Del I: Økonomiske feilfremstillinger, krakk-snakk, talltøv og forledelser

Jeg har sagt det før, og må fortsette å si det igjen: Dessverre, så er det slik at idioti, latskap og mye av ren forutinntatt ideologi styrer det meste av forestillingene til folk flest. Dette inkluderer, med svært få unntak, også såkalte økonomer og deres tilsynelatende «forståelse» av dynamiske faktorer i universet de kaller «økonomien» og gjør urettmessig krav på og definisjonsmakt over sådan.

Begrepet «økonom» fungerer også som en slags ‘tankestopp’ på dumme, ergo&ofte, fattige folk, fordi begrepet og betraktningene som gjerne hører med velstand og penger, også fordrer en forestilling om verdier som går på orden, ergo, grundighet og muligens, forhold til objektivitet; evnen til å best mulig rasjonelt skildre virkeligheten.

Økonomer generelt er igrunn muligens den mest teknisk overvurderte fag-designasjonen og pseudo-yrket som kan sies å eksistere i nåtiden. Mye av grunnen til det er at økonomi i seg selv er atter et pseudo-fag som potensielt rommer et ubegrenset av abstraksjoner, tvetydigheter og kontradiksjoner.

Jeg har mistet helt tellingen på antall økonomer som jeg personlig har fordømt for deres generelle idioti og utøvende i blant annet medier og annet. Man kan tillate seg å høre mye, men alt har en grense. Dumme økonomer, med relativt null argumentasjon og klargjørende, som eksempelvis begynner å snakke om økonomien som «bobler», «kreftbyller» eller «satanistisk» går etter hvert tyve på dusinet. Økonomer mangler rammer. Det er en rar gjeng tredjesorterte, tallknusere som mangler det meste av intellektuelle evner og tilsvarende forbehold. De er stort sett glorifiserte markedsklakører, rabiate ildsjeler, og generelt pseudo-akademikere som i beste fall vet å leke med regneark og modeller, mens folk dummere enn dem selv prøver å forstå noe som helst.

Hva er så den kategoriske definisjonen som omfatter et slikt pseudo-fag? Svaret er enkelt, men passende nok her; en aktivitet som løst snakker om symptomer snarere enn noe av en sammenhengende årsaksforklaring som kan kontrolleres mer objektivt, eksempelvis iht vitenskapsdisiplinære eller bevisteoretiske standarder. Kun stedvis og selektiv empiri kvalifiserer derav ikke.

Hverken økonomer eller banker som «printer penger» i opp i skyene, kan ikke kontrollere eller nevneverdig styre økonomien på den måten de eller andre ofte skal ha det til. I beste fall er det noen som misforstår, mens andre lyver. Denne dynamikken, spesielt med tanke på allmennhetens såkalte «fornuft» og formidlingene fra økonomer som skal innby til slikt, er gjennomsyret av både det som åpenbart er misforståelser, idioti, ideologiske føringer og/eller regelrett løgn og forledelse. Den beste måten for å aktivt feilformidle er gjerne det å kombinere utpreget, men system-godtatt feillære med beleilige løgner, sådan.

Stort sett alle aktive økonomer og mer utpregede skolerte teoretikere er relativt lav I.Q, det være sammenlignet med andre, faktisk intellektuelle som bokstavelig talt er mindre investert i sitt snakk og derfor avhengig av å prate tøv.

Økonomi kan også kategoriseres som et typisk pseudovitenskapelig fag på den måten at hensikt og personlig motiv kommer før og spesielt innvirker på den disiplinær anvendelsen. Det er også et kontrollorientert og sådan dynamisk fag av ren sosial avart med mange såkalte ‘hensyn’. Og disse hensynene løst betinger som oftest alt annet av objektiv undersøkelser, og i alle fall diskurs angående økonomiske spørsmål som går på bekostningen av diskusjonen i sin vesentlighet angående økonomi. Et greit eksempel på slike forklaringer i form av forfektelser, på grunn av mer eller mindre påfunn innad i premissene, kan antakelig observeres rundt Milton Friedman i denne videoen:

Et mer fundamentalt og teknisk-filosofisk argument som går mot det mye av hva den fag-disiplinære økonomiforståelsen omkranser, er at faget nokså bevisst, endog desperat, enkelt sagt søker å objektvisere og i grunn ‘separere’ det som i teori er ‘pengemasse’ fra hva som på den andre siden må sies å utgjøre det (fysisk) materielle og grunnleggende produktive. Jeg bruker denne sammenligningen i full bevissthet, da, å separere masse fra materien i blant annet fysikk, åpenbart og følgelig innebærer en mindre komplett oppfattelse og forståelse når man søker å undersøke den komplekse natur.

Fordi slike forskjellige, enkle abstraksjoner per definisjon er teknisk umulige, det eller å være av noen spesiell eller videre smart fornuft, direkte unyttig ofte, så ‘beholder’ likevel slike ‘øko-abstraksjoner’ en såpass stor forestilt relevans til menneskers levemåter og samfunn at disiplinen blir forstått og nærmest fremstilt som en slags selvfølge på vegne av mange, for ikke å si alle den eventuelt prøver å verve som fanatikere eller underlegge seg av mer passive følgere. Faktisk så er det en viss mystisisme over flere av slike abstraksjoner, eksempelvis skakkjørthetene hos Marx ender opp med å ‘fascinere’ og nærmest trollbinde enkelte. Fanatismen og romantismen er kjernen i anti-rasjonalismens appell og nøtteskall.

Den såkalte tilliten, denne «handlingssøken» som skriver seg fra det fundamentale (samfunns)behovet av en økonomisk ‘mekanismeteori’ som bla. søker rettferd og fordelinger, vil per menneskelig natur og uvitenhet alltid fremstille visse gærninger som viser seg mer villig til å bare gå lengre inn i abstraksjonene og personlige påfunn, enn hva de nødvendigvis kapable til å søke svarene i objektivitetens og rasjonalitetens verden.

For å koke det ned enklere, igjen; Å tro at man skal «finne» opp, eller ideologisk regulere seg frem til en «ny økonomi» som er av mer spesiell «rettferdighet» eller «merverdi» enn hva forholdene rasjonelt betinger, er ikke noe mindre enn tåpelig galskap i et nøtteskall for seg selv.

Dette er i essens hva kommunistpakket Marx-Engels bega seg ut på i sin sykelighet og arroganse. Det var også et påfunn med sterke elitistiske insentiver, og selvsagt aldri noe som kom frem til hverken noe mer av «nytte» eller «rettferd» i den forstand, foruten de andre absurditetene og unaturlighetene som ellers betinger kommunismens virkelighetsforståelser. Det var kun ideologi og abstraksjoner, hvilket er det motsatte av hva økonomi som filosofi og systemteori bør søke seg mot.

Når det gjelder mer tenkiske myter angående økonomiens størrelse og vekst, så kan man gjøre det enda kortere og enkelt nok med å forstå, eventuelt aksiomatisere at såkalt penge-kreasjonen i seg selv ikke kan nevneverdig drive prisnivåer.

Dette er en meget popularisert økonomisk myte som mange idiot-økonomer, og enda flere idioter uten økonomiforståelse, mer enn gjerne legger til grunn for sin analyser og livsverk. Det er imidlertid nærmest hjernedød tenking, eller noe som bare følger av ekstrem konvensjonell tenking og psykologisk betinging i sitt miljø som like gjerne kan ramme en investor så vel som en passiv TV-titter.

Det er enkelt sagt ikke noe direkte forhold uten videre av proporsjonalitet som objektivt kan demonstrere pengeprintingen som et årsak og effektforklaring med tanke på prisnivåer, og det i hvilken som helst mikro- eller makroøkonomisk, dynamisk forstand. Slike myter mangler fundamentale kontekster for å være i nærheten av noe som kan fremstilles som allmenngyldig. Dette er minimum det man må forstå for å komme videre i sin undersøkelse.

Hva som følger av slik krypende inflasjon, eller det man forsøksvis prøver å formulere som «kjerneinflasjon», er konvensjonelt sett kun det som teoretisk går på kombinasjonen av økning i klassisk tilbud-etterpørsel pluss relevant befolkningsvekst derav. Noe annet kan ikke sies å følge naturlig, da er man plutselig over i abstraksjonens teoriverden, hvor alt like gjerne kan flyte helt og fullstendig avhengig av inntatte mål, størrelser og hensyn. Dette liker selvsagt økonomene, både fordi det får dem til å se smarte ut og fordi de på sin side kan utnytte denne villfarelsen på alle måter ellers tenkelig.

Så hva driver denne løpende inflasjonen vi kan observere i dag? Svaret er enkelt sagt, igjen, økende drift- og produksjonskostnader. Men, så vil idiotene, inkludert økonomer fremsette noe slikt som innvending at: «Men hvis vi er flere folk, og mer penger, så vil vel blant annet slike kostnader snarere gå ned?» (bla bla bla) «Herregud så tåpelig!».

Om man selv tar seg i å kunne fremsatt noe slikt generelt, så er dette en sterk indikasjon på at man ikke behersker økonomisk forståelse slik som man gjerne er ledet til å tro. Ved å komme med slike innsigelser, så begår man nettopp det som er beskrevet over, kategorisk, at man nettopp separerer materialiteten fra den rent masse-teoretiske, uholdbare og ukritiske økonomiske læresetningene, som er bare tøv når dette forsøkes anvendt i virkeligheten. For å noe humoristisk sitere Ben Bernanke: «The problem with quantitative easing is it works in practice but it doesn’t work in theory.»

Enorm feiltenking og nærmest fullstendig mangel på filosofisk forståelse angående «økonomi» er såpass omfattende og gjennomgående, til og med blant topp-økonomer ved verdens beste utdanningsinstitusjoner per nå, at å nøste opp i dette, å drive etterutdanning for slike, er noe som på flere måter byr meg mye mot.

Men, for å lede an til hva svaret er, før andre del (Del II), så kan vi hinte til at materien og produksjonen forandres i teknisk konstitusjon, derfor også gjerne økonomisk-teoretisk, etter som kompleksiteten av økonomien øker, og vesentlig endrer seg med tanke på flere fundamentale faktorer nok til at generelt verdsett teori, rett og slett på et eller annet punkt opphører å være forklarende på noen måte, eller at noe så absurd og misforstått som når sentralbanktiltak i effekt ender med å kaste folk ut av jobbene som angivelig på sikt skal føre til mindre inflasjon. Om dette er med vilje og bevisst, eller misforstått økonomisk teori, er ikke lett å si helt sikkert. Men man kan uansett koste på seg litt latter, på deres bekostning.

Et annet relatert poeng og diskusjon er det bidige snakket om «krakk» på ulike måter. Når det mer generelt gjerne dreier seg om typisk krakk-snakk, så handler det om tap av investert verdi. Investert verdi er per definisjon ikke realiserte verdier, banalt nok, og der kan man nok diskutere meget dypere, men la oss dermed legge til den faktasetningen at urealiserte verdier aldri kan representere reelle verdier for å slutte poenget. Således representerer heller ikke noe slags børsmarked i dag økonomien på langt nær vedrørende sin tallpresisjon eller verdiestimat. Denne mangelen på presisjon går automatisk over i finansiell spekulasjon etter som kompleksiteten øker, og økonomien blir rent «større».

For å demonstrere, for folk flest gjerne, hva økonomisk teori er og ikke er, og hva av økonomisk symptomatikk i samfunnet som kan forklares på grunnlag av konvensjonell økonomisk lære og løgner og ikke, er en stor og teknisk betinget oppgave som egentlig bare er håpløs å begi seg ut på da man gjerne har annet å gjøre, samt at dumme folk ikke er kapable til å ‘intressere’ seg for slikt uansett.

Og dette har sentralbankkartellene forstått greit, men de er heller av en slik forståelse at de både (mis)bruker og genuint forsøker å opprettholde sin relevans og legitimitet i sitt virke som pengemakere. Dessverre, så består økonomien av 95% dumme folk, samtidig som 1% har rådighet over mer enn 80% av midlene, så systemet tjener seg selv meget på den måten, og noen forandring synes egentlig ikke nødvendig.

Desto, så er likevel systemet en blanding av så korrupt, bakvendt og generelt misforstått av mange, at sann lære hos noen få uansett ikke vil være betingende for suksess eller gehør til forandring ellers. Og slik ser «eliten» på dette som et slags gitt faktum; at såkalte ubalanser, ergo, under-optimale forhold i økonomien, i seg selv betinger tidige krakk og påfølgende samme snakk om uvesentligheter og nonsens i mediene om det samme.

Den keynesianske øknonmien er grunnleggende intervensjonistisk. Så da passer det bra at folk glemmer eller ikke forstår, og fortsetter sine liv i uvitenhet om hva «økonomi» og økonomer prater om i diverse debatter og fora mens staten griper inn og kjøper ut. Og samtidig, midt oppe i suppen av profesjonelt vås, så finnes det mer fundamental uenighet i økonommiljøet enn i de verste religiøse motsetningene i verden, om det skulle innby å være et tankekors.

Video: Ganske tilfeldige men greie nok eksempler på noe litt annet av absurditetene beskrevet overfor, og i denne boken, men her, altså mer kontrærere forsøksvise fremstillinger, men likeså pseudo-økonomiske betraktninger, som igjen underbygger forestillingen om at alle er en økonom hvis de bare prøver hardt nok.