Sosialdemokratiets syke «konservatisme» og kokette ‘konsensuspolarisme’

«Ideologi» er bare et annet begrep for hva som generelt er idiotisk anvendelig som abstrakt appell. Det såkalte moderne masse-demokratiets umiskjennelige hovedeffekt, er fremfor alt og alle dets uunngåelige bastardisering av fornuft og institusjonaliseringen av konsensus via primitiv konform ukritiskhet. Det politiske demokratiet er det konseptuelle fartøyet for den mest effektive spredningen av flest mulig simple politiske perverteringer som appellerer til nettopp fraværet av fornuft og følgelig abstrahering av funksjonell realisme. Dette til fordel for hva som i demokratiets grunnideologi er en innat økende konstant av ekspanderende ekvivoksjoner av komplekse sosiale virkeligheter, blant annet fremstilt som «mangfold»; en systemfaktor som også for «sikkerhets skyld» blir forestilt av kvasi-intellektuelle skrøner som en menneskelig skranke mot systemisk maktmisbruk, men som mer aktuelt fungerer folke-fragmentarisk, og sådan mer som en ideell opportun splitt-og-hersk-teknisk tilstand, Det hele, en mer meningsløs ‘ideologisk kamp’ nærmest kun tjener som et stort skuespill under en økende teknokratisk korporativistisk kontroll.

Alle spørsmål og valg handler essensielt om hva som er «rett og galt», evt. hva som er praktisk og realistisk funksjonelt, eller irrasjonelt og destruktivt. Det finnes ingen mellomting eller særlig produktiv motvekt eller fornuftig kompromiss til hva som er realiteten foruten hva som rår av beleiligheter for det politiske systemet i seg selv. Politikere og ideologer forstår dette «rett og galt» helt annerledes, nemlig de og «vi’et» kan vedta hva som skal være den beste realiteten for «oss», og i «demokratiet», at dette valget handler om å skape konsensus fremfor å kultivere fornuft.

Denne politiske tilstanden, og de ideologiske forestillingene som inngår og foregir at det kun eksisterer effekter uten nødvendigvis forklarlige årsaker som springer ut av fornuft, utgjør det mentalt fundamentale for alle former av tenkelig «korrupsjon».

Den ideologiske korrupsjonen er tilnærmet total i demokratiet fordi allmennappellen setter null grenser for hva som er start- og sluttpunkt for fortolkningen av såkalte Verdier fremfor standarder.

Bare betrakt konsensus i seg selv som et vesentlig del av problemet. Konsensus er den største potensielle ødeleggelsen av både enkeltmenneskets fornuft og valg. Konsensus er sådan hvordan sjarlataneriet enklest mulig utkonkurrerer all rasjonalitet. Likevel er kultivering av konsensus selveste start- og standardposisjonen i det såkalt samfunnet uten at folk i det hele tatt reagerer, evt. konstruerer et type system som i det hele tatt forsøker å motvirke de mange negative følgende av slikt.

Demokratisk «faktasjekking» er et enkelt nok eksempel å vise til her, og handler kun om å forestille en ofte falsk og korrumpert konsensus som en slags folkelig sannhet, altså derav også «fakta», vis-à-vis f.eks. hva man forsøker å forsmedelig formidle som et totalt ukritisk, såkalt «kunnskapsamfunn».

Ideolog er per sin egen definisjon og etymologi ribbet for all nødvendig sannhet og derav også realistisk politisk relevans. Dette hindrer derimot langt i fra ideologi til å være det mest rådende maktmiddelet som formidles Folk Flest i alle tider, inkludert religion, som også er ideologi.

«Ideologi», eller mer korrekt formulert som «idelogikk», er en idiosynkratisk konstruksjon av narrativ og premisser som ofte definitivt divergerer fra fornuft og som regel fundamental logisk følgelighet med hensikt å nærmest nå et «hellig» mål via korrupsjon.

Det mest fundamentalt knusende argumentet mot all slik fanatisk korrumperende ideologi fremfor fornuft burde sånn sett være ganske enkelt å formulere seg frem til, nemlig det at ingenting som ikke er logisk fundert, men som legitimerer en slik ødeleggelse per korrupsjon, heller ikke kan forstås som produktivt, og derfor såkalt som noen formgivende «rett». Om det motsatte skal forstås som riktig, vil det fremholdte aksiomet inneholde den absurde implikasjonen om at «rett» består i evnen til å ødelegge fremfor å skape.

Relatert: Det finnes kun èn «krise» i «Vesten», og det innvandringen og demografiendringene

I ideologens lille verden, som han ønsker skal være stor, er derfor ekvivoksjoner nødvendige normaler for å nettopp ‘normativisere’ det aller meste vedrørende korrupsjon og rasjonaliserte konsepter derav, inkludert mye som vedrører såkalte «rettigheter». Derav er også såkalte «universelle menneskerettigheter» et banalt, men godt nok bristende eksempel hvis mye dreier seg rundt i dagens politiske diskurs.

«Universelle rettigheter» som ideologisk konstruksjon er konseptuelt også meget, om ikke implisitt konneks til det masse-demokratiske styringskonseptet samt politisk representasjon. Disse ideologiske konstruksjonene danner et kompleks av korrumperte konsepter som naturlig nok genererer enda mer korrupsjon i seg selv. Man kan ikke bygge fornuft og orden på sand, og korrupsjon er vesentlig sett også definitivt både inkonsistent og inkonsekvent, og kun drevet av motiv og sentiment, hvilket som regel overføres overfladisk til politiske standarder av moral og «sannhet» som konstant må kontrolleres og «faktasjekkes».

Sosialdemokratiets fundamentale konseptsvikt

Den riktige måten å bestemme hva som nødvendigvis er rett og galt, er å fjerne flest mulige motsetninger, hvilket inkluderer vesentlige, konseptuelle kontradiksjoner. Dette er logikkens største siktemål som alt-overværende disiplin. Sosialdemokrati som system forutsetter noe «felles», hvilket indikerer en form for nærmere relativ tilknytning enn i forhold til noe annet. En konseptuelle ekspansjon av hva som konseptuelt her vedrører «sosialt», vil derfor «naturlig» nok utradere både hensikt og funksjon. Dette er vi vitne til skje i sanntid den dag i dag mtp. institusjonaliseringen av masse-«innvandring», det være demografisk masse-erstatning; FNs «Replacement migration», og effektivt utraderingen av nasjonen Norge, fordi et land er ikke et geografisk område, men folket i dette området. Dette ekstraordinært enkle resonnementet er imidlertid meget vanskelig for demokrati-ideologiske indoktrinerte, såvel som de statssubsidierte, system-intellektuelle, å i det hele tatt erkjenne.

Et annet veldig og mer inngående vesentlig problem vedrørende «demokratiet» som styrekonsept, er at det håpløst nok forsøker å effektuere en syntetisk sammensetning av forskjellige folk, og derav elimineringen av konkrete fiendebilder, dette som regel og demokratisk doktrine via partipolitiske reduksjoner, som i stedet for et faktisk rettmessig fiendskap erstatter det hele med «representasjon» som en «rett» som på død og liv må «tolereres».

Relevant: Hvorfor de norske, «sosialdemokratiske» problemene bare vokser

Man har altså klart å folkelig forestille hva som i realiteten er faktiske anti-liberale, politisk «nyfascistiske» totalitære tilstander, og samtidig prestert å markedsføre det hele under blant annet fanene av «liberalisme» sammenfattet med «frihet», som både ikke tolererer potensielle farlige, interne fiendebilder, men som i stedet og snarere fasiliterer politisk og sosialt mangfoldsett av kategorisk korrumperte, «gode» forskjeller, og som derfor også genererer en hel masse fiktive fiendebilder utad som mange går fem på samtidig som deres egne land faller til ruiner.

Denne formen for grunn-ideologisk korrupsjon demonstrerer allerede godt på vei argumentasjonen ovenfor, at når man fundamentalt begrunner noe basert på annet enn ‘fornuftens funksjonalisme’ når det gjelder potensielt komplekse politiske konstruksjoner, så vel som enklere ting, som alle søker å være ordens-skapende og fremgangsrike former, så vil disse idè-logiske kreasjonene aldri være hverken selv-berettiget, eller i seg selv, «bærekraftig» bestående av narrativ og ting som like gjerne kan klassifiseres som ønsketenking og gjerne overforenklede, folkelige foreldelser i en «demokratisk» forstand. Det man sådan heller ikke er i stand til å begripe i demokratiske kontekster, er hvordan sosiale realiteter alltid må være mest mulig «fri» fra subjektiv innflytelse.

Men de masse-demokratiske prioriteringene samt den politiske praksisen derav, er dog det nettopp stikk motsatte av dette. Først når et folk gjør det de kan, sammen, og sådan gjør hva de sammen krever for seg selv i et fellesskap, er sluttproduktet fremgang for alle, og noe som berettiger dette å forstås som et sant kollektiv. Et mangfold som fellesskap er ikke det samme, men noe som byr på kontinuerlig konflikt, og som derfor legitimerer en sterkere tredjepart, ergo, hva enn som regjerer av sentralmakt som en representasjon for et syntetisk og polarisert pseudo-kollektiv. Dette er presumptivt det selveste teoretiske sluttproduktet og det funksjonelle toppunktet for masse-demokratiet. Det finnes altså fysiske grenser for hva fanatisme skal klare å utrette av produktiv funksjon.

Relatert: Demokrati = Fanatisme > Fornuft ~ Fallitt

Disse fundamentalt forvillende faktorene til tross, det såkalte «demokratiet» påkalles mer og mer som selve «løsningen» på alle problemer som oppstår i nettopp «demokratiet», og dette ironisk nok på begge sider av «polariseringen», og av de aller fleste «samfunnskritikere». Demokratiet kultiverer sådan slikt også som en slags ideologisk-industriell drivkraft og konstant konflikt- og kompromisstilstand som er høyst beleilig og mottakelig for korrupsjon.

Hele dette settet av rasjonaliseringer som reflekteres av begge de såkalt politiske sidene som skriker etter «Mer demokrati, mer åpenhet», kan ikke slik sett, dermed korrekt sett, ikke bli mer såkalt «reaksjonære», og dumme enn hva de egentlig er, da mønsterlikheten mellom demokrati og «korrupsjon» er såpass konseptuelt korresponderende.

Pluralistisk blindlære og konsensuspolarisering

Makten og «elitene» i demokratiet er avhengige av drama og forestillinger av «opposisjon» for å overleve politisk og for å ideologisk indoktrinere flere nyttige idioter.

Løsning på økende uro, inkongruent kompleksitet og «utfordringer» for det «demokratiske» systemet, foruten falske debatter, sensur, og mer inngripende, kontrollerende—til og med konstitusjonelt inkonsekvent lovgivning, er å påkalle, evt. selv introdusere tilstander av såkalt fingert «polarisering». Denne «polariseringen» er for det aller meste kontrollert og som sagt selv indusert av diverse spillere som mer eller mindre er akseptert av systemet. Mediene, nyttige idioter og indoktrinerte som de oftest er, spiller automatisk og metodologisk med i denne melodien, da de som regel hauser opp mindre vesentlige saker som dreier seg om etikk, eller er mer moralistisk av substans og orientering enn f.eks. fornuftig eller følgelig. F.eks. innvandringen til «vesten» blir aldri betvilt som skadelig, men vinkles alltid til noe som er etisk riktig fremfor faktisk, fornuftig eller produktivt. Stortingspolitikere som jukser på såkalt eksamen, kjører på rødt lys, eller uten bilbelte, blir til spørsmål om «tillit», snarere enn hva som forøvrig foregår i systemet. Mediene i seg selv er et demokratisk skuespill, fordi de består, og eies ofte av inkompetente, korrumperende ideologer.

Den såkalte «pluralismen» genererer også like lite av ideologiske motforestillinger, men skaper til gjengjeld mye politisk opportunisme i form av andre differensieringer, dvs. i form av verv, statssubsidierte synsere, og deres videreformidling av enda flere «verdier» inn i de allerde meget forfjamsede permutasjonene i de «politiske prosessene». Det er her alltid viktig å minne seg selv på det faktum at fanatikere aldri er produktive skapninger, men bare bringer med seg sjabolong-fantasier, massive intellektuelle forstokkelser og evt. psykotiske vrangforestillinger fremfor noe av problemløsende fornuft, og at den økende forekomsten av fanatikere, synsere og sjarlataner bare er et prov og symptom på at det vestlige masse-demokratiet nå er i begynnelsen av sin ideologiske sluttfase.

Relevant: «Aktivisme», «kulturkrig» og «demokrati»—naiv fantasi og ideologisk skuespill i et sluttkjørt samfunn

Effekten av slik institusjonalisert pluralisme, inkludert argumentet om den maktbegrensende pluralismen, er i tofoldig effekt identiske, og derfor en form for konseptuell forkludring mer enn hva det fungerer som forklaring på noe som helst systemisk.

Pluralismen er effektivt enda en konseptuell ekvivoksjon nært sagt synton med demokratisk mangfold og «likestilling», som nødvendigvis er egnet til å polarisere de samme «kritiske prosessene» som demokratiet foregir å konstituere. Men produktet av denne polariserende prosessen er noe annet, da den «opposisjonelle» ‘kampen’ for, og den den etablerte mot «demokratisk polarisering», vesentlig kun tjener makten. Dette både på den måten at man først gjerne systematisk likestiller fornuftige og ufornuftige utsagn, og derfor, som regel, ender opp med å automatisk styrke den «svake» posisjonen mens man gjerne svekker den «sterke». Resultatet er en offentlig diskurs som aldri når i bunn til noe som helst, men som i fred og relativ ro kan «diskutere» og deliberere rene overfladiske saker, mens de store problemene kun blir møtt med spørsmål om hvor mye penger man skal bevilge.

Man jobber altså både finurlig for og imot polariseringen som en del av den pluralistiske og politiske prosessen for å effektivt, bevisst eller ikke, redusere severdig kritikk mot idè-logisk korrupsjon og dens institusjonalisert makt, hvilket angivelig er selve hovedformålet med «demokratiet».

Dette «demokratiet» er dog ikke bedre enn den kritiske kvaliteten på sin siste, om så induserte offentlige debatter, noe som i grunn sier alt for dagens situasjon.

Bare ta atter et meget enkelt eksempel i den forstand, og da angående hvordan den «sosialliberalistiske» «venstresiden» jo er helt avhengige av slike outrerte og misforståtte kampsaker som «rasisme», «ulikhet» og «undertrykkelse» bare for å fortsette å bli sett på som både «gode» og politisk relevante, da deres vesentlige udugelighet sånn ellers er helt uholdbar uten konflikter som de selv introduserer, og appellerer til som «berikende».

Relevant: «Anti-rasister» skjønner ikke hva «rasisme» er, og «kjemper» forgjeves

Men man kan ikke skylde på «venstresidens» mange idioter, sjarlataner og stakkarslige små(-)kynikere, inkludert det å erklære seg som «konservativ» så lenge selve masse-demokratiet er synonymt med å introdusere og uansett konstituere et politisk representativt mangfold, og derav, kontinuerlige konflikter for flere politikere, og en sterkere sentralmakt å ta mer og mer fysisk kontroll over det hele mens de fortsetter å snakke stort om «liberalisering» og bevaringen av «frihet» for «alle», hvilket på mange måter er en teknisk, så vel som generell konseptuell kontradiksjon som man skal lappe på med bla. mer «representasjon».