Vanlige folks idioti utnyttes til det fulle av «demokratiet», og dets mangfoldige derivasjoner og demagoger
Først noen konklusjoner ferskt derivert ut fra den nylige POVcasten om «Politikk, og kvinner»: Folk Flest™, inkludert majoriteten av kvinner, må systematisk og frivillig siles ut av den politiske styringsprosessen når det gjelder «demokratiet». Samfunnet er et komplekst system, mens befolkningen i all hovedsak består av enkle og kortsiktige sinn som orienterer seg mot det umiddelbare og det trivielle, og som hverken evner eller ønsker å forholde seg til strukturelle sammenhenger. De opprettholder lite til ingen konsistens i egne vurderinger, de unngår (slik) kontroversielle og krevende spørsmål, og de reduserer og rasjonaliserer ‘politikk’ til personlige belastninger og overfladiske utslag som de aldri setter inn i en større helhet, noe som gjør dem fundamentalt uegnet til å fungere som politiske aktører og deltakere.
Det moderne «demokratiet» opprettholdes gjennom en systematisk forfalskning av pseudo-politisk deltakelse og paradigmepleiende engasjement, hvor befolkningen kontinuerlig eksponeres for iscenesatt aktivitet som aldri griper inn i de faktiske beslutningsstrukturene, samtidig som denne simulerte deltakelsen fungerer som en stabiliserende distraksjon for et system som ellers ville kollapset under egen konseptuelle inkonsistens og derav sviktende funksjon, slik gjennomgått i POVcast ep. IV.
Denne vesen-fundamentale inkompatibiliteten mellom et komplekst system og en fragmentert, emosjonelt styrt befolkning utnyttes fullt ut av det parlamentariske massepartidemokratiet, hvor befolkningens passive og ikke-politiske engasjement fungerer som legitimerende masse, organisert i blokker som kontinuerlig mobiliseres og syntetiserer konflikter som aldri rører ved systemets kjerne av ideologiske premisser, og hvor den politiske dynamikken reduseres til en totalitær-administrert sirkulasjon av interesser og narrativ som opprettholder inntrykket av politisk bevegelse uten reell retning.
Teite samt fordummede «toppsaker» som «rasisme», «barnefattigdom», likestilling, «klima», strømpriser, bistand, «frihet» og annet av økonomisk omfordeling fungerer som kontrollerte utløp hvor konsekvenser behandles isolert mens de underliggende strukturene forblir uten kritisk gjennomlysning, og hvor en implisitt «allmenningstragedie» arter seg ved at kollektive ressurser og institusjonell stabilitet gradvis forringes gjennom akkumulert kortsiktighet uten korrigerende konseptkritisk respons fra et mer dannet folk.
Relevant: Fotfolket vs. politikere: Drivstoffpopulisme og samfunnsøkonomi-idiotien helt i høygir
Folk Flest™ opprettholdes i denne sammenhengen som en ideologisk fingert konstruksjon og tilsynelatende selvfølgelig med tanke på representasjon, samtidig som de operativt nøytraliseres og nedprioriteres til fordel for fragmenterte interessegrupper og kuraterte «minoritet- og mangfoldskategorier». Majoriteten fungerer fortsatt som politikkens referansepunkt, samtidig som de operativt reduseres til et opportunistisk objekt for styring, mobilisering og emosjonell kanaliseringspolitikk. Deres ærbødige middelmådighet og labile moralnatur, preget av selektiv indignasjon, situasjonsbetinget opportunisme og gjennomgående inkonsekvens, ledsages av diverse begrunnelser og dikterte holdninger som konsekvent konstrueres i etterkant ad hoc for å opprettholde et inntrykk av sammenheng; koherens, og hvor deres tilforlatelighet utgjør selve forutsetningen for at systemet kan fungere uten reell motstand og tilsynelatende for evig så lenge ingen blant annet er f.eks. «rasist».
Fraværet av faktisk intern systematikk og et konseptuelt konsistent kvalitetskriterium utad innebærer at kritisk seleksjon erstattes av pseudo-politisk, pretensiøs absorpsjon, slik at informasjon, narrativer og politiske signaler sirkuleres og internaliseres uten vurdering, og hvor begrepet «politikk» vannes ut «demokratisk» til å omfatte enhver tematikk som presenteres innenfor systemets ideologiske rammer, uavhengig av dens faktiske relevans for makt og beslutningsstruktur.
Følgen av dette renkespillet og den apolitiske tilnærmingen er kronisk ‘kollektiv inkompetanse’, en samfunnstilstand der en ortodoksi videreføres på bakgrunn av sine opprinnelige premisser samtidig som dets faktiske praksis har ut- eller avviklet seg bort fra dem, men uten at dette bruddet registreres eller korrigeres av kollektivet selv. Systemet forstås ikke lenger gjennom hva det er eller hva det faktisk effektuerer, og rasjonaliseres og «forstås», gjerne ihjel, via og gjennom hva det en gang ble naivt eller feilaktig antatt å være i proporsjon, slik at en forestilt funksjonalitet og formål opprettholdes der ingen reell konsistens lenger eksisterer.
Relatert: Det dekadente demokratiets dialektikk: Degenererte premisser, døende prinsipper
Der Pareto påpekte nokså konkret hvordan mennesker rasjonaliserer sine handlinger gjennom såkalte derivasjoner, demonstrerer denne falske «demokratiske» tilstanden at slike rasjonaliseringer friksjonsfritt videreføres som stabile forklaringsrammer hos Folk Flest™ lenge etter at forbindelsen til de opprinnelige begrepene i praksis har brutt sammen, og binder et stadig mer inkompetent kollektiv og en impotent pseudo-politikk til en hel-retorisk konstruksjon løsrevet fra den operative virkeligheten systemet faktisk representerer. Hele denne store forskyvningen gjør systemet særlig mottakelig for utnyttelse og strukturell, vesentlig korrupsjon, idet fraværet av begrepsmessig kontroll lar praksiser og realiteter som bryter med de opprinnelige premissene videreføres uforstyrret under det samme begrepslige og kvasi-intellektuelle, indoktrinerte hjerneteppet, uten at motsetningen registreres på kollektivt nivå. Økt pseudo-politisk, «demokratisk» deltakelse innenfor dette rammeverket forsterker imidlertid de samme mekanismene som undergraver systemets funksjon og legitimitet ved å intensivere fragmentering og behovet for administrativ kontroll, idet en stadig bredere masse uten begrepsmessig eller strukturell forståelse presses inn i et «offentlig» rom de hverken kan forstå eller påvirke, altså ren politisk predasjon og systempopulisme drevet frem av sjarlataner gjennom et stadig ekspanderende falskt «demokratisk» spekter og tilhørende offentlige og subsidierte kanaler.
En faktisk fungerende politisk orden og et bemyndigende styringssystem, særlig i et ekspansivt og ideologisk konfliktfylt landskap, krever terskler som selekterer deltakelse etter kapasitet, interesse, ansvar, forståelse og vilje til å operere på systemnivå, slik at politisk «frihet» opprettholdes som en formell mulighet samtidig som reell innflytelse konsentreres hos de som faktisk evner å bære den.
Denne logikken konkretiseres i Antikrati, et darwinistisk systemdemokrati hvor deltakelse forblir åpen i prinsipp, og som i utbredt praksis struktureres gjennom en seleksjonsprosess som gjør det tilnærmet umulig for passivitet, inkompetanse og distraksjon å dominere det politiske beslutningsuniverset, og som dermed skjermer systemet mot den kontinuerlige degenerasjonen som direkte følge av ukvalifiserte og uforbeholdne massedemokratiske doktriner og ønsketenking-basert pseudo-politikk.
Relevant: Kritikken MMXXV V — Antikrati, svaret på det demokratiske problemet
Det nåværende demokratiets forfall følger altså direkte av dets egne premisser, hvor maksimal tilgjengelighet kombineres med innholdsmessig meningsløshet, konformisme og ren idioti, og hvor massens konstante tilstedeværelse i det politiske rommet sikrer en vedvarende reproduksjon av feil, feilslutninger, rasjonaliseringer, forvirring og ansvarsløshet. Så lenge den fiktive «vanlige», egalitær-deriverte «mangfoldsbefolkningen» opprettholdes som politikkens idealiserte målestokk, forblir politikken irrasjonelt bundet til massens begrensninger og viderefører en struktur hvor feilslutningene av dens fundamentale ufornuft sirkuleres, forvaltes til fallittens ende og til slutt institusjonaliseres som en permanent tilstand gjennom økende vold og på bakgrunn av stadig mer konflikt den selv har lagt helt opp til.
