NRK intervjuer daffe drøvtyggere i dekadent-demokratiet om selveste «hverdagen» foran kommunevalget

Det var visst noen som sa at det beste argumentet mot demokrati, var en fem minutters samtale med «gjennomsnittsvelgeren». NRKs journalistfremstillinger demonstrerer dette som regel raskt og radig, samt så til de grader i form av et par nylige portrettintervjuartikler i forbindelse med kommunevalget, hvor da også betegnende nok fallittsamfunnets skavanker, om bare såvidt, pipler frem under fernissen av den «demokratiske» disposisjonens ideologiske illusjoner.

Fokuset på de personlige problemene i reportasjen har tilsynelatende ikke mye med hverken «demokrati» eller politikk å gjøre. Forestillingene som utrykkes er som forventet, og preget av en forverrende, fundamental folke-forvirring og generell gjenkjennelig meningsløshet. For de som intervjues, er det helt andre ting som betyr noe, også indirekte ifølge NRK selv:

«Mange forteller at politikk ikke angår dem. At politikk handler mest om folk i dress.»

NRK-journalistene, forresten hele seks av dem på en slik sak (fire kvinner), er likevel raskt ute med å ‘balsamere og massere’ inntrykkene av intervjuene ved å nokså korrekt introdusere konteksten at alle disse «gledene og sorgene», «i bunn og grunn har med politikk å gjøre». Så dette er likevel et forsøk på en slags type politisk artikkel. Spennende saker.

Relatert: Hvorfor de norske, «sosialdemokratiske» problemene bare vokser

Smått interessant nok, så nevnes ikke begrepet «demokrati» èn eneste gang i hva som er en slags artikkelserie med, til nå, to deler. Antakelig fordi her er det snarere snakk om «valg», noe som på mange måter uansett også ofte misforstås som både «demokrati», «rettferdige» og «åpne» folkestyrte samfunn, og så videre går regla.

De hverdagslige «demokratiske» deltakerne

Diverse debilitet, død og derav labiliteter, hel-tatoveringer, klaging over små soverom og problematisk svømming med hijab—Dette er altså hva vi får servert av relevant substans fra hva jeg nokså rimelig antar er et nokså stilrent, silet, «representativt» utvalg av intervjuobjekter som NRK har gjort seg, og deres hovedanliggender i livet:

«Jeg vil reise. Bare leve livet».

«Jeg stemmer på det jeg føler passer best med tingene jeg står for.»

«Jeg elsker å svømme, men jeg vil helst ikke bade med gutter, liksom. Jeg bruker hijab og det er kjipt at jeg ikke kan dra i svømmehallen så ofte. Svømmehallene burde ha flere dager hvor det er åpent kun for kvinner. Det er en av grunnene til at jeg vil engasjere meg i politikken, spesielt der jeg bor.»

«Jeg har akkurat tatt en ny tatovering over hele benet. Det har tatt 55 timer, men den er ennå ikke ferdig. Jo flere tatoveringer jeg får, jo mer trygg blir jeg på å vise frem hud.»

Legg spesielt merke til at alt det nesten bare handler om «jeg» hos «gjennomsnittsvelgeren».

Hvor er de kanskje litt større betraktningene? Nei, de finnes ikke. Det eneste er en fyr som generelt systemisk kritisk mener at man kanskje betaler litt vel mye skatt i Norge, men ellers eksisterer det ikke annet enn rent, og nærmest bokstavelig talt navlebeskuende meninger. Og alle disse utsagnene her kommer fra det som presumptiv er relativt ganske voksne folk. Og stemme kan man gjøre fra og med atten år..

Også, denne frie, selvsentrerte regien fra NRK, produserer ikke noe mer konkret i form av f.eks. spørsmål om hva «tingene jeg står for» eventuelt er, eller f.eks. hvorfor bla: «Brexit er et godt eksempel på hvorfor det er viktig å stemme.»

Dette kunne kanskje vært ‘interessant’ å høre litt om? -Implikasjonen er selvsagt at «Brexit» var negativt. Men nei. Alt ligger i luften, og her må man bare fylle inn. Reportasjene er således bare representasjoner av hvor nærmest selvsagt og personlig passé folks forhold til «politikk» i Norge er og blir når de først skal spørres om det. Dette er presumptivt altså «demokratiet» på sitt jevne, og derfor også gjeveste.

Det er ingen grunn til å tro at disse som intervjues av NRK på en eller annen måte er valgt ut på annet enn en generell basis. Artikkelen innledes også med:

«Derfor har vi spurt folk om hva som er viktigst for dem i livet nå.»

Likevel, så er hovedandelen av de som spørres enten fysisk eller mentalt traumatisert, eventuelt later som de er blitt fysisk forfulgt for å komme til Norge. Hva sier i så fall alt dette om samfunnet og «demokratiet»? Ingen spørsmål eller annen vektning i retning dette heller. Selvsagt ikke.

**Er asyl- og flyktningspolitikken i Norge en «kødd»? Joda..**

Hvor det ikke handler spesielt om deres egen hverdag, så råder det ellers en ganske tydelig dereistisk tenking hva angår spesielle syn, forestillinger og politiske prioriteringer i så måte. Det virker rett og slett som at dette utvalget av folk består av mer eller mindre sykelige personer, noe som i og for seg kunne vært meget interessant, men noe som NRK heller ikke i så fall og måte klarer å følge opp.

Også, bevisst eller ikke—hele intervjuprogrammeringen NRK produserer ender opp med å preges av flere dytopiske konnotasjoner, og dèt uten at man engang kommer inn på f.eks. «klima». Det er uggent og triste saker. Triste folk i et trist og forkomment samfunn på vei ned, og NRK ser ut til å også pushe copes, deriblant tatoveringer. Snart pusher de helt sikkert rus i forbindelse med div. skrik og skrål om «rusreform» fordi folk er så skakkjørte og bare vil gi enda mer faen.

Fordi realiteten er at mange i Norge er deprimerte og skadde, traumatiserte, og går på div. antidepressiva, sist jeg sjekket, på topp 10 i verden når det gjelder medisinering.

Relevant: 400k norske sosse-sauer går nå på ubrukelig og skikkelig «kjiper’n-dop»

Jeg ‘liker’ forresten også hvordan NRK har lagt opp disse intervjuene rent web-teknisk, ved å inkludere linker til en side som man lett scroller seg ned på tre dragninger. Som om det er en lang og inngående greie, med stor dybde og tung lesning som trenger mer oversikt. Hele greia fremstår meget merkelig—som et slags matrix av middelmådighet, noe «demokratiet» jo er. Sånn sett er det meget gjennomført konsekvent.

Oppsummert sett, så gir disse folkene mer eller mindre katta i politikk, hovedsakelig fordi de er såkalte «normies», som bare mæler sin egen kake, og kun den. De er bare små stag i hamsterhjulet som er samfunnet, og driter i hvor dette triller hen, om så i grøfta eller ingen steder. «Hverdagen» er hver dag, og aldri noe mer. «Sånn går no’ dagan», blir hver dag. Man kunne like gjerne spurt disse folkene om hvilken fot de sto opp på mtp. relevansen til såkalt «politikk».

«Er det valg til høsten? Jeg har aldri stemt. Det er bare noen ting man ikke interesser seg for, politikk er én av dem. Jeg er mer nøytral enn imot. Endringene som blir gjort er så små.»

Så, hun vil ha store endringer, kunne man spurt? Hvor i helvete er egentlig intervjuteften i NRK? Fullstendig fraværende.

«Valgomaten» (til unnsetning)

Hensikten med intervjuene er vel først og fremst ikke noe av kvalitet mtp. politikk eller de helt store betraktninger om samfunnet, men snarere, å kanalisere folk og klikk inn for å teste den banaliserende «Valgomaten» til NRK som ligger nederst i artiklene.

Foruten den meningsløse innholdet i NRKs hverdagslige valg-journalistikk, også «valgomaten», i form av sine tekniske spørsmålsstillinger og politiske premissgjøringer derav, demonstrerer hvor marginale og såpass komprimerte selv kommunevalgene er og blir når det gjelder evt. politisk gjennomslag på bakgrunn av det som alltid blir middelmådige kompromisser i demokratiet. Enda verre blir alt dette når det f.eks. hestehandles mellom partiene på Storting- og komitenivå.

Relatert: Demokrati, en farlig religion. Del fire: Partipolitikk og pluralisme

Norge er et sosialdemokrati, med tilsvarende liten partipolitisk variasjon derav. Det man kappes om er små detaljer, moralistiske platityder og totalt ubetydelige saker som ellers påklistres fordummende retorikk. Det finnes ikke noe demokrati i den forstand.

Relevant: Samfunnsdiagnostistikk og mekansimer: Dumskapen dominerer mer og mer, per det demokratiske design

De aller fleste folk i Norge, og spesielt politikerne selv, vet ikke å definere konkret hva demokrati engang egentlig er, eller noe bedre, hva det burde være. Politikerne har også en annen forståelse, basert på andre hensikter. Men det samme gjelder folket, hvis oppfatning av «demokrati», generelt formes av system-kondisjoneringene, eller den store politiske passiviseringen konsolidering og korporatisme; det at folk ikke bryr seg så lenge de mer basale forholdene er sånn tilsynelatende fungerende. Her kommer «velferdsstaten» inn som en buffer og pengetriviell distraksjon bort fra de mer inngående ideologiske implikasjonene og politiske konsekvensene over tid.

Et hyper-generelt, men vesentlig viktig eksempel på hvordan dette ikke kommer tilstrekkelig til utrykk, er hvordan man aldri f.eks. diskuterer gyldigheten av det å ha en såkalt «velferdsstat» kombinert med grenseløs og gjerne universell forankret «innvandring»—to konsepter som ikke er teknisk kongruente, men kun ideologisk beleilige å kombinere for politikerne for å fremstå som «gode» mennesker i et samfunns-tradisjon myntet på utstrakt skyldfølelse.