løgnen utad partiet, samt innad på Stortingets «parlamentarisme». Samtidig oppfordres folket i «demokratiet» til å «tolerere» alle negative endringer som politikerne eksperimentelt iverksetter. «Toleransen» inkluderer ting som halshugging i dagslys og på åpen gate, samtidig som en serie-kriminell «minoritetperson» i USA dør av knark-overdose utløser verdensomfattende protester mot «politivold» og «rasisme».

Samtlige demokrati-forherligere i Norge burde lese seg opp på stats-filosofisk argumentasjon og perspektiv som spesielt vedrører og kritiserer det moderne-massedemokratiske eksperimentet. Mye, om ikke en ganske overvekt av slikt finnes på herværende nettside, og er for mange til å linke.

Relevant: Demokratiets dødsdom og dumme begjær for den «perfekte politiker»

Problemet de aller fleste vil forstå seg frem til etter man innser hvor uskikket demokratiet er, vil så være hva man skal erstatte det med, hvorpå svaret er at slike statsstyringsystemer eksisterer formulert, og mange er greit forstått, med variasjoner implementert i forskjellige land, men noe som aldri vil implementeres i et nåværende system før det spiller fallitt for Folk Flest™, fordi politikerne har fått for mye makt betinget av den demokratiske maskinens utrettelighet.

Relevant: Det innholdsløse, «demokratiske» mangfoldets undergang

Realiteten er også den at det nåværende demokratiet er under et økende press fordi det befinner seg i på hva som kan forestilles som sitt systemiske senit av funksjon og tåleevne for mer tøv; et ideologisk platå, hvorpå også «ungdomspolitikere» naturlig nok må regne med mer og mer motbør kontrært til sin egen indoktrinering, deres ignoranse deres egen inntatte bobleverden, samt propaganderende og anti-populistiske tilnærminger som forbanner flere og flere «vanlige» folk, f.eks. emblematisk sett, «hvite menn» eller «folk i distriktene» etc.

Men mye av dette av- og bevæpnede sosialistiske stigma-snakket blir forkynt som den store fornuften i dagens demokratiske diskurs og parodiske forsøk på «samfunnsdebatter», f.eks. også à la «Det grønne skiftet»; en nyttig-idiot-agenda, er noe dagens «politikere» nærmest ser ut til å forvente skal gå knirkefritt gjennom i pådyttingen fordi de antar, i sin egen ignoranse og arroganse, at alle tenker, og i alle fall burde tenke likt, eller like lite som dem selv. Dette er klassiske mental-mekansimer som kjennetegner svake og dumme folk som er foruten særlig substans, men gjengjeldende med sterke forutinntattheter og evne-begrensninger som heller ser sitt snitt til å spille på hva de forstår av ‘majoritets-moral’, hvilket er fullkomment nok for å «lykkes» for flesteparten av dagens politikere og deres rottereir-organisasjoner, også kjent som «partier».

Relevant: Hvor dumme er folk flest? Hva betyr det, og hvordan ser det ut på papiret?

Realiteten vs. rigid forståelse av demokratiets potensial for faktisk og ikke-fordummende diskurs

Man må også forsøke å ha det klargjørende i mente at «demokrati» er tross alt kun snakk om tvetydig «folkemakt» og maktfordeling; to egentlig fullstendig over-intellektualisert og videre tvetydige konsepter som først og fremst fungerer som en bastion av rasjonaliseringer for de som angivelig «representerer» befolkningen, på sett og vis. De flestes dumme forestillinger om at «demokrati» er en åpen og lystig styringsform, må til pers for ny vurdering. Det har for det første, nødvendigvis ingenting med noe som helst av fornuft å gjøre, men appell til hva som snarere og enklere kan forestås som flertallets idioti. For det andre fungerer demokrati best så lenge alle er enige, altså, det er kontraindikert mtp. mer motstående faktorer, som blant annet betinges av både mer «mangfold», «mer demokrati» og «åpenhet».

Slike påkallelser og overbærende etterlysninger som ‘løsninger’ på alle «utfordringene» som demokratiet selv fordrer, fungerer i effekt kun som en forsterking av den allerede pågående demokratisk-demagogiske mekanismen og samfunnstagnasjonen som er forårsaket av demokratiske fallitter. Imens rasjonaliserer de såkalt «unge» og «lovende» representantene realitetene med mis-representative utsagn og innøvd retorikk for å rasjonalisere demokratiets iboende intellektuelle vesentligheter som de egentlig ikke klarer å akseptere og forholde seg mer konsekvent til:

Slike utsagn er klart demagogiske. Forklaring: Det er ikke snakk om at «alle skal kunne si sin mening uten å bli hetset og truet», eller især «ytringsfrihet» vs. f.eks. forstyrrede forestillinger av en slags «ytringsrettighet», noe som ikke eksisterer. Mange system-aktivister og politikere vrir det også mer enn gjerne til noe så skrømtet at «aksjonen» på Utøya er å forstå som et «angrep på ytringsfriheten», noe som enten er å forstå som en dum forsnakkelse og misforståelse, eller en retorisk forsmedelighet og anstøt mot fornuft. Disse forstår ikke egentlig hva de snakker om, men er for opptatt av å forsvare sine befestninger, og servere folk fordummende sjablonger ment for å sanke sentimental støtte. At slike slike skrøner passerer som fornuft og aspekter av «anstendighet» i den norske offentligheten, vitner om en forstokkethet og generell forvirring som bare kan komme de effektivt autoritære og uærlige til gode.

Relatert: Hykleren og sjarlatanen Ervin Kohn roper opp om organisasjonsforbud

At det kan virke «skummelt» og evt. «ubehagelig» er heller ikke et særlig godt argument, men det er her, i denne konteksten, snarere snakk om at fremad-stående personer som «deltar» i politikken, ikke bare frivillig, og mot lønn, men som hverken egentlig har evner, mot eller nerve til å tåle å stå i front, og derav, et ganske indikerende faktum på at demokratiets middelmådige tilnærminger i seg selv utgjør et problem for de som oppfatter seg som «lovende».

Relatert: Demokrati, en farlig religion. Del fire: Partipolitikk og pluralisme

Snarere er det ikke slik realiteten er mtp. flertallet som «deltar» i demokratiet, fordi de som «hetses» og «trues» aller mest og tyngst, er dissidentene i det skinnhellige «demokratiet», som fratas nærmest alt, og snart også bankontoer etc. fordi de fremstår med hva som enkelt sagt kan sies å være «feil meninger».

Det å så forsøke å vri på virkeligheten av dette faktum, er rettere sagt utilbørlig, og det er sådan heller ingen unnskyldning om at man er «ung», evt. dum heller, fordi tross all påtatt idealisme og utopia til side, så burde det være klart at det tilkommer en viss «plikt» å tolerere motgang i «demokratiets» brytninger og reaksjoner. De som mangler perspektiv på demokratiet, burde lese om de gamle grekerne, hvor man raskt finner ut hvilket ansvar og forventinger som lå til rette for deres utgaver av såkalt «demokrati». Det var der altså ikke snakk om noen barnehage, eller typ vernet bedrift, selv om mange av de rakt dumme politikerne sikkert gjerne ønsker seg litt mer mer «arbeidsro» og albuerom mens de kjører landet mer i grøfta.

Det lille som er igjen av «vanlige», og spesielt fornuftige folk i «Vesten», i det som etter hvert blir å betrakte som «Vestlige» enklaver, burde med det økende trykket også begynne å se på denne massive demokratiske inkonsekvensen og den økende indoktrineringen som foregår rundt ‘etablissementet’ mtp. ungdomspolitikere. Dette er et ganske omfattende kompleks, med mye ressurser, aka. skattepenger, kategorisk kombinert av lettpåvirkelige klakører, små-folk med store ambisjoner samt stor-kynikere, som snarere er mer faktisk ganske udemokratisk, da det i essens dreier seg om systematisk og kynisk kapring av folkets, og da spesielt de yngres, mer virkelighetsnær meningdannelse, og således ofte dannelse i seg selv. I tillegg importeres det «innvandrere» og «flyktninger» i ekstrem skala, ofte uten mye «vestlig» dannelse, slik at politikerne kan fortsette å utpeke seg selv som «folkevalgte».

Relevant: «Demonstrasjonene» i Frankrike demonstrerer det fremtidige fallet av Europas nasjoner, folk og «demokrati»

Men det er også en større og mye mer endemisk grunn til at politikken i dag forstås som mer og mer fremmed og forskansende av flere og flere, og noe som går ganske på tross av de fremherskende forestillingene som demokratiet fanatisk dytter fremfor seg, nemlig at i dagens demokrati, per hva som er på veldig god vei til å være et totalitært «demokrati», ikke eksisterer noen spesiell eller generell mulighet for noen å gjøre noe slags opprør, eller mer tradisjonelt betinget omveltning eller «revolusjon». Folkeavstemninger skys også, og den konsoliderte makten kjører bare på når den er sikker på å vinne. «Brexit» var antakelig en feilvurdering, og jeg tviler på at man vil se mange såkalte folkeavstemninger i fremtidens Europa.

Dette fordi alt, per demokratiet som grunnsten, nå e mer konsolidert, institusjonalisert og praktisk talt utførlig kontrollert og overvåket av en voksende klasse av både byråkrater, politikere og politi-krefter, som på egen hånd, men på ‘initiativ’ fra overnasjonale organer, hovedsakelig har vedtatt det som sin oppgave å føre revolusjonene an, altså uten folket, men via div. demokratiske mekanismer, subsrater og substans som segmenterer og betinger dem mer makt og større politisk sentralisering, nærmest som noe naturlig.

Men det er samtidig ytterst naivt for politikere, og deres nyttige idioter, å tro at denne historiske omrøringen vedrørende den fundamentale og mer tradisjonelle maktbalansen samfunnet, eventuelt og etterhvert, ikke vil møtes med en økende motstand som følge av en større grad av dysfunksjon og retorisk slitasje på hva som er den «demokratiske» konseptuelle moral, og ellers dets mange spraglete derivasjoner i «Vesten».

Sezeerf