Er den norske folkekulturelle feigheten og velferden vår bane?
«Aktivisme» er et begrep med flere konnotasjoner. En av de mer relevante er hentydningen til at man i alle fall ikke ligger på sofaen og «brenner kalorier» fra for mye potetgull-spising, men brenner for en sak. Det passer sådan som hånd i hanske i et samfunn hvor de fleste blir mer og mer slepphendte samtidig som effektiviseringen tar seg av den materielle produksjonen. Man har mer overskudd til å drive med skrudd «aktivisme». Sagt på en annen måte enn her før, den norske feigheten kan vi bare takke oss selv for, og hva den fører til.
Hensikten med å brenne for en sak kan også være mange, men som oftest er det ikke snakk om idealisme, men kampen for egeninteresser. Dette er helt hensides antydningen i ordspillet vedrørende «brenne». Det er heller alltid snakk om en vinn-vinn situasjon for selverklærte aktivister. Det er ingen ære eller innsats, ei heller med deres egne midler da disse som oftest, i alle fall i Norge, er statssubsidierte organisasjoner. Ofte fullfinansiert, fordi staten bestemmer.
Det mest fanatiske aktivistene presterer også som regel å fremstille sin aktivisme som noe uselvisk, og dermed nokså automatisk «godt». Dette i henhold til bla. den «kristne kulturen», som det også tales så varmt om. Man har altså ikke, som mange liker å tro, fjernet seg for mye det kristne samfunnet. Det har bare tatt en enda mer kynisk form og fatning.
Denne typen falsk og faktisk ikke-ideell «aktivisme» blir Norges bane. De store politiske spørsmålene i dag er ikke fundert på fakta, men følelser og i form av demokratiske fremstillinger fremfor fornuftige. «Man kan ikke være mot folk!», ergo også «demokrati».
Aktivismen i dag er dermed en utagerende og ofte gjennomgående uærlig virksomhet fremstilt på en måte slik at det skal forstås som noe helt annet. Norsk politikk og mellom-parlamentariske makt er preget av en tydelig makt-etikk som enkelt sett går ut på å avvikle seg og sine, dels underforstått som både ærefullt og rettferdig fordi mange egentlig mener at vi har det (for) så godt, men samtidig av en enorm ignoranse forspiller en ekstrem ekstrem utakknemlighet og forståelse i form av en ofte absurd arroganse blandet med blatant kunnskapsløshet. Demokratiet forfordeler nærmest alt av andre hensyn.
Relatert: Demokrati og «kunnskapssamfunnet» – To uforlikte konsepter
Norsk feighet
Nordmenn som folkeslag, og vår kultur, er preget av en type faktor som fort kan forstås som en slags feighet. Den er unnvikende og således «tolerant» fordi man som bio-genetisk entitet er programmert til å ikke stikke seg ut individuelt sett i en gruppe. De nordiske landene er kulturelt sett fremst og mest «sårbar» når det gjelder disse programmeringene, og de rår til en viss grad sterkt innad i våre politiske institusjoner på flere områder selv den dag i dag. Kristendommen som ble praktisert i Norge var først og fremst en morallov som fungerte mer adaptivt enn hva den utfordret av det bestående sosial-syntetiske forut for den forferdelige kristningen. Men den fungerte også enormt forsterkende med tanke på dogmatisk seleksjon av svakhet i bytte mot nettopp lydighet, som ellers var stor, men kanskje ikke nok.
For myndighetene får aldri nok lydighet, Mens surrogati-aktivitet-aktivistene nå kan «protestere» på saker og ting nært sagt ingen er uenig i, og de som er uenig blir evt. arrestert eller sanksjonert av systemet bare for å nært sagt tenke tanken—#tankekriminalitet #tankefrihet
Relevant. En ubrukelig generasjon av systemstyrte tapere uten meninger
I denne naivt og ufornuftig folkelig forherligede kulturelle kompotten, sleng så på såkalt «likestilling», og utbasunert programfestet feminisme uten særlig hold i realitetene.
Det man står igjen med etter ca. 1000 år med kulturell dyrkelse av konformisme, lydighet, feighet og kollektiv frykt, er mye av det motsatte som styrker og definerer et sunt samfunn.
Sverige har fremdeles en form for adel, noe som muligens også har svekket deres motstandskraft og styrket den berømte tilliten til autoriteter.
Nordmenn har mange mindreverdighetskomplekser. Spesielt politisk. For å vise verden at vi er «gode», er vår respons å importere problemer, å ta andres dumme byrder på oss. Dette er suicidalt, «kristent» og anti-fornuft av fremste merke.
Samtidig er nordmenn ekstremt velstående, hvilket gjør alt av potensiell kollektiv elendighet enda større og mer levedyktig. Aksept og toleranse for elendighet er blitt implementert som en slags «verdi» i det politiske Norge til et punkt hvor vi bør forstå dette som fiendtlig og farlig. Norges kultur er blitt en ondartet folke-kulturell farlighet. En selvmordskult som er på god vei til å utslette seg uten å engang oppfatte dette som et problem, men i beste fall som en «utfordring»; mer det at denne utslettingen ikke skjer raskt nok!
Folk gir egentlig blaffen i det meste så lenge de kan kjære klima-elbil som griller dem istykker, og kjøpe masse billig kreft-Coca-cola, som de fanatiske overlegene i Norge bare sier er ufarlig «vann med litt smak og farge».
Ja, altså, såkalte nordmenn som dagens kollektiv, er så konformt og dummet ned at jeg tror ikke det er noe samfunn i verden som presterer å effektivt underminere sine egne interesser mer. Når jeg sier «Norge», sikter jeg forsåvidt til hele Norden, da vi er like nok.
Eksemplene på denne selvmordskulten er i dag overalt man snur seg. Bare nå nylig, ett nytt kobbel av totalt ukritiske klima-aktivister, som ikke forstår en døyt om «klima», som veldig «aktivt» gikk inn for å avvikle sin egen effektive eksistens via å fase ut sin egen nasjons hoved-næringsgrunnlag i bytte mot et profetisk «grønt skifte» som vil gjøre dem ekstremt fattige og enda større systemslaver enn hva de allerede er. De fikk medhold i Oslo bingo-tingrett, og ville uansett utfall fått betalt sine saksomkostninger, fordi disse organisasjonene er statsstøttet.
Det samme av vekt og kritikk kan kategorisk anføres i forbindelse med saken om sjødeponering i Førdefjorden, hvilket er og blir mer en symbolsak enn hva det er et teknisk og stort økologisk problem. Mye av det som dumpes i Førdefjorden er ting som allerede finnes i maten disse idiotene spiser.
Det eneste disse aktivistene står å tape er rent ansikt, dette om de skulle møte noen med både baller og intelligens, men slikt møter man ikke på mye av i dagens «kjerringstyrte» Norge uansett, og derfor turer de frem på alle plugger og mot alle turbiner, enn så lenge de ikke er drevet av vind, men er de nærme kjærledæggene til samene, så blir det likevel feil, men ikke fugler som kvestes fullstendig av idiotisk enorme rotorblader. Mye herlig logikk her. Folk kan forledes til å tro på hva det skal være av hva slags type forestillinger bare de er dumme nok.
Relatert: Fundamentale feilforestillinger innenfor den «grønne» vindmølleidiotien
At Nordmenn også er kjent for å lefle mye med sosialisme og kommunisme er ikke tilfeldigheter, men trolig som følge av vår historiske kunnskap med de kalde realiteters begrensinger. Dessuten, det å fysisk overleve forstås av den norske folkesjelen som å ikke lide nød mens tiden går sin gang. Derfor ligger det oss som folkeslag nærmere å foretrekke venting på ny-brytning fremfor å foreta seg noe (aktivt). Analogien går her direkte på alt som har med vinter overlevelse å gjøre. Vår kollektive biologiske organisering er derfor antakelig mer mottakelig for blant annet både (selv)pining, venting (toleranse, passivisering), og evt. selvmord enn mange andre folkeslag. Patologien er åpenbar, og Norge (Norden) har slik sett kanskje de beste forutseingene for å forfalle fort som samfunn mer enn noen andre når våre såkalte «verdier» først blir utfordret. Dette blir vår bane om vi ikke endrer dette veldig radikalt, forhåpentligvis før og uten at flere kommer til skade.
En god start på gjenopplivningen av våre folke-instinkter, ville vært å re-bemanne våre infiltrerte institusjoner, og derfra kaste ut alle suicidale, angstpregede konformist-suicidale kultur-dadaister, samt sende ut alle såkalte «flyktninger» fra vårt kalde nord. Først da kan vi begynne å snakke om «Norge». Dette må skje, ellers så er vi’et (som de sliter med å definere) allerede så gode som døde.
Kollektiv feighet er et stort svakhetstegn for samfunnet.
Des-Sverre Aanskog
Pensjonert (be)lærer