Den falske, ubrukelige og demokratiske «elitens» samfunnsfallitt og korrumpering

Et annet vesentlig problem vedrørende demokrati er det faktum at dumme folk, dvs. folk uten større evne til rasjonell tenking, kun kan se for seg ett overordnet mål i sin utøvelse av institusjonell makt, som er mer makt, personlig berikelse og populær bekreftelse. Den personlige berikelsen som typiske systemdronene etter hvert nyter som følge av deres institusjonelle korrumpering av samfunnet rundt dem, forestilles av slike svake folk også som en bekreftelse på at det de gjør både «fungerer» (for dem) og derfor er «rett». Eksemplene på hvordan denne mekanismen i dag forderver fornuften i samfunnet finnes overalt, samt, hvordan disse mekanismene driver frem mye av det sivilisatoriske forfallet som dernest forfektes som fornuften selv, det først og fremst av falske eliter.

Konseptet «korrupsjon» og «korrumpering» er mer vesentlig vanlig enn Folk Flest™ forventelig kan forestille korrekt. Det må i en videre forstand forstås som et generelt utslag av den ganske primitive antakelsen å (mis)bruke sin makt for å vinne over andre, for sådan løse sine egne problemer fremfor noe annet. Denne definisjonen er dog svært dynamisk, og derfor samtidig veldig brukbar da den er mer egnet til å fange opp flere av variantene og variasjonene mtp. hvilke roller og personer konteksten krever i større sammenhenger. I det såkalte «demokratiet», som i effekt egentlig bør forstås som et slags sosialsystem hvor moralmajoriteten kultiverer kompetanser av via sin middelmådighet og likestillings-dogmatikk, kommer denne definisjonens anvendelse imidlertid til sin fulle utnyttelse.

Relatert: Demokrati, en farlig religion: Del to— «Pseudoparlamentarisme»

I den «pluralistiske» og partipolitiske konteksten som anføres som «demokratisk», handler det hele om å «vinne». Særdeles så i kraft av en tallmessig orden; majoriteten, forøvrig—igjen, noe som er en argumentarisk feilslutning med tanke på generell gyldighet per argumentasjon. Konsekvensene av dette ‘folke-sanksjonerte’, overordnede logiske misbruket, burde ideelt sett fremkalle reaksjonær motstand, det om samfunnet per nå faktisk besto av en nevneverdig fornuftig krets av myndigheter og embeter.

Men å late til at man hele tiden appellerer til «folkets» forvrøvlinger, er i dag med «demokrati» dessverre blitt forstått og av systemet forestilt som en av de største og viktigste «verdiene», mens det i den praktiske realitet overses, overkjøres og sensureres bort, mens det i den teoretisk argument-kontekst burde vært synonymt med den konstruktive nytten av en fysisk eksplosjon, vis vis-à-vis Pseudo-Scotus‘ fundamentale lære, «Ex falso sequitur quodlibet»: Fra falske [grunn]premisser kan alt (således) følge og «flyte».

Foruten det som kan fremstå som mer obskure anførsler, er poenget generelt nærmere sagt, og i kontekst av dagens samfunn, det at uten denne fundamentale formen for «korrupsjon» dens meget sammenfallende appell til majoritetens naiviteter, er og blir gjennomsnittlige folk tapere. Men i den moderne, massedemokratiske konteksten er dette synonymt med at man således legger opp til et tyranni, og dermed, at ledere bør være så «folkelige» og derav ofte middelmådige som mulige for å blant annet sikre at «avstanden til folket» blir mindre med tanke på «eliten» som historisk sett har stått for styringen av samfunnet.

Relatert: Demokrati, en farlig religion. Del fire: Partipolitikk og pluralisme

I såkalte sosialdemokrati handler det ellers mye om å løfte opp, og dytte frem den minst skjellige kandidat slik at systemets emblematikk på en måte skal kunne sies å symbolisere seg selv som systematisk ivaretakende den/de svake interesser. Men det som av de fleste vil forestilles som en liten bagatell mtp. styringsystemer, vil med tid og nok rom utgjøre et enormt feilgrep med tilsvarende konsekvenser for «samfunnet» man slik legger opp til, og det man som oftest får er variasjoner av svake samfunn, «sosialisme» med «velferdsstat», eller ikke f.eks. à la Cuba ↔ Norge ↔ Venezuela

De falske «elitene»?

Store norske leksikons definisjon av «eliter» er nøktern og brukbar nok:

«Elite er en gruppering eller et antall individer i et samfunn som på ett eller flere områder opptrer som autoriteter innad, overfor det øvrige samfunn, og som talspersoner utad (…) Moderne samfunn, med stor spesialisering av aktiviteter, har gjerne mange eliter – en politisk, en militær, en økonomisk, en vitenskapelig, en kulturell, en religiøs og så videre.»

Det er her allerede løst argumentert for at man kan sette følgelige likhetstegn mellom forhold som betinges av en såkalt «falsk elite», det være eliter uten hva enn det skal være av relevant kompetanse eller evne som naturlig berettiger dem som faktisk «elite» i samfunns-øyemed.

Denne mekanismen kan enkelt sett forstås som følgende sett og vis:

Falske eliter ⇒ mer korrupsjon ⇒ mer irrasjonalitet ≡ Flere falske eliter

Vi kan like greit også kalle hovedingrediensen for: «FIAT-eliter», det være elite per dekret og med tilsvarende luftige ansvars-mekansimer, hvilket egentlig ikke er å regne som sanne, evt. mer naturtro og tradisjonelle «eliter» med sant eierskap til sitt og «sine», alt dette nå endog via ren ‘folke-forherliget’ formalisme, evt. ren og skjær fanatisme—det er ingen stor forskjell etter de mer fornuftige betraktninger. Og «demokratiet» motarbeider alle disse forholdene av mekanismer og kompleksitet mtp. hierarki, helt systematisk, og har gjør dessuten denne sosiale transformasjonen til en av sine høyeste sosiale prioriteter. Men dette er som nevnt, for det meste skinnhellig og overfladiske skussmål og forfengelige besmykkelser for å legitimere seg som et «folkelig system»; «folkestyre».

Det dreier seg om en form for selv-korrumpering per mekanisme, og per det ovenstående, altså, at uten korrupsjon til fordel for den svake, så er og blir den svake en «taper»—ikke en «vinner» i kraft av sine egen «taperhet» bare skalert i et demokratisk flertall. Forhåpentligvis er det forståelig at noe blir ikke mer sant eller usant fordi flere eller ingen deler din gale oppfatning. Antakelsen for de fleste er dog, deriblant moralmajoriteten av Folk Flest™, gjerne følgelig den forrykte forestillingen at de i realiteten forstår «korrupsjon» som en vesentlig nødvendighet for at de skal seire. Dette selv om det å belage seg på korrupsjon i realiteten er bunnen av intellektuell og således menneskelig eksistens, sammen’ «sosialistisk» eller ikke, men altså uansett.

Sannheten dvs. mest mulig kvantitativ rasjonalitet per realistiske funksjon, må derfor være det meste av det hva som styrer de politisk mål og som legitimerer ledelsen til dem, noe demokratiet angivelig fremholder å skulle kunne oppnå i form av bla. mer «kunnskap», rettigheter, «høringer» etc, men som det egentlig ikke kan oppnå. Delvis fordi fundamentet for dens komplekse og mer spesifikke utøvelse mot fremgang, er helt forrykt i forstand av hva det som system berettiger på bakgrunn av dets fundamentalt premissvise «fornuft».

Det er ganske ignorant og håpløst å forvente at «demokratiet» plutselig skal styres etter hva som er rasjonelt fremfor politisk kompromitteringer på vegne av sine institusjonalierte grupper og parlamentariske kompromiss, spesielt når det gjelder de mer inngående tematikkene som er forutsatt av demokratiets største såkalte verdier. Stagnasjon er demokratiets beste utfall per dets idelogiske ekspansjon. Dette forstår ikke, og derfor godtar de aller fleste som en slags ikke-relevant faktor til tross for at den er helt fundamentalt avgjørende og særdeles endemisk per den politiske retningen de nåværende versjonene av masse- og «liberale» demokrati foregir å faktisk være i stand til å fremstille.

Relevant: Samfunnsdiagnostistikk og mekansimer: Dumskapen dominerer mer og mer, per det demokratiske design

Dette er blant andre, flere faktorer, formodentlig hvorfor særlig særlig sekulære «demokratier» ofte utvikler en meget utpreget forakt mot «sannhet», og dermed like greit sensurerer og sanksjonerer sine største og sanneste kritikere, for å så erstatte dette med sine egne, ofte overkjørende, ideologiske idiosynkrasier som substitutt for sannheten selv. Dette er bare èn av mange flere mekanismer og feilslutninger som omfatter fallitten demokrati som et styre- og overordnet system og syntese for fornuft. Antall «differensieringer» jf. SNL, er også ganske vesentlig irrelevant så lenge kjernen av problematikken ikke adresseres, hvilket «demokratiet» ikke er i stand til per sin egen feilslåtte masse-mekanisme.

For å mye enklere illustrere og oppsummere, om demokrati var definert som «sannhetssøken over alt av andre forhold», så ville ikke noe av dette vært vesentlige problemer. Ergo, demokrati og samfunn handler alldeles ikke om sannhet, men mer enn gjerne det stikk motsatte. Versjonene av såkalt «fornuft» samfunnet sverger til og forfølger, blir derfor også naturlig normalisert, og etter hvert til og med «logisk». Dette er oppskriften på bakvendthet og følgelig undergang.

Syntetisk masseproduksjon av oppblåste og overdimensjonerte «eliter»

Hvordan skaper man som et samfunn såkalte falske eliter, og hva er resultatet? Jo, det moderne masse-demokrati er altså å forstå som en betingende mekanisme i bunn—en ideologi hvis appell er forankret på flere feilslutninger, løsrevet fra realitet og fornuft. Overproduksjonen av «falske eliter» og kommer deretter nokså naturlig, i dagens samfunn som følge av en totalt overdimensjonert og substansiell inflasjonsredusert utdanningssektor av flere og flere, kombinert med en effektivisert produksjonssektor som ikke lenger trenger typiske arbeidere. Dette følger til at majoriteten av de som skulle vært arbeidere og mer uavhengige (frie), transformeres til såkalte «systemdroner», hvis oppgave det er å forvalte og forlenge systemets ideologiske grunnlag i kraft av sitt virke, som oftest forvaltning, og i Norge, stort sett som bleikfeite og teite byråkrater som stemmekveg for de etablerte partiene.

Når man overproduserer falske eliter, med masse tøvete «utdannelser» ment for å sementere systemets ideologisk syn og så videre, fører det til en undersysselsetting i primitiv oppstartarbeidskraft utenfor denne sektoren( den offentlige ), samt at samfunnet stadig opparbeider seg en større andel av folk med ubrukelige kvalifikasjoner som derfor må finne seg noe annet å gjøre. I Norge er denne symptomatisk med tanke på statssubsidierte organisasjoner av mangt en art, ironisk forestilt som «NGO’er»: Folk som blant annet fungerer som radikale underminerende aktører, det mer enn gjerne i en «demokratisk», menneskerettslig universell kontekst, som synser om både det ene og det andre, men som er totalt uten noen egentlig solid og robust forståelse med hva de faktisk driver med. De er som oftest forskrudde ideologer i kostebinderiet av pseudo-parlamentariske pressgrupper, hvis hovedoppgave det er å forme og kontrollere den politiske opinionen og orienteringen i demokratiet. Og dette anser mange som en såkalt «demokratisk styrke», at masse folk uten noe bedre å gjøre, sitter og synser om ting de ikke forstår noe av, skal kontrollere og overvåke meninger, og som mer enn ofte kommer med det ene absurde resonnementet etter det andre som automatisk legitimeres og vektes tungt. Dette er på kant med til og med «demokratiet», og mer eller mindre samfunnskadelige institusjoner, selv om intensjonene alltid sies å være så «gode», da intensjonen overkjøres av funksjonen og mekanismene som hele opplegget er fundamentalt betinget av, altså blant annet en form for massiv systemisk «korrupsjon» sett under ett.

På bakgrunn av dette fundamentalt gale utgangspunktet for fornuft, kan det nærmest selvsagt arte seg lite av fremgang og ellers intelligente og utviklende samfunnsformer og produktive folk. Saken er at man snarere som samfunn, som «orden», stagnerer og går inn i en regressiv tilstand.

Det er mye evidens for denne påstanden. Den første at «elitene» som preger samfunnet både ser ut til å bare bli dummere og dummere, samtidig som de ikke innehar det samme ansvaret og evnene på samme måte som en ekte elite vanligvis er preget og definert av. Samfunnet som enhet vil dog rasjonaliserer dette faktum med det at man antar at høyere intelligens korrelerer med sosial status, til tross for at vi har flere og flere dumme og middelmådige folk som både ledere og med innflytelse, derav «eksperter» mtp. alt fra A til Å. Og hvis det er slik at disse ekstremt middelmådige og dumme inntar såkalte eliteposisjoner, så tyder dettet på at antallet overflødige falske eliter er enda mer middelmådige og dumme.

Det falske elitesamfunnets ‘kollapsologi’

Den samfunnmessige døds-spiralen vil ikke avta i omfang og hastighet, men bare øke. Og ikke bare utelukkende sådan med tanke på såkalte FIAT-eliter, men selvfølgelig også FIAT-penger.

FIAT-penger er ekvivalent med billige penger for de på monetarisme-toppen, «elitene» i korporasjonene m.m. Tilgangen på billige penger er ganske idèelt for å ‘produsere’ frem en hel masse folk som tror de er mye mer spesielle, og sådan elitistiske med relevante/relativistiske posisjoner ut i fra deres egen kollektive forståelse per fenomen. «Sosialdemokratiet» er såldes en forgrening av dette som går enda dypere nedover i sjiktene. Men alt handler om ganske primitiv «feel good»-effekter, og er nok et utslag og en form for kollektiv kompensatorisk narsissisme, som på mange flere andre måter også betinger et samfunns-psykologisk lavmål som står for enda større fall. Det er sådan heller ikker veldig merkelig at flere og flere vestlige innbyggere og folk generelt tilsynelatende føler en slik slags sterk «syndefølelse» og sympati med utenomverdenen av bla. «flyktninger», «minoriteter», «svarte» i USA, ja alt mulig, fordi de aller faktisk føler seg underbevisst nok over-priviligerte, fordi disse folkene jo nettopp ikke er «eliter», men i realiteten, bønder og simplere arbeidsfolk som er løftet opp og frem uten videre hensyn enn enkel forlystelse og komfort som da videre forplanter seg som en massiv form for dekadanse.

Relevant: Anti-rasjonalitet, undergangens makt-etikk og den svakes moral

Det såkalte monarkiet i Norge er svært så god emblematikk på mange av disse mekanismene, som i sin helhet danner grunnlaget for sterkt abstraherende forestillinger vedrørende eliter og konsekvensene av falske «eliters» samfunnsyssel-tøv. Spesielt så mtp. faktorer som ansvar, makt, og evne. Ja, «Kongen» i Norge er i dag en total staffasjefigur. Han har ikke noe særdeles tyngende ansvar eller faktisk vanskelige beslutninger. Og se bare på hans «kongehus»: Et hus i fullstendig ruin og relativ moralsk kollaps og eksistensiell krise, som nærmest smug-finansieres over statsbudsjettet med noen usle kroner. Altså, en totalt skrømtet eksempel på en kongefigur historisk sett. «Demokratiet» støtter angivelig kongehuset som en samfunnsinstitusjon på bakgrunn av et «folkelig» sentiment like forvrøvlet og dysfunksjonelt som seg selv, og sine demokratiske staffasjer.

Men det aller farligste med tanke på falske eliter, er denne store gruppens rasjonaliseringer og videre legitimeringer ift. sin egen aktivitet og totalt trangsynte hensyn.

Fordi den falske elite, her definert som korrupt mtp. sannhet, så blir den falske elites formål, etter hvert, å faktisk beseire det som er den motsatte av sin egen styrke, men uten å vite at deres fiende sådan er sannheten selv. Dette er logisk presist og slående nok, og sannheten er selvsagt korrupsjonenes største matafysiske fiende.

Samtidig antar disse gærningene, den falske elite, i beste fall med middels til lav-høy I.Q, at de i sin kamp mot sannhet kjemper for «menneskets beste i deres forbannede forsøk på å beseire den motsatte styrken. Bare høy I.Q kan derivere stor sannhet fra rasjonalitet, og sådan fornuft. Men korrupte fjoller og Folk Flest™ vil snarere ofre sine faktiske fornuftige egeninteresser i et videre perspektiv bare for å fremme korrupsjon som sin egen form for «etikk». Dette er en livsfarlig utvikling, og det moderne formene for masse-demokratiet er således å forstå som anti-fornuft og livsfarlig for et samfunn som søker fremgang fremfor fortapelse.