Idiotisk immunolog leflet med kvaksiner-«kreften eksploderte», han rasjonaliserte
Foregående kommentar til artikkel
Dumme folk distingveres av at de utelukkende kan lære på bakgrunn av ren, og som oftest vanskelige erfaringer. Det er hva som gjør dem dumme. «Dum» kan være synonymt med «tom»—det å være tom for egennyttig substans og reflektiv tilgang til tanker og abstrakte forestillingsprosesser som potensielt avler en større og derfor bedre forståelse. Man kan også være dum og være såkalt «høyt utdannet», da det å være «utdannet» for det meste ikke går ut på å tenke selv, og i alle fall ikke generelt originalt og per logikk. Det er faktisk en fordel å være dum i dag om man skal ta seg en middelmådig masterutdanning, det på nært sagt alle fagfelt.
Denne legen og hans historie som beskrevet under, er et godt eksempel på slike egentlig dumme folk, og da med tanke på hvor lite resolutte og egentlig klartenkte de er, selv om de befinner seg på hva som per normalen er forestilt som et relativt høyt fag fagnivå. Historien bærer også et visst vitne om hvor lite standhaftige og redde mange slike folk er for å miste jobbene og karrierene sine fremfor å ta en sjanse på å forstå saker og ting ut i fra det de åpenbart mangler av forestillingsevner og eventuel intuisjon. De er med andre ord ekstremt fagstyrte, men med et intellektuelt gangsyn langt under hva som egentlig er forsvarslig for slike i deres posisjon. De navigerer realitetene med enorme, såkalte «skylapper». Faglig sett geleides mange av disse rettere sagt i blinde.
The Atlantic kjører som vanlig ut en av sine ‘puff pieces‘; historier og skriverier som søker å omtale et kontroversielt tema med mest mulig rasjonaliseringer og appell til konvensjon for å sementere lesernes forestilinger for å vekke tillit til hva publikasjonen ønsker å fremstille som en balansert besinnelse og perspektivisme vedrørende ulike emner . Dette er hvordan slike ‘blekker’ forsøker å utmerke som: «Balanserte» og veloverveide beretninger fra virkelighetens verden som skal få folk til å «tenke».
Veldig mange av disse fagmiljø-kreaturene er naturligvis meget opptatt av å bli sosialt akseptert og likt. Det hører alltid med i slike strukturer. Det er også et meget høyt kollegialt press innad i forskermiljøene som truer utøvelsen av den vitenskapelige disiplinen. Det skal nesten ingenting til før man blir fryst ut eller blir satt til side pga. sosiale feiltråkk og brudd med visse «forventinger». Derfor er også mange gode vitenskapsmenn således veldig tilbøyelige til å lyve så lenge dette er i tråd med sosiale normeringer og eventuelle trender. Det sosiale presset dominerer svake og dumme folk mer enn hva sannheten og rasjonaliteten noen gang kan få innpass i deres prioriteringsverden.
Artikkelen under fra The Atlantic forteller om et grensetilfelle sådan, trolig, hvor en prominent immunolog rasjonaliserer og antakeligvis nå har lært at det han trodde han kunne egentlig kanskje ikke er så sikkert og visst. Å gå spesielt og inn i dybden av hans rasjonaliseringer er ikke hensiktsmessig, da det aller meste er befengt av standard sosialvås, både moralsk, prinsipielt så vel som mer teknisk. Det er nesten så jeg tror denne historien er bare et slags oppkok for å moderere motstemmene og anmode til en slags nøysomhet til det hele, under ett, inkludert tiltro til legemiddelindustrien. Hele historien stinker ganske mye på den måten.
Data og statistikk som per nå foreligger i litteraturen, er alle ganske klare på at denne kvaksinen, og mye annet relatert til såkalte COVD-behandlinger av variernde natur etc. ikke var noe som fungerte som det ble offisielt fremstilt som. Det er ingen mangel på kilder eller studier som underbygger dette. Noe av dette er det generelt skrevet smått om, her og her (Vaksinestudie-tall: 44% av gravide spontanaborterte), her, og mer vil nok garantert komme på den fronten lenge fremover etter som folk oppdager at helsen deres på ulike vis skranter.
Artikkelen under er altså fra The Atlantic original: (https://www.theatlantic.com/science/archive/2022/09/mrna-covid-vaccine-booster-lymphoma-cancer/671308/) Artikkelen er kjapt oversatt, og kortet delvis ned, og det med med visse anmerkninger for å bla. tydeliggjøre tidsaspekt og annet av teknikaliteter.
Gjorde COVID-vaksinen kreften hos en verdensberømt doktor verre?
En livslang vaksineforkjemper mistenker at han er en av de uheldige unntakene
Av Roxanne Khamsi
I 22. september i fjor (2021) gikk Michel Goldman, en belgisk immunolog, og en av Europas mest kjente forkjempere for medisinsk forskning, inn på en klinikk, brettet opp ermet og fikk en kvaksine-booster i armen. Han skjønte at han ville trenge det mer enn de fleste.
Gitt sitt eget ekspertiseområde, forsto Michel at dette betydde at han snart ville bli immunkompromittert av kjemoterapi. Med nok en vinter på vei – og kanskje nok en bølge av SARS-CoV-2-infeksjoner – betydde det at han bare hadde et smalt mulighetsvindu der kroppen hans ville svare fullt ut på covid-vaksinasjon. Etter å ha mottatt to doser Pfizer våren før, gikk Michel raskt for å få sin tredje. Hvis han var i ferd med å bruke flere måneder på å absorbere (celle)gift mens han prøvde å overkomme en dødelig kreftsykdom, ville han i det minste ha mest mulig beskyttelse mot pandemien.
I løpet av få dager følte Michel seg på en eller annen måte enda verre. Nattesvetten hans ble mye mer intens, og han fant seg selv noe ute av karakter, og en som tok mange ettermiddaglurer. Mest bekymringsfullt var det at lymfeknutene hans var enda mer hovne enn før.
Michel hadde sterk nattesvette, og han kunne kjenne hovne lymfeknuter i nakken, så broren tok ham inn for en CT-skanning av hele kroppen. Da bildene kom frem til Serges datamaskin, avslørte dette svarte flekker (kontrastmiddel red. Anm) samlet nær Michels venstre armhule og opp langs halsen hans. Det var kreft i immunsystemet.
Bildene viste nye utbrudd av lesjoner. Det var så mange flekker at det sammenlignet med før så ut som en eksplosjon av fyrverkeri inne i Michels kropp. Mer nå var lesjonene også fremtredende på begge sider av kroppen, med nye ansamlinger som blomstret frem, spesielt i Michels høyre armhule.
Da Michels hematolog så skanningen, ba hun ham om å rapportere direkte til nærmeste sykehusapotek. Han måtte begynne på steroidpiller med en gang, fortalte hun ham. En så rask progresjon for lymfoma på bare tre uker var høyst uvanlig, og han kunne ikke risikere å vente en eneste dag lenger
Michel følte en gnagende bekymring for at COVID-boosteren, på en eller annen måte hadde gjort ham sykere. Broren hans hadde en lignende bekymring. Den asymmetriske klyngen av ‘kreftknuter’ rundt Michels venstre armhule på den første skanningen hadde allerede virket «litt urovekkende», som broren bemerket, spesielt gitt det at Michels to første doser med (k)vaksine hadde blitt satt på den siden. Nå hadde han imidlertid fått et boosterskudd i den andre armen, og kreftens asymmetri på bildet var således helt snudd.
Michel drev tidligere et institutt for vaksineteknologisk forskning, og han har uttalt seg for å forsikre publikum om sikkerheten til COVID-vaksinene, og spesielt mRNA-vaksinene. I desember 2020 sa han til en intervjuer at «hvis det var et reelt problem med teknologien, ville vi helt sikkert ha sett det per nå.» Hans hovedbekymring, fortsatte han, var «at folk ville bruke bare muligheten for bivirkninger som et argument for ikke å bli vaksinert.» Men nå så det ut til at muligheten ble spredd over hele hans medisinske kart. Michel Goldman, forkjemper for mRNA-vaksinene, mistenkte at han var deres uheldige offer.
Michel gjorde det klart at i det store bildet ville enhver sjanse for alvorlige komplikasjoner fra skuddene være størrelsesordener mindre enn sjansen for komplikasjoner fra selve den pandemiske sykdommen. Hvis covid-vaksiner forårsaket koagulasjonsforstyrrelser eller myokarditt hos en liten prosentandel av de som mottok dem, forsikret han meg om at covid ville føre til hjerneslag eller hjertebetennelse i en mye større gruppe.
Goldberg leder «I3h-instituttet», et universitetssenter som tar sikte på å bistå i prosjekter for legemiddeldesign. I en tidligere verv ledet han et europeisk forsøk på 2 milliarder dollar for å fremskynde forskningen på nye medisiner. Som sådan har han brukt mange år på å ivareta de mulige risikoene, selv de små, ved nye medisinske behandlinger. Han har økt bevisstheten om jernforgiftning (red.anm hemokromatose) som pleide å ramme dialysepasienter før bruken av et medikament kjent som «erytropoietin». Han har undersøkt forekomster av «cytokinstormer» hos nyretransplanterte som mottok monoklonale antistoffbehandlinger.
Så da en mengde nye (k)vaksiner mot COVID dukket opp i det første året av pandemien, fulgte Michel nøye med på utviklingen.
Da han ble intervjuet om de potensielle bivirkningene av AstraZeneca-vaksinen i fjor, gjorde Michel det klart at i det store bildet ville enhver sjanse for alvorlige komplikasjoner fra skuddene være størrelsesordener mindre enn sjansen for komplikasjoner fra COVID.
Hvis covid-vaksiner forårsaket koagulasjonsforstyrrelser eller myokarditt hos en liten prosentandel av de som fikk dem, forsikret han om at COVID ville føre til hjerneslag eller hjertebetennelse i en mye større gruppe.
Nå er har hans egen kost-nytte-beregningen rammet ham på en skremmende måte, personlig. Da han ble intervjuet igjen, var han nå en kreftpasient som mistenkte at mRNA-vaksinen hans kan ha gjort ting verre.
Michel er reservert av natur, tilbøyelig til å komme med saklige bemerkninger i stedet for følelsesladede grublerier. I dette tilfellet fant jeg ham mer bevoktet enn noen gang, og man kunne nå ane hvordan han kjempet slet med å beskrive sin egen opplevelse – eller faktisk, om han i det hele tatt kunne beskrive den.
Kanskje hypotesen hans var feil, og kreftforløpet hans hadde ikke hatt noe med kvaksinene å gjøre. Eller kanskje kreften og mRNA-vaksinen hang sammen, men risikoen for å bli immunisert var fortsatt bare en liten bagatell ved siden av fordelene. Ved å bruke den samme logikken som han hadde brukt før, bestemte han seg for at det var fornuftig å offentliggjøre denne teorien.
Hvis andre personer med samme lymfomtilstand kunne avdekkes, så var det kanskje mulig at man ville vurdere å avvente å rulle ut Pfizer- og Moderna-kvaksinene?
Dette var ikke en grunn til å tie, mente Michel. Men det var gode grunner til å snakke forsiktig.
Michel jobbet med saken og fant til slutt frem til en teknisk teori for å forklare den dystre tilfeldigheten som hadde rammet ham. Hans bror var enig i at den var fornuftig. Brødrene hadde skrevet forskningsartikler selv, inkludert om bruk av stamceller for hjertereparasjon og dendritiske celle(k)vaksiner for kreft.
Det var på tide for dem å skrive en ny.
Den 20. oktober i fjor åpnet Hans-Georg Eichler, en klinisk farmakolog og tidligere overlege for «Det Europeiske Medisinsenteret», e-posten sin der han fant en melding fra Michel.
Michel hadde limt inn en lenke til en medisinsk rapport, som ennå ikke er publisert. «Jeg er nysgjerrig på å høre tankene dine», sto det. Artikkelen, med tittelen «Rapid Progression of Angioimmunoblastic T Cell Lymphoma Following BNT162b2 mRNA Vaccine Booster Shot» og kreditert til Serge Goldman, Michel Goldman og seks av deres belgiske kolleger, skulle publiseres i tidsskriftet «Frontiers in Medicine» noen uker senere. (Michel er sjefredaktøren for dette tidsskriftet, men han utelukket seg selv fra fagfellevurderingsprosessen.)
Artikkelen begynner med å beskrive «en 66 år gammel mann uten betydelig medisinsk historie» som hadde blitt diagnostisert med lymfom som forverret seg etter en boosterdose av covid-19-kvaksine. Familien Goldmans uvanlige tilknytning til dataene – det faktum at den aktuelle 66 år gamle mannen var Michel – kommer på skrå i teksten. En etikkerklæring, trykt på slutten av saksrapporten, inkluderer setningen «Som en av forfatterne, samtykket pasienten til publikasjonen.»
—Jeg vil si at 95 prosent av reaksjonene var ekstremt vennlige, fortalte Michel senere angpende mottakelsen på artikkelen. Men som han hadde fryktet, tok antivaksineaktivister opp historien.
«Lymfeknutene til de som har tatt disse bildene eksploderer, blomstrer og buler opp med dette giftige biovåpenet», skrev en høyreorientert influencer ved navn Jane Ruby på Telegram under et skjermbilde av Michels CT-skanninger, som hadde dukket opp i hans publiserte tidsskrift. (og er gjengitt i denne artikkelen). «LYMFEKREFT – Det stemmer… Kreft i lymfesystemet … STOPP DETTE FRA Å BLI SKJEBNEN TIL BABYER OG BARN!!!!!»
Rubys påstander ble forsterket på Natural News, blant andre anti-vaksinasjonssteder der, igjen, selve bildene som Michels bror hadde brukt for å diagnostisere sykdommen hans ble presentert som sjokkerende bevis på vaksinasjonsfarene. «BILDER: LYMFOMEKREFT EKSPLODERER I BOOSTED», heter det på en nettside.
Da jeg fortalte Michel om disse kommentarene på internett, ristet han skuffet på hodet. «De leter etter hva som helst for å støtte deres visjon»
(…)
«Det gjør meg trist over verden vi lever i.»
Det er ikke dermed sagt at han ble overrasket. Michel visste for eksempel at medisinske eksperter har avkreftet rykter blant annet om vaksiner som infiserer mennesker med COVID-19. Han fortalte meg at han var besatt av å få helt riktig tone i manuskriptet, for ikke å fyre opp under vaksineskepsis. Han var for eksempel forsiktig med å beskrive vaksinen som muligens «fremkaller» «progresjonen» av kreften hans – i stedet for at den forårsaket det. «Jeg brukte timer på timer,» sa han. «Jeg har aldri brukt så mye tid på detaljer i en studie.»
Mens Michel fortsatt er usikker vedrørende han skal ta sin fjerde kvaksine, er han fortsatt åpen om fordelene med vaksinasjon generelt, og snakker ofte med belgiske medier om emnet. Samtidig har han blitt en sterkere talsmann for bredere sporing av bivirkninger fra vaksiner
—Vi må sørge for at noen legemiddelovervåkingsprogrammer er drevet for å oppdage svært, veldig sjeldne bivirkninger, sier Goldman
Eichler, som var involvert i legemiddelregulering for det Europeiske legemiddelverket, sa at selv om noen leger kan være ‘aficionados’ av randomiserte kontrollerte studier som den eneste gyldige kilden til medisinsk bevis (evidens. Red anm…), er andre typer informasjon nødvendig. Michels sak viser hvorfor, mener han: «Du har en pasient som er professor i medisin, som opplever bivirkningene og sier: Ok, dette må være en bivirkning» sa Eichler.
På spørsmål om Michels tilfelle kunne vært avdekket i en omfattende studie i form av en RCT (randominsert studie red.anm), er Eichlers svar «sannsynligvis ikke».
Bare noen dager før Michel fikk COVID, hadde han dratt tilbake til Serges kontor for enda en undersøkelse med CT-bilder av hele kroppen for å sjekke statusen til kreften hans hadde forbedret seg etter at han hadde gjennomgått behandling. Han satt på sin brors venterom, som han hadde gjort ett år tidligere: september i fjor, mens Serge undersøkte resultatene fra undersøkelsen. Denne gangen var Serges uttrykk imidlertid avslappet, og bildene viste tilbakegang.
Men Michel må fortsatt passe seg for kreften…
Og som mangeårig immunolog og medisinsk innovatør vurderer han fortsatt spørsmålet om en vaksine som redder titalls millioner liv hvert år kan ha satt seg selv i fare.
Han står fast på at COVID-19-vaksiner er nødvendige og nyttige for de aller fleste mennesker. Men han vil at diskusjonen om vaksiner skal være transparent. Rundt tidspunktet for oppfølgingen i februar, mottok Michel en melding fra en lege som hadde lest hans selvrefererende saksrapport. Legens mor hadde blitt diagnostisert med samme subtype lymfekreft som Michel har, og dette også etter en «booster».
Nylig fikk han også en e-post fra en kvinne hvis søster hadde blitt vaksinert og fikk den samme diagnosen som Michel, bare måneden etter. Igjen, dette kan være tilfeldigheter. Eller kanskje de er det andre og tredje datapunktet i et voksende sett.
Den mulige sammenhengen mellom Michels lymfomoppblussing og hans COVID-19-kvaksinasjon opptar mye av hans tankegang i disse dager. «Hvis det eksisterer, må det være veldig sjeldent», sier Michel. Men han angrer ikke på at han gikk offentlig ut med saken sin.
«Jeg er fortsatt overbevist om at det var den rette tingen å gjøre.»
