Bok: «Fashionable Nonsense» Postmodern Intellectuals’ Abuse of Science
«Fasionable Nonsense» – Postmodern intellectuals’ abuse of Science av fysikerne Alan Sokal og Jean Bricmont fra 1999, utgjør antakelig den mest vesentlige og konkrete kritikken av det som i dag er den totale og nærmest systematiske intellektuelle ‘dekonstruksjonen’ av rasjonalitet og fornuft som har pågått siden syttitallet. Den er sånn sett nærmest et obligatorisk referanseverk for de som ønsker å nærmere fortyde hva som ligger bak og under mange av de nåværende psedo-vitenskapelige vesentligheter som fritt vilt herjer med alt og alle under fanen av hva det måtte være. «Anti-rasisme», «woke-vås», PK»-piss, og nærmest alt annet åndssvakt.
Boken ble utgitt i etterkant av det såkalte «The Sokal affair» i 1996 som var et slags ‘sosio-etiologisk’ eksperiment og delvis intelligent narrestrek hvor Alan Sokal fikk publisert en mer eller mindre absurd sammensatt fagartikkel ved navn «Transgressing the Boundaries: Towards a Transformative Hermeneutics of Quantum Gravity» i et prestisjefylt postmoderne akademisk tidsskrift (Social Text). Hensikten var primært å prinsipielt demonstrere hvor bakstreversk, radikalt forstyrret og intellektuelt forstokket en økende del av den humanitære (pseudo)vitenskapen hadde utviklet seg i retning av. Selve artikkelen og forklaringen av fremstillingens enkelte bestanddeler følger med i boken med kommentarer (s. 212).
Forfatterne begrenser seg forholdsmessig greit til hva de formulerer som det vesentlige og bevisste misbruket av vitenskapelige konsepter, systemisk underminering av logikk, pompøst språk, null argumentasjon og stedvis regelrett absurd obskurantisme.
«Radikale relativister», også kjent som «postmodernister», «radikale skeptikere», «progressive» og ikke minst «marxister» av varierende størrelser og grader av slik ‘kryss-akademisk’ sjargongtung begrep-bedrag, får gjennomgå i første del av boken ganske ettertrykkelig.
De aller fleste av disse prominente pseudo-intellektuelle stammer fra den «Franske Teorien»— Paris’ over-intellektuelle deriblant: Gilles Deleuze, Felix Guattari, Jean Baudrillard, Julia Kristeva, Jacques Derrida. Luce Irigaray, Jacques Lacan, Bruno Latour, Jean-Frangois Lyotard, Michel Serres, og Paul Virilio mfl.
Fellesnevneren blant disse postmoderne sjarlatanene som analyseres, er deres ideologiske åpenbare motivasjon for å enkelt sagt nærmest omprogrammere den epistemologiske–akademiske ‘psyken‘ og erstatte rasjonalismen og naturvitenskapens tilnærminger med en helt annen, alternativ og fundamentalt vilkårlig argumentdisiplin for å agitere (politisk) mot sosiale evt. strukturelle konvensjoner og erstatte alt med en subjektiv sosiopolitisk ‘sannhet’.
Enkelt sagt, så kan deres pseudo-intellektuelle modus operandi sammenlignes med en kokk som tar alle verdens mest eksklusive matretter og kaster det opp i en gryte og rører alt febrilsk rundt for å så presentere grøten som toppen av gastronomi.
For å nå sine ideologiske, over-intellektualiserte politiske mål, misbrukes derfor alle mulige vitenskapelige konsepter, på sett og vis helt ekstremt og absurd, for å i effekt øke det jeg vil foreslå som ‘Toleransen for nonsens‘ og på denne måten faktisk forskanse seg mot fornuft og rasjonelt forankret, faktisk kritikk. Dette er hva vi ser i dagens diskurs forøvrig: Nonsens.
Som forfatterne selv bemerker:
«Clearly, relativism is an extremely weak foundation on which to build a criticism of the existing social order».
Dette er også hva som har skjedd i dag. Maktetablissementet har alliert seg med hovedsakelig den nyfascistiske og promulgerte ‘venstresidens’ meningsmafiaer og aktivistkrek og forskanset seg i blant annet institusjonene som styres av alt annet enn rasjonalitet og fornuft, men snarere totalitære banaliteter, forvridde folk og inkompetente etterplaprere som tilsynelatende har ingen kritisk sans overhode. De fleste av disse har sin akademiske bakgrunn i nettopp de miljøene og bakgrunnene Sokal og Bricmont i denne boken illustrerer selve vanviddet og fanatismen av.
Analysene og ellers moderat latterliggjøring av galskapen
Først så må man si noe om hvem boken kan leses av og på hvilke måter. Hovedsakelig vil jeg si at boken er passelig og appellerende for tre type lesere.
Mest vesentlig appell har den for kulturinteresserte og akademikere som søker konkret historisk redegjørelser for samfunnsutviklingen sett under en større kontekst enn bare den rent akademiske og spesifikke. Boken tar for seg, og enkelt redegjør formålsvis, konsekvenser og eventuelle scenario i innledningen og midtveis i avslutningen.
Boken kan også leses av mer tekniske interesserte og ‘argument-kritiske’ på den måten at noen av diskusjonene sikkert kan virke ansporende og av en viss substans, og sånn sett stimulerende i tillegg til det overordnede perspektivet. Slike personer vil ikke ha problemer med å like boken.
For hyperintelligente som eventuelt er ute etter en god latter på bakgrunn av alle absurditetene bokens eksemplifiseringer og diskusjoner byr på, stedvis på begge sider av spørsmålene, vil nok like denne. Det skal også sies at noen av diskusjonene, spesielt den mer metateoretiske diskursen som henvender seg til blant annet de mildt sagt mindre sprikende filosofiske ‘glippene’ hos Popper, Kuhn, fanatikeren Feyerabend (som får passet påskrevet), blir litt døve og dessuten ellers unødvendige. Jeg er dessuten uenig i omtalen av Kuhn, men lar dette ligge.
Noe av det intellektuelle misbruket som boken kaster et godt lys over er ganske ekstrem. Til og med potensielt frustrerende for enkelte. Blant annet lot jeg meg selv irritere over psykoanalytikeren, feministen og filosofen Julia Kristevas absurde og ganske patetiske forsøk på å argumentere for formaliseringen av en slags ‘fluid lovløshet’ (transcendens) og ‘intellektuell befrielse’ av det hun formulerer som et «Poetisk språk».
Dette altså via introduksjonen av matematisk set-teoretisk analogier, som blir fundamentalt feil på sine måter, og litt kvanteteoretiske metaforer, og attpåtil: En fullstendig malplassert og dessuten grovt misforstått fremstilling av Gödels ufullstendighets-teoremer, hvilket også er en gjennomgående trend for sjarlatanene ellers som boken tar for seg og bemerker ellers.
Gödels teoremer er egentlig og meget ofte, selv av såkalte fagfolk, misrepresentert ganske hyppig i ulike kontekster. Først og fremst burde det være nyttig med tanke på å gjerne presisere forskjellen mellom hva som er et kvantitativt matematisk bevis—typisk operasjonalisert definert, og f.eks. hva som er diverse former av såkalte teoremer.
I tilfelle av Gödels ufullstendighetspostulater? Enkelt sagt et rent logisk anlagt kontradiksjon-logisk matematisk argument av en svært marginal, men dog generell paradoksal konstruert premissbeholdning eksklusivt innenfor og til aritmetiske (mulige) konstellasjoner.
Men Kristeva kan nokså åpenbart ikke forstå hva som hverken konstituerer og betinger gyldigheten og rekkevidden av Gödels teoremer, og hvordan disse heller ikke lar seg nevneverdig spille på i en hvilken som helst formell teori, eller argument i kontekst av hva hun forestiller. Hun drar forsåvidt også Cantors diagonalargument inn i den allerede absurde fremstillingen, noe som underbygger hennes misforstående da begge beviskonseptene er irrelevante når det gjelder språk eller linguistikk, og spesielt angående slike formaliseringer av ‘Poetisk Språk’ som forsøkes resonnert dermed. Forfatterne setter dog Kristeva greit på plass på en mer kategorisk holdbar basis enn å gå problemet mer i sømmene, men går i andre tilfeller grundig til verks, og det er bra.
Kristeva mottok til og med Holbergprisen i 2004, og dette til sterke protester av blant annet Jon Elster, som angivelig mente at Kristeva og hennes ‘likemenn’ var på lik linje med svindlere, og at Holbergprisen sånn sett hadde svertet seg selv og måtte legges ned for hva det var verdt. Elster snakket nok ikke ut av ræva der, i motsetning til mottakeren av prisen.
Foruten de mer tekniske forsøkene fra venstrebermen og sosiologi-sfæriske sjarlataner på å underminere den rasjonaliteten og ‘frigjøre’ den vitenskapelige fornuften fra nærmest talt det ‘fascistiske grepet’ av forskere og over til «folket», så renner fremstillingene deres ellers over av verbalt dysenteri fullstendig uten redegjørelser, fornuft, forklaring eller argumentasjon som undertegnede bare kunne drømme om å oppstille. De «filosofiske» skriveriene som påberoper seg vitenskapelig substans grenser imidlertid ofte over i ren surrealisme og vaklende oppstyltet vås man ikke skulle tro det var mulig å oppfattes som akademisk produktivt eller opplysende på noen måter.
Bemerkninger
Hva boken handler om er meget sentralt i å forstå hvordan blant annet postmoderne tankegang, forestillinger, samfunnsutvikling; blant annet politisk korrekthet, forfallet blant forskere og akademikere og vitenskapen generelt er blitt så korrupt og korrumperende. Hva som mer etiologisk og intellektuell vesentlig som står bak den voksende dysfunksjonen i dag belyses godt i sin vesentlige oppvekst og kommenteres forholdsmessig korrekt.
De som virkelig forstår hva vitenskap er og ikke er, vil ikke bli veldig overrasket hvorfor pseudovitenskapen etteraper sann vitenskap og dens metode samt konseptutvikling. Vitenskapen i sin framferd ekstrapolerer selve språket som en naturlig konsekvens av hypotesegenererende virksomhet og tanke-tilgjengelige konseptualiseringer. Det er derfor delvis forståelig at andre idioter og folk refereres til slikt for å utvide sitt eget fagområde og relevans i andre kontekster. Men relativist-aktivistene går mange skritt lenger enn som så og misbruker dette helt uten skrupler og forstand.
Sokal og Bricmont later til at de tar dette problemet på alvor fordi nettopp så mange pseudo-intellektuelle blir tatt seriøst og får forholdsmessig mye intellektuell og institusjonell makt som potensielt kan spre seg videre ut i samfunnet. Denne antakelsen, av deriblant tre scenarier lagt frem av forfatterne i slutten av boken, har åpenbart gått mer enn i oppfyllelse når man sitter sjekker med fasit og situasjonen i dag.
Innledningsvis (s. 16) fremholder forfatterne det, dog noe moderat og forbeholdt at:
Of course we do not think that postmodernism is a great danger to civilization. Viewed on a global scale, it is a rather marginal phenomenon, and there are far more dangerous forms of irrationalism—religious fundamentalism, for instance.
Dog, i sluttbemerkningene (s. 221):
What will come after postmodernism? Since the principal lesson to be learned from the past is that predicting the future is hazardous, we can only list our fears and our hopes. One possibility is a backlash leading to some form of dogmatism, mysticism (e.g. New Age), or religious fundamentalism. This may appear unlikely, at least in academic circles, but the demise of reason has been radical enough to pave the way for a more extreme irrationalism. In this case intellectual life would go from bad to worse.
Bokens forklaringer som edruelige og solide nok til anbefale den. Det er mye mer som kunne vært sagt i favør-disfavør begge parter rent intellektuelt sett, særdeles så i ettertid, men noe man selvsagt ikke kan kritisere forfatterne for tilbake til 1999.
Først og fremst er boken å anbefale for de som har evner til å forstå kontekstene og konseptene som inngår, og kanskje spesielt den generelle bakenforliggende problematikken som i dag gjør dette enda mer relevant enn noen gang før. Verket er en slags intellektuell eksorsisme av pretensiøst kontra-produktivt, underminerende tøv og forvridd ideologisk påvirkning som bare har akselerert siden flere og flere har fått innpass i høyere utdanning, og som nå i essens styrer det meste av tankeformer og politikk i den vestlige verden.
Man kunne skrive mye mer og annet om denne boken, på veldig mange måter og fra forskjellige innfallsvinkler, men man kan like gjerne oppfordre de som er kable til å simpelthen lese boken, tenker jeg.
Boken inneholder også flere velvalgte sitater relevant til emnet, blant annet denne, for å avslutte:
The concept of “truth” as something dependent upon facts largely outside human control has been one of the ways in which philosophy hitherto has inculcated the necessary element of humility. When this check upon pride is rem oved, a further step is taken on the road towards a certain kind of madness— the intoxication of power which invaded philosophy with Fichte, and to which modern men, whether philosophers or not, are prone. I am persuaded that this intoxication is the greatest danger of our time, and that any philosophy which, how ever unintentionally, contributes to it is increasing the danger of vast social disaster.
Bertrand Russell
