Fremtidsbyen «The Line» – Arkologien som viser vei til dystopia

Ingen veier, biler eller utslipp, den vil bruke 100% fornybar energi og 95% av området vil være forbeholdt naturen. I motsetning til tradisjonelle byer, så vil folkehelsen og velferd vil være prioritert over transport og infrastruktur. 200 meter bred, 500 meter høy og 170 kilometer lang, «The Line» vil huse rundt ni millioner innbyggere, hvor tilgangen til alle nødvendige fasiliteter er innenfor fem minutters gange samt en underjordisk høyhastighetsbane som gjør det mulig å reise ende til ende på tjue minutter.

Et idèelt og redusert infrastrukturelt behov, et velregulert og konstruert klima, hele året rundt, sørger for at innbyggere kan nyte naturen mens kunstig intelligens og automasjon tar seg av alle grunnleggende tjenester. Innbyggerne vil ha mer tid til sine kjære, og den innebygde (hehe) nærheten innebærer at man ellers helt spontant vil se og støte på nære og elskede.

Slik lyder noen av prospektene vedrørende prosjektet «NEOM» (akronym og grovt oversatt: ‘Ny fremtid’), som er et gigantisk byggeprosjekt i Saudi-Arabia, hvor blant annet arkologien (arkitektur med fokus på økologi) «The Line», inngår i tillegg «Oxagon», en «grønn» industriby og «Trojena», en slags feriearkologi i Saudi-Arabias høystliggende region som angivelig skal kunne tilby alt en sliten fremtidsslave kan ønske seg.

Fremtidsbyen vil ikke bare nøye seg med en glassfasade, som garantert vil tiltrekke seg mye fugleliv, men også en holografisk måne, lærere, «flyvende drosjer» og fullt integrert biometrisk implementeringer, alt skal gå på «fornybar energi», i selveste Saudi-Arabia..

Pretensiøst pilotprosjekt

Saudi-Arabia er et landeområdet som ble opprettet av Britene og nå beskyttet av USA og Russland, eller hvem som helst annen «stormakt» som trenger billig energi. Dette var statsmannen Gadaffis egne ord.

Og det er godt nok kjent at Araberne og muslimer har alltid hatt et sivilisatorisk mindreverdighetskompleks i forhold til vesten. De er kjent for å putte masse penger inn i alskens prosjekter og kommersielle svindler. Saudienes «kongefamilie» er i seg selv en svindel, med over 1200 titulerte medlemmer.

Dubai, en forfeilet by, er som kanskje også kjent, bygd på diverse ‘lån’ som aldri er ment å betales tilbake, og er sånn ellers sett et godt eksempel på et fåfengt kvasi-futuristisk pilotprosjekt som egentlig er bare en stor, middelmådig amalgam av alt som egentlig er ganske stereotypt når det gjelder moderne byplanlegging ellers.

Det er ingen stor grunn til å ta «The Line» spesielt seriøst på den måten prosjektet i seg selv anmoder. «Byen» vil være 35 ganger større enn New York per totalareal, og per planen ta over 40 år å bygge med optimal utnyttelse av konvensjonell arbeidskraft. Hittil er det bare påbegynt to mindre konstruksjoner.

Så hvorfor i det hele tatt gidde å annonsere slike pompøse oase-prosjekter, bortsett fra at det ligger i arabernes mindreverdighetstradisjon og tanke om å markere seg for alt det er verdt? Sannheten er vel samtidig at ingen ville besøkt «Dubai» eller noe annet sted i den arabiske verden hadde det ikke vært for statusen som stedet forfekter og hauser opp med ubrukelige skyskrapere. Det er bare markedsføring, «cash splash» og status som er ment for å skape kommers, noe som betyr mer enn at de andre regnskapsbalansene foruten oljeeksporten nødvendigvis blør rødt. Uansett så bygges slike byer for de rike, ellers ville man selvsagt blø enda mer penger. Paradoksalt nok, så henger ingen av de øvrige og pretensiøse narrativene på greip, noen gang, i opptakten til slike prosjekter. Det er selvsagt også mye bedrag involvert, blant annet div. pengekamuflerende pro-forma foretak eller låne/pyramidespill-svindel.

Men det er likevel noe mer og annet bak slike påfunn, og det går mye mindre på banal status enn hva det har med den psykologiske primingen og innflytelse på normaliseringen av nytenking generelt når det gjelder løsninger og fremtidsdyrking.

Slike arkologier er ingen ny idè og noe ingeniører og visjonære interesser hele tiden leker med. Fremtidsbyer er allerede tenkt ut over hele verden. Blant annet i Tokyo, Melbourne, India og Kina er allerede relativt godt i gang med mer konkrete planer. Flere storbyer i verden er allerede godt på vei til å bli såpass preget av automasjon og fasilitetvis segmentering, at det like gjerne kan forstås som et slags lignende teknokratisk kontrollnett vesentlig helt lik en fullblods arkelogi mer fysisk impliserer.

Men prosjekter som «The Line» er en god del mer ekstremt enn vanlige fremtidsvisjoner , og er med å promotere visse kommersielle standarder når det gjelder utviklingen av byer generelt. Nye eller gamle.

I slike tech-visjonære, «integrerte byer», er det helt direkte lagt opp til full biometrisk kontroll og sosial overvåkning. Utviklingsland generelt er testarena for utopiske prosjekter, simpelthen av to grunner:

En er selvsagt på grunn av relativt billig og tilgjengelig areal samt en statsstyring som har mer diktatorisk spillerom. Den andre er nært relatert, men går mer på at folk i utviklingsland generelt og uansett er mer føyelige, har mindre rigide rettigheter, og sånn sett, også mer ‘arbeidsmaur-aktige’ i sitt personlige og politiske vesen sånn at slike prosjekter enklere går gjennom.

I india er det eksempelvis allerede enkelte steder påkrevd digital ID for skolebarn, og i Emiratene ‘snikchippes’ allerede folk via obligatoriske ID-kort.

COVID-hysteriet banet dessuten vei for mer aksept av slikt også i Norge. I Saudi-Arabia har de for lengst rullet ut sladre-apper hvor folk kan angi «lovbrytere» til myndighetene med både bilde og video. Fremtidsbyer som NEOM og spesielt «The Line» forutsetter selvsagt en fysisk premiss at alle våker over alle, og at man på mange andre måter gir avkall på fundamental frihet, helt automatisk, til tross for hva prospektene lover av grønne skoger og energi.

‘Bio-chipping’, er uungåelig i et slikt kompleks, og det lates til at alle mobiler innen 2050 vil være bestå av biologisk-implementerte enheter. Det samme gjelder forsyning og produksjon. En potensiell og dessuten fysisk totalitær stat uten historisk sidestykke, mens Davos og WEF fremdeles advarer mot ‘Stalin’.

Men èn ting kan man likevel slutte, og det er at araberne i alle fall investerer pengene sine mer kategorisk fornuftig enn det Norge gjør, med sitt latterlige «Pensjonsfond», som aldri kan utkonkurrere generell prising i samtlige markeder eller og på den måten sies å i det hele tatt være en investering, ikke engang et fornuftig forvaltningsmessig grep. Å investere mye mer i infrastruktur, om så i nærmest utopiske prosjekter og helt nye byer, er på lengre sikt mer økonomisk kløktig enn å late som at man kan kjøpe seg stor på verdipapir og statsgjeld.