Malthusiansk mani i «klimavitenskapens» metan-mystifiseringer og kufis-fanatisme

Det finnes ingenting som med faktisk mekanistisk betingelse kan forstås som «fanging av varme» i atmosfæren, evt. molekylær «absorpsjon» når det gjelder såkalte «klimautslipp», eller altså, «drivhusgasser» og drivhuseffektteorien generelt. Argumentet kan like gjerne formuleres mer folkelig forståelig som at sporgasser typ CO₂ og CH₄ er for jordens klima hva en brøkdel av et promillepoeng innbefatter i en regnskapsrevisjon på vegne av en forlatt svensk spikkerbu, altså ubetydelig og fullstendig overskygget av atmosfærens fundamentale trykksystemer. At helt molekylære egenskaper, og på teoretisk basis av radiative overføringslikninger, og på en eller annen måte i det store og hle fremstiller og effektivt «fanger» varme mer enn noe annet medium i atmosfæren, strider mot så mye, inkludert hva som er relevant av termodynamiske likevekstprinsipper. Det strider også mot kontra-indikative stråling-budsjetterte fremstillinger fra «klimavitenskapens» egne forkjempere, som i sin fanatisme og korrupsjon utelater alle andre faktorer, helt uten de store protestene fra en fingert 97% «konsensus» når det først skal dreie seg om «klimagasser» som den største kilde til jordens klimaendringer.

Ekstrapoleringer og parallellføringer av eksperimentell in vitro pseudo-absorpsjon målt i laboratorium over til atmosfæriske systemer, er kategorisk uvitenskapelige, og utelater ellers det aller viktigste faktum, nemlig at enhver molekylær absorpsjon også omsettes relativt umiddelbart i form av proporsjonal fler-spektret svartkroppstråling nødvendigvis uten tilsvarende signatur- eller spektralstråling som kan påvises av «klimavitenskapens» selektive satellitt-observasjoner. -Satellitter som selv vil slite med å fremstille noe særlig annet enn hypotesebekreftende «rådata», noe selv bloggere på forskning.no har funnet frem til.

Alt dette medfører videre sett en vanskelig vitenskapelig tilnærming, med tilsvarende likt og fordummende symptomfokus som mye annen pseudo-, kvantitativ- og annen slags kvasivitenskap, inkludert hersens statistikk. De såkalte modellene klimavitenskapen utelukkende baserer seg på, er intet mer enn intrikate datasimuleringer for å støtte allerede konstruerte narrativer, og like vitenskapelige som en dårlig oppsatt Excel-tabell med feil formel i bunnen.

Litt sådan angående spektrum, og delvis ulikt det som tidligere er behandlet under klima her: I det mangfoldige «spektrumet» av diverse «drivhusgasser», så er selve tilgangene på den kalde SB-initierte signaturstrålingen, som potensielt sies å kunne «absorbere» varme, såpass molekylært marginal (CO₂: 1.4, 2.7, 4.3,15 μm) og inntreffer distanserelativt umiddelbart, og med et mye videre hensyn til helt andre mekanismer som utgjør vårt værsystem. Den fysiske implikasjonen slik er at tilføring av mer «klimautslipp» i atmosfæren heller ikke innebærer en økende absorpsjon av varmestråling, fordi (sekundær)strålingen blant annet omdannes etter såkalt molekylær «absorpsjon». Realiteten er at uansett hvor mange «klimautslipp» man pumper inn i atmosfæren, blir deres kumulative attenuering omdannet så raskt at påstanden om deres store oppvarmingseffekt kan knapt kalles annet enn «science fiction». Det man i effekt oppnår ved mer godt&blandede «drivhusgasser», er å redusere den potensielle distansen for evt. mer mulig og potensiell ikke-mettet molekylær absorpsjon, noe som uansett ikke øker varmestrålingen, og ergo, ikke noe som øker selve temperaturen nevneverdig eller i alle fall kan defineres som å stå bak klimaendringer, da dette til og med fremgår av enkel naturlogikk samt assosiativ proxy-data, selv om den korrupte «Klimavitnskapen’» mener at det hele foregår stikk motsatt.

På samme følgeriktighet av naturvitskapelig logikk, finnes det heller ingen vesentlig definerbare klimatiske «vippepunkter» mtp. mekanismer og molekylær-dynamisk betingelse av noen makroklimatisk styring. Selv om IPCC ofte trekker frem potensielle «vippepunkter» som Amazonas-regnskogens mulige kollaps eller frigjøring av store mengder metan fra permafrost i Arktis, er disse spekulative snarere enn empirisk validerte. For Amazonas hevdes det at en viss grad av avskoging kan føre til at regnskogen passerer en terskel hvor selvfornyelsen svikter, og økosystemet transformeres til savanne. På samme måte hevdes det at oppvarming av permafrost vil frigjøre enorme mengder metan, og dermed akselerere oppvarmingen i enda en selvforsterkende spiral.

Disse såkalte «vippepunktene» er oppkonstruerte alarmistiske krise-fabrikasjoner, delvs skapt for å manipulere en naiv og intetanende befolkning enda mer i en ekstrem retning. «Bevisene» er like luftige som narrativet selv: et intellektuelt korthus bygget på skremselspropaganda og gjennomkorrupt politikk. Videre ignorerer disse narrativene viktige faktorer som tidsskala og kompleksiteten i naturlige tilpasningsmekanismer, noe som svekker deres totale troverdighet i en systematisk analyse. Jordens klima hverken styres eller betinges av det man skriker opp om av «klimagasser», fordi «klimagasser» per sine marginal-effekter, i ytterste konsekvens mulig, er totalt impotente i den større helheten og per systemets konvensjonelle klima-forskyvninger.

Det er mye større, faktisk makroskopiske faktorer som styrer, og har definert jordens klima gjennom milliarder av år.

Relatert: Istider, nøkkelen til en faktisk forkastelse av den idiotifiserte og karboninitierte, «klimavitenskapelige» korrupsjonen og dens anti-skeptisisme

Av samme tekniske grunn er «klimautslipp» naturlig nok heller ingen årsak eller særlig faglig forsonlig med ubevisst dumme lek-vitenskapelige; klimapopulistpåstander rundt det at f.eks. 3.7 W/m² varmestråling «fanges» opp av diverse netto «klimautslipp». At dette skal angivelig resultere i en slags «vitenskapelig» (rasjonalisert) formulert konstant mtp. karbondioksid, og hvor man vil oppleve èn grad celsius temperaturøkning hver gang man dobler CO₂, som det heter seg, er til og med stort sett bare mer anti-vitenskapelig viss-vass, til å ‘bare’ begynne. Bare selve begrepsbruken av watt, er egentlig i seg selv et lavmål, da watt rent teknisk er et mål på forholdsvis frekvensendring avhengig av tid, og ikke noe som akkurat svarer til økning av innholdet som det der later til per se. Altså, selv det «vitenskapelige» begreps-repertoaret og fremstillingene som forsøker å vitenskapelig overbevise og operasjonalisere «klimaendringer» forårsaket av klimautslipp, har ikke noen særlig rot i hverken realiteten eller det definisjonsriktige. Det er for det meste et skikkelig oppkok av falsk vitenskap og ganske dum virkelighetsforståelse med svært mange kontramomenter og feilslutninger.

Fanatiske forestillinger mot fakta

Men selv om den logikken «klimavitenskapen» forsøker seg med er såpass selv-defaitistisk og dum som den kan kritiseres for, så er fremdeles de fleste av folk som formidles dette enda dummere, inkludert politikere, som i dag utelukkende ignorerer og faktisk lever av å absurdgjøre grunnleggende definisjoner og prinsipper.

I de dogmatiske forestillingene som preger dagens «klimavitenskap» opererer man med en nærmest kjettersk tilnærming til «klimautslipps» reelle virkninger i atmosfæren. Metan(!) løftes frem som enda et argument for å konsolidere jordbruket og ytterst menings- og prinsippløst snikforpeste melken vår med metanhemmende tilsetninger slik at flere flytter seg over på Soylent green-diett av bare bønner, brød og noe latterlige gressgreier, noe det bare blir fis av. Genial logikk. Dette etter at energisektoren gjøres «grønn», kontrollert, ineffektiv og etter hvert mangelfull.

Relevant: Fundamentale feilforestillinger innenfor den «grønne» vindmølleidiotien

Som med mange andre mytiske konstruksjoner i fordummende klimadiskursen, imploderer mytene om metan som et såkalt «klimautslipp» rimelig raskt hvis de først utsettes for noe faktisk vitenskapelig og kritisk natur-logisk gransking. Før vi går inn på detaljer, bør det igjen gjentas en veldig grunnleggende sannhet, i tillegg til alt det andre som teknisk hefter «klimavitskapen» under ett: Selve konseptet angående «fanging» av varme til og med «absorpsjon» når det gjelder såkalte «drivhusgasser» er, i sin enkleste form, en massiv fysikkstridig ‘misforståelse’ ment å forlede.

Enhver molekylær absorpsjon omsettes umiddelbart i form av sekundær stråling—en prosess som nettopp hindrer akkumulasjon av varme utover det som allerede er i og på vei mot termodynamisk likevekt. Det finnes ingen mekanisme som tillater akkumulering av denne varmen på den måten som forfekter at «klimautslippene» kan styre makroklimatiske forhold. Ei finnes det noe velformulert utrykk per mekanisme som illustrerer rasjonaliseringer som «3.7 W/m² fanges» ovenfor. Likevel fortsetter narrativet—en pseudo-vitenskapelig myte som hviler på konvensjonelle laboratorieeksperimenter for flere hundre år siden, en drivhuseffekt-teori som aldri har blitt, eller forsåvidt kan bli vitenskapelig testet, og tilnærmet løsrevet fra alle atmosfæriske og andre natur-logiske realiteter.

Men med tanke på metan hevdes det at denne gassen er mellom 20 og hele 120 ganger mer ‘klimapotent’ enn hva man mener er tilfelle for CO₂. Påstanden om metanens «potens» er et komisk avkom av laboratoriefantasier—et produkt av vitenskapelig reduksjonisme, som sådan glatt og beleilig ignorerer atmosfærens komplekse dynamikk. Hvorfor dette er logisk følgelig og riktig har jeg blant annet nevnt her.

Påstanden om at metan er 20–120x mer potent enn CO₂ hviler også mye på modeller som ellers grovt overser metningseffekter, skuldermolekylenes lave tetthet, og gassens kortere oppholdstid i atmosfæren. Metanens totale absorpsjonsspektrum overlapper betydelig med vanndamp, som allerede er den mest dominerende «klimautslippet». Dette ‘sammentreffet’ reduserer uansett metanens uavhengige innvirkning, da vanndampen absorberer mye av strålingen i disse båndene før metanet evt. kan ha noen effekt, og fordi vanndamp brukes som en aktiv stedsfortreder mtp. dataimputering i disse modellene. Alle disse mindre faktorene bidrar ofte til at metanens mindre faktiske klimaeffekt blir sterkt overdrevet. Men dette, i sin riktige helhet, er likevel en del av et mer kategorisk klassisk tilfelle av feilaktig ekstrapolering, da laboratorieforsøk aldri kan, eller burde kunne brukes for å ‘regelrett’ gjenspeile den enorme kompleksiteten innad atmosfæriske systemer. Enda litt mer korrekt: Metan absorberer riktignok stråling også over kortere avstander enn CO₂. For eksempel skjer metanens toppabsorpsjon innen også 10 til 170 meter, mens CO₂ absorberer all tilgjengelig stråling mer bredt spektralt innen de førstee 10 meterne, noe diverse metningsanalyser har demonstrert, men som klima-kvasivitenskapen dementerer helt fordi en innrømmelse av dette poenget ville innebære en teknisk kollaps for klimavitenskapens alarmisme og aktivisme.

Relevant: Ny studie, flere vitenskapeligheter angående klimavitenskapen og mer om molekylær metning av CO2

For å faktisk forstå metanens komparative impotens satt opp mot f.eks karbondioksid, kan vi enkelt analysere molekylenes distribusjon og avstand. I atmosfæren er metan konsentrert til ca 2 ppm, mens CO₂ er anslått til 420 ppm. Dette innebærer først ganske åpenbart at molekylavstanden for metan er betydelig større enn for CO₂. Med en radius på 200 pikometer, er avstanden mellom metanmolekyler, for ordens skyld i snitt cirka 100 mikrometer (µm). Til sammenligning er avstanden mellom CO₂-molekyler bare 500 nanometer (1000 nm = 1 µm). Tallene i seg selv illustrerer forhåpentligvis noe vedørende hvordan metanens evne til å «fange» og videre lede varme er fundamentalt begrenset.

Videre, når vi beveger oss inn på de molekylære skulderregionene—dvs. de marginale absorpsjonsbåndene på ytterkantene av absorpsjons-spekturmet på molekylene—her i en èndimensjonal fremfor kvadratisk fremstilling (fordi denne fremstillingen har som hensikt å være av et komparativt format)—blir disse forskjellen mellom karbondioksid og metan enda tydeligere. Når vi sånn sett ser på CO₂, hvor skuldermolekylene utgjør bare 0.05-0.08 % av den totale molekylære ‘tettheten’ ift. kjernen, er selve molekylavstanden mellom dem cirka 0.80 millimeter i snitt.

For metan, med en estimert skulderfraksjon på cirka 0.0058 og ved en beregnet 20x «drivhuspotens» enn CO₂, er denne avstanden hele 26 millimeter med en konsentrasjon på cirka 1.8ppm. Den relativt enorme forskjellen mellom potensielt absorpsjons-nyttige skulderfraksjoner viser hvorfor metanens klimateoretiske bidrag til oppvarming per nåværende nivå er marginal sammenlignet med CO₂, til tross for metanens høyere absorpsjonskapasitet per molekyl.

Men på et mer sammensatt studie per perspektiv—selv ikke ved en lik økning av CO₂ og CH₄ , så vel som opprinnelig konsentrasjon, vil denne diskrepansen per distanse i seg selv være betydelig nok til at CH₄ , på noen måte, kan være noen mer molekylært «varmeøkende», selv i særlig tråd med hva som angivelig er de rådende klimavitenskapelige fremstillingene.

Beregning, snittavstand CO₂- og CH₄-molekyler

Variabler/konstanter: \( L(lufttrykk) = 101325 \, \text{La} \), \( T(temperatur) = 15^\circ \text{C~}288 \, \text{K} \), \( R(gasslov) = 8.314 \, \text{J/(mol·K)} \), \( N_A = 6.022 \times 10^{23} \, \text{(Avogadro) molekyler/mol} \)
Blandingsfaktorer: \( X_{\text{CO₂}} = 420 \, \text{ppm} = 4.2 \times 10^{-4} \), \( X_{\text{CH₄}} = 1.9 \, \text{ppm} = 1.9 \times 10^{-6} \)
Molekyltett.: \( n = \frac{L}{RT} \cdot X \)

Utregning:: \( n_{\text{CO₂}} = \frac{101325}{8.314 \cdot 288} \cdot 4.2 \times 10^{-4} \approx 7.3 \times 10^{21} \, \text{molekyler/m}^3 \), \( n_{\text{CH₄}} = \frac{101325}{8.314 \cdot 288} \cdot 1.9 \times 10^{-6} \approx 3.3 \times 10^{19} \, \text{molekyler/m}^3 \)

Formel, avstand: \( d = \left( \frac{1}{n} \right)^{1/3} \)
\( d_{\text{CO₂}} = \left( \frac{1}{7.3 \times 10^{21}} \right)^{1/3} \approx 0.80 \ \text{mm} \) | \( d_{\text{CH₄}} = \left( \frac{1}{3.3 \times 10^{19}} \right)^{1/3} \approx 26.3 \ \text{mm} \)

estimat: \( \text{CO₂} \approx 0.80 \, \text{mm} \). \( \text{CH₄} \approx 26.3 \ \text{mm} \).

For å konkretisere og peile oss noe mer inn på en denne svært sentrale svakheten i narrativet som støtter opp under metan som en potent «klimautslipp», og det i likhet med karbondioksid, så må vi tilbake til den totale neglekten av relative metningseffekter ved f.eks. ulike konsentrasjoner og atmosfæriske nivå.

Når drivhusgasskonsentrasjoner av «klimautslippene» øker, og evt. dobles—så halveres absorpsjonsavstanden, altså avstanden mellom den kalde’ varmestrålingen fra jordens overflater. For CO₂ innebærer dette en teoretisk relevant reduksjon fra om lag 19 km til en halvering ved dobling av konsentrasjonen. Problemet med tanke på såkalt menneskeskapt oppvarming og våre «klimautslipp» derav, er at denne doblingen og reduksjonen av distanse har ingen reell kvantitativ innvirkning på selve varmestrålingen, som må sendes ut til å begynne med. «Doblingen» reduserer bare selve distansen for strålingen, mens temperaturen determiner graden av varmeutstrålingen.

For de uten faglig forståelse kan dette virke veldig kontraintuitivt, men faktumet er likevel enkelt å se om man først forstår det at doblingen av «klimautslipp» ikke forårsaker mer varmestråling, og at den molekylære metningsgraden som allerede eksisterer og effektuerer minimalt av temperatur på bakgrunn av stråling, er allerede «absorbert», slik at mer «klimautslipp» har ingen særlig varmestråling igjen til å la seg «fange» av. Men mange såkalte «forskere» vil kanskje til og med finne på å komme i skade for å analogisk banalisere og påstå at det selve distansen som til syvende og sist fører til, og sådan determinerer temperatur, som en slags rasjonalisering, Men det er så klart alt for enkelt sagt og svært søkt. En kortere stråledistanse har spesifikt lite med økende temperatur å gjøre i kontekst av klima, og særlig når metningen er og blir et faktum.

For metan, som allerede har færre molekyler sine spektrumdefinerte ‘skulderregioner’, blir denne påståtte pseudo-resonanseeffekten i såfall enda mer ubetydelig, da den både har tilnærmet lik distansemessig absorpsjons-spektrum. Den generelle implikasjonen som også kan fremheves med hell her, er tydelig og enkelt nok det at jo sterkere visse «klimautslipp» «absorberer» varmestråling, jo raskere og mer mettet er den.

Tidligere fremforskede påstander tilknyttet IPCC om at skuldermolekylspektrumet totalt «absorberte» mye mer av den tidligere antatte, umettelige, men marginale strålingen, og dette angivelig langt over 10 meter og 100x så mye som man hadde beregnet før, altså før et menneskeskapt klima ble pop-vitenskap. Dette ble brukt gi legitimitet til videre angstspredning og vitenskapelig forvirring rundt CO₂ og metan inkludert. Men da dette argumentet ble møtt med en viss fornuftig fagkritikk, flyttet klimadogmatikerne forfektelsene sine til de høyere segmentene av atmosfæren der de kunne få være i fred med forskningen sin. Det hele nærmere bestemt 10 km høyere opp, hvor de så hevdet at lavere lufttrykk gjør at absorpsjonsbåndene ble mer avlang distinkt, og dermed teoretisk sterkere, samtidig som de såkalte «drivhuseffektene» derfor ble enda enklere å konstatere som sterkere enn noen gang før..slik holder de på.

Men denne forfektelsen imploderer fort da det knapt er noen varmestråling igjen å absorbere i disse høydene til å begynne med, samt at temperaturøkning på bakken som en følge, først må inntre med via en økt varmestråling ut og sådan tilbake; så krever det en tilsvarende temperaturøkning på cirka 22° celcius i nettopp dette øvrige atmosfærelaget mtp. bla. adekvat «tilbakestråling». Nærmest selsvagt, så er ingenting av dette faktisk påvist av Klimavitenskapen Inc. Forskerne klinger heller til en enorm kollegial konformitet, inngående fagkontroll og bokstavelig talt alt annet av utelukkende observasjoner av såkalt signaturstråling fra «klimautslippene», og det uten noen andre aspekter i noen som helst mente.

Som med mange andre elementer i ‘klimavitenskapens’ dogmatiske katekisme, er metanmyten en intellektuell-ideologisk konstruksjon som kollapser ved kritisk inspeksjon. Metans lavere konsentrasjon, større marginale intermolekyl-avstand og avtagende skuldermolekyleffekter, undergraver dens evne til å bidra til noen som helst styrt «global oppvarming». Sammenlignet med CO₂, som har en bredere spektral effekt, høyere tetthet og relativ molar masse, fremstår metan som lite mer enn et perifert fenomen, noe det er. Å påstå noe annet er vitenskapelig ubegrunnet og direkte villedende klimafanatisk propaganda.