Bak den fordomsfulle og ufornuftige politikken—«Psykologisk distanse», dømmende og drømmende abstraksjoner

Her skal jeg se nærmere på hva «politikk» i dag egentlig er betinget av, og det fra et mer psykologisk perspektiv enn vanligvis. Jeg skal formulere frem en mekanisme som beskriver hvordan forutinntatthet, og eventuelt «Norsk naivitet» øker jo mindre man ser, eller er abstrakt i stand til å forestille saker og andre ting mindre korrekt. Det som i størst vesentlighet preger politikken i dag er som tidligere fremstilt her «korrupsjon», og da ikke i form av det som populært sett forstås som økonomiske bestikkelser, men det mer fenomenologiske hos mennesket å la ufornuften ‘seire’ (f.eks. i form av «valg»), og mentalt-kognitivt derfor forestille slike «seiere» som en slags representasjon for «sannhet», for ikke å si «fornuft». Det er altså snakk om et selvbedrag, og veldig mye av dette selvbedraget foregår fordi folk er og blir mindre kompetente, og drives av diverse masseappell, hvor årsak-basis er mer relativt degenererende forhold enn «før». Denne teksten skal gå inn på hvorfor, og hvordan denne utviklingen kan skyldes en økende såkalt «psykologisk distanse», og særlig i det «vestlige» samfunnet.

Ideologi generelt bærer med seg lite fornuft, om i det hele tatt noe som helst, men er mer en reaksjonær ide-konstruksjon og et fartøy for politisk forledelse av flest mulige folk innenfor paradigmet som i dag gjerne beskrives som «demokrati».

Utbredt politisk idioti samt diverse ideologiske påfunn er igrunn en appell til uvitenhet og drømmeri/utopi fremfor noe mer holdbart av fornuft. Kategori-knagger for «demokrati» og «idioti» inneholder slik jeg har sett allerede flere holdepunkter for dette argumentet, så jeg skal prøve å la være å gå for mye inn på det.

Det er etter hvert et mer tydeligere faktum, men kanskje ikke for de fleste, at det meste av pop-ideologi tiltrekker seg mange mennesker per sin utforming fordi fleste er en blanding av dumme og delvis desperate. Derfor burde man som mer bevisst tilskuer til dette stoppe opp, og kanskje tenke seg et par ganger om hvor fornuftig denne ideologiske kampen egentlig er. Demokratiet er på mange måter å betrakte som en forfeilet «vitenskap» hvor man som «folk» finner opp sin egen kollektive sannhet og forsøker å lure flere til å tro på samme dumme ting. Alt som skal til for å nå det demokratiske utopia er mer tid, mer verdiløse penger og flere dumme folk. «Mer demokrati, mer åpenhet», er fremdeles demokrati-fanatikernes mantra, og de vil nok aldri se galskapen for hva den er før et nytt system tar over, og det når de er langt borte.

Galskapen dette potensielt medfører, men som ikke nødvendigvis fremtrer eller aksepteres tidlig og i opprinnelsen av et slikt system, ser vi mer og mer av i dag. Et eksempel jeg fremdeles ler litt av var da en av Norges ganske kjente «LHBTQI….?»-aktivister i Norge gikk ut i et riksdekkende debattprogram hvor vedkommende presterte å kategorisk påstå noe i den effekt at objektive vrangforestillinger, altså hva som like gjerne kan klassifiseres som ren «galskap», nå måtte hensynstas som «empiri» og «kunnskap», fordi «vi» nå hadde tilstrekkelig med syke «transpersoner» som iherdig mente at de var menn/kvinner etc. Til denne forfjamsede skapningens knappe forsvar kan jeg jo si at «Demokratiet» som samnfunn er langt fra vesenforskjellig slik såkalt «empirisk» styrt galskap som vedkommende prøvde å foreslå som «vitenskap».

Relevant: Litt om hvor lett det er å forlede Folk Flest™ med massehysteri og moralisme

Desperasjon og dumskap er dessverre den helt ideelle kombinasjonen som gir veldig få veldig mye makt. Dette incentiverer «elitene» til å spre mer av den samme giftige uforstanden, altså å dumme ned og gjøre folk dummere og dummere for å kontroller dem mer og mer. Dette maktforholdet og «oppgaven»—det som kan betraktes av elitene som det «demokratiske» prerogativet: å kontrollere flertallet, reflekterer også til en viss grad en naturlig orden og hierarki, noe som per impuls og annet av bekreftende inntrykk gir «elitene» en forstyrret utgave av hva som er en naturlig overlegenhetsfølelse som gjerne genererer en god del overmot.

«Demokratiet» er bare en ekspansjon av denne nisjen av «eliter», og en meget syntetisk og unaturlig sådan. Falske eliter, og produksjonen av dem i systemet, er så stor og ufornuftig at dette bare i seg selv nå utgjør en eksistensiell fare for systemet. Demokratiet som system, per sine «folkelige» konnotasjoner, er dessuten enklere å konseptuelt forsvare, teknisk manipulere og korrumpere.

«Psykologisk distanse»

Såkalt «Psykologisk distanse» er et kritisk komponent som inngår i denne fremgangsmåten, altså fremgangen som forestilles som «folkelig», men som ender opp som det motsatte, og til slutt, mot sin originale hensikt uansett hvor nobel den måtte være, fordi i demokratiet som praktisert i dag kjemper man alltid mot dumskapen, og det går ikke i lengden etter hvert som både ufornuften og kompleksiteten samtidig øker.

Enkelt forklart, og det er heller ikke komplisert per konsept å regne, så dreier «psykologisk distanse» seg generelt om kunnskap og eventuell personlig familiaritet til et objekt, tema eller andre entiteter, mens «fakta» er mer kollektivt basert i samme forstand.

Jo korte «psykologisk distanse, jo mer direkte kjennskap, om ikke regelrett kunnskap (empiri), om tingen. «Psykologisk distanse» har flere forskjellige former og faktorer.

Flere former, og mange faktorer

De foreliggende teoriene i fagfeltet skiller gjerne mellom fire hovedaspekter: spatial (romslig og tid), hypotetisk, informatisk (informasjons-kritisk), og sosial «psykologisk distanse».

Den mest kurante av disse å forklare er romslig (spatial), altså fysisk avstand «tid».

Eksempel: Man opplever mer av en krig man selv deltar i enn om man i dag forestiller seg å «lide» 5000 kilometer unna, og inntrykkene blir gjerne derav ofte veldig forskjellige. Det samme gjelder med tanke på tid, da man gjerne mentalt bearbeider slike ulike inntrykk over tid på forskjellige måter. Alle kan forstå dette.

Disse, samt alle de andre formene for «psykologisk distanse» er mer spesielt interessant med den nye nærheten til all mulig informasjon i form av digitale inntrykk i dagens verden, og etter hvert som kompleksiteten av dem i samvirkende grad øker, minker og/eller vesentlig modereres av bla. informasjonsteknologi på ulike måter.

Distanse som gestalt er nokså universell. Men når dette først skal prosesseres innenfor mindre menneskelige mental-modeller kan det fort bli veldig forvridd. Menneskelige tanker rundt vårt eget konsept av såkalt «tid» er i seg selv en teknisk rasjonalisering som man fremdeles sliter med å matematisk formulere frem. Mer psykologisk og lokalt er distanser til ting også et definitivt problem, og spesielt sådan om man mangler evne til logisk tenking som rettesnor og disiplin ellers, altså fornuft. Det ender opp i ubevisste utslag og adferd som igjen rasjonaliseres som noe annet, med andre hensikter.

Demokratiet inneholder også sådan flere motvekts-forhold når det gjelder psykologisk distanse. Det vil si nærmest automatiske former av rasjonaliserte inntrykk og kontinuerlig produksjon av utrykk for hva som er adekvat abstrakt appell slik at systemet kan fortsette uanfektet. Jeg har allerede nevnt hva slik appell kan bestå i, altså i form av kollektivistisk empiri, hvorpå «transpersoner» med rette kan anerkjennes som hva de selv ønsker med tanke på kjønn, og masse andre roller og anti-diskriminering derav. Men dette er bare et meget banalt eksempel på hva som skjer når distansen fra definisjoner blir for store for tilstrekkelig mange.

Det er forresten verdt å påpeke at det er vesentlig forskjell mellom «psykologisk distanse» og passiviserende effekter endemisk til demokratiske systemer. Passivisering vil i så fall også utgjøre en type inntatt «distanse», men da mer bevisst distansering i så måte. «Psykologisk distanse» som jeg diskuterer her, og hva som er relevant i teorien, dreier seg om de mer mental-kognitive koblingene og ubevisste forholdene med tanke på årsak-effekt. Dette har flere forskjellige implikasjoner for all slags tenking og aktivisering, og det i begge veier.

Massedemokratiets informatiske døvhet

Stor «psykologisk distanse», f.eks. i form av «informatisk» distanse—enkelt forstått «kunnskap»—består i det å automatisk balansere behovet for abstrakt autentisitet med tanke på appell, dvs. emosjoner erstatter som regel kunnskap, detaljer, årsak og konsistens fordi emosjonell appell er mer effektivt i massedemokratiet, og den «psykologiske distansen» til kunnskapen som det synes mot og i, er i de aller fleste tilfellene for stor for de fleste til å i det hele tatt se problemet som det egentlig er, og da utenom sin egen «bias» som gruppe eller individ; forutinntatthet og indoktrineringer derav.

Utrullingen av dum A.I til folket vil bare gjøre de dumme dummere og de smarte mer manipulerende. Med andre ord, vi neppe blir hverken smartere, rikere eller mer fremgangsrike teknologisk som følge av A.I. Det eneste vi oppnår er mer sosial vertikal modell som vil drive på for en større sentralmakt.

Relevant: Den anti-intellktuelle A.I-fremtiden

Omvendt i denne forstand—om man er tett på problemet, men resten av «demokratiet» ikke er det, får det ikke noe gehør med mindre det kan relevantviseres og relativiseres flere, dvs. i effekt og formål å øke den psykologiske distansen. Problemet med dette går på å bryte med fordommer og forestillinger, noe som er meget vanskelig generelt, samtidig som den abstrakte størrelsen på problemet må økes. Jamfør den første figurative illustrasjonen, så må «problemet» på sett og vis blåses opp for å bli synlig. «Problemet» må ofte utvides i størrelse til noe det egentlig ikke er, og sånn sett ofte fundamentalt misrepresenteres.

Like irrelevant details, details that are inconsistent with the chosen abstract representation are omitted from the representation or assimilated into it. For example, the detail that the ball game is slow would be omitted or modified once the activity is represented as “exercising.” Because abstract representations necessarily impose one of many alternative interpretations, and because irrelevant or inconsistent details are omitted or assimilated to it, these representations tend to be simpler, less ambiguous, more coherent, more schematic, and more prototypical than concrete representations
Construal-Level Theory of Psychological Distance

Det paradoksale rundt denne mekanismen, som jeg skal beskrive på mangt en måte nedenfor, er også noe f.eks. «venstresiden» i dagens politikk hysterisk nok har gjort til sin varemerke-politikk. Det å kategorisk gå inn for å bryte opp, og med reaksjonær og «udatert» tenking har blitt metoden for å nå helt andre mål, og mål og meninger som de nyttige idiotene i politikken ikke engang forstår noe av. Klimasvindelen er et greit eksempel på det hele. Det samme gjelder «anti-rasisme». Det aller meste av politikk fungerer på en slik basis, særlig parlamentarisk og massedemokratisk politikk.

For å benytte meg av en analogi her, så er det enklere å (mis)bruke «psykologisk distansering» til fordel for korrupsjon og kynisme enn noe produktivt og fornuftig på samme måte som det er fysisk enklere å gå forsiktig bare ti meter enn å sprinte hundre meter. Det å være forbeholden, dvs. skeptisk, forstås likeledes ut i fra rammene av «psykologisk distanse» i politikken, og som skeptiker står man derfor i stor fare for å bla. bli forestilt som å være av manglende handlekraft, selvsikkerhet, kompetanse og generell-triviell virksomhet, mens stor (f.eks. ideologisk) overbevisning og «bias» som aktivisttyper som Greta Thunberg, som også vil «redde banken», fortolkes samtidig av de aller fleste som mer umiddelbart overbevisende, og dessuten som noe mer fysisk påliggende ergo psykologisk betinget og forbundet med å aktivisere, aktualisere—handle fremfor å nøle da nøling for de fleste ofte forbindes med et slags tap. Nøling og føre-var-politikk er også en effekt av invertert stor «psykologisk distanse», men med svært begrenset fornuftig abstraksjon. Det vil egentlig si konvensjonell tidig fanatisme som har tatt det store steget over til å bli institusjonell ideologi, f.eks. på lik linje som at Marx’ økonomiske forestillinger fremdeles tas seriøst fordi terminologien fra hans arbeid har overlevd mens «kommunismen» alltid var en dødfødt drøm.

Forutinntatthet og rigiditet

I dagens informasjons-dekadente masse-demokrati er mye folks «bias» i ferd med å bli, eller forsøkt fremstilt som sosiale «bevis» i seg selv. Konseptet «rettigheter», som de fleste ikke skjønner implikasjonene, forutsetningene eller selve opprinnelsen av, har mye av skylden for det moderne sosialoppgjørene som «Woke», DEI og annet stusselig SJW-relatert.

Farlig dumme allmenne abstraksjoner med «balansert» emosjonell appell forstås etter hvert som den største fornuften i kontekst av demokratiet i stedet for kunnskap. Dette fordi kunnskap krever enten liten til ingen «psykologisk distanse» og/eller enorme abstrakte evner som tar den spatiale tenkingen til selve objektet. Men middelmådigheten per definisjon befinner seg alltid et sted imellom, og med stor «rigiditet» samt sosial treghet til å bevege seg i tide. Når middelmådighetene først skulle oppdage realitetene i form av de store konsekvensene, er det som regel alt for sent til å gjøre noe for å redde noen som helst. Et greit trivielt men massivt nok eksempel er den de facto, og forfeilede tvangsmedisineringen under «pandemien». 93.2% i Norge gikk fem på denne svindelen, eller lot seg kue. Beregningene vedrørende den totale overdødeligheten i USA siden masse-vaksineringen endte lå sist jeg sjekket på cirka 550,000, hvilket er mer enn hva andre verdenskrig krevde av amerikanske soldater.

Middelmådig rigiditet kompenseres for ved hjelp av ønsketenking og personlig projisering i ens spekulasjoner. Et eksempel på «ønsketenking» er illusjonen om at såkalt kulturelt «mangfold» for det første er realistisk teoretisk, og sådan fungerer som en såkalt «styrke». Se illustrasjon 1 og 2 her angående rigiditet, og hva dette forestilles som i en mer fysisk forstand.

Det totale «rigide» tankemønster symboliseres der av et rektangel hvis konstitueres av de samme fire psykologiske faktorene: sosiale, spatiale, informatisk og hypotetiske.

«Hypotetiske» faktorer med tanke på psykologisk distansering kan forklares videre som effekter av ekspektanse; altså alt fra lovnader til eksistens evt. eksistensielle og fantastiske-fanatiske eller reelle-funksjonelle. De politiske lovnadene og hva disse bygger på av ideologisk indoktrinering om at «mangfold er en styrke», er en form for «hypotetisk» faktor hvor både behovsprøvning og kontroll er fullstendig fraværende, noe som gjør at det ikke kan være informatisk (da dette ville vært «rasistisk»), men snarere noe som forsøkes utelukkende betinget av det sosiale, f.eks. med den konsekvens at man som skeptiker «kanselleres» for at kollektivet skal kunne opprettholde den sosiale «psykologiske distansens» appell.

En liten digresjon derav, og tilbake til «pandemien», så var det ganske illustrerende at man kunne bli sett på som mindre sosial, og et slags utskudd om man ikke ville drive med «sosial distansering» eller tvangsmedisinering, altså ta fysisk avstand fra noe som angivelig truet alle. Det som endte opp med å være en trussel og skadelig for alle til slutt var imidlertid vaksinene.

Implisitt i dette som triviell kuriositet er at «psykologisk distanse» også betinger en form for komfortsone for kollektivet hvor konformitet verdsettes. «See no evil, hear no evil» er sånn sett ganske emblematisk for hva som styrer mye av den sosialt betingende «psykologisk distansen», men hvor skeptikere automatisk blir fremstilt som problemer som på en eller annen måte må bort.

Slike sosiale, så vel som informatiske abstraksjoner, er også perfekt som kommersielle pådrivere da de legger an for mer generell og spesiell misrepresentasjon av forholdene, f.eks. selv behov- og prismessige forhold. -Det er enklere å relativisere billige produkter laget langt borte av barn og fattige enn å rasjonalisere slikt i sine egne omgivelser.

Hykleriet lever ekstremt godt under de mange formene av «psykologiske distanse» til problemer.

Det samme hykleriet og rigid bias gjelder krigføring, og kommer til utrykk støtt og staidg. For noen fremstår det som et fornuftig, kategorisk argument at det er verre å gå til krig med et nærliggende land enn å teppe-bombe et land til ruiner langt borte, selv om det rasjonelt sett er kategorisk større fare for en fiende som er nær enn langt unna, spesielt når fienden er al-Qaida.

Man kan mer generelt forstå «psykologisk distanse» som et potensielt mentalt aggregat for flere typer rasjonaliseringer som kommer og går med ubevisstheten. Rasjonaliseringer kan riktignok være bevisste, men er i så fall samtidig gjerne mer konsistente. Forhold av «psykologisk distanse» dreier seg mer om ubevisste utelatelser av informasjon som oppleves inkonsistent med ens system-assimilerte abstrakte representasjoner, noe som ofte impliserer, og deretter politisk implementerer hva som er ekstremt dårlige forenklinger på et ikke-problem. De intellektuelle tilsvarene, og annet tilsvarende fra system-opposisjonelle synsere og «reaksjonære» på søppelet de fores med av systemet, er ofte heller ikke særlig mye bedre.

Relevant: De dårlige definisjonene bak det demagogiske bærekrafthysteriet

Manipulativ og multiplikativ «psykologisk distanse»

«Psykologisk distanse» er en faktor som er fundamental nærliggende menneskets ambisjoner og forestillingsevne. Demokratiet i seg selv er en utopisk distansering og ønsketenking som avler frem sitt eget fornufts-paradigme, og med en godt tilhørende banal-retorikk som etter hvert er i stand til å tilsynelatende rasjonalisere nærmest hva som helst internt. Dette inkluderer dog også det å driver militær intervensjon i andre lands affærer fordi: «Demokratisering», «Nasjonsbygging» og «humanisme» osv.

Den farligste med psykologisk distanse er altså at denne kan multipliseres. Man kan ende opp med massiv rigiditet i form av «dobbel psykologisk distanse», og denne er alltid politisk og korrumperende.

Mer klassisk og konvensjonell faktorisk «psykologisk distanse» handler først og fremst om å ikke se og sånn sett korrekt forstå objektiv realitet, ikke ta visse forbehold, og evt. lide for det. Dette preger de aller fleste uten unntak avhengig av tematikk, tid og sted.

«Dobbel psykologisk distanse» er et hensiktsmessig begrep å oppstille her, og er i effekt det å kynisk operere med to typer «psykologiske distanser» hvis effekt f.eks. kan multipliserer seg, eller på andre måter går mot/sammen hverandre faktorisk. Den vanligste fremgangsmåten for dette er en mer machiavellisk forlengelse eller aksentuering av den opprinnelige «psykologiske distansen» ens motstandere eller underdanige allerede besitter fordi de er uvitende eller naive. Den mer lineære og «synsende» «bias» brukes mest effektivt for å forlede folk lenger i en retning de allerede har «valgt». «Demokratiet» og gjengs konformisme kan fort lede an til slike uheldige, om ikke katastrofale tilstander uten at noen nødvendigvis manipulerer det hele dithen.

Men med det sagt, demokratiet er også per definisjon en psykologisk distansering til problemer/ «utfordring» i seg selv og sin effekt, og handler mer om å kaste penger på utfordringer enn det å løse problemer. Det handler også om å forenkle og eventuelt til og med institusjonalisere alle problemer/ «utfordringer». Det kan altså med rette hevdes at demokratiet faktisk er anti-progressivt i den forstand som drøftet over angående populisme—uansett vinking—som en «farlighet».

«Motsatt dobbel psykologisk distanse» er mer systemisk og teknisk relatert, og alltid kynisk.

Teknokratisk samfunnstyring, overvåkning og forskrudd økonomisk politikk er eksempler på hvordan man bygger opp mye motsetningsvis, og sådan totalitært/autoritære institusjoner for å fange flest mulige i systemet, ofte analogisk til noe fysisk innestengt fremfor mer liberale foreldelser som går på «frihet» og utopi.

Relevant: Del II: Den Fornuftige Fremtiden® er befolkningsreduksjon, «smart»-seleksjon, og forkastelsen av funksjons-forstyrrende ‘folkeideologi’

En annen meget vesentlig viktighet er at at effekter av «psykologisk distanse» preger menneskelig psyke proporsjonalt mer jo tilsynelatende større perspektiv og et av mer «informasjon» uten at rekkevidden av denne «kunnskapen» nødvendigvis er relativt korrekt kalibrert til å være sann.

I realiteten har imidlertid ideologiske og intellektuelle i vestlige land mye mindre perspektiv og informasjon enn det de gjerne forestiller seg, og særlig hva deres politikk krever skal være sannheter. De aller fleste introduseres til tematikk via psykologisk distansering i seg selv, med andre ord, noe de ikke har erfart eller i det hele tatt sett med egne øyne. Dette gjelder selvsagt spesielt i fagområder typ humaniora og tilsvarende.

«Perspektiv» her må defineres først ut i fra subjektet(mennesket) og mot «problemet». Den psykologiske avstanden mellom de to entitetene konstitueres av flere faktorer, en av disse er «størrelsen» med tanke på abstrakt tenking, altså mulighet og evne til å forestille seg fornuftig mot problemet/objektet. Dette kan være evnen til å prosessere informatisk, altså, det er intelligens som faktor, og selv om den er svært btydelig er det nok flere viktige faktorer involvert.

For en gjennomsnittlig person å forestille seg hva det er snakk om, og for å formidle teorien om «psykologisk distanse» generelt, så hjelper det med figurative illustrasjoner for å vekke visualiseringevnene, og derfor har jeg lagt ved noen veldig enkle. Kanskje for enkle, og for dårlige. Men selv en halvkvernet teori krever også visse kvantitativ modelleringer, noe jeg derfor også har inkludert for den ordens skyld.

Det er også til hjelp å illustrere kort angående noen av de mer paradoksale problemene angående informatisk betinget psykologisk distanse, og det i hva vi kaller selveste «informasjonsalderen»-

Flyktige og fordomsfulle Problemer; «Utfordringer» i «kunnskapssamfunnet»

Problemet med mye informatisk «psykologisk distanse» og informasjon overalt, er at kravet til skeptisisme, evnen til å vurdere og sortere informasjon, øker samtidig som utallige nye konsepter introduseres hypotetisk. Disse type-konseptene introduseres som oftest kun hypotetisk, altså, det foreligger ingen kredibel eller konkret «teori» i hverken vitenskapelig forstand eller konseptuell, men oftere enn ikke kun som atter en politisk ideologi eller misledende statistikk. Et eksempel på GIGO-informasjon og ‘folkeformidlet’ agendaer er «Rasisme».

Vi får hele tiden forklart og fortalt at «rasisme» eksisterer overalt, og det på så mange måter er årsak til så mye annet rart. Hva vil det egentlig si, «Rasisme»? Ingen kan si det, bokstavelig talt, men man peker heller på masse påståtte effekter og symptomer i samfunnet der det er beleilig, og finner opp en hel masse merkeligheter som alle tilskrives en meget flyktig «årsak» som man angivelig skal bekjempe uten å forstå.

Man blir altså i videre forstand fortalt at noe fælt som f.eks. «rasisme», «interseksjonalisme», eller noe mer spesifikt med tanke på det tekniske typisk samfunnnsmyten «The pay gap», altså at det mellom menn og kvinner eksistere en reell inneboende diskriminering som gjør at menn tjener mer, uansett, men denne påstanden uten at man kan presisere når, hva og hvordan dette foregår.

Alt av effekt kan imidlertid også ha annen og sekundæreffekt, og slike effektforlengelser hvor det er klar mangel på hva årsaken er, kan man like gjerne påstå at det er rop om «rasisme» som genererer mer «rasisme», noe som heller ikke er så langt fra realiteten.

Relatert: Demokrati og «kunnskapssamfunnet» – To uforlikte konsepter

«Rasismen» er for det meste et mytebasert problem, og er i likhet med «The pay gap«, et «problem» som er mer naturlig betinget og forklarlig. Disse problemene oppstår i kontekst av en ideologisk kamp og har som hensikt å generere makt. Kan man skape et problem i et system, og påpeke det, så har man i «demokratiet» fått politisk makt.

For å bevare makten må man som «offer» forfekte problemet så mye som mulig og kneble all motkritikk, og aldri tolerere forklaringer av forhold som går på årsak-virkning. Helst skal det være kun en virkning med mest mulig diffus årsak slik at politikken fortsetter å være til gavn for den korrumperende agendaen. All svindel anfører absurde årsaker, eller ingen årsak i det hele tatt. «Klimavitenskapens» forfektede årsaksammenhenger er i seg selv teknisk absurde, og heller ikke vitenskapelig testbare. Resultatet av denne korrupsjonen er endeløse kontradiksjoner, ensretting, systematisk sensur, og en overflod med konstant kompenserende klima-propaganda og idiotisk fryktporno i mediene av journalister som ikke forstår noe some helst om noe vedrørende klima. og bare pøser på med de samme premissene og motsigende «løsninger».

«Rasismen», og det retoriske registeret dette genererer politisk sett, og som det spekuleres i på mange andre måter av ideologene, fungerer angivelig også bare èn vei. Det er klart at en slik inkonsistent idiotisk ideologi som fornekter at et fenomen som rasism er universielt, det vil si at fenomenet i det minste er sosialt gjensidig, kommer av at de som tviholder på slike forestillinger har veldig mye «psykologisk distanse» til problemet. For å enkelt forklare hvordan de har stor «psykologisk distanse» til «rasisme», så har de vel aldri selv vært i et land hvor man selv kan erfare såkalt «rasisme» mot hvite.

Poenget her er mye mer overordnet det at man på bakgrunn av mer sirkulerende informasjon og manglende skeptisisme enklere kan lures til å tro at noe problem eksisterer som konsept eller entitet, og det med store inkonsistente merkeligheter. Dette blir så til en del av ens «psykologiske distanse» i form av en sterkere rigiditet; «bias» og massepsykotiske politiske organisasjoner som på ingen måte kan se problemet som det virkelig er, eller at problemet i seg selv ikke eksisterer i det hele tatt, men bare er et tankeprodukt av deres egen rigiditet. Mange foretrekker å simpelthen forklare slike aktivister som «psyokopater», «narsissister» eller «pedofile satanister» osv. Men felles for disse presumptive grupperingene er deres rigide og anti-fornuftige tilnærming til nærmest alt, og mye av det er utslag av deres «psykologiske distanse», korrupsjon», intelligens, miljø etc. Dette er noe av hva de statiske illustrasjonenen over forsøker å fremstille (oransje linjer; rigide tankebaner med gitte utfall og nødvendige «problemer»), og som er i samsvar teoremet.

Relevant: Feildiagnostiske foreldelser, ‘anti-sosiale medier’ samt flere demokratiske fallitter

Norge, og mange andre land med mye velstand, og spesielt om de er veldig konforme, preges altså også av mange former og utslag av stor psykologisk distanse. Vi får til stadighet høre at Norge er verdens beste land å bo i. Slike retoriske rasjonaliseringer / kondisjoneringer baserer seg på både sosial og informatisk distansering i komparativt til andre lands forutsetninger og vilkår som nordmenn generelt ikke mye spatial (fysisk) erfaring med til å kunne motsette seg. De fleste nordmenn kan ikke bo i Hellas samtidig som de bor i Norge, eller 50/50, og de færreste i noen tilstrekkelig tid foruten ferie til å tro noe annet enn at «Norge er best». Slike utsagn bygger på en «bias» av en informatisk basis, men den er selvsagt også delvis sosial(istisk) også sådan sterkt hypotetisk preget.

«Psykologisk distanse» er et sammensatt teori-konsept, og det er sjeldent bare én faktor gjør seg gjeldende eller dominant sådan. Mest enestående og universell sådan er temporær «psykologisk distanse», noe psykologien fokuserer og «forsker» mest på, uten at jeg kan se hvor interessant eller nyttig dette er. Det forskes forsåvidt mye på såkalt prokrastinering i vesten, og «psykologisk distanse» inkorporeres i denne forskningen.

Ironisk nok øker «prokrastineringen» i «Kunnskapssamfunnet» fordi nyttigheten og incentivene hos folk daler samtidig som de får mer tid til å fylle med tøv fordi verdiproduksjonen effektiviseres og flyttes bort fra dem.

Hva som eventuelt ville vært mer nyttig er å fremstille er hvordan man kan definere og muligens modellere faktorer av «psykologisk distanse», i hvilke tilfeller, og særs så når det gjelder politiske systemer.

For å på forskjellige måter illustrere og forklare hva og hvordan «psykologisk distanse» antakelig manifesterer seg, så kan det være greit å formulere det merk konkret enn åpen tekst. Fagartiklene om temaet er i seg selv ganske begredelige, og begrenser seg til trivielle subjekter og scenario derav. En konkretisering vil også kunne være nyttig i form av en matematisk utrykk, evt. et mer spesifikt teorem.

Teorem

Henimot teorem:
Psykologisk avstand og kognitiv bias med potensielt multi-dimensjonale skjevhetskomponenter

Definisjoner

Subjekt/Person (S): Individet som vurderer problemet.

Problem (P): Objektet/tematikk av interesse/problemet som subjektet vurderer.

Bias/Rigiditet (B): Den kognitive forvrengningen/feiloppfatningen grunnet psykologisk avstand.

Avstand (D): Den kvantifiserte «psykologiske avstanden» mellom subjektet (S) og problemet (P).

Størrelse (σ): Teoretisk sum av subjektets/kollektiv kapasitet for selvbevissthet og refleksjon.

Informasjon (I): Den potensielle informasjonen tilgjengelig om «problemet».

Postuleringer

Bias/Rigiditet (B) er en funksjon av psykologisk avstand (D) og potensiell informasjon (I).

Den kognitive evnen A til å oppfatte problemet nøyaktig er omvendt proporsjonal med bias (B).

Subjektets romlige størrelse σ påvirker evnen til å forbinde seg med problemet og påvirker dermed bias.

Mulig grunn-matematisk modellering

Bias/Rigiditet som en funksjon av Avstand og Informasjon:

\[ B(D, I) = k_1 \cdot \frac{D}{f(I)} \]

hvor \( f(I) \) representerer en avtagende/modererende funksjon av \( I \), dette slik at \( f(I) \rightarrow 1 \) når \( I \rightarrow 0 \) og \( f(I) \rightarrow \infty \) når \( I \rightarrow \infty \).

Ikke-lineært forhold:

\[ B(D, I) = k_1 \cdot g(D, I) \]

hvor \( g(D,I) \) er en modererende generell funksjon av \( D \), og avtagende av \( (I) \).

Kognitiv evne (A):

\[ A(σ, D, I) = \frac{k_2 \cdot σ}{k_1 \cdot g(D, I)} \]

Videre bokstavelig formulering

Gitt et subjekt S med størrelse σ som vurderer et problem P ved en psykologisk avstand D, med Bias/Rigiditet B(D, I) påvirket av potensiell informasjon I.

At: Den kognitive evnen A til å oppfatte problemet nøyaktig dvs. iht. både illustrasjonen oven- og nedenfor, at man på en eller annen permutasjon av de faktorielle variablene til slutt, eller aldri er i stand til å «treffe» problemet direkte, er altså gitt av dette teoremet.