Demokrati, en farlig religion. Del fire: Partipolitikk og pluralisme

Vi burde alle synes synd på «demokratiet», dette ene lille ordet som bærer en stor del av ordboken på sin ganske smale rygg. Dette stakkars lille substantivet, som beskriver nesten ingenting, spesielt eller generelt, har fått så mange urelaterte og irrelevante konnotasjoner at det burde ha kollapset av utmattelse for lenge siden.

USA er i særklasse når det gjelder å samle alle slags positive konnotasjoner og overføre dem til demokratibegrepet. Det ser ut til å eksistere kanskje tusen forskjellige forståelser av begrepet. Det effektive resultatet er at begrepet betyr hva man vil at det skal bety, og at vi kan ha tusen mennesker med tusen forskjellige forestillinger vedrørende «demokrati». En amerikansk bekjent insisterte på at kjæledyrets ‘rett’ til hundemat også var en såkalt «menneskerettighet», og derfor også inkludert i betydningen av «demokrati».

Amerikanske ordbøker ser ikke ut til å være til mye hjelp, med sine vage, uintelligente og tydelig dårlige definisjoner over hele linja. Noen definisjoner hevder at eksempelvis «demokrati» betyr «selvledelse», noe det ikke gjør. Andre sier at det betyr «kontroll over en gruppe av flertallet av dens medlemmer», men demokrati er ikke «kontroll» over noe som helst. Noen ordbøker blander også sammen «demokrati» og «styring», «regjering» og «ledelse», som også er spekulative definisjoner.

En annen ordbok definerte det slik at demokrati var et system der alle er med på å ta beslutninger, noe som heller ikke sant, og ganske dumt. En annen hevdet at det var «et system der folket utøver myndighet til lovgivning». Også åpenbart falskt. Enda en annen hevdet at det er «en doktrine om at det numeriske flertallet kan ta beslutninger som er bindende for hele gruppen», hvilket er nærmere korrekt, men som går glipp av det større poenget.

Hvis ordbøkene er såpass forvirret, så er det ingen overraskelse at folk flest også er forvirret. Men demokrati, i det virkelige liv, er overraskende nært ved å være nettopp ingenting i det hele tatt. Hva det rettere sagt er? En metode blant mange for å velge en representant for en gruppe mennesker, ofte via simpelt flertall. Man trenger ikke komplisere dette faktum med politikk eller politiske partier. Når vi velger en elevrepresentant i klassen på videregående, nominerer vi et par personer, gjennomfører en avstemning, og så er man ferdige. Det er demokrati.

Ja, man kan diskutere dette punktet, men fundamentalt sett er demokrati en utvelgelsesprosess. Hva de utvalgte gjør etter valget er irrelevant for definisjonen.

Statsstyre versus politikk

Det mer alvorlige problemet er at (i hvert fall i USA og Canada), begrepet «statsstyre» blir meget forvirret og forvekslet med «politikk», og at begge også blir brukt som på vage synonymer med «demokrati». Dette er en av hovedkildene til forvirringen.

La oss først ta for oss spørsmålet om statsstyre vs. politikk. Man kan argumentere for at disse to elementene ikke er spesielt relatert bortsett fra på den mest perifere måten, altså mtp. orienteringen. Enten det er et land eller et selskap, er «styre» ledelse. «Politikk» er en kamp om makten. I et ettpartisystem finnes det ikke noe som heter politikk i den forstand vi har å gjøre med det her. Dette gjelder også for alle våre selskaper, institusjoner og organisasjoner, der vi bare har én part, det være en ledergruppe som jobber sammen til beste for organisasjonen.

Relatert: Det innholdsløse, «demokratiske» mangfoldets undergang

I slike sammenhenger legges ideologier til side og man leter etter konsensus—ikke en kamp og en ‘seier’ for sin side. Dette er ordentlig styring og ledelse, og helt fri for «politikk». Det er sant at splittelser noen ganger forekommer i selskaper, hvor ledelses medlemmer overvinnes av ideologier og derav blir «politiske», med disse tilfellene fører uunngåelig til skade for organisasjonen, fordi det splitter ledergruppen i motstridende fraksjoner, på bekostning av det generelt beste for organisasjonen i jag etter diverse ideologiske «seiere». (e.g. Gillette)

Disse politiske kampene er ikke relatert til den faktiske ledelsen av institusjonen eller organisasjonen; de er rett og slett en intern kamp om makten, og dette har altså en utpreget tendens til nesten å uunngåelig konsumere organisasjonens fornuft til det punktet hvor et minimum av nødvendig ledelse faktisk gjennomføres.

Slike maktkamper er også alltid følelsesmessig betent, og hvis de vedvarer over tid uten løsning, vil organisasjonen kollapse. Og dette kan sies å være det som skjer i sakte film i dag, i alle verdens demokratier: Den uavlatelige maktkampen mellom to ideologisk motstridende fraksjoner resulterer i både i en fraværende og dårlig ledelse mens statsstyringen (og deriblant suvereniteten) kompromitteres til en slags autoritær fascisme.

Så, «politikk» er ikke styring. Politikk er en maktkamp. «Demokrati» er heller ikke styring. Demokrati er bare utvelgelsesprosessen av partimedlemmer. Statsstyringen er i hovedsak ikke relatert til verken politikk eller demokrati; «regjering» er ledelsen av en organisasjon, enten det er en nasjon eller et selskap. Det amerikanerne ser ut til å kalle «demokrati» er derfor ikke statsstyring.

Dette «demokratiet» som det snakkes mye om på alle mulige måter, er snarere en religionsbasert politikk, en maktkamp mellom to lag for å velge hvilken side i den kampen som skal vinne og forsyne USA med styremedlemmer. Når amerikanere (og andre også) snakker om demokrati, sikter de til maktkampen, kampen mellom to politiske partier om overherredømme.

De refererer IKKE til selve statsstyret, altså til den faktiske ledelsen av landet etter utvelgelsesprosessen, men til selve utvelgelsesprosessen i seg selv.

Hvis man tviler på dette, så fjern de to politiske partiene og maktkampen mellom dem—«valgkampene», og det man har igjen er ikke lenger noe «demokrati» etter noen som helst definisjon.

Det burde være åpenbart at «demokrati», i det minste etter denne definisjonen, er totalt urelatert til ting som menneskerettigheter, ytringsfrihet eller universelle verdier. Hvordan visse går automatisk videre derfra, til et langt og komplisert sett med såkalte «demokratiske verdier», og pisker det som en død hest, er et betimelig spørsmål.

Når «demokrati» på denne måten forstås som en politisk nullitet, hva kan muligens utgjøre demokratiske verdier? Hva slags hysteri får oss til å knytte menneskelige verdier eller tilskrive en enorm iboende moralsk verdi til det som i realiteten er en enkel utvelgelsesprosess?

Relevant: Vesentlige konseptproblemer med demokrati og «representasjon»

Også dette subsidiære uttrykket, «rettsstaten», og så mange andre, konsekventvis er en lignende myte, og som alle myter er det designet for å tjene en følelsesmessig snarere enn en kognitiv funksjon, ikke for fokusere for fakta basert på fornuft, men som propaganda for å vekke følelser til støtte av en viss ideologisk idé. Det er tull.

Hele ideen, selve konseptet, om «demokratiske verdier» er bare absurd. Amerikanerne har tatt en enkel prosess (appell til majoritet; en logisk forbrytelse) uten videre hensyn, injisert den med en slags teologisk fyllmasse og forvandlet dette til en religion.

Denne religionen formaner en lære som går ut på å velge ledere gjennom en fundamental ideologisk splittelse som deler befolkningen inn voldelig opposisjonelle segmenter, for så å gi dem pinner og la dem kjempe. Og denne kampen er den eneste virkelige «demokratiske verdien» som eksisterer. Å tillegge ting som menneskerettigheter i definisjonen er barnslig og misforstående tøv.

Kjernen, og den eneste viktige delen av «demokratiet» er kampen, maktkampen for seier og retten til å utnevne forvaltere for én bestemt ideologi til å styre landet. Det er i hovedsak det som utgjør et «demokrati», og ikke noe mer. Det rommer altså ikke spesielt for noen religion, ingen «menneskerettigheter», ingen universelle verdier, heller ingen hundemat.

Det uunngåelige problemet er at flere ideologier, og partier i seg selv, generelt tjener til å bare skape splittelser og større konflikter, både per definisjon og design. De to motstridende parter i denne endeløse kampen om makten, fungerer ikke på noen måte som juridiske skranker på hverandre, og de er heller ikke noe som kan forestille som spesielt ‘sunn konkurranse’. De er i en kamp på liv og død for politisk seier, og det er uunngåelig nok det produktive som blir denne prosessens første og siste offer.

Hvis denne maktkampen opphører etter valget, kan dette offeret overleve, men i et hvilket som helst vestlig parlament eller den amerikanske kongressen, er det slik at maktkampen likevel ingen ende tar fordi de to partiene deler ‘styrings-rettighetene’. Og akkurat som med korporasjoner overtatt av ideologi, har dette en tendens til nesten uunngåelig å konsumere statsstyringen til det punktet hvor bare minimum av nødvendig og faktisk ledelse blir gjennomført. Dette resulterer i en utstrakt maktkamp mellom to ideologiske motstridende fraksjoner, både i forstand av fraværende og dårlig ledelse samt at staten potensielt kollapser, eller snarere, effektivt opphører å eksistere som stat. Derfor kan ofte noen spesielt langsiktig planlegging i en slik «demokratisk» kontekst heller ikke finne sted, siden den lengste regjeringstid maksimalt er noen år, og kan være så kort som bare noen uker eller måneder.

Demokratisk partipolitikk i den virkelige verden

La oss se.. Vi har en bursdagsfest og halvparten av barna vil til dyrehagen og halvparten til parken. Så vi skiller vi de to gruppene, gir dem pinner og lar dem slåss om det. Den gruppen som vinner får så ta alle avgjørelsene. Ville du gjort det på den måten? Vel, hvorfor ikke? Dette er en form for partipolitikk. Man separerer befolkningen på grunnlag av en eller annen ideologi, og lar dem så kjempe. I et partipolitisk demokrati er det ikke rom for faktisk politisk ‘samarbeid’ eller reell konsensus.

Der snakker man ikke; man slåss. Noen vinner, resten taper. Det er systemet, som ikke er basert på harmoni og konsensus, men på ideologisk konflikt. Det er selve hjørnesteinen i det demokratiske systemet, at vinnerne kontrollerer alt og taperne er totalt marginalisert. I det vestlige politiske samfunnet er det liten åpenbar bekymring for taperne selv om de kan utgjøre 50 % eller mer av befolkningen.

Relatert: Demokrati, en farlig religion: Del to— «Pseudoparlamentarisme»

Vestlige demokratier er det eneste politiske systemet i verden designet for å frata, isolere og forråde minst halvparten av befolkningen. Hvis vi ønsket å dele befolkningen vår politisk i to enda mer sådan ideologiske ‘lag’, ville den logiske inndelingen være et kjønnsskille mellom menn og kvinner. Eller, kanskje en seksuell inndeling– homsene og normale. Det burde innebære en meget interessant valgkamp.

Dessverre for «demokratiet» ble det bevisste skille av våre samfunn, for politiske formål, gjort i henhold til kanskje de mest betente menneskelige egenskaper, en mye mer uforsonlig, nærmest teologisk skillelinje, som videre skapte to fraksjoner som for evig er i strupen på hverandre. Vi har mange navn på de ideologiske lagene: «Liberale» «Konservative» , forskjellige «arbeiderpartier», kapitalister, Demokrater og Republikanere. Vi refererer til disse som venstrefløyen og høyrefløyen, eller sosialister og ‘korporatister’, men inndelingen er mer skummel enn disse navnene antyder.

Den ideologiske spliden som er skapt for politikkens skyld er egentlig mellom den ideologiske venstresiden og den religiøse høyresiden–mellom pasifistene og krigshisserne.

Og det ser ut til, selv om jeg er foruten sosiologisk kompetanse, at det menneskelige samfunn vil, i det minste når det gjelder vestlige samfunn, automatisk dele seg langs disse linjene hvis de får en fruktbar nok sjanse.

Når vi ser på den ofte voldsomme entusiasmen som mange vestlige orienterte omfavner sin politiske overbevisning med, er det tydelig at denne adskillelsen, denne splittelsen av mennesker i henhold til deres tilbøyelighet til militarisme og krigshissing, innbefatter noen av de dypeste og mest primitive instinktene og følelsene til menneskets psyke. Hvilken tilregnelig person ville bevisst dele en befolkning basert på denne ideologien? Og til hvilket formål?

I dagene før «woke» pleide det å være at disse gruppene hadde veldig klare identifikasjoner, det sosialistiske venstre, og de hardbarka ‘kaptialist-konservative’. Men i dag, hvor alle politikere tilsynelatende er fast bestemt på å være den mest skrullete transvestitten i bygda, blir de foregående, klare identiske posisjonene på det politiske spekteret mer uklare. Likevel har man fremdeles noen av våre pasifister og krigshissere intakte.

Et substitutt for borgeroppgjør

De ideologiske separasjonene tjener altså ikke til å gjøre godt, men kun til å skape konflikt. Og denne konflikten er ikke det samme som det vi kan kalle «sunn konkurranse». Politisk konflikter er ekskluderende, uærlig, og noen ganger ‘ond’, veldig ofte veldig uetisk, og tvinger folk til å gå mot sin egen samvittighet og nasjonens beste for partiets skyld.

De ideologiske bruddene som ligger i partipolitikk har blitt introdusert i vestlig styringsmakt, per design, nettopp fordi dette initierer konflikten som er fundamentalt nødvendig for enhver lagsport. —Hvordan kan vi ha en konkurranse hvis alle er på samme lag, og enkelt sagt bare prøver å få èn jobb gjort? Den illustrerende konklusjonen er at vestlig demokrati–«politikk», var bevisst og smart utformet, men ikke å få frem en god styring av staten, men for å lure plebs til å delta i et primitiv, sosio-teologisk ritual som imiterer konkurranse, konflikt og seier. En nyttig erstatning, buffer og substitutt for en mer fysisk borgerkrig.

Relevant: Psykologisk parentifisering av den politiske plebeierstand

Kombinasjonen av de primitive instinktene og følelsene som driver politikken, lagsport og religion er ikke bare potensielt eksplosiv, men i hovedsak tankeløs; en slags lengtende flokkmentalitet med tilbøyelighet til vold. Det er klart at politikk, i vestlig forstand, sjelden styres av fornuften. Fornuft kan romme og tåle diskurs; ideologi på den annen side, kan ikke dette. Politikk, religion og lagidrett har en felles rot i den vestlige psyken. Få eller ingen kan diskuteres intelligent veldig lenge; alle vekker voldelige følelser, alle lider av ideologi som er blind for fakta og fornuft, alle har de samme primitive psykologiske problemene.

De fleste folk i et såkalt «demokrati» slutter seg ikke til et politisk parti på bakgrunn et ønske bedre styring på samme måte som de ikke slutter seg til en vestlig religion for å lære om Gud. I begge tilfeller gjør de det for å bli med i et vinnerlag, og for å eventuelt søke bekreftelser eller noe mer kynisk enn som så.

De fleste vestlige vil fortelle oss at partipolitikk og pluralisme handler om frihet og valg, og er «ekte demokrati». Men utpreget partipolitikk handler ikke om frihet og valg, og det handler ikke om hverken demokrati eller regjering. Det handler om et oppdiktet spill på bakgrunn av sosial konflikt og konkurranse, og om å spille i en lagsport. I et pluralistisk demokrati dreier ikke spillet seg nødvendigvis om bedre styring, men om selve valgprosessen. Etter at laget mitt vinner valget, er kampen over og vi drar alle hjem.

Jeg tviler oppriktig på at mange mennesker som er aktive i den politiske prosessen gir en eneste tanke til kvaliteten på regjeringen som vil fremstå. Deres eneste fokus er å vinne kampen for laget sitt. Prosessen har blitt så korrupt at vestlige demokratier ikke engang lenger later som om det er kvaliteten av selve styringen som faktisk betyr noe. Og dette er fordi sluttresultatet er endestasjonen for den politiske prosessen—konkurransen: det å vinne valget, og ikke noe særlig mer.

I de individualistiske samfunnene, er de demokratiske partipolitiske prosessene på ingen måte ment som en metode for reell problemløsning. Den er i stedet bevisst konstruert nettopp fordi den skaper problemet, og engasjerer en uvitende offentlighet i debatten om irrelevante spørsmål, samtidig som den legger scenen for åpen konflikt og politisk opportunisme.

Den konsekvente konfliktløsningen i denne maskerade foregår ved avstemninger, som i og for seg appellerer mer til den vestlige høyre-orienterte grunnmentaliteten fordi slikt er det eneste systemet foruten fysisk kamp som kan løse problemet på en slags alt-eller-ingenting-basis.

En av de mer foruroligende medfødte misdannelsene til nasjoner med parti-demokrati er at når alle spesialinteressegruppene, det være eksempelvis lobbyistene, senatorer, finanseliten, bankfolk og «snowflakese» har fått sin del av kaka, er det sannsynligvis ikke noe særlig nyttig igjen for fellesskapets faktiske gode. De politiske resultatene er uansett mer forhåndsbestemt enn noe annet fordi folkevalgte amerikanske tjenestemenn er for opptatt av å ivareta interessene til «AIPAC», Israel, den jødiske lobbyen, CIA, det amerikanske militæret, forsvarsentreprenørene, de internasjonale bankfolkene og de store multinasjonale selskapene til å bekymre seg for folket og nasjonen.

Relevant: Demokrati, en farlig religion: Del Èn

Velgernes velferd blir stadig mer irrelevant, og det er grunnen til at den amerikanske regjeringen brukte 7,7 trillioner dollar på å kausjonere for bankene i stedet for folket. Simpelthen et tilsvarende eller enda større mangfold av såkalte partier i en slik amerikansk stil, innebærer dermed en oppskrift for mer sløsing, ineffektivitet og korrupsjon. Dette er den ene styreformen som vil garantere at beslutninger vil bli tatt til fordel for private interessegrupper i stedet for landet som helhet.

Hvordan gikk det hele fra å være antatt som et såkalt deltakende, «demokratisk» system til å bli redusert ned til et såpass patetisk nivå? Det grunnleggende problemet er at vestlig demokrati aldri har hatt som mål å velge kompetente ledere eller god regjering, men i stedet ble skapt som en måte å sette «folket» på sidelinjen, dele dem etter ideologi og engasjere deres oppmerksomhet i et spill som etterlignet lagkonkurranse.

Det er helt og holdent feilen ved den bevisste og smart planlagte dannelsen av partipolitisk styre, og det er for sent å snu kursen, for sent å eliminere dysfunksjonelle ideologier og politikkens forbannelse fra styringen. Hullet er for dypt; vi kan ikke gå tilbake til begynnelsen og begynne på nytt. For å gjøre det ville det kreves en sosial omveltning tilsvarende en folkelig revolusjon, og enhver vestlig regjering ville grusomt bekjempe ethvert slikt forsøk. Til tross for all propagandaen om det motsatte, ville intet vestlig «demokrati» tillate «folket» å faktisk få kontroll over deres styresett.

Situasjonen forverres mye av det åpenbare faktum at alle disse såkalte «demokratiene» kontrolleres bak kulissene av de som oppmuntrer til splittelsen fordi de tjener så enormt mye på det, og det til ekstrem skade for hele nasjonen og dets folk. Det er i stor grad på grunn av den tunge eksterne manipulasjonen og enda tyngre ekstern finansiering at prosessen fortsetter uforminsket. Det er livsnødvendig for alle demokratier å forby disse parasittiske entitetene fra alle deler av statsstyringen, men deres kontroll er praktisk talt total, og dette er ikke lenger et alternativ. Og selv da ville de politiske partiene fortsatt eksistere, så problemene ville bare modereres. Den eneste permanente løsningen ville være å eliminere de politiske partiene selv, og dermed ha den amerikanske kongressen som ett lag som jobber sammen til beste for nasjonen, men det er for sent og dette vil forbli en drøm.

Epilog

«Hva føler du?»

En amerikansk venn fortalte meg at hun brast i gråt da George Bush Jr. vant frem sin andre presidentperiode. Hun var fortvilet, men også sint og bitter og følte seg forrådt. Hennes overbevisning var at landet hennes ville lide forferdelig under dette regimet, slik det gjorde. Vi kjenner alle følelsen når vårt parti taper et valg eller et favorittlag taper en viktig kamp; tapet er personlig for oss, og det skuffer ikke bare, men det gjør vondt.

Men i nasjonale valg er hele 50 % av befolkningen i denne tilstanden, noen ganger flere, avhengig av land og valgsystem. Har du noen gang tenkt på det, eller er du ganske enkelt fornøyd med at du ‘vant’? Tenker du noen gang på, som et resultat av ditt dyrebare «demokrati», det angivelig skal gjenspeile «hele menneskehetens lengsler», at halvparten av befolkningen din er totalt rettighetløse, skuffet, sinte, og i en form for harme, ja til og med bitter? Hvorfor er det greit? Tror du noen gang at en av de mest kritiske hendelsene i din nasjon, valget av din regjering, ble bevisst konstruert på en slik måte at halvparten av din egen befolkning ble fremmedgjort?

Relevant: Alt du trenger å vite om det veldig viktige kongressvalget i USA!

Hvorfor synes du det er bra? Er denne bitterheten vedrørende annulleringen av såkalt stemmerett også en av dine «universelle verdier»? Er denne fremmedgjøringen en av «hele menneskehetens lengsler», som du ønsker å tvinge på meg og mitt land? Hvordan kan man egentlig påstå at dette «demokratiet» er det beste av alle mulige systemer for å utnevne regjeringer og ledere? Kan du ikke se hvor mye bedre livet ville vært med bare ett politisk parti der alle var på samme lag og det ikke var noen evige kamper om makten?

Hvorfor tror man f.eks. i USA, så inderlig, at utvelgelsen av myndighetene bør være en lagsport som engasjerer drøyt 200 millioner inkompetente spillere? Et slikt system kan være forståelig hvis noen få 8 år gamle barn planla en bursdagsfest, men når 200 millioner voksne bruker denne metoden for å velge den ene tingen som er mest kritisk for deres velvære–deres regjering, er dette ikke demokrati, men idioti.

Larry Romanoff

Bluemoonofshanghai