Bokomtale: «How to Sell a Genocide: The Media’s Complicity in the Destruction of Gaza»
Hvorvidt det som har foregått og fremdeles skjer på Gaza skal betegnes som «folkemord», blir gjerne behandlet som et definisjonsspørsmål man kan debattere i det uendelige, samtidig som Folk Flest™ har et nærmest hjelpeløst behov for å ta en eller annen dum side og signalisere sosialt og ideologisk, da selvsagt uten å selv kunne argumentere noe videre ut over det de er blitt fortalt. En liten titt på folkemordkonvensjonen viser at den gjelder både i fredstid og i krig, og forutsetter blant annet en hensikt om å ødelegge en beskyttet gruppe helt eller delvis, som sådan. En såkalt uavhengig granskningskommisjon oppnevnt av FN konkluderte i 2025 med at Israel hadde begått «folkemord» på Gaza. Adam Johnson legger også denne betegnelsen til grunn for boken, mens mine spørsmål begynner et litt annet sted, noe mer originalt og opprinnelig, fortrinnsvis vedrørende hva man allerede har godtatt idet man uten videre kaller det hele en «krig».
To parter kan alltids krige, og en krig forutsetter hverken symmetri i militærmakt eller noe moralsk jevnbyrdig forhold mellom slike parter. Dog, «krig» har i den fordummende dagligtalen en lei tendens til å hurtig-installere nettopp en forestilling om gjensidighet, det om man er heldig og først forsøker å se objektivt på det med en viss helhet intakt til faktisk å forklare hva begge gjør, og hvorfor, samt formidle hva de i det hele tatt har kapasitet til å gjøre. Men dette er neppe noe i nærheten det man får i dagens medier, fordi de er gjennomført korrupte og forutinntatte. Det finnes ingen ‘objektiv journalistikk’, og den objektive journalistikken er i så fall nærmest intetsigende.
Man må uansett begynne med å avdekke eller skimte de såkalte objektive realitetene og beskrive forholdene deretter etter evne, noe som sagt de fleste mangler. På Gaza dreier det seg om en vedvarende og voldsomt asymmetrisk konflikt, hvor den ene parten har et statsapparat med en enorm relativ militær overmakt og samtidig langt større anledning til å få sin egen vilje og virkelighetsbeskrivelse av hvordan dette skal videre anvendes og nødvendigvis forstås, inn i pressen. Nettopp det siste har Adam Johnson skrevet en liten, nokså sigende bok om.
Det (eneste) beste med boka er imidlertid Johnsons nokså nitide gravearbeid i det som ellers kan fortone seg som en sammenhengende strøm og gjennomgang av middelmådig, pueril ordmagi fra massemediene med en dæsj pekefingermoralisme attåt. Johnson oppgir å ha gjennomgått over 12000 artikler fra The New York Times, The Washington Post, CNN.com, Politico, Axios, USA Today og Associated Press, samt rundt 5000 innslag på CNN og MSNBC. Mediematerialet det er snakk om, dekker det første året etter 7. oktober 2023, og da med særlig vekt på de første månedene. Det er også betimelig og nødvendig at han går løs på denne problematikken fra og mot den liberale delen av det (nord)amerikanske medieapparatet, da det også var en demokratisk president som sto for den amerikanske støtten i perioden det først gjelder samt at det var i de liberale mediene denne støtten måtte gjøres særlig mer spiselig for et publikum som gjerne forestilte seg at det hadde visse humanitære innvendinger til å begynne med som fordelaktig forutsetning i ideologiske øyemed.
Systematisk skjevhet og sykehus som «skjelver»
Johnson begynner med å kritisere den sprøstekte historien om «40 halshuggede babyer», der opplysninger om drepte barn og ubekreftede påstander om halshugging gikk opp i én enkelt påstand, ferdig til å sendes rundt videre, til hele verden som sto parat til å medføle og gråte i ren empati. Han bruker den skrømtede historien som inngang til det han velger å kalle «ISIS’ifiseringen av Hamas», hvor den amerikanske ‘Krigen mot terror’ kunne hentes ned fra hyllen og resirkuleres i Gaza med forutsigbart lite forbausende redaksjonelt besvær. Også enkelte av de mest sensasjonelle historiene om voldtekt ble videreformidlet på et lignende sviktende grunnlag.
Fortellingen fikk samtidig en beleilig begynnelse, per design og hensikt. I Johnsons gjengivelse ble 7. oktober det obligatoriske utgangspunktet også for historier om palestinske tap, slik at ødeleggelsene på Gaza fortløpende kunne skrives som en reaksjon på noe forferdelig, mens selve angrepet 7. oktober fikk opptre som om det hadde inntruffet uten forhistorie. Johnson viser i det henseende blant annet til et internt CNN-notat og til en kilde som hadde palestinske akademikere klare til et innslag, for så å oppdage at plassene var gått til israelske talspersoner, en klar praksis og tendens for de fleste medier, hvor visse tilgjorte, falske personer sirkulerer og surrer rundt med klippekort når skandale etter skandale skal rasjonaliseres og normaliseres som så. I USA er ofte ting verre, noe idioter ofte bruker som en standard og rasjonalisering til å fremstille tingenes tilstand i Norge som verre.
Den første halvdelen av boken er meget sigende og brukbar fordi Johnson setter slike forskjellige forhold av faktum og meningsagendaer opp mot det som faktisk kom på trykk. Ordlyder som «massacre» og «slaughter» ble i de aktuelle mediene brukt langt oftere om drapene på israelere enn om drapene på palestinere, selv om akkurat dette lar seg forklare her og der. Tilsvarende fant Johnson at israelsk selvforsvar ble påberopt 94x ganger så ofte som palestinsk selvforsvar i det undersøkte materialet fra CNN og MSNBC. I sammenligningene med Russland vs. Ukraina ser han dessuten på hvem som får ‘ren av å være grammatisk subjekt, særlig i The New York Times, som konstateres som en av de verste bedragerne, ikke overraskende. Russland kunne både «bombe» og «angripe» i og utenfor overskriftene der i gården, mens man rundt Al-Shifa skulle slå seg til ro med over av at «sykehus skjelver»; «tremors at hospital», med meget ‘dekkende’ overskrifter som «Death and Despair at Gaza Hospital as Fighting Reaches Its Doors». Her var det fremstilt slik at selve kampene som har kommet seg frem til dørene, som derav var beskyttet, av Hamas? Med hemmelig baser? Sykehuset kunne for så vidt ha ristet av seg selv eller som følge av at det ble tvunget til å huse masse terrorister, men det viste seg som et dårlig intervjuobjekt etter IDF angrep det med artilleri og missiler, på taket, altså for å få has på Hamas, som angivelig ifølge dem befant seg i kjelleren, noe som ikke viste seg å være tilfellet, selv om Hamas’ underjordiske nettverk, med god grunn, er meget utbredt. Ved et annet sykehus på Gaza, Sheikh Hamad, viste det israelske militæret frem en åpning som skulle forestille inngangen til en Hamas-tunnel. Det som ble vist frem, var en åpning til et vannreservoar.
Samme stive stiløvelse gjelder angående ordbruk som omfatter «children» og «minors», og de sivilisatorisk ladde «hostages» og «prisoners». Det siste ordparet, dog neppe synonymer, rommer et reelt skille, samtidig som «fanger» sier fint lite om hva slags fangenskap det egentlig er snakk om. Ved utgangen av desember 2025 satt omtrent 3400 palestinere i israelsk «administrativ forvaring», ifølge tall samlet av B’Tselem. Det dreier seg om forvaring uten tiltale eller rettssak, også av mindreårige. FNs menneskerettighetskontor har dessuten dokumentert beretninger om tortur og mishandling i israelsk varetekt, og da militærpolitiet pågrep soldater mistenkt for grov mishandling av en palestinsk fange ved Sde Teiman, svarte høyreorienterte demonstranter med å ta seg inn på to militærbaser, altså på demokratisk vis. «Minors» og «prisoners» finner seg likevel godt til rette i amerikanske ører, som om den gjenkjennelige juridiske ordlyden i seg selv ga et visst inntrykk av rettssikkerhet.
Det samme pseudo.formodentlige idiotier gjelder såkalte «human shields», et begrep Johnson gir en nokså enkel prøve. Hvis det holder at et militært anlegg ligger tett på sivile, får man etter samme målestokk regne de sivile rundt det israelske militære hovedkvarteret midt i Tel Aviv som «menneskelige skjold».
Segmentet om Joe ‘Plausible Deniability‘ Biden er særlig godt når det gjelder å skildre hvordan hykleriet og sand-strutseriet med hodene parkert hos jødmakten ter seg på et mer politisk plan. Johnson går gjennom hvordan anonyme kilder i og rundt Biden-administrasjonen kunne forsyne pressen med et tilsynelatende uendelig tilfang av sentimentale, bekymringspregede opplysninger om Bidens forhold til Netanyahu. Biden var «frustrert», Biden var så «sint», Biden hadde visstnok «fått nok», osv., samtidig som den veldig amerikanske militærstøtten fortsatte. Den 28. mai 2024 skrev for øvrig Nikki Haley «Finish Them!» på en israelsk artillerigranat under et besøk ved grensen mot Libanon. I sin store solidaritet fløy også Storbritannia rekognoseringstokt over blant annet Gaza, med leting etter «gisler» som oppgitt formål, og delte ifølge det britiske forsvarsdepartementet opplysninger knyttet til den oppgaven med Israel. I Johnsons gjennomgang er det derimot særlig Washingtons rolle som kommer til syne nettopp der avisene er mest opptatt av surr samt presidentens antatte sinnstilstand i stedet for hva som faktisk foregår på bakkenivå.
Siste halvdel av boka er etter mitt syn langt mer moralistisk filler, selv om Johnson fortsatt har nevneverdige eksempler og poengteringer som kan sies å være relevante, særlig når han holder seg til hvordan programmeringene i mediene snevret inn hva det var anledning til å diskutere. Men Johnson har også noen ganske grove politiske miskarakteristikker som bærer preg av hans egne ideologiske forutsetninger. Jeg satte flaskevannet i halsen da han f.eks. plasserte Donald Trump, spesifikt «Trump world» og MAGA under «antisemitter», selv om denne boken ble skrevet i april, 2026, da det for mange sauer ikke var tydelig nok at Trump er en totalt kompromittert slave av Israel-lobbyen, noe som har vært anskuelig siden egentlig fra starten av. Men Johnson er en stueren amerikansk mediekritiker, noe som blir mer enn bare merkbart når han beveger seg fra medieredaksjonenes konkrete disposisjoner og fallitter til den liberale anstendighetens egne rubrikker og argumentsformer. Men gjengivelsene av medienes fremgangsmåte står seg for øvrig på egen hånd, og går for egen maskin derfra, men det hele er en ok oppsummering som tar det hele på kornet; det være hvor corny massemediene, samt mange såkalte alternative, er når det gjelder både det ene og det andre, spesifikt her: angående mer dypt om jøder og Israel. Johnson er også monomant opptatt av å konstant kvalifisere alle uttalelser med tropen om at jøder ikke er Israel, tilsvarende: Israel er ikke jøder; noe som blir for dumt og dessuten elendig fremstilt med tanke på noen videre nytte utenom. Det ligner mer en ortodoksi enn noen hedge, og blir enda dummere når Johnson akker og undrer seg over f.eks. mediafigurer som CNNs Jake Tappers «bias» i spørsmålet. Et skikkelig Scooby doo-mysterium.
«Stat» og strukturell appell
At Israel opptrer med hele den institusjonelle autoriteten til en stat, og attpåtil som demokrati, mens Palestina i dekningen ofte reduseres til et shit hole-territorium, er strukturelt vesentlig viktig. Palestina har hatt status som såkalt «observatørstat» i FN siden 2012. I den amerikanske nyhetsmølla er spørsmålet likevel hvem av partene som ‘faktisk’ har en talsperson parat når redaksjonen ringer, og hvilken type ‘bekreftelse’ som i praksis kreves før noe som helst i det hele tatt kommer på trykk. Johnson sier at han fikk bekreftet en slik praksis ved CNN etter eksplosjonen ved Al-Ahli, der redaksjonen ventet på israelsk militær bekreftelse før den ville tilskrive Israel ansvaret i en overskrift. The Guardian, uironisk nok en av mine foretrukne mainstream-aviser, dokumenterte dessuten at CNNs dekning av konflikten måtte klareres av kanalens egen Jerusalem-filial, da med særskilte føringer for palestinske kilder. En presse kan bli ganske pressefri av mindre.
Med tanke på disse forholdene følger semantikken i utgangspunktet strukturen som den er satt, det være seg blant annet tilbake til 1948. Den parten som faktisk har et såkalt statsapparat, har også det apparatet som skal til for å levere en offisiell versjon, og den får den som regel inn i avisen i kraft av nettopp det. Det er i neste omgang at det virkelig sklir ut, når «stat» og «demokrati» begynner å appellere til det siviliserte som om dette har noen implisitte vilkår derav, annet enn retorikk på linje med nordkoreansk «demokrati». På samme måte kan begrepet «terrorist» være nok til at man på forhånd har rasjonalisert seg ferdig om hva en motpart kan ha av mulige motiver, eller hva den i det hele tatt kan opplyse om. «Man forhandler ikke med terrorister» er da en nokså hendig tanke å ha liggende i det retoriske hanskerommet for en passivisert, retardert presse som da like gjerne og allerede har outsourcet en del av forstanden og bevisføringen til den parten den anser som mest formell fremfor noe farlig og autoritativt.
Den påståtte sivilisatoriske forskjellen tåler dessuten dårlig å prøves mot Israels egen militære praksis. Ta det såkalte Hannibal-direktivet, eller Dahiya-doktrinen, som den israelske generalen Gadi Eisenkot i 2008 beskrev med henvisning til ødeleggelsene i Beirut i 2006 og ‘viljen’ til å bruke uforholdsmessig makt mot libanesiske landsbyer det ble skutt fra. Eller den dokumenterte bruken av hvitt fosfor i tett befolkede områder under «Cast Lead» i 2008 og 2009. Lenger tilbake har man andre koslige throwbacks til middelalderen med «Cast Thy Bread»; forgiftningen av brønner under krigen i 1948, som historikerne Benny Morris og Benjamin Z. Kedar har dokumentert. Dette er forskjellige historiske forhold, med hver sin bevisførsel, og alle er mer opplysende om hva det israelske statsapparatet har kunnet foreta seg, dels ut fra og med appell til Toraen som fasit på krigføring i tillegg til Talmud som sin mellommenneskelige brukermanial, enn den automatiske appellen til hva et «demokrati» formodes å gjøre. Hvis man først skal snakke om terroristiske fremgangsmåter, får man nesten orke å se litt mer på fremgangsmåten også..
Men Johnson, human som han er, er mest opptatt av hva som virker dehumaniserende i dekningen. Jeg mener noe av det mest påfallende er hvor mye palestinsk lidelse som faktisk kan vises frem, så lenge man forvalter forbindelsen mellom det folk får se og den makten som har frembrakt det. Men man kan gjøre som mange følelsesbetingede anti-kognitivere: å gi palestinerne omfattende, total medlidenhet og samtidig la Israel beholde forkjørsrett på den historiske offerrollen, også når det dreier seg om helt samtidige militære beslutninger. Det er her jeg mener det som synger på siste vers av ‘Holocaustianismen’ fortsatt har en betydelig funksjon i den politiske retorikken, hvilket også utgjør at det ender opp med en komisk offermentalitet mot offermentalitet, og tilordnet på en slik måte at den enes lidelse utløser beklagelser og redaksjonelle redactions, mens den andres også kan påberopes for å berettige hva den jødiske staten gjør, og kanskje også tillater seg å mene hva den må gjøre.
En annen viktig og vesentlig ting er hvordan såkalte balanserte fremstillinger gir begge parter spalteplass og likevel lar den ene partens begreper definere det moralske. Det er den vesentlige svakheten ved å appellere til «balanse» som om den var en selvstendig garanti for fakta. Den strukturelle siden lar seg undersøke ved å se hvem som f.eks. har våpnene, hvem som slipper dem til, og hvem redaksjonen faktisk intervjuer og hvordan med hvilken hensikt. Den semantiske smørsiden derimot, oppstår nærmest naturlig når journalistikkens tilordning av disse forholdene får en ganske bestemt moralsk appell, som siden kan leve sitt eget flyktige liv, til og med som en form for fakta. Således lever begge sider med rett, og et publkum med grenseløs entusiuasme. Med slike faktatilstander og forhold kan man også leve godt med ideologisk universalisme for deg og pragmatisk partikularisme for oss, samtidig som man forestiller det hele objektivt og veloverveid for de fleste: Beviset på at det er idiotisk. Denne moralistiske tåkeverdenen og dens logiske mangler var jeg for øvrig inne på i sist POVcast, så jeg går ikke mer inn på det her.
Man ser noe om ikke mye av den samme fremgangsmåten i visse medier og omtaler av Iran, og deres bona fide forsvarskrig. Da USA og Israel angrep i februar 2026, oppfordret Trump iranerne til å ta over sin egen regjering. Det militære angrepet kunne dermed fremstilles som en politisk deal til befolkningen, samtidig som det iranske svaret kunne leses som et utslag av selve regimets konfesjon og suverenitet, selv om slikt nødvendigvis må dementeres først. Johnson er ikke mindre breial enn å påstå at de pressefrie formuleringene til de «liberale», «center left»-systemmediene som CNN, MSNBC, CNBC, AP/Reuters, Politico, Axios, USA Today osv.; spesifikt Comcast- men også effektivt nok, hele den sionist-konsoliderte mediekonglomeratkatalogen, er av en såpass forledende, bevisst intetsigende og meningsløse karakter, at han mener det utgjør en systematisk ansvarsløshet og fraskrivelse som kvalifiserer til å rettslig forstås som medløpere til ‘folkemordfornektelse’, dette inkludert nykaprede SOMEs som «TikTok» og «X».
Det som man mer trygt kan ta med seg fra Johnsons bok, og som systemet jobber på spreng for å dementere, men som dessverre ikke lar seg stoppe, er det fremkommende faktum at «liberale» masse-mainstreammedier og «konservative» i USA, styres og betinges av akkurat de samme ‘elitistiske’ grunninteressene, og hvor den definitive diskrepansen med tanke på samfunnsutviklingen ellers er nærmest unison i hensikt, mindre i triviell effekt, med bare en billig ferniss av påklistret demokrati og såkalt ‘polarisering’ for å holde det maktpolitiske maskineriet og dets null-dialektikk i gjenge enda litt lenger. Hva som i realiteten diskuteres og debatteres, er mer uvesentlige detaljer og meningsløse, egentlig intetsigende irrelevante «nyanser» av alle mulige idiotiske slag mens ideologi-cuks på begge sider krenker og kverulerer med de tomme hodene sine mens froskemamma kryp-kokes i den sionistiske smeltedigla.



