Del II: Den Fornuftige Fremtiden® er befolkningsreduksjon, «smart»-seleksjon, og forkastelsen av funksjons-forstyrrende ‘folkeideologi’

I første del tok jeg for meg hva som er de mest essensielle aspektene vedrørende de fleste såkalt «folke-ideologiene», og hvordan slike pseudo-intellektuelle populistkyniske-kreasjoner i kategorisk effekt er politisk- og samfunnsdestruktive, folkeforførende, auto-antagonistiske, kollektivt ansvars-fraskrivende, ikke-argumentatorisk, fornufts-fiendtlige, og derfor noe som bør forkastes i favør av en mer konseptuelt fornuftig politisk konfesjon.

Spørsmålet om hva som er «fornuft» er fremdeles meget åpent, og noe jeg derfor skal drøfte mer inngående i denne delen. Jeg skal i neste del også gå inn mer spesifikt på hvorfor fremtiden innebærer en allerede pågående befolkningsreduksjon, både per politisk konsekvens, sentiment og grunnet konvensjons-kybernetisk ‘systemisme’. Jeg vil også kort foreslå noen hyper-hypotetiske, men konkrete fremtidsløsninger, som i motsetning til idiotisk og udugelig global-ideologi som forfektes som «fremgang» i dag, medfører en viss grad av garantert funksjon samt frihet for flere enn hva som i dag utgjør de mange «falske elitene» og forholdene ellers som dette samfunnet produserer og fremstiller av nytte.

Men før man i det hele tatt slik kan anføre «nyttebegrepet» må man altså forstå «fornuften» bak denne nytten.

Del I introduserte «systemingeniørvitenskap» som et analytisk verktøy for å betrakte de økende symptomene av et mer og mer dysfunksjonelt samfunn. Et nyttig begrep å måle deretter i denne sammenheng, og i utformingen av et mer fornuftig samfunn og styresettkultur, er ‘økosystemfunksjonalitet’ og henspill på mer allmenn-funksjonell «konvergensteori».

«Økosystemfunksjonalitet» sikter simpelthen til graden av naturlig kongruens og habitatsstandarder, typisk hva som kan rubriseres under «miljø», og hva som er relevant ift. f.eks. grunnleggereffektive økologier av individer.

For at et territorium og en stat skal kunne eksistere i fremtiden må det ha en viss grad av såkalt sammensatt «økosystemfunksjonalitet». De landene som ikke har slikt, hvilket i dag er mange, må inngå i hva jeg vil foreslå som kontinentale superstater, mens resten av statene forblir såpass og sådan økologiske og organiske som mulig.

Vi må beherske flere diagnostiske verktøy for å få frem mest mulig konseptuell klarhet, og definisjonene rundt er viktig å få på plass når man først begir seg ut på et slikt omfattende tematikk som dette jo er.

«Fornuft» som begrep

For det aller første trengs det derfor en helt fundamental definisjon på hva såkalt «fornuft» faktisk sett kan sies å være i kontekst av bla. demografi sammenlignet med hva som dogmatisk foreslås som funksjonelt i demokratiet. Motsetningene her er mange, og derfor er også usikkerheten, evt. også desperasjonen og håpløsheten med tanke på, og innad i demokratiet ofte stor etter hvert som disse motsetningene gjør seg mer og mer gjeldende. Alt avhenger av hvilke konsepter som settes inn i hva av kontekster.

På en allmenn og verbal basis er kampen om fornuft noe som dreier seg rundt pragmatisme vs. pluralisme, epistemisk «åpenhet» og «mangfold» vs. edruelig skeptisisme, rasjonalitet vs. individuelle rasjonaliseringer og intellektuell autonomi vs. gruppetenking.

Den eneste som trolig bør forklares nærmere her er «intellektuell autonomi».

Det første som definerer såkalt «intellektuell autonomi» er evnen til å gjenkjenne og møtegå sine egne forutinntattheter evt. politiske partiskhet. Slike forbehold er som oftest nært forbundet med sosiale forhold og forventinger, og annet av faktorer som måtte forekomme. Forutinntattheter som kategori utgjør flere anti-faktorer mtp. fornuft, inkludert gruppetenking.

En intellektuelt autonom person tenker søker aktivt å adressere sine egne forutinntattheter, hele tiden. De fleste har ikke tid eller evne til å gjøre dette, og er ofte for styrt og automatisk i tankegangen for at slik selv-skepsis og introspeksjon i det hele tatt finner sted.

Intellektuell autonomi handler også mye om å forstå og søke fundamentale forklaringer på alt, selv når man har det korrekte svaret, hvilket er en reduksjonistisk og muligens øvelse bare «gale» folk egentlig driver på med. Folk Flest™ er mer å betrakte som erfaringsbaserte generalister av prøving-feiling, og slike søker i stedet til mer sikre sosiale posisjoner som enklere representeres av simple stereotypier. Det motsatte av rasjonaliseringer og minste motstands vei er også en god ledetråd, spesielt når hva man tenker er riktig jo mer sosialt betinget dette er enn hva det f.eks. er rent fysisk reelt. «Politikk» er sådan egentlig det rakt motsatte av hva som er fysisk reelt. Politikk er en type virkelighetsflukt og sosial tankerasjonaliserings-mekanisme. Dette er også en av hovedgrunnene til at den dummeste politikken og ideologien ofte er den mest populære, spesielt når man fritas alt ansvar for dens konsekvenser.

Gullstandarden for å avdekke ens evt. intellektuelt autonomi er en personlig tilstand og tilnærming hvor til og med konvensjonell visdom utfordres i konfrontasjon med flest mulig kompetente motstandere, og hvor all interaksjon må kunne overprøves av enhver logisk anvendelse.

Utemmet «Logisk anvendelse» er uttømmende

Dette sikter også til det faktum at alt henger engang sammen, og det finnes sådan et såkalt forhold mellom alle tenkelige så vel som fysisk ting.

Å forsøke å beskrive de abstrakte aspektene i disse forholdene kalles ofte «filosofi». Alle slike relasjoner er abstrakte. Abstrakt realitet betyr og innebærer visualisering.

For å få stadfeste objektive realiteter ut fra slike abstrakte relasjoner, forsøker mennesket å beskrive forhold av årsak-og-virkning. Newtons «lover» er abstraksjoner som forsøker å beskrive usynlige krefter. Selve kraften kan ikke ses, men hva den foråsaker kan observeres og resultatet kan deretter måles, hvilket er «vitenskap». «Logisk anvendelse» inkluderer, og er utømmende for hele denne prossesen.

Problemet som skiller «vitenskap» fra en videre logisk anvendelse, f.eks. i form av fornuft som første faktor, og som første hensyn med tanke på kvalitative kriterier for politikk, er konflikten mellom rådende perspektiv og mulige kontekster utenfor hva som er kausalt, forårsakende.

Sagt på en enklere måte: Om samfunnet som enhet forstå alt av årsak-virkning, og var enige om det, så ville det i teorien være enighet om alle politiske valg, og ideologi ville i sammenligning blitt forstått som skrønehistoriene det vanligvis er.

Fornuft er altså en doktrine av forståelse, funksjonalitet og friheten dette innebærer. Fordi fornuften er befriende, er også dette den beste måten å appellere til både gjensidighet og solidaritet, fordi to fornuftige mennesker finner som oftest ut av ting så lenge forholdet mellom dem er fornuftig, og ingen fornuftige folk går inn i ufornuftige relasjoner uten visse forbehold. Konvergens-teoretiske holdepunkter gjør seg svært gjeldende når først slike faktisk sterke relasjoner er etablert. Dette kan nærmest forstås som en type «vennskap», hvor motsetningsvis nettopp fiendskap er et resultat av fornuftens kategoriske fravær.

Relevant: «Korrupsjonens» ideologier og fordummende vesentlighet

Ideologi handler bla. som nevnt om å fingere et unaturlig fiende- og/eller vennskap hvor det nødvendigvis ikke eksisterer ett. Dette går på alt fra såkalt Marxistisk klasseteoretisk materialisme til «anti-rasisme» osv. Jo mer utsvevende og konseptuell syntetisk og kompleks en ideologi er, jo mer anti-fornuftig og potensielt fiendtlig er den. Ta jødedommen som et eksempel. Et meget kompleks, instruerende og dessuten ekskluderende livssyn fører til hva som er enorme fordommer; forutinntatthet og anti-fornuft. Ta bare omskjæring som et banalt eksempel. Nasjonalsosialistene i Tyskland blandet inn mye rart i sin ideologiske kreasjon, og den ble følgelig ganske obskur og svekket, og senere, mye enklere demonisert etter krigen konklusjoner. Man kan ta lærdom fra dette, hvordan hvordan slike syntetiske kreasjoner alltid meddeler en form for svakhet.

En av de mer vesentlige grunnene som gjør at f.eks. kommunisme ikke er like demonisert som nasjonalsosialismen, foruten historieskrivingen, er hovedsakelig fordi kommunismens potensielle konseptuelle ankepunkt er av en såpass utopisk forfektelse og realitetsfjern karakter, at kun de med den mest utsøkte kritiske sans er i stand til å forstå dens fundamentale teoretiske fordervelser. Spesielt sånn sett, og som nevnt, når det gjelder kommunismens økonomiske betraktninger.

Imidlertid lar kommunismen seg fremdeles nærmest romantisere av de som i mangel på noe annet ikke har annet politisk «valg» eller vett annet enn å foretrekke å rasjonalisere stupide forestillinger. Kommunismen stiller nesten i særklasse sådan, men de aller fleste ideologiske tankesett spiller på, og er derfor heftet av den samme sykelige symptomatikken.

Ideologienes konsept-kontekstuelle permutasjoner og anti-fornuftige perversjoner

For å illustrere den konsept-kontekstuelle konflikten ved hjelp av fysikk, og med fysikk fordi dette dessverre er og blir det mest «sekulære»; tidløse og ikke-menneskelige fremstillingen som er mulig å tyde, så kan vi like gjerne ta for oss enkle vesentligheter angående Newtons læresetninger som et eksempel.

Newtons læresetninger var, og er fremdeles forestilt som universell selv om deres reelle rekkevidde i en økende, bokstavelig universell kontekst var mer lokale å påregne rent praktisk. De var etter datidens mål i alle fall mer praktiske foran alt annet av formål og formuleringer som var påtenkt før.

Imidlertid er det annen, og senere teoretisk vitenskap, og i likhet med forgjengelig ideologi, som hevder seg både uavhengig, og delvis kontra-indikerende for Newtons bevegelselover. Dette er en tvilsom slutning, uansett skalering, ettersom Newtons lover generelt er å regne som meget utferdiget og tilgjengelig logikk. Et fungerende system kan ikke være heftet av noen kontradiksjoner. Vårt politiske system er heftet av veldig mange, spesielt innenfor det allmenn-appellrende ideologi-komplekset kjent som «Liberalisme», og derfor er det i ferd med å feile ganske fundamentalt i form av en relativ kollaps.

Relatert: «Liberalismen», forfeilet parakonsistent unytte? Et logisk bevis mot «mangfoldet»

Ett av disse mer flyktige konseptene lar seg også illustrere innenfor «termodynamikkens» egne slutinger, som også i likhet med mye ideologi ønsker å gi generelt utrykk av noe større enn hva som nødvendigvis er påviselige eller gyldige realiteter, nemlig bla. at alt vedrørende energi følgelig går mot, og over i andre former, og ofte noe som ikke kan beregnes på bakgrunn av Newtons meget begrensede bevegelselover i seg selv.

Den videre implikasjonen av dette manifesterer seg så i flere andre bidige former av ikke-følgelig; ikke-Newtonsk «logikk». Enkle eksempler på dette omfatter kvantemekanikk og «kaosteori».

Kaosteori er spesielt egnet for å illustrere den samme tanketendensen som hefter ideologisk tenking. Begge disse vitenskapene er best å forstå som ‘deriverte’ disipliner og mer anti-deduktive konsepter, og dette i den forstand at de er mer uten spesiell klarhet eller virkning. Både «kaosteori» og kvantemekanikken knesetter visse konsepter som i realiteten er motstridende Newtons læresetninger. Spesielt «kaosteori» i den forstand, er her en mer egnet abstrakt kreasjon enn hva det som konsept i alle fall er påregnelig. Kvasi-kaosteori er sådan også et konsept som sådan egentlig bare består ut i fra summen av andre og mange flere rimelige antakelser, men også fundamentalt sett på grunn av en stor mangel på noe som faktisk fungerer, eller hva teorien i seg selv kan vises til av målinger og funksjonalitet. «Kaosteori» burde i den forstand heller betraktes som hva det er, nemlig et intellektuelt produkt hovedsakelig konstuituert på bakgrunn av vitenskapelige mangler.

Det finnes heller ingenting som i naturen som med rette kan betraktes som «kaos», ei heller tilfeldigheter eller «tid». Dette er menneskelige rasjonaliseringer og utslag av perspektiviske rammer.

I kontrast med Newton, har vi her altså et klart skille mellom hva som er «fornuftig» og ikke-fornuftig ideologi; altså hva som kan forutsis og måles fremfor hva som mer enn gjerne antas som f.eks. den største «visdom»—«tid», «energi», «etikk», «rett og galt». Dette er menneskelige konsepter som intuitivt springer ut fra menneskets evne til ‘ideologiske-logikk’—manglende evne til å nettopp kontrollere/observere/predikere/definere etc.

Relevant: Anti-rasjonalitet, undergangens makt-etikk og den svakes moral

All «ideologi» er på samme måte anti-fornuftig i den forstand av dens populære kraft til å kun stille spørsmål som ikke stiller noe videre krav til gode svar annet enn f.eks «godhet», som kan være helt forskjellig fra person til person. Dette demonstrerer sådan anti-fornuftens flyktighet og ideologiens store potensial for «idioti»; evnen til å lure folk inn i «Politikk» uten at de engang behersker det minste av fornuft, hvilket i demokratiet er majoriteten.

Det politiske systemet fant det altså beleilig som flertall å først forestille at det fantes noe «større» utenfor «fornuften», hvilket er drømmeri, og dette «større» var alltid av ideologisk fortegn og mindre forstand enn noe annet folket klarte å finne av felles og forenelig forståelse mellom seg. Det er sånn sett riktig at «ignoranse er opprinnelsen til all uenigheter og «onder», inkludert politikk.

Vi kan pynte litt på dette ordtaket og heller si det slik a ignoranse er opprinnelsen til all ideologi, mens sannheten alltid er fornuftig.

Den vesentlige konsekvensen av slike konseptuelle unnfangelser at deres effekter radig (om)fortolkes som formål i seg selv—i kontekst av demokratiet, at «ulikheter» var noe som skulle effektivt løses, men som ender opp med å «drive» demokratiet frem. De subsidiære effektene er mange, men en av det mest sentrale er at hva som opprinnelig var «felles» og grunnlaget for fornuft nødvendigvis neglisjeres, eller i beste fall kompromitteres.

De Newtonske ekvivalentene når det gjelder et «fornuftig styresett», er sånn sett av en større vesentlig likhet, sosial forutsigbart og av mindre konseptuell kompleksitet enn noe som demokratiet kan demonstrere av produktiv nytteverdi foruten appell til sine egne verdier.

Det moderne masse-demokratiets ideologi springer dessuten ut fra flere sett av såkalte «komplekse» teorier og sammensatte behov med enda flere hensyn enn hva som finnes av fornuftige løsninger, og ender sådan opp i konseptuell dysfunksjon, og et system hvor konstante, ukritiske, selvoppfyllende rasjonaliseringer vrir på virkningene av politikken som selve hensikten for å hele tiden fremstå mest mulig fornuftig.

Det essensielt relevante poenget er å forstå at kompleksitet, og evt. «mangfold» som driv- og bærekraft, samt som en slags sentral verdi i et samfunn, eller tilsvarende innenfor et konsept, teknisk sett i beste fall fungerer begrensende. I demokratiet er dette helt åpenbart på alle fronter og på alle mulige måter. Det er selvklart og nå nærmest selvfølgelig, altså en form for pseudo-fornuft i seg selv.

For ordens skyld og per systemingeniørvitenskap så kan et (teknisk) konsept riktignok ha flere funksjoner, og være mer komplekst sådan. Men jo flere funksjoner, jo mindre av hver enkelt funksjon i seg selv. Kompleksitet er altså ofte det samme som et slags kompromiss av kvalitet, hvilket forresten følger av den samme termodynamiske slutningen som konvensjonaliserer «Kaos». Kompromisser som ikke følger av fornuft, som beskrevet over, er altså en prima facie forbrytelse mot all funksjonalitet.

Relatert: Det falske samfunnets syntetiske trusselbilder, idiotiske krisekreasjoner og grunnidelogiske massekontroll

Resonnementet er derfor klart nok det at demokrati og ideologi er anti-fornuftige kreasjoner med ingen tilsvarende tilpasningsevne eller konseptuell motstandskraft når det gjelder kumulativ dysfunksjon som følge av selvpåførte mangfoldskompleksiteter, også kjent som konstante «kriser» og «utfordringer» i den politiske ny-nomenklaturen.

Smart-demografi og seleksjon

Verdensbefolkningen har omtrent hatt eksponentiell vekst siden midten av 50-tallet. Eksponentiell vekst er når veksten er konstant i forhold til totalen. Nedgangen vi ser i befolkningen nå er marginal, og den fungerer uansett i praksis sterkt utskiftende med tanke på den vestlige demografiske sammensetningen som vi kjenner den. Nordmenn står per nå i relativt stor fare for å bli utryddet som folkeslag, og det er den vestlige befolkningen som lider nedgang. All relativ nedgang og fødselsoverskudd i Europa er å betrakte som en indirekte følge av, og følger dessuten innvandringstallene. Byer som London er en saga blott med tanke på den opprinnelige etniske sammensetningen. Funksjonaliteten, tryggheten og velferden lider deretter.

Relevant: London i svart og brunt: Etniske briter dør ut i eget land og hovedstad

Det globale nettounderskuddet i befolkningen som offisielt prosjektert ligger på 60 millioner mot år 2090, innebærer samtidig at 92% av dette underskuddet effektivt både utraderes og statistisk ‘balsameres» av såkalt «replacement migration» slik at det ikke ser veldig dramatisk ut. Men det er altså intet annet enn et meget kontrollert folkeselvmord, dvs. en politisk og masse-psykologisk betinget utvikling vi er vitne til i sanntid.

Driveren for eksponentiell befolkningsvekst var teknologisk fremgang og effektivisering av den materielle produksjonen. Terskelen for hva som definerer «effektivisering» må imidlertid settes opp mot og skilles fra hva som er faktisk verdiskapende aktivitet og hva som har størst markeds-distribuerende kapasitet, og den faktiske nytteverdien av effektiviseringen har vært på en økende divergerende kurs siden 2002 i Europa. Standardparameterne for slike analyser er ressursutvinning, vareproduksjon, forbruk, gjeldsforhold og BNP. Sagt enklere for idioter, det generelle forbruket av alle varer i Europa synker i forhold til produksjonen. Likevel blir idioter fremdeles fortalt av politikere at vi trenger «innvandring» for å overleve. Dette er selvsagt mer enn bare en løgn, og handler også mye om profitt.

Relevant: «Kalergiplanen»: Vestens «infokognitive» og kulturelle katastrofekollaps

Forbrukervarer av en viss kompleksitet produseres der det i dag er aller mest lønnsomt med tanke på råvare-logistikk og tilgang på billigst mulig arbeidskraft. Automasjonen er sådan steds-uavhengig dette som faktor, og vil ikke skifte over til noe betydelig av vestlig arbeidskraft uansett hva som skjer. I periferien av de asiatiske markedene er kostnadene fremdeles rundt 1/5 av hva de er i «vesten».

«Smart-demografi» er konseptuelt forenelig med en «fornuftig» system. Antipatien til smart-demografi er eksempelvis kontinenter som Afrika, som mer tradisjonelt og per historisk gjennomsnitt har et økende fødselsoverskudd ganske uavhengig samfunnsmessig fremgang.

Vestlig «bistand» og velferds-tankegang har også vært en pådriver for en økende afrikansk befolkning samtidig som den «vestlige» migrasjon-politikken fungerer som et tilsvarende incitament. I tillegg til dette har man diverse vestlige markeds-skapende initiativer i Afrika, som utad har som hensikt å heve levestandarden, men dette kun for et fåtall, og i et klart mindretall av de afrikanske statene.

‘U-landsutviklingen’ har ingenting med velferds-bygging å gjøre, selv om naive hjelpeorganisasjoner mer enn gjerne forestiller det nettopp slik. Utviklingen følger snarere en typisk ganske markedsfundamentalistisk og sådan predatorisk modell, hvor 90% av rikdommen samler seg hos en korrupt «elite» med en meget marginalt tilnærmet middelklasse under seg, og resten er i grunn fattiggjorte som har valget mellom enten å jobbe for ingenting eller rømme til «vesten». Den Afrikanske befolkningen er ventet å mer enn doble seg innen 2100.

Samfunns- og infrastrukturen per i dag er ikke dimensjonert for ytterligere befolkningsvekst ut over hva som er situasjonen i dag minus innvandring. En fin-fin indikasjon på dette er maset om distriktsnorge og kommunesammenslåinger. Dette er sådan et strukturelt symptom på at vi har nådd en effektiviseringsterskel, og sådan står ovenfor en potensiell kontraksjon. Men markedet lever av å «skumme av fløten», og vil sådan alltid ivre på for såkalt «økonomisk vekst»; en frase de mange indokrinerte, ikke-autonome intellektuelle helt ukritisk tar som atter en selvfølge er «uunngåelig». Hva som faktisk er uunngåelig per situasjonen nå er vestlig sivilisatorisk kollaps.

Hensikten med «smart-demografi» ville være å styre mot, og optimalisere befolkningssammensetningen for å oppnå mer bestemte og kongruente samfunnsmessig mål, og det står i kjernen av en «fornuftig» politikk. Dette konseptet går også utover ren reproduksjon, og handler altså om kvalitet og seleksjon.

Enkelt sagt kan dette gjøres på to måter. Enten via tvang, som er utelukket, og som dessuten mer sjeldent funger best.

Den beste metoden er å få folk til å investere i seg selv, og per sin egen fornuft, eller som i alle fall er disiplinerte nok til å ta gjøre bruk via monetære incitamenter. En meget enkel, men effektiv og konkret måte i dagens situasjon, i Norge, med sine penger på bok, ville vært for staten, altså «vi», å incentivere unge kvinner mellom 18-30 med relativt store velferdsytelser for å føde barn. Vi snakker tilskuddsbeløp i antall millioner, slik at kvinner kunne potensielt gjøre seg til papirmillionærer ved å få barn. Fulleffekten av dette per samfunn er per i dag totalt undervurdert og kulturelt skamfert.

Samtidig måtte man selvsagt forbudt alt av bioteknologisk manipulasjon og alle typer innvandring generelt slik at kvinnens seleksjon harmonerte mest mulig med mannlige medparter og markedet forøvrig.

Relatert: Den dyssosiale bioteknologiloven— homofili, horeri, og dysgenikk

Kvinner ville deretter stått for mye av den såkalte seleksjonen, og i tillegg ellers også stått meget økonomisk fritt, og mye sikrere enn det gjør i dag. Morsinstinktet hos kvinnen er noe samfunnet ikke har råd til å undervurdere, men som i effekt av politikk og ideologi aktivt undertrykkes for alt det er verdt. Det er også vanskelig å se hva som evt. kunne vært mer faktisk kvinnefrigjørende og «feministisk» enn en slik ordning, og den demografiske gevinsten på sikt av dette ville på lang vei overgått tilfellene hvor denne politikken fikk noen mindre heldige utslag. Hvem, og evt. hvorfor hadde stemt mot et slikt forslag? Det hadde vært interessant å høre.

Supermangfoldstat, et forbundsvern av nasjonalstater

En stat som søker å incentivere sine borgere i dag må samtidig og på samme måte oppmuntre de som er uønsket til å forlate landet. Det finnes to bokstavelige utveier i dette utkastet. Den ene er migrasjon til èn av to teoretiske superstater hvor alt av ellers bestående liberal-ideologi eksisterer i sin fulle utfoldelse som en slags konsept-katalysator for kontemporært utopia. I dag er dette «vesten» generelt. Store deler av Europa og USA er allerede under dette åket, det med heller dårlige utsikter da USA på mange måter er på god vei til å ende opp som en forfeilet supermakt.

USA kunne således forblitt hva det er på vei mot, en skikkelig «Meltdown pot» for bla. «multikultur», om så bare som et eksperiment. Det trenger en motvekt, og det burde være Kina fordi det kulturelle mangfoldet i Kina er enormt i den forstand at det er enormt homogent, og lite av marginal verdi går tapt. Man kunne evt. skape en etnisk kinesisk superstat i ett av de nåværende handelssentrene, og der hvor forholdene allerede ligger mer til rette for mye større populasjoner.

Med to slike super-kontinentale stater vil man ha rikelig tilgang og tilstrømning av håpefulle multikulturelle og evt. faktisk begavede berikere, samt store strømninger av div. ambisiøse underklasser og typisk prestisjesøkende individer. Utenom disse superstatene burde det eksistere et reelt mangfold av nasjonalstater. Jeg nevnte i begynnelsen økosystemfunksjonelle stater med grunnleggereffektive forutsetninger og forbehold. Dette betyr at statene som ikke flytter, eller implementeres i superkontinentale statene, forblir så organiske og produktive, evt. spesialiserte som befolkningene og forholdene innenfor disse statene tillater. For å ta Norge som eksempel, så er vi som nasjon greit forsynt med tanke på energieksport og dels selvforsyning sådan. Vi har de aller fleste forutsetninger som tilsier at vi kan eksistere uten spesielt mye hjelp utenifra. I kontrast til dette, så er «land», landområder og andre kreasjoner som Kypros, Armenia, Serbia, Belgia, Estland, Latvia, Slovakia strategisk sett svakstilte og spekulative, det vil si tvilsomme nasjoner.

Jeg bruker disse landene som ganske noble eksempler. De aller fleste land i verden vil slite med å proklamere seg selv som reelt bærekraftige. Løsningen på dette mtp. verdensmarkedene og dens dynamikk, er å re-kolonisere disse statene med vestlig teknologi for å skvise ut alt av profitt, og samtidig heve levestandarden for flere slik at markedene vokser. Problemet generelt er statsstyring og korrupsjonen som gjerne medhører kulturelt i disse landene. Det finnes få vinn-vinn scenarioer. På den andre siden finnes det et stort potensial for annet misbruk og misforvaltning av fellesmidler på bakgrunn av feilslått økonomiteoretisk statskapitalisme.

Norges eget oljefond er et godt eksempel på mindre «heldig» forvaltning av store overskudd. Den store skaden og nøden derav lar riktignok vente på seg, og den faktiske forringelsen av verdier på papirbørsen sammenlignet med det løpende underskuddet i forbindelse med bla. pensjonskostnader som det angivelig skal dekke for, er imidlertid gankse åpenbar, selv om dette ikke er snakk et tap som lar seg anskue som veldig aktuelt ei heller økonomisk realistisk.

Faux konvensjonell «statskapitalisme»

Det er også flere enn èn god grunn til at Norge ikke enda er formelt med i EU, og det er nettopp fordi vi har relativt mye fysiske natur-ressurser fordelt per hode, selv om kronefallet som skyter mer og mer fart, i hovedsak skyldes en langvarig politisk feil-forvaltning av økonomien, som veldig enkelt sagt bare blir mindre av ressursutvinning samt produktivitet per capita fordi politikken effektuerer en utvikling hvor staten skal vokse seg større og større som et slags substitutt for høyere effektivisering samtidig som den reelle produktivitet og velferdsutgiftene skyter i været.

Relevant: «NWO» vs. «BRICS» og «multipolaritet»

Ta USA som eksempel til sammenligning. Den amerkanske dollaren fortsetter å hevde seg som verdensvaluta fordi USA effektivt sett antas som den største militære supermakten som i realiteten kontrollerer mest mulig av verdens territorium. En slik global militær og teknologisk makt sender hele tiden signaler ut i «markedet» om at dette landets valuta er verdens valuta, og det har ingenting med hverken netto vareproduksjon eller «kapitalisme» å gjøre. Den norske rikdommen vi har har heller ingenting med kapitalisme å gjøre. Hadde vi hatt ren kapitalisme i Norge, ville vi vært lutfattige alle sammen om alle skulle holdt på som nå.

Kvasi-kapitalisme og konfliktteoretisk kræsj i det kulturelle nullsummespillet

For å gå dypere inn i kritikken av kapitalismen, må vi først forstå at den kapitalismen vi ser i dag ikke nødvendigvis samsvarer med de ideelle prinsippene som vanligvis assosieres med systemet. I stedet for et fritt marked preget av sunn konkurranse og individuell frihet, ser vi i økende grad et system preget av korrupsjon, monopolisering og økende innflytelse fra store selskaper og finansinstitusjoner. Dette fenomenet har ført til det som på pent norsk lar seg beskrive «statskapitalisme» eller «den norske modellen», der det «privat» samarbeider med staten for å sikre sin egen makt og profitt.

I det som kan kalles et av de mest betydningsfulle avvikene fra den opprinnelige kapitalistiske visjonen, har mange kapitalister og elitene for veldig lenge siden forlatt ideen om et såkalt fritt marked til fordel for å søke makt og innflytelse gjennom staten. Det handler om å gjøre staten til sin største klient, og staten på sin side sørger så for å gjøre folket til klienter av seg slik at de blant annet kan berettige mer og mer skatter. De mange nyttige idiotiene og noldusene ellers på den såkalte «Venstresiden» benytter disse anledningene og utviklingen generelt til å ta «kapitalisme» i sin munn som en slags bannord og propagandamiddel, og således bare argumentere for mer av det som nettopp foregår, altså bare en mer, større og innskrenkende korporativ stat. De har ikke greie på hva kapitalisme egentlig er, eller hva som egentlig faktisk foregår rundt dem. De er primet og primært styrt av ideologiske forestillinger.

Relatert: Kvasikapitalismens konkursbo og tryllekunstøkonomiens tilbakegang

Gjennom hundreårig lobbyvirksomhet og annen politisk innflytelse har diverse interessegrupper jobbet, dels via såkalt «konvergensteoretisk» motivasjon, for å utvide statens rolle og makt, ikke for å begrense den, og for sådan i infiltrere dem via div. korrupsjon. Dette har ført til en form for «statskapitalisme», der store selskaper og finansinstitusjoner manipulerer politiske beslutninger til sin fordel og søker økonomisk støtte og privilegier fra regjeringen.

Denne formen for kapitalisme bryter med mange av de grunnleggende prinsippene for fri konkurranse og økonomisk rettferdighet. I stedet for å fremme innovasjon og økonomisk vekst for alle, favoriserer den et lite antall store aktører som kan utnytte systemet til sin fordel. Dette skaper et skjevt spill der noen få mektige aktører har stor innflytelse over økonomien og samfunnet som helhet, mens resten av befolkningen sliter for å få endene til å møtes. Miks så inn vestlig «likestilling» og aktiv diskriminering, og dysfunksjonen bare øker.

Det er avgjørende for fornuften og fremtidens del å forsøke å gjenopprette de mer grunnleggende prinsippene for sann kapitalisme. Dette slik at økonomien kan fungere til fordel for alle som faktisk jobber, gjøre bort med velstands-opportunister og overflødige, og få bukt med de økonomiske «elitenes» renkespill og ekstreme markeds-manipulasjoner.

Dette innebærer å bekjempe korrupsjon og monopolisering, hvilket også impliserer å knuse mye av finansstat-sektorens finansialiseringsøkonomi. Alt dette kan kun bekjempes med «fornuft» og opplysning. Alt annet vil garantert sørge for mer av det motsatte. Dette impliserer også hva som er et pågående kulturelt nullsumpsmil, som går ut på å rasere nasjonalstatene som ledd i en overordnet markeds-skapende og videre markedsført konfliktteoretisk stor-manipulasjon av diverse gærne ideologer, nyttige idioter og tradisjonelle maktklikker som i vesentlighet driver rovdrift på majoriteten av hjernedøde, materialistiske masse-forbrukere.

Alt springer ut av forskjellige ideologiske hensyn og prioriteringer. Den manglende kulturelle motstanden på ødeleggelsen som ligger foran Norge og andre vestlig orienterte nasjonalstater, er nærmest fullstendig ideologisk betinget, hvor til og med «økonomien» som enda en slags vitenskaps-autoritet brukes som et slags passiviserende våpen mot egen befolkning, samt som et overordnet incentiv for flere «innvandrere» i form av såkalte økonomiske «migranter» der hvor de ideologiske forledelsens propaganda-appell ikke fungerer i det hele tatt.

Relevant: Demografisk katastrofekollaps i øst og vest

Ingen innvandrere, om kanskje bare en marginal andel, ville hverken forstått, eller på egen hånd mestret et såkalt «vestlig» levesett på egen hånd, og antakelig heller ikke ønsket seg til f.eks. opp til lille Norge om det ikke hadde vært for hva som er gratis penger, og en formuesøkning som i mange tilfeller for en gjennomsnittlig nordmann tilsvarer 20 millioner. Den demografiske situasjonen per sine stående incitament er altså snudd på hodet av den rådende politikken som føres som en normal.

For alle de ambisiøse velferdsmigrantene og mangfoldsopportunistene burde man som menneskehet derfor lagt an for dette multikulturelle og «kapitalistiske» eksperimentet i dedikerte superstater i stedet som en unison politisk doktrine. I slike mangfoldsuperstater ville alt av idealisme, «frivillighet», og hva ellers av tvilsom funksjon slike samfunn kunne generere, styre og skryte akkurat så mye de vil.

Et par slike mangfoldsuperstater skulle jo gå helt grei ifølge hva som i dag er en global politisk/ideologisk majoritet, som hele tiden hyller og fremstiller det idiot-ideologiske mangfoldet deres som en menneskelig uunngåelighet, og som en garanti for alle typer «fremgang» tenkelig for dem selv.

Politikken må på et eller annet tidspunkt ta mer til «fornuften», om så i siste stund og bare en liten del av den. At dette skal skje nå er høyst usannsynlig, selv om hva man i dag kaller «høyresiden» skulle få all makt, dette fordi politikk i dag er og vil forbli sterkt ideologisk forankret på alle måter fremfor faktisk og mer «fornuftig», spesielt sådan i form av bla. «liberalisme» og «demokrati», samfunns-destruktive doktriner de såkalte «opposisjonene» i dagens vestlige samfunn tilsynelatende ikke er i stand til å tilstrekkelig distansere seg fra.