Konklusjon og kommentar til hvorfor vi erfarer enda et konformt «kriseår», 2023

Tingenes tilstand kan sies og oppsummeres som at de fungerer heller dårlig. Dette inkluderer nå nærmest alt, og i alle fall det meste av hva Folk Flest™ har festet sin såkalte «tillit» til, og hele det såkalte «samfunnet» forøvrig. De går mot relativ undergang og et «vesten» som sakte men sikkert faser seg ut som sivilisasjon og «stormakter». Romerriket forfalt sakte men sikkert, generasjon for generasjon. En dag var det hele bare borte, men folket merket ikke mye til det. De levde sine «liv». Det samme gjelder den dag i dag. Folket merker ingenting, men rasjonaliserer og tilpasser seg elendigheten de ikke forstår årsakene til. «Kriser» er blitt normalen samtidig som konformismen øker. Dette er i realiteten en type dysmorf aksept for dystopien, og symptomatisk på selve døden.

Året 2023 har først og fremst ganske godt demonstrert hvordan den generelt negative systemiske utviklingen snarere sementeres til noe sikkert dystert fremfor å forbedres til hva som til stadighet forsøkes fremstilt som et nært forestående utopia, bare alle kan være «snille» med hverandre, og sånn.

Kritisk anerkjennelse kan i dagens system kun oppnås om man appellerer til, eller smidig nok plaprer etter systemets egne «opplyste» synspunkter, men aldri ved å stille spørsmål til det. Sådan vet man allerede at man her har med et slags korrumpert system å gjøre.

Samtidig har det også vist hvordan Folk Flest™ nærmest utelukkende lever sine liv videre samt holder liv i sine forskjellige forestillinger om hva som foregår via det som primært er rasjonaliseringer fremfor noe av fornuft eller for den saks skyld, «sannhet». Rasjonaliseringer er kategorisk forestått et substansielt substitutt for opplysning, opp- og fremgang. Det er altså langt ifra «merkelig» eller mystisk hvorfor det hele ser ut til å gå i mørkt og nedenom. Det må skje, og det skjer, som flere og flere både kan se og snart føle mer på.

Det er også viktig å forstå at «mediene», alle som èn, aldri vil være spesielt i stand til å «opplyse» om hva som i realiteten foregår i den grad det egentlig er nødvendig. Strukturene som er lagt til grunn er sykelige og fundamentalt dysfunksjonelle, særs så når de når sin fulle konseptuelle utbredelse, en noe systemet likevel vil insistere på som «løsninger» på hva det skal være av «utfordringer», ned- og tilbakefall.

Grunnen til at samfunnet er sykelig er sammensatt, men hovedsakelig bunner det i noe som er nokså universelt, og sådan, hva Folk Flest™ har til fundamentalt felles av interesser og samtidig, av evner og i hvilke posisjoner hvem styrer og hvilken appell det hele foregår og forestilles som optimal på. Realiteten er dog at denne ‘optimalen’ av «folkestyre» er fundamentalt en konseptuell underoptimal som avler mer elendighet enn den promoterer fornuft-

Dette paradokset kan vi hensiktsmessig nok her formulere som «referanseproblemet», fordi referanser, og mangelen på slike, gjerne jo er hva og hvordan man måler etter og relativiserer virkeligheten i forhold til. Både mangel på referanser, og feil referanser, leder samfunnet på gale veier, noe som skjer gang på gang i menneskets historier. Dels fordi «mennesker» flest er langt fra fornuftige, men i beste fall kun fundamentalt rasjonelle som gruppering.

Meta-kollektivets utelukkende selv-appell

«Referanseproblemet» er universelt og konseptuelt også det at man som person, gruppe eller organisering kun er i stand til å kun forstå og sådan påtale av hva som i et slags selv-legitimerende «fellesskap» kan sies å betinges av gruppens egne forestillinger. I psykologiens fagtermer formulerer man noe av denne mekanismen som bla. «gruppetenking».

«Demokratiet» er i den forstand ikke bare en form for appell til «gruppetenking», med et tilsvarende av slike referanseproblemer, men effektivt sett også en ekstrapolering av middelmådighet som en slags «sannhet» i seg selv, hvorav verdier som utsvevende abstrakt emosjonell appell trumfer presisjon som et samfunnsgode selv om samfunnet i stor grad historisk er basert på et sett av standarder.

De aller fleste mennesker er ikke bare dårlig utrustet med tanke på nettopp fornuft, men i tillegg til dette, og på mange måter sådan, gjennomført dis-incentivert fra å tenke klart fordi samfunnet nettopp er en konform kreasjon til å begynne med. Norge er som kanskje kjent, funnet å være et av verdens mest konforme samfunn, hvilket egentlig burde være å oppfatte som et potensielt stort systemisk problem.

Relevant: Demokrati = Fanatisme > Fornuft ~ Fallitt

Snarere er det dog heller slik at de fleste forståsegpåere av «nordmenn» som konfronteres med denne konformiteten som et faktum, rasjonaliserer dette dithen til at deres «konformitet», og som et dominerende aspekt av samfunn i dag, er et «utelukkende» (men praktisk talt inkluderende) gode.

Men disse synserne kunne ikke tatt mer feil i dette tilfelle, spesielt hvordan dette aktualiseres og praktiseres politisk i nåtiden.

Svakhet som en slags «verdi»

Hvis man ikke har vilje til å forstå sine egne svakheter som «samfunn», så vil man selvsagt bli bare enda svakere. Det samme faktum og konsekvens kan kontrasteres med enda en såkalt «verdi» fremført som en «styrke», nemlig slagordet «Mangfold er en styrke», hvilket selvsagt er kun et politisk-retorisk forfektelse mer enn noen rasjonell fremstilling av realitetens praksis.

Realiteten angående norsk-politisk konformitet, er også nok sammensatt til at de fleste ikke forstår dens struktur, og sådan, dens sanne svakhet i møte med «utfordringer» derav. Ingen spør seg særlig videre nettopp hvorfor Norge er verdens mest konforme land, dette i tillegg til teoriene om den evolusjonært betingede istidmentaliteten som inkluderer de som innfinner seg og støter ut de som peker seg ut.

«Janteloven» er et sekundærutslag av denne sosiale mentalmekanismen, og er sådan langt fra utdødd i Norge. Den er bare blitt projisert videre inn politikken, hvor den lever i aller beste velgående, men nå i form av ubestridelige og fundert på ustrakte «verdier på vegne av et enda større, og dernest et enda mer universelt kollektivistisk «vi» med et demokratisk naturlig tilhørende av diverse «legitime» inngrep, uansett hvor ufornuftig det måtte fremstå, eksempelvis i form av de forskjellige vaksine-logikkene som ble spredd og som sirkulerte nærmest helt uhemmet mellom folk under «pandemien». Mye av den samme idiotien rår innenfor de mange «ekspert»-formidlede og «faktiske» forestillingene vedrørende «klimaendringene«. Man kan kun påføre folk «kriser» om de først er hjelpeløse. Lært hjelpeløshet og evneveikhet gavner den konstante krisemaksimeringen som i dag passerer som «politikk».

Grunnen til at «mediene», inkludert alle såkalt «alternative» medier i Norge, ikke kan si sannheten om nært sagt noe som helst, er derfor, «paradoksalt» nok, nettopp det at de er for konforme! (Hvem skulle trodd det..) I tillegg kommer det faktum at «mediene» i dag uansett ikke dreier seg om sannhet, men snarere om inntjening, annonsering og korporativ-kollektiv fremhevingen av «demokrati», og en type formidling som dermed følger den tekniske (røde) tråden av det som kan sies å være på mest mulig linje av «demokratiske verdier»—e.g det at alle skal være «inkludert» og ingen «grupper» skal diskrimineres. Mediene, så vel som «demokratiet», er derfor, og på disse måtene ikke i konseptuell stand til å «opplyse» eller styre seg selv særlig fornuftig samtidig som det heller ikke er i stand til å selv-korrigere sådan fordi det systemisk sett heller ikke eksisterer noen form for konkret ansvarliggjørende instanser. «Flertallet» kan aldri sies å ha tatt feil, og vil sjelden straffe seg selv.

Det man i stedet får av reaksjoner og sublimerte rasjonaliseringer i en «demokratisk» forstand, er gjerne en type sublimert og utsvevende appell konkret knyttet til såkalte «minoriteter». Dette som et kompenserende mentalt tiltak, og som ofte initierer en type avståelse i form av «toleranse», hvis hensikt er å signalisere sin iboende «godhet», og derav kollektivt aksentuere sin kulturelle «ikke-skyld» via passiv inkludering. Ja, folk i Norge er stolte over å dø på helt meningsløse måter bare for å vise hvor «tolerante» de er. Noe av dette tøvet passerer også som modighet, men er i realitten rene sykeligheter maskert som det motsatte. Slik sykelig konformitet premieres systemslavene med «jobber» i systemet, hvor de kan spy ut mer av det samme.

Denne bokstavelig «gruppetenkte» «forståelsens» forestillinger manifesterer seg så videre i mer konkrete politiske tiltak som f.eks. «integrering», som i realiteten er selv-indusert marginalisering og utsletting initiert av en ideologisk betinget «integrering» av det som i den kontekst er inkongruente kulturer og individer som ikke deler de samme forestillingene av «samfunn», og som derfor nødvendigvis underminerer systemet.

Man skal være ganske dum for å ikke se hvor sterke de konseptuelle koblingene til generell konformitet dette faktisk er.

I realiteten er man som en slik kombinert intellektuell-kulturell ignoramus effektivt fratatt selve muligheten til å faktisk formulere frem noen som helst kritisk «sannhet». Dette forresten fullstendig uforbeholdent av den såkalte «ytringsfriheten», selv om også denne konsept-kreasjonen i et økende antall «spørsmål» nå også står i veien ettersom ‘kompleksiteten’, dvs. konfliktene mellom «gruppene» i det mer og mer «åpne» og «demokratiske» samfunnet bare øker per design og formål.

‘Sosio-seksuell, «egalitær» passivisering’

Et meget enkelt eksempel på en mekanisme som betinger konformisme i Norge mer enn et mindre «likestilt» land, er det sosio-seksuelle faktum at i Norge er kvinner nokså ‘unaturlig’ priviligert med mer institusjonell makt i tillegg til den feministiske sekulære slik at de sådan er fristilt til å regelrett sanksjonere og selektere menn for ‘dårlig kollektiv’, les: anti-konform oppførsel.

På denne enkle måten øker samfunns-konformiteten meget raskt jo mer «likestilte» og «frigjorte» kvinner er ift. til menns tradisjonelle roller i samfunnet. Således har vi fått et samfunn hvor de aller fleste gjennomsnittlige «menn» «lever» og er begrenset til å krype rundt som hyper-konforme tøffelhelter uten særlig reelle kritiske meninger.

Sleng så på en stat som legitimerer seg selv i form av utstrakte velferdsordninger i bytte mot at spesielt menn ikke gjør noe som helst vesentlig opprør eller engang uttrykker sin misnøye. Man har i realiteten altså lagt til rette for en særdeles ukritisk, og faktisk farlig samfunnstilstand, noe som blir mer og mer tydelig, men som forsøksvis «forklares» på basis av andre fordummende symptomer.

Konsekvensen av slike feilreferanser og symptom-rasjonaliseringer som følge og utstrakt substitutt som «forklaringer», er at samfunnet på mange måter dør ut via en indirekte følge av f.eks. manglende maskulinitet, som i dag kategoriseres som «giftig».

Det man således står igjen med er også hva som best bør betraktes som en kjerringstyrt mediebransje, som mørklegger og rasjonaliserer i stedet for å faktisk drive med det de ironisk nok samtidig formulerer som «folkeopplysning».

En konseptuell umulig «opplysning» og orden

Kan man i demokratiet faktisk nå frem med, og såkalt «opplyse» folk om at Folk Flest™ f.eks. er idioter? Nei. Det er nærmest en teknisk umulighet, og derav delvis «referanseproblemet» i èn forstand foruten mange flere tekniske begrensinger av lignende art.

De eneste som kan si noe konkret om den kollektive situasjonen er de som for det første ikke er konforme, altså, konkret uavhengige, og som ikke har noe å «tape», eller vinne, ergo, er insultert og ikke-initiert, f.eks. sosialt sett, og som attpåtil selvsagt er intelligent og klartenkte nok til å diagnostisere sykelighetene i samfunnet. De følger strømmen (av penger). De følger systemet. Dette er å vinne for dem.

Dette ekskluderer forsåvidt de alle fleste, inkludert samtlige av populære «tankeledere» som støpninger typ den sykelige og hyklerske, «CONservative» Jordan Peterson, og kobbelet innenfor det som patetisk nok refererer og relativiserer seg selv som «The intellectual dark web»—En gruppe ideologi-kompromitterte, overbetalte og pretensiøse system-idioter som markedsfører seg med det som er åpenbar teknisk forledende og anti-teknokratisk sjargong av pseudo-kritiske konnotasjoner ment for å signalisere noe «radikalt» for «normies», men som i realiteten kun bedriver hva som er sanksjonert og misvisende system-snakk.

Altså, denne forfektede ut-gruppen, som er også er fundamentalt inkonsekvent når man borer i hva de synser om, utgjør bare atter en form for substansiell substitutt og staffasje for faktisk samfunnskritiske og aktualiserende intellektuelle bevegelser i riktig retning.

Tilnærmingen hos Sam Harris, Jordan Peterson, Douglas Murray, Eric Weinstein, Peter Tiehl osv. (IDW), går essensielt ut på å intervjue hverandre, kronisk, men uten å komme til noe særlig kritisk eller særlig klargjørende, men nærmere mystifiserende/mytifisert, altså, akkurat som journalister i NRK bruker hverandres syns og stupiditet som sin referanse i realiteten, og til senere «bruk», F.eks. når de enten skal skrike på vegne av «Palestina» eller på bakgrunn av forståsegpått «anti-semittisme». To sider som taler håpløst på vegne av samme håpløse sak. I realiteten, to oppstyltede meningsløse og korrumperende pseudo-intellektuelle entiteter.

Hensikten for begge grupperingene, på hhv. «venstre»- og «høyreside», er å først og fremst opprettholde en illusjon av diskurs og fornuft uten å gå inn på underliggende problematikk samt det å selvsagt tjener penger.

Disse tankelederne på internett har et godt «intellektuelt» jerngrep på de aller fleste av desperate synsere som derfor uunngåelig nok fester en form for «tillit» til det lille av hva som forestilles av fornuft disse kynisk porsjonerer ut iblandet masse aktive og ubevisste utelatelser. Eksemplene på denne tilnærmingen for å oppnå tillit hos et ukritisk publikum er mange men universelt like, fordi alle disse appellerer til «folkets» forutinntattheter i stedet for å legge listen på et høyere nivå som de mest interesserte såldes kan aspirere til.

Det man effektivt står igjen med er massebevegelser av tullinger som mer eller mindre nuller hverandre ut med hvert sitt nonsens og vinkling, og på denne måten opprettholder man polariseringene av populisme, og sådan, «demokratiets» kjernestruktur, samtidig som man tilfredsstiller de overfladiske forestillingene til såkalt sunn og «oppegående» samfunnsdebatt ifølge Folk Flest™ «forståelse», som jo er hensikten, men som egentlig er et slags selv-profetisk mål i form av «verdier» som alt-omsluttende kriterier.

De fleste av de mange feilforståtte verdiene som kategorisk betinger det meste av konformisme dreier seg om forestillinger som går på «godhet», og som igjen potensielt går på bekosting av såkalt «sannhet».

-Det er enklere å være tolerant og passivisert enn å være bestemt og aktiv. Og det er enklere å ta «gode» valg enn vanskelige valg, selv om de er mer fornuftige.

Dette er altså også en form og faktor som i realiteten promoterer alle typer løssluppenhet samt ren institusjonalisert intellektuell dårskap, noe den ekstremt ekspanderende og egalitære utdanningsektoren til de grader eksemplifiserer i dag.

«Multipolariet» av «populisme»

Såkalt «polarisering» er uansett meget ønskelig for mediene, og det samme gjelder derfor selvsagt også «demokratiet», fordi disse eksisterer i et omfattende konseptuelt og teknisk gjensidighetsforhold. Disse systemene får altså hva de ønsker seg så lenge ingen stiller kritiske spørsmål om deres konseptuelle verdi og praktiske funksjon, hvilket er et meget veletablert tabu i dagens «medie»- og meningsverden. Å argumentere for å avvikle «demokratiet» i dag med noe mer ansvarskrevende og mer funksjonelt-rasjonelt av et styringssystem, rasjonaliseres automatisk av folket som «folkefiendtlig» og tyrannisk.

Mediene tjener meget godt på kontinuerlige konflikter, fordi da kan de servere enda mer tøv og syns for et stadig intellektuelt svekket skare av lesere. Det samme gjelder demokratiet og «kriser» som fordrer det mer makt på vegne av «folkets beste». Men dette punktet for lønnsomheten og legitimiteten av et slikt organisert kaos er i ferd med å passere sitt senit. Mediebransjen er uansett og i likhet med demokratiet over-ekspandert, og subsidieordningene holder bokstavelig talt liv i «mediene» i Norge via pressestøtten på samme måte som velferdsstaten og skatter holder liv i «mangfoldet» i samfunnet.

Teknisk og konseptuelt sett er mediene og «mangfolds samfunnet» fullstendig falleferdige fallitter, og er sådan dømt til å feile i form av å forvandle seg til sitt sanne selv, altså, en mediebransje som lyver, forleder og propaganderer, og et «demokrati» som uansett blir mer og mer totalitært diktatorisk parallelt ettersom folket blir mer konforme og ukritiske selv om de i sin kollektive desillusjon mener seg og være det stikk motsatte, i «kunnskapssamfunnet».

Det er defor på tide å intellektuelt fase ut og fordømme det som er blitt en alt for utbredt konsum- og konformkultur av politiske formeninger av liten eller ingen fornuft og rasjonalitet.

Hvordan dette evt. skal realiseres forblir også et stort spørsmål som kun kan fremstilles av de mer intelligente og stadig systemisk uavhengige—ikke de kvasi-systemsankjonserte eller pseudo-populariserte tankeledere samt halehenget av etter-synsere, fordi løsningene disse forestiller er ikke løsninger. De er ikke engang veritable, kvalitative kompromisser i den retning de påstår, men er å anse som «demokratiske» distraksjoner fyllt med bla en type sykelig konformisme.

Det påligger derfor snarere den mer skrale skare av tenkere i dag et spesielt stort intellektuelt ansvar og fremtidig rolle, noe som ‘systemet’, det på alle tenkelige måter, fordømmer og forsøker å passivisere på sitt sterkeste.

Hva som i realiteten er fremtidens reelle løsninger foregis derfor også via indoktrinering og effektiv gjengs tankekontroll å ligge umulig langt utenfor alt av det nåværende systemets utelukkende funksjon, forestillinger og appell.

Men dette er mer illusjoner av beleilighet enn noen fornuftig realitet, og sådan kun «utenkelig» for den konforme og ukritiske, hvilket i dagens fallende samfunn effektivt også pretenderes som et kollektivt gode, selv om det hele som konsept bare fremstår som dårligere og dåligere.