Fortsatt rasismerop og epistmisk rot i det norske, verdi-retoriske «demokratiet»
Folk Flest™ er indoktrinerte, noe som forhåpentligvis er evident og en vanlig forestilling blant de fleste som leser her. Den aller vanligste formen for indoktrinering i velstående «vestlige» land går ut på at det er helt kritisk at den store befolkningen forblir tilstrekkelig ukritisk til den komplekse og til tider kaotiske, korrupte samfunnsstrukturen de styrer stadig mindre av, og som samtidig gjør dem fattigere mens «forskjellene øker». Heldigvis kompenseres nordmenn kulturelt for denne fattigdommen gjennom en påstått «berikelse» i form av utlendinger, som ifølge systemets egen fortelling både løser problemer og bare bringer med seg noen få «utfordringer».
Dette er på ingen måte særlig fornuftige eller subtile doktriner slik faktisk sunne, oppegående og interesserte mennesker ville formulert dem. Likevel forblir forholdene tilstrekkelig obskure og institusjonelt beleilige til at flertallet kan fortsette å gjøre det de liker og kan aller best: å ta nærmest alt de har blitt indoktrinert og psykologisk primet til å tro på for gitt, og dermed også behandle det som både «sannhet» og «godhet» i ett og samme begrep.
Det er essensielt å forstå at den indoktrinerte «statsborgeren» i stor grad kjennetegnes av en grunnleggende ukritisk eller ignorant holdning til helt fundamentale begreper og etablerte fortellinger, hvor den språklige rammen i praksis omfatter nær sagt alle tillatte «politiske» spørsmål i dagens «demokrati». Dette gjelder ikke minst forholdet til eget språk, fordi en grunnleggende forutsetning for et økende kaotisk, «mangfoldig» masse-demokrati nettopp er at borgerne friksjonsfritt kan motta og «forstå» formidlingene som kommer fra diverse autoritære kilder, eksempelvis mediene og andre institusjonelle autoriteter, uten å reflektere særlig over hva som faktisk betinger selve innhodlet. Det samme gjelder informasjon generelt, særlig i det såkalte «kunnskapssamfunnet» i den påståtte «informasjonsalderen», anno 2026.
Et særlig tydelig eksempel på denne mekanismen finner man i den manglende debatten om den norske innvandringsdebatten i seg selv, hvor det mest iøynefallende trekket er det bemerkelsesverdige fraværet av sammenhengende politisk tenkning. Diskursen domineres i stedet av moraliserende og meningsfattig staffasje, emosjonell posisjonering og en form for selvregulering, sammen med et stadig tilbakevendende allmennvennlig begrep som nesten aldri blir forklart, men likevel brukes som universell begrunnelse for alt mellom himmel og jord i politikken. Dette begrepet er naturligvis «verdier», mer spesifikt «norske verdier».
Nordmenn er samtidig og fortsatt nærmest patologisk livredde for å bli kalt «rasist», som ellers er enda et begrep som svært ofte anføres ukritisk, uten noen entydig betydning, og som i praksis fungerer mer som et ideologisk ladet innuendo enn noe konkret eller argumentativt begrep.
Resultatet av denne grunnleggende begrepsforvirringen og korrumperingen av konsepter som språkbruken i en abstrakt forstand konstituerer og formidler til folket, er at både politikerklassen og diverse ideologiske abstraksjoner automatisk tilkjennes langt større makt enn hva som er rimelig. I dagens påståtte, løsrivende «liberale», men fragmenterte samfunn av mangfold og økende «ulikhet», manifesterer mangelen på begrepsfornuft seg i et offentlig ordskifte hvor selv de som ønsker å begrense innvandringen svært sjelden både tør og klarer å formulere konsistent, konsekvent eller generelt rimelige argumenter som faktisk tar de politiske premisser de er virker så opptatte av på alvor.
Disse premissene dreier seg i praksis om forhold som demografi, makt, suverenitet og majoritet, områder hvor dagens demokratiske «minoriteter» også, for sikkerhets skyld, har fått et nærmest kategorisk vern mot å betraktes i, og noe som fremstilles som enda et overordnet og til dels overkjørende politisk gode som andre skal stå til regning for.
Null begrepsforståelse, full forvirring
Når kritikere mangler begrepsforståelse, men likevel opererer åpent i den smålige norske offentligheten, med fullt navn og nummer, på systemets forvirrende og korrumperte premisser, tyr de gjerne til en defensiv form for argumentasjon hvor de hevder å beskytte «norske verdier» mot «islam» eller andre kulturelle påvirkninger. Dette har man sett mer av i det siste, blant annet gjennom Asle Tojes eget lille tokt og «excursion» i norske, enfoldige meningspalter. Det hele ser imidlertid ut til å ha kulminert i en slags liberal-etisk canossagang og standard nazi-anklager, og et halvt dusin meningsinnlegg med tilnærmet null av politisk moment.
Fordi feiltenkingen, og dels feigheten her er såpass fundamentalt realitetsfjern og konseptuelt kompromittert med hensyn til grunnleggende og allmenn begrepsforståelse, inkludert en stedelig unnvikende vaghet, blir også endepunktene og den effektive argumentasjonen tilnærmet både politisk og logisk ubrukelig, selv når dette i prinsippet kunne hatt et mer fruktbart potensial, men som bare ender i et tilsvarende fragmentarisk sammenbrudd uten reell mobiliseringskraft.
Relatert: Mangfoldfragmentasjonens fallitt: Vesten mellom sammenbrudd og syntetisk styring
Resultatet er strategisk kortsynt og epistemisk forkludring; en sabotasje av selve «debatten» som i praksis bare ender opp med å gagne de som allerede har definisjonsmakten over hva som er «feil meninger», dette også dels fordi argumentasjonen er såpass svak og forkludret. Systempleierne trenger da heller ikke argumentere særlig, men kan nøye seg med å vise til følelser og «verdier» som tilsynelatende selvfølgelige politiske forhold, og til slutt også som en slags «fakta».
«Begrep», som i seg selv betegner den rimelig forståelige rekkevidden av et konsept, og dermed også gjelder «verdier» som begrep, er og forblir notorisk vagt. Nettopp fordi «verdier» er såpass vagt og flyktig, brukes det hyppig til å pseudo beskrive et sett med prinsipper som i realiteten ofte fremstilles som universelle. Dette impliserer samtidig at disse prinsippene ikke nødvendigvis er eksplisitt norske eller særtypisk «norske».
Et annet tilhørende forhold som bidrar til at «verdier» stadig sirkuleres og vendes inn i nær sagt alt, og til slutt også forveksles med «politikk», ligger i den demokratiske verdiretoriens ekspansjonistiske fremvekst. Denne utviklingen er samtidig et mindre symptom på et mer grunnleggende problem ved det «moderne» masse demokratiet: en systematisk fortrengning av standarder til fordel for moraliserende abstraksjoner og verdier. Slike abstraksjoner fungerer, blant mye annet, til å normalisere forhold som følger av den «flerkulturelle» ekspansjonen i det såkalte vestlige «mangfoldet», som i økende grad fremstilles som et samfunn av gjennom-idealiserte «minoriteter». Dette fremstår nærmest som en systemfilosofisk fiksering og dessuten, optimalisering for en politisk splitt og hersk logikk hvor «elitene» samtidig kan dytte begrepet demokrati over på stadig flere områder de ønsker å korrumpere.
Det er også viktig å forstå at såkalte «verdier» i praksis for det aller meste er abstrakte konstruksjoner som hverken muliggjør eller sannsynliggjør noen stabil, målbar kvalitet, og heller ikke effektuerer noen bestemt formell funksjon, tatt i betraktning begrepets konseptuelle bredde og intellektualiserte overvekt.
«Verdier» fungerer snarere som teknisk beleilige projeksjoner av et samfunns kontemporære selvforståelse, hvor dets påståtte identitet og moral legges inn i et begrep som i realiteten mangler faste kriterier, og derfor kan omformes og mobiliseres etter behov, og særlig de rådende politiske.
Verdier fremstår dermed som en teknisk underminerende og redundant rekursiv anretning med hensyn til appell, til funksjon mot fremgang, og kanskje mest av alt som et særlig flyktig grunnlag for å «bevare» og verne noe mer konkret, som for eksempel et folkeslag, som faktisk og følelsesmessig lar seg styre inn i suicidale forhold underbygget av disse «verdiene».
Dette er i stor grad tilfelle i dagens pseudo-samfunn og såkalte «sekulære» laissez faire-sosialistiske liberal demokrati, hvor alt flyter og hvor begreper kontinuerlig kultur- og moralrelativiseres etter hva som til enhver tid passer den verdi-vilkårslabile, «humane» «politikken». Dermed rasjonaliseres nær sagt alt gjennom henvisning til «verdier» som ingen egentlig kan forklare eller konkretisere, utover at norske verdier angivelig består av «demokrati» og «likeverd». Ingen av disse prinsippene er imidlertid særegne for nordmenn. Nordmenn derimot er særegne, og det fortrengte faktumet er at det først og fremst er mennesker med noe til felles som skaper verdier og institusjoner over tid, ikke abstrakte systemer og politiske prinsipper som skaper mennesker. Det er likevel dette «Tabula rasa»-fanatismen forsøker å få oss til å tro, for å skape et helt nytt «vi», med helt andre «verdier», ofte forsøkt fremstilt som både «nytt», «smart» og «modig» for å hekte på mest mulig idioter, altså folk som ikke er interessert i politikk og uten forutsetninger, men som heller forelsker slike saker med overfladiske «sosiale sannheter» og egne følelser.
Mekanistisk fornuftsinflasjon
Når begrepet «verdier» skal romme stadig flere og stadig mer motstridende moralske intuisjoner, er det altså snakk, og veldig mye snakk, om en form for semantisk inflasjon samt en universell selvappell til ideologiske «verdier». Begrepet beholder dermed sin normative, «sekulære» skinnhellighet, men mister samtidig presisjon, ofte fullstendig gjennom gjengs tids bruk. I dag fremstår det derfor som et moralsk godhetsssymbol snarere enn en konkret målestokk på noe som helst nyttig, desto følgelig fullt anvendelig som enda en politisk vaghet som sier «oss» ingenting, men som likevel kan fortolkes uendelig meningsfullt av mennesker som i realiteten bare politisk eksisterer ved å gjenta masse konforme innøvde rotefraser, sammen med de politiske sjarlatanene som effektivt livnærer seg av massenes idioti.
Begrepets begrensninger blir enda tydeligere i konteksten av et såkalt pluralistisk «demokrati», hvor det angivelig eksisterer en mengde «mangfoldige» moralske oppfatninger som ofte står i direkte motsetning til hverandre. For å opprettholde forestillingen om et felles moralsk språk, tøyes derfor begrepet «verdier» slik at det kan romme alle disse motsetningene. Resultatet, som burde være åpenbart problematisk, er et generelt konsoliderende politisk kompromiss hvor nær sagt enhver politisk posisjon til slutt presenteres som et uttrykk for «verdier», selv når posisjonene er gjensidig uforenlige og ikke engang relevante.
Man står dermed tilbake i «offentligheten» med bare et patetisk sofistisk moralvokabular som i praksis aldri er teknisk i stand til å sannsynliggjøre fremgang eller føre diskusjoner inn på fornuftige premisser, utover hva systemets egne begrepsbegrensninger allerede tillater, og hvor politiske spørsmål derfor reduseres til en konkurranse i moralsk posisjonering og forutinntatt fordømmelse på premisser som folk ikke engang er i stand til å redegjøre for.
Dette er også grunnen til at «verdi» basert prinsipiell politisk pseudo tenkning fungerer så godt i «moderne demokratier», fordi den er uhyrlig politisk praktisk og allerede strukturelt partisk i møte med en feilslått innvandringspolitikk som systemet aldri vil være i stand til å erkjenne premissene mot. Den er samtidig semantisk totalt elastisk, og fremfor alt funksjonelt nærmest umulig å politisk falsifisere så lenge premisset om en slik flyktig verdi appellativ metode misforstås og spammes videre på sosiale medier som et essensielt og konkret uttrykk for «politikk». Alt dette blir enda mer åpenbart når man studerer hvordan den samme elastisiteten i «verdier» tillater tilnærmet åpenbare politiske selvmotsigelser å passere som tilsynelatende seriøse innspill i offentligheten.
Relevant: Fra «frihet» til føyelighet: Liberalismens egnete «ekstremisme» og ‘abstrakt-autoritære’ elastisitet
Et stadig mer utbredt eksempel i Norge er de som på den ene siden ønsker å betegne seg som liberale demokrater, ofte også som kristne forsvarere av «vestlige verdier», samtidig som de på den andre siden hevder at løsningen på innvandringsproblemer er å forby «islam» og muslimer, eller at dette simpelthen må fjernes fra det norske samfunnet.
Problemet med denne posisjonen per politisk tilnærming, ligger både i dens moralske karakter og i dens totale politiske inkonsistens. Dersom man først aksepterer det rådende liberaldemokratiske rammeverket som politisk fornuftig, «anstendigheten» selv, innebærer dette, nødvendigvis, prinsipper som religionsfrihet, statlig nøytralitet og begrenset statlig inngripen i overtrosforhold av forskjellige slag. «Frihet» fremstår dermed som den definitive standard og det politiske formålet, og man står ved et vesentlig veiskille, som krever mer orienteringsevne enn hva hvermansen i gata er i stand til å forstå, grunnet sin idoktrinerte, sedvanlige moralmiks av begrepsmessige slendrian og politiske sjarlataneri.
Her oppstår også et ganske enkelt og karakteristisk eksempel på den samme begrepsmessige konflikten som følger av denne korrupsjonen, og som allerede preger resten av diskursen. De samme aktørene som insisterer på at Norge må forsvares gjennom «liberale verdier», foreslår samtidig fåfengte tiltak som bare kan rettferdiggjøres dersom man også forkaster nettopp det liberale fundamentet de selv hevder å intellektuelt operere på.
Dermed inntar man en endepunktposisjon som neppe er «liberal» eller konsekvent anti liberal, alt etter som, men snarere en merkelig retorisk hybrid som eksisterer innenfor den samme semantiske tåken av «verdier» som ellers dominerer debatten. Resultatet er en posisjon som hverken er prinsipielt sammenhengende eller politisk operativ, og som derfor heller ikke tilbyr noen rasjonell løsning på det opprinnelige hensynet som hevdes å motivere hele argumentet, nemlig ønsket om å begrense innvandringen og forhindre at Norge opphører å eksistere som Norge.
I praksis innebærer dette at den politiske diskusjonen forblir låst i verdiretorikk, mens de faktiske utviklingstrekkene fortsetter uavhengig av den. Nordmenn, som faktisk skaper de verdiene man stadig påkaller, og som man på ignorant vis tar for gitt i dag, vil i så fall gradvis forsvinne, og de menneskene som blir igjen vil med stor sannsynlighet vende tilbake til sine egne hjem, tradisjoner og kulturelle rammer når det moralske teateret og den pseudo politiske praten om «verdier» endelig avløses av faktiske politiske forhold som suverenitet, sosialøkonomi, demografi og rasjonalitet, forhåpentligvis uten fanatisme, forhåpentligvis med noen nordmenn som finner veiene til nord igjen.
Fanatisk og feigt forfall
Den mest grunnleggende, internaliserte selvmotsigelsen i hele dette forvillede og forledede tankekomplekset ligger enda dypere, men den er samtidig langt enklere enn mange later til å forstå, selv for de mange pseudo-intellektuelle synserne med frihavn i norsk offentlighet og klippkort til alle ukritiske kanaler.
Dersom de såkalte «norske verdiene» som stadig påkalles faktisk består av begreper som «demokrati», «likeverd», «menneskerettigheter» og «toleranse», slik det mer enn gjerne hevdes av politikere og folk, følger det nødvendigvis at disse prinsippene er universelle i kraft av sin egen påståtte gyldighet. De er dermed heller ikke norske i noen særskilt forstand, men tvert imot eksplisitt formulert som generelle prinsipper som skal gjelde for alle mennesker, uavhengig av nasjonal eller kulturell tilhørighet.
Her oppstår en helt elementær logisk konsekvens som sjelden artikuleres høyt i offentligheten, nettopp fordi den fremstilles som moralsk selvsagt: dersom prinsippene virkelig er universelle, kan de heller ikke brukes som begrunnelse for nasjonal avgrensning. Et argument for å begrense innvandring basert på «norske verdier» kollapser derfor umiddelbart innenfor det samme liberaldemokratiske rammeverket som påkalles for å legitimere det.
Enten er prinsippene universelle, og da gjelder de også for utlendinger. Eller så er de ikke universelle, og da faller hele påstanden om deres normative overhøyhet bort.
Relevant: Friheten som gjør at utlendinger må dra
Det liberale verdibegrepet kan med andre ord ikke samtidig fungere som universell moralsk standard og som et særpreget nasjonalt avgrensningsprinsipp for rasjonell politikk. Den samme abstraksjonen forsøkes likevel brukt til begge formål av begge sider i det rigide, stupide offentlige diskursparadigmet, og resultatet er en fordummende og meningsløs idiot-debatt hvor argumentene i praksis konstant kortslutter i sine egne premisser. Denne motsetningen forsterkes ytterligere når man samtidig insisterer på det såkalte «mangfoldige» eller «multikulturelle» samfunnet som politisk ideal. Den debile borgermultikulturalismen forutsetter nettopp at ulike grupper beholder sine egne tradisjoner og kulturelle rammer. Dersom dette premisset skal tas i nærheten av alvorlig, kan det heller ikke eksistere noen stabil eller felles verdiorden i et slikt samfunn.
Det man i stedet får er en permanent konkurranse mellom ulike normsystemer og en fragmentert balkanisering hvor «verdier» reduseres til retoriske støtte- og slagord i et stadig mer konfliktfylt samfunn, med en akselererende grad av semantisk oppløsning, hvis eneste løsning er «mer demokrati, mer åpenhet» fra de politiske geniene.
Det er også her den mer strukturelle forvitringen av politiske standarder blir synlig for flere. I et system hvor politikk i økende grad begrunnes via «verdier» fremfor standarder, forsvinner følgelig nok også de fundamentale mekanismene som normalt gjør det mulig å evaluere politikk etter konkrete kriterier. Såkalte standarder forutsetter kompetanse, prosedyrer, forutsigbarhet og målbare resultater, som igjen forutsetter en viss grad av pragmatikk og institusjonell orden. Slike forhold kan også testes mot virkeligheten og dermed falsifiseres dersom de ikke fungerer etter hensikten. «Verdier», derimot, forutsetter først og fremst følelser og intensjoner, ofte ledsaget av masse moralsk appell og en altfor generell folkelig fortolkning som derfor lar seg rasjonalisere i nær sagt enhver retning.
At denne diskursen likevel oppfattes av folk flest som fornuftig og meningsfull opprettholdes også av mer sosialt betingede forhold, nemlig frykten for å bli stemplet som «rasist», som er i ferd med å tynnes ut kraftig, men som i offentlig praksis fremdeles fungerer som en form for stemplende hersketeknikk som også begrenser hvilke premisser kritikk kan formuleres innenfor, vel å merke i pseudo-frie, statsstøttede fora.
Resultatet blir at selv de som genuint ønsker å kontrollere og reversere innvandringen, eller vedrørende andre idealistiske betente tematikker, forsøker å fremme dette gjennom den samme verdiretoriens språk som i utgangspunktet gjør kritikken deres totalt tannløs, tendensiøs og dessuten politisk ufarlig for systemet. Det noe mer ironiske, er at denne store frykten i stor grad er basert på en forestilling om sosial sanksjon som allerede er i ferd med å miste taket utenfor de samme medie og institusjonelle miljøene som opprinnelig etablerte den.
Massemediene fremstår i dag snarere som en av de siste stedene hvor denne typen moralsk stigma fortsatt brukes like flittig som en simpel kontrollmekanisme, til tross for at medier i utgangspunktet ikke er ment å fastsette eller kontrollere politiske premisser. Det er i så fall en siste skanse i en skisme som allerede er i gang, og som derfor heller ikke bør appelleres til strategisk, men folk oppfører seg fremdeles som den samme gamle dansen er den beste, fordi den er tryggest, og man vil jo ikke tråkke de mange stakkars «minoritetene» på tærne heller. Det finnes sådan heller ingen egentlig «fri presse», bare journalistiske fritak og ren ideologisk aktivisme, hvor politiske spørsmål enten sensureres eller underordnes et moraliserende språk og en stadig mer forvirret begrepsbruk. Denne fordummende og dels feige diskusjonen beveger seg dermed bort fra realitetene som faktisk bestemmer samfunnets utvikling, og over i et symbolsk medieteater hvor begreper som «verdier», «toleranse», «rasisme» og andre flyktigheter fungerer som retoriske skanser og stupide staffasjekonstruksjoner.
Relatert: Om å realisere «mangfoldssamfunnet» gjennom ensartet språkomlegging
Sluttresultatet er et a(v)politisert og agitatorisk ordskifte i «demokratiet» hvor nesten ingen faktisk snakker om politikk, men hvor alle «deltar» og hvor alle følelsene deres, samt feministiske jammer, i økende grad forveksles med politiske argumenter.
Den mer grunnleggende og edruelige realiteten er langt enklere. Kulturer skapes av mennesker som oppstår gjennom historisk og genetisk kontinuitet, språk, institusjoner og sosiale normer som utvikles over «mangfoldige» generasjoner. De kan ikke simpelthen opprettholdes eller vedtas gjennom retoriske erklæringer om «verdier» og snakk om følelser.
Den eneste realiteten som er universelt gyldig og påviselig er at nordmenn, slik som andre folk, ikke er et sett med politiserte universelle prinsipper. Vi er et folk som nå er i ferd med å utslette oss selv gjennom «verdier», dyrking av falske «minoriteter» og en rekke andre relaterte abstraksjoner i et skakkjørt politisk system som vi samtidig nærmest dyrker som ufeilbarlig, men som også er langt fra sant. Både svært rasjonelt og idealistisk, burde dette skinndemkratit per funksjon vært erstattet med et mye bedre system.
Når denne enkle realiteten erstattes av abstrakt og idiosynkratisk verdiretorikk oppstår den situasjonen vi nå forutsigbart befinner oss i, der politikken blir stadig mer symbolsk, mens de materielle og demografiske realitetene fortsetter å utvikle seg uavhengig av de moraliserende fortellingene som forsøker å forklare dem bort. Det kommer heller ingen forklaring uten fornuft, bare stadig mer mørklegging av dette samfunnets fundamentale mangel på ærlighet og reel argumentasjon.
