Finansialisering, «økende forskjeller» og enda mer falskt «mangfold»—Et forvarsel på oppløsning og økonomisk undergang

Som kanskje kjent, Folk Flest™ forstår ikke hva (en) økonomi er, burde være, forstår ikke hva «inflasjon» egentlig er, og forsøker ofte febrilsk å koble inflasjon som en direkte årsak og argumentasjon typ: «pengemengde!!». De konseptuelle koblingene er som oftest veldig svake generelt når det først er snakk om økonomi. Det hele av undersøkende og kritikk befinner seg på et slags barnehagenivå, og heftes av utroloig mye nonsens-teori, og blir sutte-gjenstand for flere hobby-konspiratorikeres tørr-tørst, mens idiotiske politikere lever i sin lille verden, hvor budsjetter støttet opp av mer skattepenger, determinerer og nærmest danner det hele og sanne bildet av hva som er virkelig er den økonomiske såvel som den kulturelle virkeligheten. Men de aller fleste politikere er selvsagt bare nikkedukker og staffasje. Det som styrer økonomien i dag er jaget etter mer og mer rask profitt, hvor «finansialisering» er enklest mulig sagt tilstanden hvor finansmaktens spekulasjoner blir mer og mer determinerende og implisitt i økonomien, og hvordan produktiv rasjonalisme ofres til fordel for opportunistisk økonomisk uthuling og utelukkende kapitalprofitt for «alle penga».

«Spekulasjon» i økonomien må forstås med den negative konnotasjonen mest i mente. Inflasjon, valutafall, og hva politikere ofte propaganderer som «økende forskjeller», er alle et spesifikt utslag av generelt for mye økonomisk spekulasjon foruten sekulære og komparative utslag av f.eks. naturlig konkurranse (sann «kapitalisme»). Bankene er mer enn bare med på leken, og leker med folks forståelse, som jo mer enn ofte er helt idiotisk, dette når de blant mye annet tøv hevder de må heve rentene for å roe ned inflasjonen, noe som bare gjør det hele verre. Den økonomiske logikken er tilnærmet absurd og temmelig meningsløs, og nettopp derfor fungerer også disse system-narrativene også så godt på Folk Flest™, som skal si hva for noe? Dette inkludert stupide, såkalt «demokratiske» politikere, som ikke forstår noe som helst annet enn banal partipolitisk pisspreik og posisjonering. Alle er med på leken, men bare bankene unngår å tåle steken. Den, banken, tjener penger uansett hva som skjer, inkludert når de går konkurs à la «Too big to fail». Noe er åpenbart ganske galt og fryktelig skrudd, men det berømmelige folket gir blaffen fordi de har ikke energi, eller noe som helst annet av overskudd, bokstavelig talt, til å ta et oppgjør med noe systemkritisk. Banken og de andre korrumperende maktinstitusjonene har tatt fra dem alt i et eneste stort ran fra første dag, uten at folket engang merker det på annet enn lommeboka i trange tider, slik at klagingen og krisene kan fortsette som før, med politikerne som fremstiller seg som velferdsgarantister.

For ordens skyld, «sann kapitalisme» er i avsnitttet over en tilnærmet tilstand og et faktisk «fritt marked», hvor kapitalen er det eneste med regulativ kraft. Dette er altså i nærmest rak motstrid til en sentral(bank)styrt økonomi:

«Finansialisering» er en økonomisk kvasi-kapitalistisk videreføring hvor monopol-monetarismens fallitter fusjonerer med finansmakten, altså en form for konspirasjon, hvor de økonomiske elitene i effekt ender opp å strukturere finanspolitikken og hele det økonomiske systemet for seg selv mer enn det på noen måte tjener Folk Flest™. I en slik tilstand blir selvsagt også forskjellene på rik og fattig bare større med tiden.

Historisk sett er finansialisering en økonomisk prosess der finanssektoren øker og nærmest også kulturelt hever sin relative betydning i forhold til resten av økonomien. Det hele foregir mer enn gjerne å innebære en økning i andelen av økonomiske ressurser og aktiviteter knyttet til finansielle tjenester, investeringer og «diversifisering» sammenlignet med produksjon av varer og tjenester. Finansialisering spiller også rent teknisk og skal vi si trend-taktisk på det å øke den økonomiske systemiske kompleksiteten, og på vektlegging av visse finansielle instrumenter og såkalte produkter i økonomiske transaksjoner, tvang- og kontrollmidler (CBDC), som generelt åpner for enda mer integrasjon og spekulative strategier med større systemer, f.eks inkludert nå nylig mtp. Russland, sanksjoner (Swift o.l). Hollywood elsker å nærmest glorofisere, og lage svære drama ut av disse kostebinderiene av pinglete pengeflyttere og deres profittvirksomht. I realiteten er det ikke brilliant eller maskulin gambling og spenningsøking det er snakk om, men ren storstilt korrupsjon og økonomisk kriminalitet.

Alt slikt går potensielt kategorisk rakt ut over den økonomiske stabiliteten og etter hvert velferden, noe som fører til økt såkalt «sårbarhet» og forskjeller, hvilket ofte initierer større og større finanskriser og økonomisk ustabilitet. Fra da 1500-tallets genovesiske handelsmenn trakk seg ut og spesialiserte seg på finans, og etablerte dermed symbiotiske forbindelser med kongeriket Spania, som var sølvstaten. Videre, til tilstandene rundt 1730, da nederlenderne begynte med det tilsvarende og trakk seg fra sine tidligere virksomheter for å bli den største finansmakten i Europa, til «finansialiseringen» i Storbritannia, som kom rundt slutten av 1800-tallet. I USA begynte finansialeringen for alvor på 1970-tallet i kjølvannet av konkurranseutsatte konkurser, inflasjonskriser, forkastelse av gullstandarden, mer monetaristiske mandater, «forståelse» mv.

Relatert: Del II: Økonomiske feilfremstillinger, hensikt og hypotesegenererende faktorer

Denne finansielle spekulasjonen er i sin essens og vesentlighet forestillingen om at man kan presse mer og mer profitt ut i fra mindre og mindre rasjonalitet og produktivitet, noe «vesten» får mindre og mindre av samtidig som basis-vilkårene for innovasjon og konkurransedyktighet faller som en stein i takt med en døende demografi samtidig som andelen BNP fra statssubsidier når nye og tidligere uante høyder.

Et meget enkelt og nokså kjent eksempel på finansialisering i praksis, er hvordan boliglån i USA ble konstruert som et falskt og komplekst finansprodukt som man kunne spekulere stort i med liten «risiko», dette selv om det underliggende verdigrunnlaget var fallende og realiteten i faktisk oppløsning.

Et mer hjemlig og nylig eksempel på hva som i essens er og blir finansialisering, er hvordan kraftproduksjonen i Norge ble ‘markedseffektivisert’; nivellert med resten av det «voksende» energimarkedet i Europa. I likhet med fabler om f.eks. stadig voksende «BNP», så er ikke alltid et «voksende» marked nødvendigvis kongruent med mindre kostnader, men snarere, mye mer og høyere profitt for for færre, noe norske husholdninger nå endelig erfarer. Mer enn «vanlige folk» i Norge kan knapt kjøpe seg noe annet knøttsmå kott, a.k.a «boliger» sammenlignet med før, hvilket er det motsatte av såkalt «sosialisme» og generell liberal «progressivitet». De gjennomsnittlige reallønningene har klarer rett og slett ikke å holde tritt med hva som er praktisk rimelig foruten et hjemlig konsum av labre forbruksvarer og sikling over billige touch-skjermer for store og små retarderer unger. Den hyperindoktrinerte og patetiske «middelklassen» i Norge er i det hele tatt bare en konform gjeng av yes-men/kjerringer som finner seg i det aller meste så lenge det ikke er «rasisitsk». Det er herlig å være vitne til hvor økonomisk idiotisk denne gjengen og deres ledere faktisk er, og hvor mye de må slite for så lite, slavene de jo er.

Mange andre ting inngår når svindelen først er satt i gang og i system. Altså leken med kapital, for profittens skyld, i et mer og mer vertikalt integrert system hvor folket tar alltid regningen, og hvor konkurransealternativene elimineres systematisk av sentralmakten. Grønn energi, og falsk, ineffektiv «ny teknologi» er som hånd i hanske for finansialiseringens fordi disse «løsningene» fordrer en type forestillinger som ligger frem i tid, i et utopia, og som derfor fremmer nettopp mer og mer politisk styring og monopolisme, anti-konkurranse og enda flere reguleringer samt «rent seeking» samtidig som det øker kostnadsnivået mens kvaliteten synker. Og dette er angivelig både «kapitalisme» og «bærekraftig» skal vi tro «ekspertene». Realiteten er at dette er storstilt korrupsjon.

Finansialisering, finurlig profitt fremfor produksjon = funksjonelt endelikt

Det opprinnelige grunnlaget for finansmakten finansialisering-fallitt fundamental fysisk produksjon av faktiske materielle varer med praktisk verdi og evt. konkurransedyktig effektivisering. Finansialisering er imidlertid ikke engang å betrakte som en effektivisering av kapital, men en utnyttelse av menneskelig økonomiske ambisjon fremfor invensjon. Det er altså en type degenerativ og oppsmuldrede anti-symbiotisk aktivitet som går igjen i historiske løp, og som per flere historiegrafiske tilnærminger sies å være signifikant for det sykliske sluttstadiet på et økonomisk hegemoni. Giovanni Arrighi definerte et slikt «hegemoni» som makten til å utøve økonomisk lederskap og styring over et større system av suverene stater. I dag er dette først og fremst USA, men denne makten er mildt sagt famlende, og trues nå av flere «multipolare» krefter, samt følgelig de faktoriske multiplikasjonene av sin egen interne «kulturelle» kollaps samt mangel på enkle militaristiske mål som lar NWO-hegemoniet opprettholde illusjonen av sin stats-konfesjonelle eksepsjonalisme.

Relatert: «NWO» vs. «BRICS» og «multipolaritet»

Fordi system-kapital i essens ofte faktisk handler om å evnen til å tilegne seg fysiske verdier, beholder den sådan også sin relative makt utenfor hva som er endemien av økonomiske hegemoniets strukturelle konstruksjoner. På denne måten kan «kapitalen» på linje med en annen valuta, f.eks. «energi», nærmest sagt aldri gå tapt, men bare endre form og videreføre seg selv i nye systemer og sykluser. Fordi kapitalen tiltar i både størrelse, sosiale stratosfæring (minkende generell/horistontal fordeling) og hyppighet mtp. f.eks. rent teknisk transaksjonelt omfang samt markedenes økende rekkevidde, er levetiden hos økonomiske hegemonier til gjengjeldelse også kortere, og deres konkurser, altså «kriser», mer hyppige og mer brutale enn de foregående.

Finansialisering blir oftere enn ikke promotert som en slags meningsfull og romslig allmenn-kapitalisme, f.eks. via forestillinger som skapes i symbiose med større og større lån for flere, uten at dette nødvendigvis innoverer det grann. At finansialisering av økonomien skal være en såkalt driver for økonomisk effektivitet og innovasjon, er for det aller meste skreddersydd og beleilig systempropaganda for å overbevise politikere og institusjoner til å se kort etter raske penger og såkalte «løsninger» på flere og flere «utfordringer».

Det finansialisering oppnår er i effekt det å tappe økonomien for likviditet på bunnen, og drenere dette til ‘toppen’ via kanaler og strukturelle mekanismer konstruert av finansmakten selv. Det har altså lite å gjøre med vaskeekte «kapitalisme» av beste merke, men er snarere en form for korrumperende, monopolistisk korporativisme som mer enn ofte befinner seg i direkte konflikt med økt nasjonal konkurranseevne, faktisk effektivitet, overordnet relevans/mening, bestående vitenskap og nyttig teknologi. Dette innebærer dermed også ofte at det generelt produktive lar seg korrumpere av finansiellisering, noe som resulterer i at det motsatte forekommer mer og mer. Finansialisering forverrer og aksentuerer på denne måten f.eks. «kriser» og korrupsjon og genrelle unyttigheter mer enn noen annen økonomisk tilstand, hvilket også indikerer hvorfor det historisk sett signaliserer en slutten på et verdensøkonomisk, og nå globalt hegemoni.

Relevant: Kvasikapitalismens konkursbo og tryllekunstøkonomiens tilbakegang

USA er for lengst forbi og ferdig som et finansielt hegemoni, og er klart på slutten av syklusen. Det vi ser i USA nå er krampetrekninger og kontraksjoner, og en stat uten andre sterke nasjonale interesser enn å simpelthen forbli på topp, men uten evne til videre utvikling enn å gjøre mer av det samme som før, og hvor budsjettene og statsøkonomien blir mer og mer blatant bisarr. Lite kan redde USA foruten drastiske grep. Grep som ligger veldig langt, om ikke helt utenfor det konvensjonelt politiske og i alle fall det «liberale» rammeverket.

Spørsmålet er hvem som tar over etter USA. Flere, inkludert amerikanske synsere og krigshissige tullinger, mener at Kina står klar til å skulle ta over som verdensmakt, noe er mindre trolig, og mest desperat frykt- og propagandapreik for mer krig og konstellasjonspolitikk. Grunnen til at Kina ikke vil lykkes skyldes ganske andre faktorer enn hva de amerikanske forholdene bunner i. Det er på ingen måte selvsagt at Kinesisk kvalitet vil gå forbi hva selv et par dyktige entreprenører i vesten kan stable opp i en garasje. Kina er forøvrig også i toppen når det gjelder finansialisering av sitt økonomiske system, og det er lite foruten dens slavedrevne industri som tyder på at de vil lykkes med det første. Mitt stalltips, etter å ha befart Kina, er at det snarere vil oppleve en relativ kollaps enn noen klar førsteplass på den økonomisk-industrielle verdenstoppen. «Pengetrykkingargumentet» kommer virkelig sett ikke mindre til kort enn når man ser mot Kina, og hva som foregår av saker der.

Hva som er heller mer trolig, i det hele tatt, er at verdensøkonomien befinner seg i et slags økonomisk senit; et teknisk toppunkt, hvor eneste vei er ned til en mer naturlig og mer rasjonell økonomisk tilstand fri for hyper-kvasikapitalistisk utnyttelse, korrumpert statsmonopolistisk manipulasjon og demokratisk betinget, institusjonaliert idioti, noe som lar alt dette bare holde på så lenge folket kan lures til å forestille seg en masse «valg», og annet av såkalt «mangfold». Akkurat der har nok det «kommunistiske»—statskapitalistiske sentralstyret i Kina en klar fordel.