Instruert og bevæpnet «antisemittisme»: Fra «offer» til forgriper
I 2010 publiserte jeg et kort essay. «The Complicated Faces of Anti-Semitism». Bakgrunnen for esseyet var en samtale jeg hadde hatt med en jødisk venn, en dommer, og om hvorfor jøder hadde vært utsatt for så mye fælt og hat gjennom historien, altså slik hun karakteriserte det hele som. Jeg svarte ved å bla. spørre henne hva som var galt med jøder som kunne forklare og evt. forårsaket alt dette hatet. Jeg utelot også samtidig at jeg selv er jøde på min fars side fordi det aldri hadde betydd mye for verken ham eller meg.
Dette enkle spørsmålet mitt gjorde henne noe var, og hun spurte hva jeg egentlig mente med uttalelsen, så jeg fortsatte å presisere, men i mer personlige termer:
—Hvis noen få mennesker, her og der, som jeg møtte fant ut at de ikke likte meg, så kunne jeg forsåvidt forklare det med at de hadde ett eller annet problem. Men hvis praktisk talt alle jeg møtte hadde et problem, ville det etter hvert bli veldig vanskelig for meg å ikke erkjenne at det var noe mer fundamentalt galt med meg eller med hvordan jeg oppførte meg.
Det samme ser ut til å være tilfelle for jøder på et makronivå i historisk sammenheng.
Som du kanskje kan forestille deg, gjorde ikke dette spørsmålet meg til noen mer sympatisk venn i hennes øyne. Jeg la så til at jøder hadde gjort mange veldedige gjerninger og oppnådd mange bemerkelsesverdige prestasjoner på mange forskjellige felt, men at det samme gjelder de mørkere tingene som noen jøder har gjort, og fortsatt driver på med i dag. Dette gjelder spesielt når Israel eller noe som er forbundet med det tas inn i ligningen. De mye omtalte «gode» egenskapene blekner fort.
Ved slike anledninger tolererer de fleste jøder, men også fremhever slik atferd fra Israel som land samt fra individuelle israelere, en type oppførsel som de aldri ville tolerert eller «feiret» her i USA, eller i noe annet land der jøder bor.
Mine originale «tre ansikt av antisemittisme»
Da jeg først undersøkte dette emnet, identifiserte jeg tre former for såkalt historisk «antisemittisme»:
- 1. En motvilje mot jøder som et folk eller jødedom som en religion, eller begge deler, vanligvis på grunn av noen egenskaper jøder hadde eller en måte de oppførte seg på mot andre.
- 2. En type motstand som ikke gikk så mye mot jøder og/eller jødedom, men snarere mot en væpnet/voldelig jødisk stat.
- 3. Påstanden fra noen jøder fra slutten av 1970-tallet om at enhver kritikk av Israel, dets ledere, dets politikk, dets handlinger eller noe av dets talsmenn og støttespillere sa eller gjorde, utgjorde en ny form for «antisemittisme».
I hvert av disse tilfellene, altså når jeg sier «antisemittisme», så mener jeg påstander og/eller anklager om antisemittisme av en eller annen grunn, ikke bare et blindt, oppsiktsvekkende hat mot jøder og/eller jødedom, noe som historisk sett er sjeldent.
Den første formen for historisk antisemittisme har eksistert gjennom nedtegnet historie. En del av det mistenker jeg er enkel misunnelse, men mye av det er en reaksjon på et uvanlig blodtørstig syn på andre folkegrupper og troende. Femte Mosebok og «Dommerne» (den syvende bok i Den hebraiske Bibelen) er oversvømmet av fortellinger om blodbad, og førstnevnte (kapittel 5 og 7) gir en bibelsk begrunnelse for folkemord på mennesker som rett og slett tilber annet. Noen (om ikke alle?) jødiske religiøse høytider (Hanukkah, Purim) har ganske blodtørstige forhistorier eller overtoner; til og med «påsken» er basert på massebarnedrap. Og dette er bare Toraen.
Releatert: Forbudt i Norge? Forundersøking av narrativene vedrørende «The hall of cost»
Å mene at Talmud (en slags utfyllende kommentar til Torahen bestående av bemerkelsesverdige rabbinere) i sin helhet er rett og slett forferdelig, er en underdrivelse.
Etter å ha lest visse deler av Talmud, kan jeg fort forstå hvorfor jøder ikke oppfordrer «goyim» (ikke-jøder) til å gjøre det samme (spesielt kristne). Snarere tvert imot: Jødisk forakt for spesielt kristne (eksplisitt i Talmud) er like stort som deres ønske om politisk og økonomisk støtte fra dem, og strekker seg (eller nedstammer) fra teologi til billig teater, som dette klippet fra et populært israelsk TV-program formidler. Kjenner «CUFI» (Christians United for Israel) til denne fremstillingen av israelere av deres Frelser?
Romerriket demonstrerte den andre formen for historisk antisemittisme under sine mest keiserlige dager. Romerriket krevde lydighet, forventet at skatter skulle betales, og påla religiøs toleranse for å tillate dets forskjellige folk å flytte og bo rundt omkring i imperiet. Men imperiet ble til slutt lei av å forholde seg til et opprørsk og religiøst intolerant folk, og satte til slutt sin egen «endelige løsning» i kraft.
Romerne raserte Jerusalem, ødela det andre tempelet, splittet staten som omkranset det, og spredte innbyggerne, men gjorde dog ingenting mot jøder som levde, og ofte gjorde det bra i hele imperiet. Hvorfor romerne ikke handlet mer absolutt med jødene, som f.eks hva de gjorde med karthagerne, er noe jeg ofte har lurt på.
Militant antisemittisme
Så langt, så bra – eller dårlig, avhengig av ens perspektiv. Teologisk sett, så er ikke Jødedommen noen nær følgesvenn av f.eks aztekerne, men Jødedommen har mer enn nok blodsutgytelse og mørke i Toraen (Det gamle testamentet) til at kristendommen ville hatt mye bedre av det hele ved å gå direkte fra 1. Mosebok og rett til evangeliene. Talmud, som den primære kilden til jødisk lov, er full av hva som burde kunne forstås som direkte ondskap. Å kombinere slik en slik type fiendtlighet med makten til en stat—enhver makt, enhver stat, er en dødelig fare for den statens naboer, og alle andre den kan nå.
Den tredje formen for «historisk antisemittisme» var i utgangspunktet nærmest en passiv forsvarsmekanisme, hverken mye delt eller begrenset i sin direkte anvendelse. Jeg tok feil i min opprinnelige diskusjon ved å misforstå kompleksiteten til den «nye antisemittismen» og slik også undervurdere dens konsekvenser og sosiopolitiske rekkevidde. En gang mellom slutten av Reagan-administrasjonen og Obama, fremstilte denne formen for antisemittisme, sammen; passivt og aktivt, både ‘skjoldet’ og ‘sverdet’ til en mer militant hypersionisme. Israel er dens sentrum og hovedtildholdssted, med USA som dens største beskytter og håndhever.
Påstanden om antisemittisme («ny» eller på annen måte) manifesterer seg på mange forskjellige måter i mange forskjellige land, og en oversikt over dens konseptuelle kompleksitet er ganske åpenbar. Samtidig som jeg først og fremst er inne på USA, så kan litt perspektiv være nyttig. Det må forstås at det slett ikke er klart om kommunismen var en utvekst av moderne sionisme, som avbildet i diagrammet over, eller dens forløper.
Marxismen (eller «kommunismen», som vi i USA kalte det – og ja, jeg er klar over forskjellene da og nå) kom før den mer moderne sionismen selv om ideen i seg selv ikke var ny. Men jøder figurerte riktignok meget fremtredende i begge bevegelsene, praktisk talt fra begynnelsen, med noe som grenset til en synergistisk gjensidig tilstand i begynnelsen av det 20. århundret.
For eksempel, da Lenin forlot Sveits for Russland i 1917, tok han med seg femti bolsjeviker som også hadde vært i eksil, alle jøder, hvorav de fleste hadde ledende roller i den første sovjetregjeringen. Marxistiske jøder andre steder i Europa ledet opprør (alle mislyktes til slutt) på slutten og i kjølvannet av første verdenskrig. Dessuten, såvidt jeg har forstått, ble hvert kommunistparti i Europa, så vel som i USA og Sør-Afrika fra apartheidtiden, grunnlagt og ledet av jøder. (Jeg er ikke sikker på Canada, Australia og New Zealand).
Relevant: «Stalins jøder» — En beretning om historisk hykleri, løgn og forledelse
I kjølvannet av andre verdenskrig inntok mange av kommunistpartiene og deres jødiske sentralmedlemmer en sterkt pro-sionistisk holdning som ikke nødvendigvis omfattet kategorisk støtte til Israel. Dette resulterte i en merkelig inkonsekvens i både sovjetisk russisk og israelsk politikk med hensyn til deres internasjonale tilpasning så vel som med tanke på jødisk emigrasjon fra Sovjetunionen til Israel, som jeg forøvrig ønsker å utforske videre i fremtiden. (Jeg kan ikke finne harde tall på hvor mange jødiske kommunister som emigrerte til Israel. Jeg vil sette pris på om noen har disse dataene.)
Racet til radikalisme
Gjennom århundrene har jøder samlet sett fått et velfortjent rykte for forstyrrelse og undergraving av samfunnet, i tillegg til andre mer beundringsverdige egenskaper. Så godt som alle sosiale lidelser som rammer Vesten generelt og spesielt USA i dag, dukket for eksempel opp i Weimar-republikken Tyskland på 1920-tallet og begynnelsen av 1930-tallet. Byer som San Francisco speiler nå Hamburg fra den tiden. Forestill hvilken som helst ekstremisme eller perversjon, de i Weimar hadde det den gang som vi har det i USA i dag. Den gang som nå, var jøder både mer fremtredende og i ‘bakgrunnen’ i alle disse bevegelsene, som litanien av deres engasjement også i vår tid viser. Og som da, som nå, ble sosial og økonomisk uorden av de jødiske sosial- og samfunnsarkitektene sett på som noe som skulle utnyttes til deres egen fordel, og samttidig med en ‘usynelig’ innvirkning på befolkningen som helhet.
I dag, som før, effektuerer de rådende føringene av jødisk politisk radikalisme og perversjon ganske sterkt og dypt i samfunnet. Bare se på den svært lange listen over samfunnsunderminerende/-forandrende aktiviteter hvor spesielt jøder har tatt ledelsen og/eller er de største mtp. finansiering: Radikal feminisme; kritisk teori og dens utløper, «kritisk raseteori» (CRT); den rasistiske, destruktive «Black Lives Matter»-utpressingssvindelen, Antifa; og fremmelsen av både kjønnsdysfori og pedofili, alt er bare noen få av oppføringene på en stor og voksende liste. Heller ikke den gamle tilhørigheten til kommunismen ser ut til å avta.
Kampen om makt
Som i det tidlige Sovjetunionen, utvidet den jødiske søken etter økonomisk makt seg til politisk makt og innflytelse i storsamfunnet i alle vestlige land. Jeg skal bare se på USA her, men situasjonen er omtrent den samme i hele Vest-Europa samt store deler av Øst-Europa, så vel som Canada, Australia og New Zealand. Faktisk, hvis det ikke var så ødeleggende for alt de hvite hadde bygget opp gjennom århundrene, kunne man nesten beundre den målrettede jødiske besluttsomheten til å dominere Vesten. Det er en besluttsomhet bestående av en nærmest medfødt konsensus som nesten overskygger behovet for konspirasjon og kabal-tenking. (nøkkelordet her er «nesten»).
Det jøder har gjort i Amerika og i så mye av Vesten, er det de prøvde å gjøre i Tyskland og Weimar-republikken, men her i USA har de vært mer tålmodige og varsomme inntil helt nylig. I Tyskland på 1900-tallet identifiserte de seg åpent med kommunistene, og tok til orde for praksiser som kjønnsdysfori og pedofili (ledet av Magnus Hirshfeld) før de var i posisjon til å avverge kritikere og angrep. (De endte opp med å flykte fra landet da Hitler og hans parti kom til makten på begynnelsen av 1930-tallet, og det var bla deres bøker som nasjonalsosialistene brente.
Relatert: «Valgt av gud for å være hatet og ansvarlig for verden.» Jødiske kontrollnarrativ og deres åndssvake apologeter
Men i USA er det som sagt litt annerledes. Jøder i USA grunnla NAACP (National Association for the Advancement of Colored People) i 1909, og gikk i bresjen i flere radikale bevegelser som «Students for a Democratic Society» (SDS) og «Free Speech Movement» kombinert med militans fra antikrigs- og borgerrettighetsbevegelsene på 1960-tallet.
Men da deres håpefulle revolusjon ikke ble realisert, gikk de – vel, ikke så mye under jorden, men inn i en form for lavmælt radikalisme, som jeg har diskutert andre steder. I denne fasen la de i utgangspunktet vekt på infiltrasjon av universiteter og utdanningssystemet generelt. Etter institusjonene ble infiltrert, inntok flere og flere jøder de såkalt kritiske profesjonene, f.eks. utdanning i seg selv og jus, deretter næringslivet kombinert med rekruttering fra denne «høyere utdanningen».
Deretter fikk jødene kontroll over masse-mediene, mye av akademiet og fremtredende plass på mange andre områder. Dette, kombinert med den økende makten til to jødisk-ledede organisasjoner, «Anti-Defamation League» (ADL) og «Southern Poverty Law Center» (SPLC), som nærmest fungerte som dommere for politisk aksept, hadde den tilsiktede effekten å sikre at det amerikanske folket sjelden hørte, leste eller så noe særlig kritisk vedrørende Israel, for ikke å si jødisk makt eller jødisk «overherredømme» (sionisme).
Interessant nok slutter spesielt ADL seg nå åpenlyst til koret av «anti-hvite» stemmer, og erklærer at kritikken av bla. Antifa (minner dens arv) for å være «hatfulle ytringer.» Både ADL og SPLC har blitt mye dyktigere til å ærekrenke og ødelegge kritikere av saker de støtter, for deretter å forsvare det jødiske folket selv eller andre mot bakvaskelse og overgrep. Samtidig har de beriket seg selv og sitt lederskap.
Til de som vil hevde jeg overdriver jødisk makt, vil jeg si (som siterer en person som vil forbli navnløs for sin egen beskyttelse): «Jeg vil slutte å tro at det er jødene når folk kan si at det er jødene offentlig, uten å ha deres liv ødelagt av mektige jøder.» Jeg forventer at Kanye West og noen andre i det svarte USA, som våget å nevne noe disse «mektige jødene», ville sette pris på og kunne legge til sine erfaringer her.
Men det er ikke ‘bare’ makt i media, akademia, finans og domstolene. Det er også snakk om en betydelig vekst i direkte jødisk deltakelse i regjeringen, og det uansett hvilket politisk parti som har makten, hvilket er helt forskjellig fra situasjonen for 60 år siden. For eksempel, i flere tiår, hadde jødiske grupper som ADL og SPLC i økende grad vært en slags sanksjonsinstans mtp. nominerte for politiske utnevnelser. Ikke at de alltid fikk den kanditaten de støttet, men de hadde et svært effektivt veto mot de de ikke støttet.
På dette tidspunktet kan ingen i noen av partiene være en seriøs kandidat til presidentskapet i møte med en slik sionistisk opposisjon (eller jødisk, kanskje en forskjell uten forskjell). Og det inkluderer DeSantis og Trump, så vel som Biden. Ingen «seriøs» kandidat til noe nasjonalt embete, med det delvise og svært sporadiske unntaket av Representantenes hus, våger heller ikke å kritisere Israel eller direkte nevne den ‘jødiske rollen’ hvor dette foregår. De snakker rundt det hele. Ingen snakker kritisk om hverken Israel eller jøder, punktum. Ikke engang tidligere kongresskvinne Tulsi Gabbard (som jeg generelt beundrer), eller Robert F. Kennedy Jr.
Disse vet hva som vil skje hvis de evt. begynner å snakke ut. Det samme gjelder guvernører som Kristi Noem (SD) og Greg Abbott (TX), som godt forstår i hvilken grad makten til organisasjoner som ADL og SPLC og deres kohorter strekker seg inn i statlige myndigheter, spesielt delstatlige lovgivere. Når det gjelder de føderale og presidentadministrasjonene selv, har de de siste tretti årene eller så vært så sterkt jødiske at man like gjerne kunne flyttet dem til Tel Aviv og ikke merke forskjellen. Trump snakket om «Making America Great Again», men han var en langt bedre president for Israel enn han faktisk var – om ikke med ord – for USA.
En liste over noen av de viktigste tingene Trump gjorde for Israel indikerer så mye. I likhet med Trumps administrasjon før ham, er Bidens administrasjon dominert av jøder, samt flere som satt igjen under Trump som kontrollerte befolkningen under «pandemien». [fremstilling under].
Det er egentlig rart at det blå feltet og de hvite stjernene på det amerikanske flagget ikke har blitt erstattet med israelske flaggelementer, tatt i betraktning at nesten alle disse tjenestemennene, så vel som de fleste jødiske medlemmer av begge husene i kongressen og mange senior embetsmenn i embetsverket, selvsagt har dobbelt israelsk statsborgerskap. Og de snakker åpent om sin «dobbelte lojalitet», som i praksis betyr lojalitet til Israel først. Derav betegnelsen «Israel Firsters».
Befolkningserstatning og «rasisme» som politiske verktøy
Det er et annet element til «ny antisemittisme» som ikke eksisterte før, og som tyder veldig på at disse marxistiske jødene, som jeg har kalt hypersionister, befinner seg i det strategiske sluttspillet per nå. Dette innebærer bevisst utskifting av hvite befolkninger overalt hvor disse utgjør et flertall, med en økende tilstrømning av migranter fra Afrika, Latin-Amerika og Midtøsten, den såkalte «Great Replacement». Detaljene og implikasjonene av denne utviklingen, sammen med utfoldelsen av borgerrettighetsbevegelsen (en vesentlig fiasko, når det gjelder svarte i Amerika) kan bare kort behandles her, og vil garantert være gjenstand for betydelig strid og debatt.
Det er nok å si at «ulovlig innvandring» kombinert med ‘borgerrettighetslige frustrasjoner’ ga og gir bensin til den ulmende ilden som var, og er svart kriminalitet i Amerika, bare begrenset av seks måneders urban omveltning i 2020, etter arrest-døden til en svart karriereforbryter ved navn George Floyd. En siste obduksjon viste at Floyd døde av en overdose av stoffet, og hadde nok fentanyl (blant andre stoffer) i kroppen til å drepe tre voksne menn. Demokratene gjorde ingenting for å stoppe rase-opptøyene, det gjorde heller ikke president Trump. Biden tiltrådte i kjølvannet av et merkelig presidentvalg i 2020, og et ubevæpnet ikke-opprør ved US Capitol 6. januar 2021. Etterpå svermet millioner av illegale inn i landet, kanskje syv til ti millioner så langt.
Enda verre, disse illegale blir ofte hjulpet og rekruttert fra steder så langt unna som sentral-Afrika, ikke bare av venstreorienterte organisasjoner, men også av selve Department of Homeland Security hvis antatte oppdrag var å hindre ulovlig immigrasjon fra å skje. Bare helt ’tilfeldigvis’, så er lederen for Homeland security også jødisk.
Relevant: «Kalergiplanen»: Vestens «infokognitive» og kulturelle katastrofekollaps
Det bør også forstås at jødiske aktivister og ledere bruker svarte både som en utøver, og som en distraksjon fra jødisk makt, samt for å angripe hvite og asiater slik at de selv ikke er i forkant. De bruker anklager om «rasisme» og hatefulle utfyllende anklager mot kritikere av svarte mishandlinger, fordi de samme menneskene som for eksempel kritiserer den enorme svarte kriminalitetsrater, ofte er de samme menneskene som fordømmer jødisk innflytelse over vår regjering. To fluer i en smekk. Den jødiske rollen i kampanjene mot rasisme og «hvit overherredømme» («white supremacy») tjener hovedsakelig tre formål:
- Det setter hvite opp mot svarte i USA.
- Den positivt diskriminerer svarte på bekostning av hvite, som blir sett på som hovedhindringen for jødiske ambisjoner for å styre samfunnet.
- Det forstyrrer og utraderer det amerikanske samfunnet i effekt av hvordan den hvite sivilisatoriske kulturen som USAs suksess som stat har vært basert på.
Inntil helt nylig har ikke jøder og jødiske grupper i USA vært fullt så åpenbare som de er i Europa om målet om å rasistisk blande etniske europeere med folk fra Afrika og Midtøsten, inntil hvite majoritetsland rett og slett ikke eksisterer. Det som har blitt kalt «Kalergi-planen» for en «Pan-Europeisk union» kan godt ha gitt et teoretisk rammeverk for noe av dette. En av mange jødiske talsmenn for denne politikken dro fra Amerika til Israel og deretter til Sverige, hvor hun hjalp til med å legge til rette for den sosiale katastrofen som rammet landet. Hun snakker stolt om den jødiske rollen der hun ser multikulturalisme som en essensiell transformasjon for Europa, og erkjenner at jøder kan bli hatet for dette. Et refreng som gjentas i det uendelige av fremtredende jøder og jødisk-ledede organisasjoner er deres svært nøyaktige forståelse av sluttresultatet av denne praksisen med massiv migrasjon og eventuell aktivt promotert rase-sammenblanding i alle kanaler og institusjonell propaganda.
Relevant: Hva er egentlig «greia» med så mange svarte folk på TV og i reklamer?
Gitt at den samme typen mennesker (jødiske globalister og marxister) og mange av de samme organisasjonene og bevegelsene er involvert på alle kanter, er det rimelig å anta det verste i Amerika. Biden har sagt, eller vet han i det hele tatt hva han sa, at det vil være «bra når hvite ikke lenger er et flertall i dette landet». Han har også gjentatte ganger sagt at «hvite» er den største trusselen USA står overfor, og at de hvite som protesterer mot hans politikk er å forstå som «terrorister», og truet med å bruke F-16 mot dem minst to ganger i 2022. Dette er garantert den første gang en amerikans president har truet med tilsvarende, sansende eller ikke. Hele administrasjonen hans, inkludert alle de væpnede tjenestene og alle etterretningstjenestene, presser på «DEI» (Diversity, Equity, Inclusion)-initiativet ment å minimere hvit deltakelse og kunstig maksimere deltakelsen av nesten alle andre grupper.
Det ikke ignoreres at den nåværende administrasjonen fører innenriks- og immigrasjonspolitikk hvis nettoeffekt er å demonisere og nedverdige hvite og asiater. Det vil flytte den demografiske sammensetningen av dette landet til en ‘multietnisk gryterett’, og dermed målbart mindre intelligent, mindre utdannet og mer formbar. Retningslinjene er også ment å snu «røde» (republikanske) stater til «blå» (demokratiske) stater – forutsatt, selvfølgelig, at valg fortsatt betyr noe.
I tillegg til denne utviklingen er det et kontinuerlig press fra jødiske grupper for at hvite skal få færre barn. De fem vestlige jødisk-eide reklamekonglomeratene (tre i USA, ett hver i Storbritannia og Frankrike) og den jødiskdominerte underholdningsindustrien pumper kontinuerlig ut meldinger som oppmuntrer hvite kvinner til å pare seg med svarte og brune hanner for å produsere færre hvite avkom og mer rasemessig blandede barn. Det er litt av et heksebrygg, med et forutsigbart grusomt utfall – for vår kultur. Vår rase og vårt land, om ikke for jøder. Dette foregår overalt i vesten, og er helt bevisst/ubevisst betinget, alt etter som.
Hva så?
La oss se hvor vi står.
Jødisk-finansierte frivillige organisasjoner presser migranter inn i USA og Europa. Jøder er fremtredende i ledelsen av woke-grupper som LHBTQ++ og radikale feminister, i tillegg til å dominere i akademia som «kulturmarxister», som tar til orde for «CRT» og kjønnslemlestende (beklager, «kjønnsbekreftende») kirurgi. Flere generasjoner av kandidater fra indoktrinerings leirene» med radikale verdier fast innprentet har nå infiltrert alle våre institusjoner fra de største selskaper til ideelle organisasjoner til kunst og underholdning—til og militæret, som henter de fleste offiserer til «The Reserve Officers’ Training Corps» (ROTC) på studiesteder.
De jødiskdominerte mediene roser alt det ovennevnte og undertrykker kritikk av noe av det, inkludert rapporter om overgrep. De jødiskdominerte sosiale medieplattformene sensurerer likeledes kritikk av innsatsen deres, i tillegg til å holde grufulle beretninger om hva som gikk veldig, veldig galt utenfor offentligheten. De jødiskdominerte underholdningsmediene glorifiserer alt jødene presser på av forestillinger og «fakta», mens de forklenger hvite, spesielt hvite og hetero menn.
Men å legge merke til noe av det foregående utgjør imidlertid «hatfulle ytringer». Til og med hvisk av kritikk gjør en til en «rasende antisemitt» og en førsteklasses kandidat for fullstendig ødeleggelse og kansellering. Nettoeffekten er å lamme motstandere av den våkne/radikale agendaen til passivitet. Hvorfor? Fordi jøder figurerer så merkbart i praktisk talt alle slike grupper, blir enhver kritikk av gruppene umiddelbart fordømt av de jødiskeide mediene og det jødisktunge akademiske etablissementet og ADL og SPLC som «antisemittisme».
Så godt som alle kritikerne holder kjeft i stedet for å bli demonisert og straffet som «antisemitter» og «rasister», selv når overgrepet som blir kritisert involverer vanvittige kjønnstro som direkte kan skade den biologiske helsen til menn, kvinner, gutter og jenter. Det er en lumsk strategi som nesten alltid fungerer. (Jeg sier «nesten» fordi det kan være en håndfull unntak.) På overflaten virker mange progressive sekulære svarte mennesker, jøder, LHBTQ-aktivister og feminister helt forent i sitt hat mot hvite mennesker.
Men i virkeligheten er det i bunn og grunn et hat mot vestlig sivilisasjon som forener dem, en sivilisasjon som var i stor grad grunnlagt av hvite hedninger i den gresk-romerske klassiske epoken, utvidet senere av hvite kristne under renessansen og reformasjonen, og formet flittig mye av den moderne verden.
«Kansellering» av hvite personer og grunnlaget for deres kultur- og folkenasjoner, og man er globalt i hovedsak fort tilbake til en standard tilnærmet middelalderens Europa. Dette hatet, påkalt og oppildnet av jøder og ingen andre, tvinger disse gruppene til å prøve å ødelegge alt som den hvite kulturen skapte, inkludert «patriarkatet», vestlig sivilisasjon og USA.
De er barbarene innenfor, og under overveiende jødisk ledelse. Gjør ingen feil: De er godt i gang med å rive ned dette bygget. Det engangsofferet – faktisk eller antatt – har blitt et fullverdig rovdyr, innstilt på å gjøre 5. Mosebok til virkelighet. Vi må ikke la dette skje. Jeg vil gå inn på hvordan vi gjør dette i fremtiden.
