«CBDC»/«SBP»: «Digitale sentralbankpenger»—Et teknokratisk bedrag med kleptokratisk tillitskontroll

«Tillit» og «toleranse», to forgjengelige «verdier» fra istiden som misbrukes mer og mer av de som formodentlig styrer og «står bak» et samfunn som på mange måter er på vei mot fundamental fortapelse. Idiot-ideologien «massedemokrati» i vesten, er sterkt underbygget, og på et økende antall måter utelukkende betinget av appellen til disse angivelig liberale «verdiene». Vil man legge opp til et samfunn av konforme og ukritiske folk som er dømt til å kollapse i grus, så finnes det ingenting bedre å bygge på enn disse hule hjørnesteinene.

Den monetære ‘verdensføderalismen‘ kapper ned og kupper alt i sitt jag på konsolidering av makt. Makten belager seg blant annet også i flere illusoriske, «demokratiske» forestillinger om at det er folket som formelt og effektivt har makten, og som styrer i form av sine nasjoner såkalte «suverenitet», hvor deriblant «stemmerett» og «forbrukermakt» er de mest substansielle friheter.. Begge disse innordningene er dog i realiteten bare systemets simple staffasjer. Et slør av «smoke and mirrors» som maskerer for det faktum at det er ‘elitemakten’ som styrer det meste.

Litt for de som ikke forstår «kryptovaluta»

Fordi de aller fleste har tilnærmet null peiling og interesse av å forstå hva kryptovalutaer er, og hva kryptovaluta-konseptet generelt innebærer, blant annet med tanke på frihet og begrensning av korporative sentralmaktens misbruk og korrupsjon, så må dette generelt først kontekstualiseres før man evt. kritiserer sentralbankenes forsøk på å innføre det jeg kaller for ‘pseudo-krypto’.

Den massive ignoransen og idiotien blant folk gjør det dessverre veldig mulig for sentralmakten og myndighetene å enkelt konstruere flere, og til tider, ganske forskrudde virkelighetsforestillinger for folk flest, og på bakgrunn av dette formane hvordan deres fremtid skal se ut. Dette er hva blant annet «World Economic Forum», «Bilderberg», «Trilateral commision», «WHO», «WTO», «FN» og så videre befatter seg med i det daglige. Å fortelle oss hva som skal skje. Det finnes ikke noe demokrati, sånn sett.

Fremtiden ligger altså heller ikke «i hendene» på folk flest, men hos de som kontrollerer dem. Den beste måten å kontrollere fremtiden på er å finne den opp selv, og bla. appellere til tvetydigheter som «sikkerhet», føre var-beredskap, «konkurranse» fremfor farlig frihet. Alt som passer anledningen:

«Systemet» kan sådan bestemme hva folk skal forstå som «rett», «galt» og til og med hva som er beleilig når det kommer til påprakkingen av et nytt pengeparadigme.

De private initiativene bak faktiske og fungerende kryptovalutaer og pengesystemer er et forsøk på å frigjøre folk flest fra disse myndighetenes misbruk og deres utvidelse av makten, som oftest skjer på bakgrunn av blant annet kreerte kriser og konflikter som de på mange måter selv kan sies å ha lagt opp til og ellers fyrer opp under.

Kryptovalutaer er digitale penger som fungerer og formidles på det man kaller «desentraliserte» nettverk. Desentraliserte nettverk betyr at ingen har eksplisitt sentralmakt og rådighet over nettverket, men at brukerne, kollektivt, kontinuerlig samtykker via ulike konsensusmekanismer som opprettholder orden, og sånn sett den systemiske «tilliten» vedrørende dets funksjon. Blant annet bokføringen, som også er offentlig. Begrepet «distributed ledger» refererer til nettopp dette, at transparensen med tanke på det teknisk funksjonelle er etterrettelig og sånn sett sikkert.

Men «digitale penger» er heller langt fra noen god beskrivelse, da penger i dag for det meste uansett er digitale og elektronisk formidlet fremfor mer fysiske kontanter. Videre og mer konkret, disse desentraliserte kryptosystemene med div. «blokkjedeteknologi» som i dag opereres kollektivt av brukerne, er altså uten noen effektiv sentralmakt, men essensielt basert på åpen kode som muliggjør bruker-til-bruker-basert handel, og det uten typiske tredjeparter. I flere kurante tilfeller, trenger man heller ikke internett for å gjennomføre elektronisk handelen mellom brukere. Man kan også lagre kryptovaluta utenfor internett, noe som jeg anbefaler med tanke på investering og spekulasjon i krypto generelt.

Det teknologiske ‘kryptouniverset’ befatter seg allerede med både penger som betalingsmiddel. kontrakter, sparing, «FIAT-hedging», obligasjoner, applikasjoner (dApps), diverse pris-spekulerende instrumenter, «stablecoins» (valuta knyttet til fungible- og ikke-fungible aktiva («NFTs»), mikrotransaksjoner, logistikksporing, organisatoriske stemmesystemer som er transparente og upartiske (DAOs) og mer. Trusselen fra kryptoteknologi er omfattende, til og med med tanke på «demokratiet». Systemet produserer rasjonaliseringer på løpende bånd, blant skriv om at sikrere stemmegivning via blokkjedeteknologi ikke vil sikre «demokratiet», og annet lignende nonsens. Desperasjonen er distinkt.

Disse desentraliserte systemene bør igrunn betraktes som et eget elektronisk ‘økounivers’, med sine egne endogene valutaer som foruten konvensjonell pengebruk, blant annet også er nødvendig for å incentivere brukerne til å delta i systemet.

Det er vanligvis tre måter per nå å skaffe seg denne valutaen. Man kan kjøp/veksle den i nåværende markedspris bytte mot sin FIAT-valuta, som f.eks dollar og ellers gjøre hva man vil med den. Dette innebærer sådan en investering i disse systemene samt en de-investering fra FIAT-systemet. Man bør unngå alle typer kryptobørser a la «FTX» etc, og heller holde på sine fysiske krypto selv, enten digitale eller fysiske kryptolommebøker utenom disse børsene. De som handlet bitcoin for 30 cent og klarte å holde opp til sin foreløpige topp på rundt 60.000 dollar, opplevde den største avkastningen i verdenshistorien, dog det var ikke mange.

En annen måte å tjene til seg kryptovaluta er ved å på ulike måter funksjonere som en uavhengig operatør i det kollektive systemet, noe som gjerne er dyrere, men mulig for de fleste. Eksempelvis i Bitcoins blokkjede: å utvinne samt komputelt vedlikeholde nettverkenes «proof of work»-system.

Den tredje måten er såkalt «staking», og inngår i den type blokkjedeteknologi som går ut på såkalt «proof of stake». «Proof of stake» kan enkelt forklares som at man som bruker, med sine kryptomidler, «sikrer» og garanterer for stabilitet og orden på nettverket ved å «låse» sine kryptopenger (tokens) inn i nettverket. Slik utgjør dine unike midler en funksjonell krypto-referanse for andre brukere i nettverket å navigere etter. For denne midlertidige ofringen tjener man litt penger, altså en slags rente på bakgrunn av transaksjonskostnadene andre brukere betaler for å anvende infrastrukturen i nettverket. Disse kostnadene kan forstås som en type gebyr. Jo flere tjenester, muligheter og brukere av nettverket, jo flere måter for inntjening og forøkelse av valutaen finner sted. Alt foregår under en felles kode og overenskomst, med høy integrasjon og en økende grad av tjenester.

Pengesystemenes vesenforskjell

FIAT-systemet og pengene dine er basert på gjeld. Hva betyr det? Det betyr at selve pengekreasjonen skjer på bakgrunn av kreditt. Hva betyr det? Kreditt er utlån av «penger», som oftest med pseudo-pant i et forestilt fremtidig arbeid.

Kryptopenger er det motsatte, altså penger utstedt eller vunnet (ut) på bakgrunn av et arbeid man ulike måter kan sies å ha utført.

Kryptopenger er således også foruten behovet for såkalt tillitbasert forhandling, men er en type monetarisme som går ut på intersubjektiv formidling og forståelse av fundamental og felles verdi med en upartisk definisjonsmakt, altså en kode som ikke diskriminerer på kryss og tvers av brukerne. Sånn sett er det et veldig rettferdig system sammenlignet med en sentralmyndighets mange potensielle skavanker og vilkårligheter, store tillitsfullhet:

Hva «penger» er og hvordan det fungerer best, bør være et spørsmål om teknologi—ikke skjør- og tvetydigheter som «tillit» mellom potensielt ukritiske idioter på den ene side, og hva som er korrupte kjeltringer og kynikere på den andre. Dette er blant annet hvorfor gull har vært foretrukket som penger. Fordi det ikke kunne forfalskes, altså, gulls konstitusjon er teknologisk sett såkalt uforanderlig, men likevel delelig og av en viss knapphet samt praktisk nytte her og der. Det samme kan sies om desentralisert krypto: Det er vanskelig å forfalske og manipulere, men enkel å distribuere og dele. Dette er den fordelaktige likheten mellom eksempelvis gull og krypto i et nøtteskall.

Dog kryptovalutaer har i dagens marked flere avgjørende teknologiske fortrinn som ikke bare gjør de svært egnet som potensielle penger på kryss og tvers av andre, integrerte økosystemer, men også som blant annet som teknologiske plattformer for handel og sikker kommunikasjon. Papirpenger basert på gjeld er noe annet, med andre konsekvenser. De mange mulighetene for både korrupsjon og forfatnings-finansielt misbruk er enorme sammenlignet med hva som hadde vært mulig med teknisk-autentisk kryptovaluta som hovedsubstrat i økonomien.

Pengestellet i Norge er de facto «privatisert». Dette i form av flere private banker og mindre sparebanker. De private bankene i Norge står for kredittkreasjonen og derav «pengetrykkingen». Dette i form av lån som innvilges og ekstingveres etter de er betalt tilbake med renteprofitt. Norges Bank, den norske sentralbanken, er ikke hovedutsteder av diverse typer «penger» i Norge. Kun myntretten til fysiske kontanter, som det blir mindre og mindre av.

Nitti-åtte prosent av pengene i Norge består i form av diverse bankinnskudd i private banker. Norges Banks hovedoppgave er likviditetsstyring, hovedsakelig via fastsettelse av styringsrenten samt det å fungere som et mellomledd, for og imellom forskjellige private banker mtp. tilføring av såkalte «pengereserver». Sentralbankens pengereserver er til for å supplere privatmarkedet, og som oftest på vegne av Statens store overføringer, frem og tilbake i sine affærer. Norges Bank er som sagt utsteder av fysisk valuta, kronen, men altså ikke den primære utsteder av elektroniske kroner. Dette skjer privat, med FIAT-kreasjon basert på reserver og innskudd. Styringen av disse reservemidlene og utstedelsen av dem reguleres per forskrift og lov.

«CBDC»: «Digitale sentralbankpenger» vil forandre dette. Målet med digitale sentralbankpenger, er enkelt sagt det å gjennomsyre hele banksystemet med èn digitalt utstedt valuta. Konsekvensen er kynisk og kritisk forstått umiddelbart større kategorisk kontroll for myndighetene, som den største «kunden» i Norges Bank, og for det globale sentralbanksystemet, som Norges Bank forøvrig er underlagt. Det tidligere «desentraliserte og private banksystemet vil således bli de jure sentralisert og potensielt enda by på enda mer makroøkonomisk makt og mikroøkonomisk, systematisk kontroll. Dette angivelig for å kontrollere finansielle «kriser», selvsagt. Dette inkluderer å konfiskere sparepengene til folk via såkalte «bail in»-lovgivning, noe Norge, «verdens rikeste land» også allerede har innført, selvsagt.

Hva som menes med «digitale penger» må ikke forveksles med elektroniske penger, som man har i dag. Målet for «digital sentralbankvaluta» er at den skal kunne konfigureres og programmeres for å kontrollere markedene og dets deltakere. Her er mulighetene for inngående kontroll nærmest uten grenser.

I Kina er det allerede eksperimentert blant annet med penger med utløpsdato. Dette for å stimulere økonomien i takt med sentralmaktens ønsker. I og med at penger er teknologi, er dette å anse som et kappløp om kontroll og monopol. I Nigeria, Afrikas største økonomi, er «digitale sentralbankpenger allerede rullet ut» til folket, men har på de fleste måter vist seg å være en fullstendig fiasko.

Alt tyder på at sentralbankene er nemlig i ferd med å miste dette grepet og monopolkontroll nå som forskjellige kryptovaluta og forskjellige desentraliserte plattformer har skutt fart, og pengemakten ser nok på kryptobevegelsen som en eksistensiell trussel.

Relevant: Skittent spill om det «nye gullet»: «Kryptokonger» likvideres. Sentralbankmafiaen pusher pseudokryptovaluta

Et annet fundamentalt problem for pengemakten, er at allmennheten, i prinsippet, står fritt til å akseptere hva som helst av betaling og penger seg imellom. Kryptovaluta som Bitcoin aksepteres allerede av flere aktører, inkludert nasjonalstater, og som skatteinnbetalinger. Kan ikke sentralmaktene og sentralbankene møte folkets pengeteknologiske behov, så risikerer de å nettopp miste sin pengemakt, og det kan skje relativt raskt i og med at «pengene» vestlige sentralbanker er basert på er FIAT-penger; papirpenger med gjeld og høy og stabil generasjons-inflasjon, hvis verdi først og fremst er knyttet til en blanding mellom tillit og tvang.

Men det mest fundamentale problemet med de hypotetiske, «digitale sentralbankpengene» (CBDC’er) som en genuin konkurrent til reell kryptovaluta, er at det faktum at denne «digitale sentralbankvalutaen» ikke er «desentralisert» i det hele tatt, men snarere det stikk motsatte.

Hele konseptet kryptopenger og forskjellige valuta derav, består først og fremst i det å bekjempe at penger kan skapes ut fra ‘ingenting’, og det på bakgrunn av gjeldsfordringer og selv-induserte effekter av prisvekst fremfor effektivt arbeid. Å kutte diverse mellomledd og tredjeparter, kan sies å være det andre hovedhensynet bak kryptopenger. Privatrett, autonomi, effektivitet, eiendomsrett og anonymitet følger så subsidiert osv.

Digitale sentralbankpenger er som sagt det stikk motsatte av «kryptopenger», med helt andre «hensyn», «herrer» og funksjonalitet. Det er et verktøy for konsolidering av makt og kontroll. Dette er klart uttrykt fra sentralbankmyndighetene selv, inkludert BIS, som nå har satt i gang flere initiativ for å få på plass «CBDC» i diverse økonomier verden rundt.

Relevant: Sentralbanksystemet med latterlig mobilisering mot «farlige» kryptopenger

Det er altså ikke snakk om å bare finne opp noen ny de facto «reservevaluta» à la den amerikanske petrodollaren, som skal fortsette så lenge den kan, men å konsolidere den teknologiske bruken, og selve innovasjonen av penger generelt, for så å utøve denne finansielle stormakten via et digitalt betalingsmiddel som kan programmeres for å kontrollere, og dessuten overvåke all frihet og pengebruk for folk flest. Det er altså ikke snakk om småsaker og uvesentligheter. Intelligente folk ser dette, og engasjementet er tilsvarende. Vanlige og uinteresserte folk gir mer eller mindre faen, og er mer opptatt med å skrike: «pyramidespill!».

Og for å oppmuntre folk flest at dette er en god og «smart» sak, og for å overbevise idiotiske politikere om at «digitale sentralbankvaluta» er veien å gå, tar «systemet» i bruk masse selvmotsigende og til tider helt absurd «argumentasjon». Også mange nyttige idioter settes så til å utferdige både teknisk arkitektur og omfattende lovverk, på falske premisser av beleilighet og «godhet», for å pløye vei for en ny type totalitær konstruksjon og samfunnsstruktur.

«Hensynene» presenteres som «mer effektiv makro-økonomiske overvåkning» og «mer kunderettet fokus»—for det aller meste retoriske rasjonaliseringer og klamt snakk.

De allerede skrantende sentralmaktene og dets nyttige idiot-institusjoner satser også enda mer på allmennhetens såkalte «tillit». Denne tilliten skal høstes ved å foregi at man gjør alt dette for å komme kundene i møte på en «fremtidsrettet» måte. Realiteten er snarere den at sentralmakten imiterer å ta etter den teknologiske nyvinningen desentraliserende kryptovalutaprosjekter har påbegynt og utvikler mer og mer, mens deres egne pengeprosjekter vil være mer sentralisert enn noen gang. Man bruker teknologien mot sin opprinnelige hensikt for å tjene den voksende sentralmaktens ambisjoner og kontroll. Selvfølgelig kan ikke selveste sentralmakten la denne sjansen til å kuppe denne muligheten gå fra seg, men vil de lykkes?

Nei, de skal nok ikke lykkes, med mindre folk flest bare lar det skje, noe som dessverre er mest sannsynlig per nå. Men hadde man virkelig hatt en slik opplyst befolkning «informasjonssamfunnet» verdig, ville nok ikke slike tyranniske forsøk la seg implementere. Enkelt og prinsipielt nok fordi mulighetene, med tanke på blant annet uavhengighet ift. systemet forøvrig, alltid vil være større utenfor ‘murene’ av den digitale sentralbankstrukturen enn det potensielle misbruket som blir mulig inne i systemet med kryptoteknologien i gale hender.

Kryptovaluta og menneskelig «frihet»

Den menneskelige fornuft foretrekker frihet, og kapitalen beveger seg raskere og lettere uten reguleringer. Hensyn til privatlivet og autonomi veier også tungt for de fleste dersom de hadde fått valget. «Systemet» argumenterer blant annet med at kryptovaluta muliggjør terrorisme, men at deres versjon, uten eksempel, vil fungere mot terrorisme. «Terrorist-spøkelse» og appell til «sikkerhet» brukes for alt det er verdt i kampen for frihet fra systemet. Ingenting nytt.

En fremtid med mer«frihet» er ikke en verdensføydalistisk sentralbankstruktur som muliggjør praktisk politisk totalitarisme og statisme, men nøytralitet og naturlige markeder på bakgrunn av en kollektiv kode, det være «åpen kode», deriblant i form av krypto-teknologi og penger. «Sanksjonene» som de skrekkelige myndighetene i Canada benyttet seg av i forbindelse med «Trucker»-opprøret, er et enkelt eksempel på hvordan man ønsker bruke denne pengemakten. Kinas sosialkreditt-system er et annet eksempel. Flere kryptovalutaer er nå kriminalisert i Kina.

Triksingen i finanssystem er for lengst ute av all fornuftig kontroll. Børsene brukes ikke lenger til det de var ment for, å primært samle kapital til prosjekter og selskaper, men først og fremst for å spekulere i forskjellige derivatspill og instrumenter tilnærmet et slags kasino. Slik spekulasjon er ikke spesielt produktivt, og er på ingen måte ikke nødvendig for en sterk økonomi, selv om økonomene og finansakrobatene selvsagt insisterer på det motsatte.

Alt tatt i betraktning, så tjener egentlig kun de som allerede kan effektivt flytte mest kapital, frem og tilbake, for å styre markedet dit de vil for mest personlig profitt. Det finansielle systemets likviditet er i hovedsak også gjeldsbasert, hvor ‘Finansfasciststaten’ dessuten skyter inn folks skatte- og sparepenger for å redde sine korrupte kumpaner fra eventuelle konkurser, som også disse «finansinstitusjonene» selv er skyld i. Det på bakgrunn av vanvittig spekulasjon, svindel og kynisk kreativitet som spiller opp til «finansbobler», og deretter mer trykking av FIAT når feilinvesteringene omsider kollapser markedet slik at det sykliske sirkuset kan begynne på nytt igjen til en lavere pris. Og sånn går det rundt og rundt.

Problemene med kryptovalutaer per nå, er først og fremst at det er mange spekulanter og svindel som suger opp mye dum kapital. Den første store kruptovalutaen, Bitcoin, og dens blokkjede, har gått fra å opprinnelig være ment som et bruker-til-bruker betalingssystem, til å nå være et spekulativt finansobjekt som børsen og pengemakten så og si har kapret og gjort til et spekulasjonsobjekt.

Bitcoins kryptokode har også flere svakheter, deriblant mtp. skalering, flere såkalte «inflasjonsfeil» som har gjort det mulig å utvinne ‘gratis’ bitcoins, og protokollen er ellers relativt gammel og rotete. Men kjerneideen, som for lengst er videreutviklet i mange produktive retninger, og i form av andre kryptoprosjekter, er konseptuelt enormt viktig med potensiell enorm anvendelse i samfunnet ellers, inkludert hvordan pengene styrer alt av politikere og den politiske galskapen, og på hvilken måte dette faktisk er økonomisk mulig.