Fundamentale feilforestillinger innenfor den «grønne» vindmølleidiotien

Massedistribuert elektrisitet er den mest sløsende energiformen man har. Få forstår dette, og det preger de energipolitiske prioriteringene. Bare rundt 10% av den opprinnelige energien blir transformert til sitt endelige bruksformål når det gjelder elektrisitet som energi. Men tallene trikses med, spesielt i øyemed av «grønn» propaganda, med stor bistand fra totalt ukritisk fremstilte tall og generelt fallende konseptforståelse i fagmiljøene. De «fornybare» energiløsningene man til stadighet hører om, mangler, enkelt sagt, realistiske muligheter for den type masse-skalering som forestilles mulig iht. politikernes «grønne skifte» samt skattsnyltende kynikere, som de subsidier og kaster såkalte «grønne sertifikater» etter for å «redde verden».

Foruten det mer spesifikke, så er bare selve mengden av materialer som faktisk kreves for å utvinne energien gjennom disse «løsningene», på «klimautfordringene», større av hva de produserer av reell , effektiv energi. I dag koster det grovt regnet tre ganger mer å produsere en vindmølle enn hva èn vindmølle produserer av energi.

Det effektive resultatet er blant annet en gedigen sløsing med kostbare materialer, skader på miljø, både estetisk og fysisk, masse feilinvestert kapital og et generelt forfall i energiforsyningen. Det er også et slags avviklende vanvidd som også får regelrett lov til å ignorerer sin egne lover for å presse denne galskapen gjennom, som staten nå har demonstrert i forbindelse med fallitten på Frøya.

Et annet, og bokstavelig talt fundamentalt argument vedrørende masse-skalering, er at jo større en vindmølle er, jo mindre effektiv blir den gjerne å regne med tanke på å fange opp potensiell bevegelsesenergi i luften. Samtidig øker selvsagt også konstruksjonkostnadene. Men likevel blir vindmøllene stadig større, noe som altså er å regne som synonymt med mindre effektive.

Økningen i størrelsen rasjonaliseres på en kurant, men dum måte, da større antas alltid å være bedre og mer effektiv, men dette er altså ikke nødvendigvis sant for vindmøller.

Grunnen til at så mange tilsynelatende ikke bryr seg, eller er i stand til å komme med mer rasjonalistiske motforestillinger til denne stadige økningen i størrelser og generell utbygging, er selvsagt fordi mange er idioter, og at det hele, som vanlig, dreier seg mer eller mindre om penger samt at ‘ingen’ egentlig betaler dette fordi pengene kommer til utbyggerne i form av subsidier gjennom politisk -idiotisk beslutningprosesser fra folk uten noen som helst peiling.

Rasjonaliseringer i konstant rotasjon og forvirring

Den virkelige effektiviteten til en vindmølle bestemmes mer spesifikt av antall rotorblader, deres form og generell fysisk tetthet—ikke relativ, som kanskje sjarlatanene også rasjonaliserer med. Antall blader avgjør hvor mye vind som går gjennom uten at bevegelsesenergien fysisk fanges opp. Den fysiske tettheten, soliditet, over jo mindre fysisk skala (område), bestemmer så rotasjonshastigheten, som også determinerer mengden av vind som går mellom bladene uten noen energiutnyttende fordel. Jo større vindmøller, jo mer må konstruksjonenes reduseres mtp. bla. rotasjonshastighet for å hindre tipphastigheten på rotorbladene å overstige en viss effektiv hastighet. Ved høyere tipp-hastigheter blir vibrasjoner og faktorer som støy store. For å forhindre at tipp-hastighetene blir for høy, må derfor antallet på rotasjoner per minutt reduseres etter hvert som størrelsen øker på vindmøllene. Derfor har de største vindmøllene et ekstremt lavt turtall. Lavere turtall for større vindmøller betyr at mer vind går mellom bladene, altså uten vinning.

Mer teoretisk, kan en realistisk bygd vindmølle kun fange opp drøyt 50% av vindens bevegelsesenergi under optimale forhold, men de praktiske tallene er altså betydelig lavere.

Resultatet man således har effektivt oppnådd med denne tåpelige vindmøllefanatismen, er å stille opp masse kostnads-ineffektivt skrapmetall, som leverer mindre energi uthentet per produsert industrienhet. Alltid. Prosenten energi vunnet i forhold til totalkostnaden av konstruksjonen av fangeren foruten bærere, er altså regressiv med tanke på noe så enkelt implementere som ren størrelse.

Rasjonaliseringene når det gjelder alt fra både klimavitenskap, de oppstilte «utfordringene» og «løsningene» a la «fornybar energi», er enda mer flytende og flyktige enn hva som kanskje er vanlig på grunn av den ekstreme kompleksiteten emnene som inngår faktisk innebærer. «Klimavitenskapen» er gullstandarden i den forstand—en ‘anti-vitenskap’ lagt frem som fullgod og faktisk, og som man ikke kan stille spørsmål til uten å bli referert til av idiotiene som bla. en «fornekter av klima».

Relevant: Klimavitenskapens natur og virkelighetsforestilling. En premissanalyse og undersøkelse av dens holdbarhet

Motivene og rasjonaliseringene er like mange og like idiotiske når det gjelder energi. De går på mange hånd i hånd, klimasvindelen og energipolitikk, selvsagt. Samtidig er man i ferd å gjøre en minkende forsyninggrad av elektrisitet enda dyrere, og til et gode, mer og mer forbeholdt de relativt rikere kun på bakgrunn av systematisk overvurdering av det som skal erstatte ‘farlig’ «fossil» energi, som globalt sett, grovt regnet, utgjør 8x mer enn elektrisitet per energienhet i pWh (petawatt/timer).

Grunnen til at idiotien aldri blir konfrontert er blant annet det at man som «myndigheter» og totalitære, nyfascistiske autoriteter i det hele tatt ikke fremfører de faktuelle detaljene slik at realiteten lar seg studere, evt. plukke fra hverandre og eventuelt sammenlignes med virkelighetene som forestilles av politikere og fanatiske forskere uten gangsyn foruten deres egne snusfornuftige prosjekter, som ofte også er fullstendig statssubsidierte.

Det beste man serverer folket er mer eller mindre totalt overfladiske forestillinger og andre ‘faktautsagn’ uten noen særlig relevant mening. For eksempel vil den store og økende størrelsen på vindmøller antakelig forsøkes forklares med tanke på det å komme lenger over bakken for å fange opp mer vind. Men dette poenget, sammenlignet med viktigere punkter knyttet til elektrisk og strukturell vindmølle-effektivitet, er mer eller mindre fullstendig irrelevant. Det er en avsporing, selv om poenget i seg selv er ikke direkte usant, men i det store bildet, som sagt, irrelevant.

En annen systematisk stor og lang svindel innen «fornybar energi», er å ignorere kostnadene forbundet med tap- og de tekniske effektene over selve strømnettet og angående selve kostnadene av å flytte mer og mer elektrisk energi som en angivelig erstatter for andre energikilder over til dette. Mengden materiell økning som kreves av effektiv utbygging for et teoretisk «100 % fornybart» energi- og samfunnsparadis, med linjer og strømstøttende infrastruktur ‘overalt’, vil utgjøre en økt faktor på 10,000x+, altså totalt uaktuelt mtp. materielle kostnader osv. Forhåpentligvis er 100% «fornybar energi» et åpenbart absurd mål, men de idiotiske forestillingene er gått fra å bli irrasjonelle til nå nærmest fanatiske, og da kan det meste skje, spesielt når folk er såpass indoktrinert med kollapsende «klimaendringer» som moralsk bakgrunns-narrativ og en dum flokk av totalt evneveike politikere.

Langs linjene er tapene høye

Tyskland bygde vindmøller til havs, i sitt Nordsjø-territorium, men klarte ikke å få konstruert tilstrekkelig av nødvendige linjer for å sende energien dit den var nødvendig, i Sør-Tyskland, dette på grunn av miljøskadene og utåleligheten. Nå må de kompensere med og åpne opp for kull (igjen). Tullete klimafanatikerne roper trendriktig på «korrupsjon», men den reelle årsaken var kostnader og vanskeligheter for å få ombygd strømnettet. Man har alltids en slags rasjonalisering på lager. Idiotiene i klimafanatikerbevegelsen er så dumme, og ignorante, at de ikke engang skjønner hvor gigantisk svindelen er i deres egen «grønne» sektor med tanke på fremsatt effektivitet og «bærekraft», forøvrig alt, kanskje deres favorittbegrep.

Fremdeles, omtrent 70-90 % av elektrisitet går tapt til varme før det når den gjennomsnittlige bruker; det være folk i byer, relativt lang unna energikilden og det første transformasjonsledd. Dette gjelder dog i tilfelle hvorav det går på relativt korte strømlinjer, hvor generatorene også er plassert i nærheten av byene. Med de ofte mye lengre infrastrukturelle strømnettene som da kreves mtp. selve distribusjonen av «fornybar energi», ville energitapene være langt verre. Lengre overføringslinjer har mtp. konduktivitet over(/) materialenes massetetthet (mtp. bla. vekt m.m.), ‘naturlig nok’ et 50% tap ‘innebygd’ i seg, mens korte linjer har generelt rundt ca. 20%. Strømledninger produserer varme i som følge av tapt elektrisk energi. Dobbelt så lange linjer betyr dobbelt så mye varmetap. For å redusere et effektivt tap på 50% tap til 25%, vil det derfor per den enkleste følgelighet kreve dobbelt så mange linjer og et dobbelt så stort strømnett.

Også høyspenttransformatorer vil, i tillegg til det øvrige, typisk tape 10% av elektrisiteten til varme. Altså, ved sluttpunktet, husholdningene, vil transformatorer typisk stå for et ytterligere 30% tap. Så lange linjer taper altså 50% x (-)90% x 70% = 31.5%, altså et 68.5% tap av overført energi, som selvsagt også har et videreført tap mtp. f.o.m generasjon.

Også generatorer som går på «grønn naturgass» kan heller aldri oppnå mer enn 40% effektivitet. og store vindmøller mister mer energi enn de produserer. Solenergidistribusjon trenger et ekstern tilførsel om nettene, som sløser mer energi enn solenergien faktisk produserer om dagen, og er i beste fall bare 40% tilgjengelig per tid, på kun 40% av de teoretiske beste lokasjonene for slik drift (globalt). Angående f.eks. elektrisitet via naturgass, hvor 70% av elektrisk energi som går tapt til varme og 60% tapt ved selve genereringen, ender en opp med bare 12% av den opprinnelige energien til forbrukerne.

Elektriske motorer i kjøretøy kan heller aldri oppnå mer enn 40% effektivitet, hvilket her er mer et idealisert tall, men presterer i snitt rundt 25% ved normale forhold. Så den totale energieffektiviteten for et strømnettladet elektrisk kjøretøy blir 31.5% (over) x 25% = 8%. Så vindmøllene man ser idiotene bygge opp, presterer, i realiteten og effektivt, kun å levere 8% av den opprinnelige, ineffektive energien de produserte, som på folkemunne blir forestilt overført til hele 100% energieffektive motorer, på bakgrunn av at man har bastardisert definisjonene ved å bla. utelate transformasjonen om til kinetisk energi.

Relatert: De dårlige definisjonene bak det demagogiske bærekrafthysteriet

Den «grønne» og ‘samfunnselektriske’ villfarelsen, er i realiteten et ekstremt over- eller underdimensjonert tapsprosjekt per energieffekt å regne, alt etter hvordan man ser og forstår det hele som, noe de fleste i det hele tatt ikke gjør. Derfor fortsetter nok galskapen og korrupsjonen helt til mørket senker seg.