Kronekræsjet: Mekanismer, og «løsinger»

Mange mener nå at kronekursener i fritt fall, og kanskje på vei mot enda mer smertelige kræsj. Nesten like mange mener å forstå hvorfor, deriblant at det hele består som følge av politiske konspirasjoner, blant annet for å skvise Norge inn i Euroen. Enda færre som mener noe klarer å komme med noen særlig konkrete løsninger på problemet, dette ikke overraskende, fordi deres diagnoser og deduksjoner av hva problemet er årsak av, er såpass elendige, og da er selvsagt også løsningene de eventuelt kommer med rent idiotiske, de også. Her skal vi ta for oss to problemstillinger: Hva er problemet med krona, og hvordan fikse på det. Og hva er problemet med den økonomiske tenkingen hos disses synserne, samt vedrørende institusjonalisert økonomisk teori, som ligger til grunn for mye av den feilslåtte økonomi, finans- og monetærpolitikken i dag.

Først, så er det de samme som synser om inflasjon, også ute og synser om markedmekanismer og i forbindelse med krona, valutakurser, og hva som betinger dette. Svaret deres spinner som regel på de samme tåpelige tropene. Og fordi økonomi ikke er noen vitenskap, men kun leker på diverse useriøse, teoretiske plan, og er mer en fremstillings-disiplinær, ofte ganske bakvendt eller frem-modellert—en type kultivert fagdisiplin basert på konsensus- og gruppetenking, så varierer også den økonomiske fornuften og siktemål av dens evt. systemkritikk noe voldsomt.

Synspunktene som avstedkommer er ofte forvillet mellom ekstreme og fanatiske vilkår, og betinget av variabel begrenset konseptforståelse. Noen er rett og slett for dumme eller for politisk, korporativt styrt til å snakke objektivt og ærlig om økonomiske problemstillinger. «Systemet» og kapitalklassen på toppen av informasjons-hierarkiet ønsker uansett ikke å opplyse vanlige folk om økonomi, for da kan man ikke utnytte deres ignoranse og passivitet.

Fordi økonomien er såpass konseptuelt sammensatt, og økende således, f.eks. per global, internasjonal- og digital systemintegrering, så åpner det seg tilsvarende enorme rom for opportunistiske synsere, i tillegg til alskens «økonomer», som nærmest lever av å synse rundt økonomiske spørsmål.

Men mer enn bare ofte er disse kritiske spørsmålene konstituert av gale premisser, og ofte kynisk eller rent misforstått, men idiotien rår sannsynligvis alltid sterkest der hvor forvirringen er størst, spesielt i dagens digitale diskurs rundt økonomi, som også åpner for det meste av allmenn galskap i visse isolerte ekkokammer og andre økonomiske svindler-nisjer enn ‘bare’ i det finansielle systemet.

Folk skal selge sine historier og forestillinger, gjerne i form av bøker og profilere seg gjennom synsing, og promotere seg som klarsynte protagonister «avslører» og antagoniserer den store stygge «ondskapen».

«Pengemengde»

Den norske krona har tapt 45% av sin verdi mot euroen siden 2012. Grafene som sirkulerer i mediene går som oftest bare 2-3 år tilbake, hvor de viser en nedgang på rundt 12% avhengig av referanser. Det er altså en bekymrende utvikling om man ser langt nok tilbake enn før «pandemien» og oljeprisfallet i 2014 samt finanskrisen av 2008. Man bør uansett være forbeholden med å dra dumme sammenligninger og konkludere at noe derfor er mer galt enn det burde være, f.eks. ved å sammenligne totalt forskjellige økonomier med hverandre, som f.eks. Somalia og Norge.

Problemet er av en ganske åpenbar systemisk art, og har ikke noe med f.eks. «pengemengde» å gjøre som årsak, men noe som mange uten forståelse henger seg fanatisk opp i, samt «forklarer» det meste annet av økonomiske utfall med, blant annet «inflasjon». Dette er idioti som er mer kongruent til primitiv og konspirativ tenking og som dessuten selger godt i et samfunn hvor også «tilliten» i tillegg til kronekursen er såpass synkende.

«Pengemengde» for ordens skyld, er lett å tilbakevise som selveste årsak til noe særlig annet enn konvensjonell ekspansjon av lån- og finansialiseringsøkonomien, eller hva jeg selv kaller den korporative, «kvasikapitalistiske tryllekunstøkonmien», fordi den er mer gjennomregulert, dvs. «rigget», på en måte som er mer inngripende og begrensende enn den er opp- og oppløftende for flere. Den er også konstituert av korrupsjon hvor mis-allokering av midler brukes for å holde det hele gående uten tilsvarende av teoretisk legitimering, det være f.eks. emblematisk av strofer som «Too big to fail» og mer faglige designasjoner som «finansialisering».

Relevant: Kvasikapitalismens konkursbo og tryllekunstøkonomiens tilbakegang

«Pengemengde» er forøvrig et elendig begrep per presisjon i funksjon av en deduktiv utøvelse og undersøkelse. Forklaringen mtp. det er enkel, da «mengde» komperativt til «money supply», hvilket er den engelske ekvivalenten, og hvor også disse synserne henter det meste av sin såkalte systemøkonomiske kritiske «forståelse» fra, men hvor ganske fundamentalt feilforstått fagkunnskap er sentralt, og synsingen derav tilsier at sentralbankene er skyldig i alt, deriblant ved å «printe penger» med hensikt å gjøre alle fattige via inflasjon som en «skjult skatt» osv.

Men disse stadfestelsene er som oftest stort sett misforstående nonsens, og uten noen klart demonstrert eller definert mekanismeforståelse eller underbyggende empiri.

Realiteten er imidlertid den at det engelske begrepet «money supply», i motsetning til «-mengde», likevel er indikativt til problemet som oppstår i forkant og kontekst av «pengeprintingen», det lenge etter at selve problemet har gjort skade og skapt nærmest forskjellige forhold av uopprettelige ubalanse i økonomien lik f.eks. Venezuela, hvor kombinasjonen av mangeårige budsjettunderskudd, økende kostnader på lån, sanksjoner fra USA, samt synkende oljepriser og institusjonalisert korrupsjon, sammen, skakkjørte valutaen og til slutt landet slik at store deler av befolkningen nå har flyktet.

Spørsmålet mtp. «penger» og «printingen» av dem er nettopp sådan «supply»—til hvem, hvor og hvordan, evt. hva man får igjen fra det, og ikke altså bare hvor mye man printer relativt sett. At mer penger i sirkulasjon øker, mens de fundamentale problemene ikke ser ut til å avta, er snarere teoretisk svært indikativt for at det er strukturelle problemer som er endemiske til f.eks. inflasjon enn mengden nye penger som pumpes inn. I tilfelle av Venezuela var spørsmålet også sammensatt, og «pengeprintingen» per se var selvsagt ikke selve problemet der heller.

Pengeprinting og «mengde» av den, er snarere manifestasjonen av det underliggende problemet, men ikke årsaken. Dette er for vanskelig å forstå for mange, og de tar heller den pseudo-intellektuelle snarveien og skylder så på pengemengde, dette i en kreditt- og lånebasert økonomi. Det er fullkommen idioti.

‘Økonomien’ er i undertiden uendelig mer strukturelt kompleks enn «printing av penger». Det er systemisk, og består potensielt objektivt av mer enn flere milliarder variabler globalt, hvorav hvordan og hvem som styrer pengemengden er totalt irrelevant i sammenligning. Økonomer og synsere, sammen, som «fagpersoner» forstår nødvendigvis ikke dette og er for begrenset. De konsentrerer seg, navlebeskuende, egentlig om helt andre mål, formål, tilnærminger og hensyn.

Et eksempel på at dette er veritabelt tilfellet, er ‘verktøyene’ og tiltakene de like idiotisk anvender for å styre økonomien på plass, det være via å regulere prisen på pengene sine. Og de har ikke noe annet av løsninger per makro-pengepolitisk forståelse og makt, så deres inngripen i markedet blir så en del av selve system-standarden, og man vedlikeholder sådan en ganske predikabel syklisk trend, som kommer og går, dette et mer hyppig gjentakende tidsrom etter som systemene blir mer og mer integrerte.

Relevant: Mer om inflasjon—Idioter og deres renter, kompleksitet, korporasjoner og «kapitalistiske» konspirasjoner

Å kritisere «pengeprinting» er og blir av en tilbakestående konseptforståelse og pengepolitisk ‘parallell-populiusme’ antakelig ment for å agitere diverse halv-normies, og pseudo-systemkritikere. Man kan også stille spørsmål om hvordan dette får opposisjonen i «demokratiet» til å se ut som idiotene de er, slik at system-mediene enklere kan ignorere hva som frontes av motstrøms motstand.

«Pengemengde»-kritikk er også kontraindikert av det meste, og snarere bare en skakkjørt syndebukk for en strukturelt sykelig økonomisk system i bunn, hvor andre årsaker av en dypere, mer dyster systemisk art utspiller seg til daglig.

Foruten det å også være en generelt ganske tydelig ergo propter hoc-feilsutning, så er kritikk mot dette også en mørk blindgate mtp. evt. løsninger i en kreditt- og lånebasert økonomi, med mindre man vil avvikle denne, og derav sin livsstil, dvs. mye av sin privatøkonomi, og kjøre et ‘annet system’ i stedet.

De som «argumenterer» med «pengemengde» har heller aldri noen holdbare resonnementer mtp. løsninger som evt. i det store og hele adresserer det systemisk monetær-politiske vedrørende en skrantende økonomi. Det er bare snakk og synseri uten særlig substans, og det er synd på dem og deres generelt manglende forståelse som speiles derav.

Strukturelle og politiske spørsmål

Det hjelper ikke med en type ekspansiv pengepolitikk i perpetuitet uten at likviditeten inntar noen strukturert form, ergo funksjon fremfor å bare fylle behov for stimulering av økonomien. Fokus på dette hemmer vekst og utviklingen forøvrig. Dette er også den mer fundamentale, systemiske hovedårsaken til problemene i økonomiene i dag, at mye av den underliggende strukturen, inkludert de sosiale faktorene innbefattet, faktisk ikke eksisterer som holdbare, og at likviditeten i økonomien på bunn er tørr og tett på topp.

Kritikk mot dette misforholdet forekommer aldri, fordi denne finansielle og økonomisk ubalansen, som de fleste systemsynsere, for ikke å si systemspillerne, tar helt for gitt, er ønskelig og promoterer derfor som «normalt». For å demme opp, legger systemet frem bla. gjennom-manipulerte arbeidsledighetstall, opererer med BNP-mål, bruker lemfeldige tilnærminger for å estimere inflasjongrad, og omfavner samtidig en mer omfattende skattepolitikk for å flå flere uten at de helt kan forstå hva som foregår. Narrativene som genereres derav løper løpsk, og blir nærmest til satire og virkelighetsfjern, noe politikken mer enn gjerne følger enn å forholde seg til realitetene.

En «økonomi» er også sterk når den har flere enn ett ben å stå på, er selvforsynt av nødvendige råvarer, samt har industrielle egenskaper mtp. produksjon og en grad av teknologisk effektivisering.

Og Norge har mye av dette, men det er i senere tid blitt mer og mer åpenbart mis-forvaltet, og skrotet til fordel for andre, deriblant «grønne» energi-investeringer, som selvfølgelig gjør alt verre. Ellers glatter man i Norge over mye med en økt oljepengebruk via den såkalte handlingsregelen, hvis definisjoner og praksis derav, effektivt og faktisk insentiverer for en svakere krone snarere enn en sterk.

«Handlingsregelen» tar utgangspunkt totalverdien av oljefondet, men denoterer et tak på tre prosent basert på forventet gjennomsnittlig årlig avkastning på tre prosent. Men regelen er, til tross for kvartalrapportene som legges frem i dollar, effektivt anslått i antall kroner fremfor å bedre beregne verdiutviklingen av fonds-kapitalens internasjonale kjøpekraft. Regelens begrensinger burde forholdsvis vært denotert i dollar, noe som ville politisk harmonisere insentivene for en sterkere norsk valuta og flytte fokuset mer bort fra statens lokale kjøpekraft. Samtidig har det offentlig forbruket og statlige investeringer og subsidier de siste ti årene vokst til en rekordhøy andel av verdiskapingen, mens budsjettunderskuddet har enkelt rundet ti prosent, noe som etter alle sannsynligheter bare vil øke mer.

Dette er en type klar mekanisme som tydelig nok forespeiler at Norges økonomi, for ikke å si kronekursen, er dømt til å dale, med mindre man begynner å rette opp.

Resultatet av av regelens nåværende tekniske tilnærming utgjør sådan et indirekte og latent insentiv for et vedvarende og potensielt økende ubalanse i statsbudsjettet, noe som er tilfelle, og som betinger videre ringvirkninger på andre økonomiske forhold og plan. En vesentlig del av denne ubalansen betinger også et teknisk utgangspunkt for en generelt gjennomgående, neglisjerende tilnærming som ellers tapper økonomien tørr, og som skaper mers såkalt «ulikhet», om man vil, som igjen fordrer mer svekket pengebruk av egen valuta. Men denne resonanse-effekten og tilstanden den betinger antas å være mer eller mindre «normal» og fortsetter som før.

Tilstanden aksepteres av de fleste, fordi konsekvensene som betraktet fra ‘toppen’ av den korporative økonomien, forestilles samt fortolkes samtidig også mer kynisk som en form for mer maktutøvelse og kontroll av folket, i alle fall så lenge det eksisterer nok sosioøkonomiske buffere til å demme opp for klar misnøye og manglende ‘generasjons-vekst’, men det motsatte.

Dette formue-fenomenet er mindre synlig i land som Norge, men er likevel relativt økende. Mye mer klart og eksemplifisert er denne tydelige utviklingen i USA, hvor store deler av den såkalte «middelklassen» allerede er borte, kontinuerlig kontraherende. og som i tillegg er ferd med å bli velferdsmessig og kulturelt omdefinert på mer «moderne» vilkår generelt som følge, propagandisert av system-slagord som: «You shall own nothing, and be happy», «Build Back Better», grønn «Sustainability» vis-à-vis Agenda 2030.

Det finnes imidlertid ingen klar eller troverdig empiri for at en høyere norsk rente ville gitt en sterkere kronekurs, og det gir heller ingen videre mening så lenge verdiutviklingen forblir stagnerende, og som regel er tilfelle. Som nevnt, makro-monetære, pengepolitiske tiltak er alt for begrenset og lite spesifikk til å ramme de faktisk essensielle faktorene for å systemisk løse noe som helst. Mange forveksler dog denne ineffektiviteten i forbindelse med inflasjon og renteøkninger, samtidig som de argumenterer med faktum at den norske krona og økonomien er så liten at den lett kan påvirkes av større aktører. De må bestemme seg, for de kan i alle fall ikke være begge deler, eller ingen av delene, som jo egentlig er svaret.

Spørsmål om tilnærmingen av den globale likevektsrealrenten er det dimensjonalt spørsmål, ikke et kvalitativt. Fall i relativt produktivitetsvekst skyldes konkurranse og ut-flagging pga. av penge- og skattepolitikk i vesten samt tilgangen på effektivisering og automasjon, som har enorme økonomiske ringvirkninger. Det har heller ingenting med «økende alderdom» å gjøre. Disse er bare enda flere beleilige bortforklaringer fra politikerne, og tiltaket mot denne trenden i «vesten» i form av økt «(arbeids)innvandring», som er misforstått, er like håp-, mening- og substansløse som «løsningene» ‘kaptialist-konspiratorikere’ fronter mtp. f.eks. «pengemengde»—ofte også mer i takt med befolkningsveksten enn noe annet. Alt er misforstått og for komplekst for disse å fatte.

Endemien med tanke på inflasjon samt markedsmekanismene som underbygger valutakursen er heller strukturelle, og ikke kvantitativt betinget.

Dette litt lignende og analogisk med en bøtte som holder x liter vann, men ikke mer, slik at det uansett ikke hjelper å fylle på med mer vann i hensikt å kunne bære mer vann til flere folk, (samme med innvandringen) fordi kapasiteten; strukturen for denne kapitalen eksisterer ikke, utnyttes ikke, og vannet som helles opp i bøtten går derfor direkte til spille, noe som naturlig nok både sløser og samtidig devaluerer hele systemet, dette per sine egne systemiske kriterier, ikke nødvendigvis rent kvantitative. Alt dette sløseriet og den systematiske under-optimaliseringen fanges etter hvert opp av markedenes profitt-markører og får så visse konsekvenser langt forbi argumentasjon vedrørende renter og pengemengde etc. Det samme gjelder inflasjon, som skyldes en vesentlig lik tilnærmet produktiv ubalanse og insitament, samt mer galopperende markedsmekanismer.

I og med at det pengepolitiske i Norge nå dreier seg om et gitt inflasjonsmål, og ikke lenger har noe valutamandat, har man også i realiteten sagt fra seg mye mer kontroll over kronekursen. Følgelig har man på mange måter lagt til rette for å prise seg mer ut av sin egen valuta. Valutamarkedet plukker og korrigerer derfor opp dette etterslepet av visse økonomiske signaler, som nå ikke lar seg styre av de begrensede politiske virkemidlene man har til rådighet.

Det meste av den økonomiske politikken som ellers føres i Norge er i tillegg også enda mer forfeilet, og fungerer generelt gjennomgående negativt på alle måter samtidig som de store verdens-valutaene som Dollar, Euro, Renminbi, skviser de små, og mer og mer marginale samt relativt underlagte valutaene gradvis ut, deriblant fordi alle priser, inkludert valutakurser, er en konkurranse av likviditet med paritet av finansiell-struktruell etterspørsel.

Mekanismen som mange ikke heller ser ut til å forstå særlig mye av, er at alle typer prismarkeder, også mtp. valuta, er sterkt relative i den forstand at statiske forhold priser en sterk stabilitet, mens bevegelse og såkalt volatilitet er av tilsvarende svært sensitive parametere, dette uavhengig av ting som nødvendigvis størrelse på økonomien.

Relatert: Valutakrig, verdi, energi og kostnadene

Størrelse er fremdeles et dimensjonalt spørsmål. En liten økonomi kan like gjerne være mye mer robust, med en sterk valuta, enn en stor økonomi. Hvem som helst kan anspore dette som en gyldig observasjon simpelthen ved å observere forskjellene på total-BNP sammenlignet med mål per capita, og valutaene speiler nettopp dette fenomenet kanskje enda bedre.

Å heve renten; å bremse en økonomi som uansett er på vei grøfta, medfører kanskje et mykere kræsj, men det tar i realiteten av økonomisk utvikling bare lenger tid, og vokser således enklere i systemisk omfang slik at flere offer blir dratt med i spillet.

For å korrigere dette, kunne man som stat kuttet opp forbrukslån-næringen, «shadow banking», ved å redusere en alt for høy innskuddsgaranti sammenlignet med resten av Europa, og strupet mye av gjeldsveksten, som i Norge er nært knyttet til et mer og mer il-likvid boligmarked som renteøkning sementerer, og senker privatøkonomien til vanlige folk mer enn noe annen faktor.

Kapitalflukten fra Norge er både symptomatisk og delvis forårsakende med tanke på manglende re-investerte kroner som går ut over profittmarginene, som i møte med markedet ellers. kjøler ned all økonomisk aktivitet.

Relevant: «Rikinger» flytter fra ‘skattehelvete’ Norge—sosialist-skrulle skravler litt mer om sitt store og sindige «spleiselag»

Man har i «vesten» også generelt undervurdert hvordan en type under-differensiert og forbruks-økonomiske flyktighet; volatilitet vs. versatilitet, ikke nødvendigvis betinger eller innebærer en solid økonomisk utvikling, og spesielt sådan i sammenheng med hvordan kreditt-kreasjonen på denne måten overvurderer mer substansløse, og mindre ikke-materielle aktivum o.l som sikre formuesgoder, noe som generelt omvandler økonomien mer og mer til et slags sjansespill og casino.

Denne mekanismen drenerer økonomien for likviditet, og plasserer det heller i diverse finansielle-luftslott, fond og obligasjoner fjernt fra folk flest, som er etterlatt med økende levekostnader og forutsetninger til å i det hele tatt forbedre noe som helst. Dette er åpenbart tilfelle når man studerer hvordan børsmarkedene i dag ikke reflekterer realverdi, men pur markedsverdi i form av mer og mer tilgjengelig likviditet på topp for å maksimere profitt i et mer og mer konkurransepreget finansmarked.

Det koster også mer penger i dag å arbeide enn hva man får igjen, og definitivt hva man sitter igjen med, sånn generelt og materielt. Et empirisk eksempel på det, også fra foregangslandet USA, er hvordan såkalt utdanning der bare blir dyrere og dyrere samtidig som den blir dårligere, og på den måten utgjør det jeg kaller en «stratosfæring» av de sosioøkonomiske faktorene. Dette foregår også parallelt med at effektiviseringen nå har nådd stadiet av automasjon, som derfor ikke arter seg konvensjonelt deflasjonistisk, men utarter inflasjonen; dvs. dysfunksjonen på bunnen i samfunnet. Dette delvis fordi nivået på reallønningene hos de som ikke produserer effektivt nok, komparativt til effektivisert produksjon, naturlig nok forblir synkende. Det er mange flere mot-sykliske mekanismer ute og går her, men dette er en av de mer generelt betydelige.

Absurde «løsninger»

Som nevnt, om man ikke forstår stort av helheten, og heller forholder seg til mer obskure teorier, så kan man ikke komme med noen løsninger som fungerer. «Pengemengde-populismen» har således lite å komme med av konkretiseringer generelt, fordi det blir fort snakk om å kappe av greina man selv sitter på. Løsningene består således snarere i det å rydde opp i sin egen økonomi og i landet sitt, som politikerne på mange andre måter kjører rett i grøfta.

Samtidig er systemet ikke interessert i å bremse hverken bolig- eller gjeldsveksten, fordi dette er deres måte å tjene penger på. Man har altså en ganske råtten tilstand med tanke på etiologisk fornuft, og man bruker heller bare banal rente-kontroll, for på en måte å re-starte økonomien, ‘forhåpentligvis’ til det bedre, neste gang…osv.

Man kan enkelt dra frem generelle eksempler på slike selvmotsigende og tidvis absurde «løsninger» som gjerne frontes av disse synserne.

For å ta for oss det mer bentiske sjiktet av synseri først; de som hevder og argumenterer på det faktum at kronekursen er underlagt for mye politisk styring—noe som forsåvidt er kvalitativt galt til å begynne med, mener også å vite at evt. FIAT-valuta burde vike for kryptopenger, altså, og også, dette i hva de formener som et mer «fritt marked».

De konseptuelle og tekniske selvmotsigelsene kommer så tett i etterkant når de samme folkene peker på store «kyniske» aktører som via markeds-insentiver er motivert til å svekke den «lille krona». Om man ser på alle former for konvensjonelle kryptopenger i dag, så er dette et systemisk problem som også hefter disse, kanskje i enda større grad. Om det hele kan sies å være «demokratisk» eller ei, er irrelevant mtp. «stabilitet» samt «sikkerhet», og hele kritikken de fronter går opp i spinninga, og man er like langt. Nesten like dumme.

Systemspillerne er ofte like så tafatt og fabulerende mtp. spesifikke, strukturelle løsninger som selv synserne. Som f.eks. tidligere sentralbanksjef Øystein Olsen, som i sin årstale i 2017 nokså greit uttalte:

Til Olsens «sosiale» kreditt… så sier det seg nærmest selv at han her sikter til både den fallende kronekursen, samt farene forbundet med å binde opp fremtidig velferd i papirfond; begge deler utenfor hans kontroll.

Andre systemspillere med klippekort i mediene er mer klakører, velvillige med-konspiratører og konformister enn noe annet. Eksempelet som følger i form av Jan Ludvig Andreassen, sjefsøkonom i «Eika-gruppen», nylig rykket ut og manet for Norge nå må kaste inn håndkledet og innføre Euro som valuta fordi vi er «spilt sjakk matt».

Ja, det er mulig Andreassen er spilt sjakk matt, og mentalt slagen. Idiotiske og hyper-konvensjonelle tenkere får fort panikk, og blir desperate når de ser at grepene de gjør har liten effekt, her med tanke på inflasjonen, som de heller ikke forstår hva er for noe rart. Tafatte og selv-sentrerte synsere tror det handler om penger, i seg selv, og mengden av deres vilje med. Nei, dette, så vel som alt annet vedrørende markeder, er som sagt snarere strukturelt spørsmål, ikke kvantitative-matematiske.

Som svar på dette tøvet, har vi til rådighet kommunisten Pål Steigan, som på sin måte også er økonomisk illitterær, og som demonstrerer det vidåpent åpent i sin kommentar til Andreassens utspill.

Steigan er litt som vanlige folk ellers. Han har 50% rett, og resten, meget feil, og til tider helt tilbakestående, det er ingen overraskelse, men det viser, igjen, hva den demokratiske opposisjonen består av, altså, Demokratiet major er bare idioter på begge sider med kompromisser seg imellom.

Nå, Steigan har antakelig helt rett i det at Andreassen er en defaitist og på sine måter en tulling, noe som tilsier at han ikke burde være noen talsperson for noe som helst økonomisk, og at han vil ha oss inn i EU, som mange andre gærninger.

Men Steigan fronter ikke selv mye av forståelse når han foreskriver reseptene for å styrke krona. Han motsier seg selv, og sin egen politiske posisjon mtp. bla USA, dette i tillegg til en logisk absurditet når han mener at Norges Bank burde «kjøpe opp kroner i utenlandske markeder» for å få opp kursen. Forhåpentligvis er dette forslaget såpass ufornuftig at man ikke trenger å forklare hvorfor. Steigan mener også at Norge bare kunne selge olje og gass mot kroner, hvilket er prøvd før, i mange andre land. Responsen fra USA har ikke akkurat vært kjærlig, noe Steigan helt sikkert er enig i.

Relevant: «NWO» vs. «BRICS» og «multipolaritet»

Så alle disse forlagene, inkludert mine egne, og situasjonen mtp. den norske krona, er ganske prekær, men ikke teknisk håpløse. Den kommende innføringen av DSBP/CBDC (digitale sentralbankpenger) vil nok gjøre en eventuelt overgang til andre valutaer mindre problematiske, dette er mer å fortolke som at sentralmakten er på langt etterskudd når det gjelder «P2P»-penger enn at de innfører noe som nødvendigvis vil være til deres store fordel uten at det fremkaller «farlige», tekniske motreaksjoner til mer et mer påtvungent teknokrati. Dette kan ikke sies å være gitt.

Den beste løsningene er som vanlig «politisk», men forholdene kan forbedres foruten et større politisk paradigmeskifte komparativt til andre løsninger.

«Demokratiet» per sin strukturelle form fordrer imidlertid aldri noe særlig av fornuft, og vi må dessverre leve med det, helt til det heldigvis faller fra hverandre, og i undertiden, hva det avler av synseri, meninger og dum populærappell, og derav dets mange bakvendte, ufornuftige formålmessigheter.

Will Ares Sabbatsson Paris' di Duce

DEng praxis, ex Candidatus D.C juris 1/x 672,500,000 ♈︎itan