Virkelighetorientering til de mange indoktrinerte «Midtøsten»-synsere, ideologiske fanatikere og menings-fjols på «høyre»- og «venstresiden»

Ideologisk fordervelse og forvilling er den største fienden av ‘fornuft’ og rasjonalitet, og da også det som inngår som realpolitiske «faktum». Mye av realpolitikken som dyttes på folk, og som ellers tillater å aktualisere seg som hovedpremisser i dagens demokratier, er ofte ikke annet enn de facto fanatisme. Men slikt frontes imidlertid mer enn gjerne som fornuften selv. Det er i realiteten snakk om en massiv masse-psykotisk virkelighetsforvrengning som folk tar helt som for gitt som både «sannhet», «moral» eller «ondskap» alt etter som hvilket ideologisk eventyr eller annet av sludder de har latt seg indoktrinere av.

Spesielt aktuelt og aksentuerende i denne konteksten i skrivende stund er den kroniske konflikten i «Midtøsten», som kanskje uansett er den aller mest fordervede og feilforestilte hvor et økende antall mange forvirrede, som i sin forlegenhet forlanger at folk skal velge side i en konflikt bestående av en konsekvensialisme og såkalt «konservativisme» som de ikke forstår mye av. Disse ufornuftige fanatikerne og ideologiske idiotene samt ststem-synserne, må over hele linja, i «demokratiet» slås i hartkorn før de lykkes og regelrett manifesterer sitt eget «helvete» på jord ved å rasjonalisere egne selvoppfyllende, ekstatiske-esoteriske frem-synsede «profetier» og andre mindre oppegående opplagtheter. Vi snakker her om folk som handler i forskjellige versjoner og utgaver av «tro» fremfor noe annet, og som intellektualiserer dette som «fakta», ofte helt uten noen særlig store resonnement og perspektiv i proporsjonal forstand.

Ideologi er usunn anti-fornuft

«Ideologi» kan per definisjon forstås som menneskelige herske- og tros-systemer, som gjerne inkluderer sin egen alloplastiske, radikal-rasjonaliserende aksiomatiske kjerne, hvis grunnresonnementer beleilig og selv-tjenende fordrer en type regressiv dialektikk, spesielt i møte med andre former for det samme. Dette gjelder ikke rasjonalitet som evt. «ideologi» i seg selv. Begrepets konsept fanger ikke kategorisk på denne måten, selv om synsere sikkert vil kunne finne på å foreslå noe slikt tøv.

Mange forstår politikk som ideologi, eller, som en ideologisk maktkamp. Men også dette er en avleggs forestilling. Enten det er snakk om såkalt «progressivitet» eller «konservatisme»—begge er og blir ufornuftige forfektelser og formelle forsøk på å flytte «samfunnet» mot en angivelig funksjonalitet, men som mer enn ofte ikke engang eksisterer noe annet sted enn i menneskesinnet. I virkeligheten, en falsk realitet. Folk er ikke opptatt av funksjonalitet og orden, men alt annet. I demokratiet er kriterier som dette fullstendig underordnet per ideologisk vekt. Eksemplene er uendelige. Konkret kan kanskje «klimakrisen» illustrere noe av hvordan det teknisk underliggende av forståelse for folk flest viker fullstendig for noe som helst annet av faktorer. Er man skeptisk til det vitenskapelige angående påståtte menneskeskapte klimaendringer, så er man automatisk «ond». Slikt galskap er kun et resultat av anti-intellektuell ideologisk indoktrinering. Det samme gjelder nettopp folks ubetingede, fanatiske og argumentfattig «støtte» til Israel såvel som et «fritt» Palestina osv. Det er ingen vesen forskjell når det gjelder kvaliteten på resonnementene eller den historiske kunnskapen.

Relevant: «Stalins jøder» — En beretning om historisk hykleri, løgn og forledelse

Syke og svakstilte menneskesinn klarer ikke engang begynne å differensiere hva ideologi i seg selv egentlig betyr, utgjør og dernest, hva den faktiske forskjellen mtp. holdbarhet som hver og en ideologisk oppfinnelse per et minimum burde inneholde for å ivareta sitt eget kritiske domene og brukelighet. Men alt slikt tas for gitt, gjerne som det er. Enten det er i teorien, i prinsippet, i «verdien» osv, og ofte er slikt mer bundet og bygd på bakgrunn av en stedlig masseappell av div. beleilige sentiment i samfunnet etter som dette ofte svikter og skifter mer og mer. Et enkelt eksempel på et forfeilet teoretisk ideologisk rammeverk hvor generelle dogmer feiler å regulere frem en mer utsøkt og spesifikk funksjon evt. utledet nytte, f.eks. en mer transaksjonell-konseptuell pluss/-merverdi, er ironisk nok marxistisk markedsteori, hvor hva som er helt generelle doktriner dominerer og søker å stille seg over, og evt. ‘overvinne’, evt. «bekjempe» flere spesifikke, nødvendige markedskrefter og kriterier for å realisere en mer «rettferdig» økonomi og produksjon, og til slutt, et samfunns-utopia.

Men slike forsøk er som sagt gjerne mer forfeilet før det hele starter, og ender i dystopi, deriblant fordi konsepter av effektivitet, dvs. lønnsomme samt produktive marked, neppe kan konseptuelt reguleres frem noe særlig bedre ved hjelp av sentimentale størrelser som f.eks. sosial «rettferdighet» og skussmål av «menneskeverd», likestilling, «mangfold» etc. En enkel illustrerende analogi er at vannet trenger ingen «hjelp» for å finne den mest effektive, ‘rettferdige’ veien heller. Ut i fra dette kan man ekstrapolere det meste annet av forhold og hensyn, men dette godtar ikke folket, ei heller makten, som i større og større grad av kompleksitet, lever av å korrumpere samfunnstrukturene til sin egen nytte og beskyttelse.

Ta også dagens politiske dominante hovedretninger, enten det er snakk om universell-sekulær «multikultur», «mangfold» og generell grenseløs toleranse, eller originalen derav: Religiøs ønske- og eventyr-appell med dommedags-velsignelse, så er og blir de konsekvente-funksjonelle utfallene ganske likt de samme: En oppløsing av orden, fornuft, rasjonalitet og en konstant konflikt med realiteter som ligger langt utenfor ideologiske idealer.

Den beste universelle oppskriften på et ikke-idèelt samfunn er paradoksalt nok div. forsøk på menneskelig ideologisk kontroll basert på falske autoriteters appell. Problemet er dog ironisk det at veldig få av de fleste mennesker som innser, forstår og behersker hva faktisk fornuftig følgelighet og rasjonalitet robust gjennom flere kontekster nettopp er, og at man som hersker over dette slikt sett tilbakestående flertallet, dessverre derfor må ty til diverse av eventyr kontroll- og fryktnarrativ for å holde dem både gående og rolige. De er nemlig som barn å regne når det gjelder betraktinger av det store bildet som bla. politikk og ideologi søker å fiksere. Ikke rart det går under og i «dass» etterhvert.

Relevant: Anti-rasjonalitet, undergangens makt-etikk og den svakes moral

Derfor eksisterer alle typer ideologier nettopp for å kontrollere «barna». Det er hensikten. Uten blir det ifølge ideologene, ingen orden, og bare kaos, og det er nok ikke helt usant. Det er dermed også helt selvsagt nødvendig at de narrativet som generelt gjerne medfølger og innpodes samtidig som denne religiøse indoktrineringen foregår, spesielt på et mer modent og akademisk nivå, at f.eks. «religion» i seg selv, om så febrilsk, forsøkes forbindes og formidles som noe «klokt» og nærmest sagt noe intelligent av et slags mystisk og potensielt stort, komplekst verk, hvis lemfeldige substans, og som den intellektuelle slaven man er, potensielt kan «fordype» seg fullstendig blindt ned i, om bare så for å så la seg forlede mye enklere enn ellers. Får man slavene til å erkjenne og hylle sin egen indoktrinering, så har man som maktapparat og ideologi lykkes stort, men fallgruvene per fallitten og flukten fra fornuftens realiteter er nært sagt uendelige, og kjenner ingen rasjonelle grenser. Dette ser vi overalt. Ideologien bak den «liberale» innvandringspolitikken i dagens vesten, har en helt egen evne til å bryte ned alt av fornuft og hva som helst eller perifert til den.

Den menneskelige sosial-mekanismen som ligger i kjernen av ideologisk tankegang er universell i den forstand at den gjelder all indoktrinering. Religion er selvsagt en mer eller mindre fullstendig utelukkende form for slik type indoktrinering. «Indoktrinering» er heller ikke et tilfeldig begrep i den forstand. «Doktrine» er et eksklusivt religiøst etymologisk begrep, og har ikke noe med sann fornuft, kritikk eller intellektuell skarphet å gjøre, men snarere, regelrett gjengiving , repetisjon og slik en tilsvarende lydighet for autoriteter. Dens faglige beherskelse er fullkommelig og absolutt med tanke på å virkeliggjøre sin egen konsekvens—ikke nødvendigvis noe som er ‘kompletterende-konsistent’, altså nytte, ergo fornuftig for noe annet enn nettopp seg selv og appellen som forestilles på vegne av den.

Tanke-teknikale og rasjonelle fallitter

Er du en idiot, spesielt når deg gjelder dagens situasjon og menings-spill angående «Midtøsten»?

Svaret på dette er rimelig enkelt å resonnere seg frem til. Om så selv for tilbakestående.

En «idiot» er mest konvensjonelt forstått som en som ikke er (nok) «interessert i politikk» til å forstå verden;«samfunnet» rundt seg. Man kan imidlertid når det gjelder nettopp ideologi «forstå» så mye forskjellig, og det på en såpass inkommensurabel fundamental basis som mulig fordi dette er systemrasjonaliseringer som nettopp ofte er alt for utelukkende rigide og immanent selv-tjenende til å være brukbare til noe annet enn fordervelse av all annen fornuft. Man erstatter altså sin evne til å tenke med regelrette, ofte helt absurde og generelt i befolkningen ellers, ganske gale overforenklinger vedrørende realiteten.

Og folk begår alt dette selvsagt helt frivillig, ofte kun fordi det er det aller teknisk enkleste for dem selv, og de man anser som rundt seg. Det skaper et visst sosialt, ukritisk samhold som hovedsakelig dreier seg rundt enkle flokkmentale tryggheter—det rakt motsatte av mot, kritikk og objektiv sannhetssøken. Ideologi er en form for masse-appell hvor funksjonen av appellen ofte er teknisk proporsjonal med hvor lite idé egentlig sammenfaller med realiteten, men snarere, sentimentet man ønsker seg. Det er altså mye bedre å forstå samt synonymere «ideologi» som en form for «ønsketenking» hvor målet berettiger alle midler.

Er du en «Midtøsten»-idiot?

Er man i skade for å ta det man forestiller som en en klar ‘intellektuell meningsposisjon i en ideologisk konflikt som «Israel vs. Palestina», så er man sannsynligvis enten en ufornuftig idiot, korrupt tulling og eller fanatiker. Dette med mindre man rent faktisk har radikale, rasjonelle interesser i posisjonen, som f.eks. om man selv faktisk er Israelsk statsborger, men ikke nødvendigvis jødisk eller muslim per se. Poenget er at den eneste sanne, fornuftige posisjonen rundt konflikten står igjen, kun kan sies å utgjøre hva som ern en pragmatisk-praktisk sannhet, og ikke en ideologisk basert en. For dette stadiet er forbi og eller irrelevant. Det premissgivende utgangspunktet som utgjør såkalt «fakta» i ideologiske konflikter, er som oftest alt annet en selvklart, men som sagt, kun selv tjenende og selvoppfyllende. Det samme kan sies om selve fundamentet for religion som «hellig», fordi angivelig bevisene for at det nettopp er eller må være slik, er fullstendig ikke-verifiserbare og uten noen annen evidens enn lik fundamentalt ukritisk «tro», hvilket er den høyeste ideologiske dyd av dem alle. Så, hvorfor «støtter» egentlig noen andre enn de direkte berørte; relevant, den ene eller den andre siden?

Enkelte er såpass skakkjørt, fastkjørt eller presset inn i en «boks» slik at de tror og gir utrykk for at deres posisjon til og med er moralsk og riktig. Det sier seg nærmest selv at en slik forståelse er mer absurd enn den er konsekvent mtp. alt av aspekter og faktorer som faktisk inngår på begge sider. Å forestille at den ene parten er «ond», uten «rett», mens den andre det motsatte, skal i grunn veldig mye mental svakhet og pseudo-intellektuell akrobatikk til å mene, og derfor mener mange dette også, fordi de ikke tenker særlig selv, men lever av, på og for ideologi, og delvis mye under frykt for hva «systemet» kan finne på av sanksjoner av feil og farlige meninger.

Relatert: Instruert og bevæpnet «antisemittisme»: Fra «offer» til forgriper

Argumentene på begge ideologiske hold er som oftest ekstremt begrensede, og altså begrenset til nettopp ideologiske tanker og føringer, altså forskjellige former for fanatisme og fantasier frontes mer enn gjerne som fornuft, og som forsvar for en felles, falsk front til støtte for Israel eller «Palestina».

Alt handler og koker ned til en slags forsmedelig og forfektet moral samtidig som man som fanatiker ser helt bort i fra det essensielle fundamentet for forestillingene, altså de ideologiske. Er man en følger av ideologi, først som sist, så er man allerede død som et fornuftig og rasjonelt individ, men snarere en faktisk ubrukelig, men ofte nyttig kollektivisert politisk og religiøs idiot, hvilket er hva systemet nettopp ønsker seg mest av alt.

Indoktrinerte idioter forveksler intellektualitet og sidestiller rasjonalisme med ideologi

Illustrativt kan man politisk peke på begge sider av Midøsten-synseriets frontere og meningsbærere i Norge er på både «venstre» og «høyresiden». Og de er omtrent like teite når det kommer til resonnement av noen konsistent substans foruten selvoppfyllende og selv-tjenende virksomhet, som til og med ikke engang tjener dem selv, hvilket muligens kunne kvalifisert som en form for rasjonalitet, men hvis ‘politiske funksjonalitet’—altså, det praktisk bærende om man vil, ikke tjener dem på noen som helt annen måte enn mennesker som effektivt sitter og lager rare lyder på begge sider av sine såkalte ekkokammer.

Som sagt, er man jøde, og spesielt om man bor i Israel, så er det ganske ‘naturlig’ å støtte Israel snarere hva det ville være å «støtte Palestinere». Noe annet er ganske suicidalt, og slikt av rasjonal må rimelig erkjennes som fornuftig, i alle fall for seg selv.

Når det gjelder «Vesten», og da spesielt USA, og deres lakeiers tilsynelatende tilbakestående, ubegrensede kategoriske, sykelige «støtte» til Israel, så vil det også fort vise seg at denne såkalte støtten, per rasjonalitet, er alt annet enn fornuftig. Denne støtten er altså kun ideologisk syntetisert og fabrikkert og formidlet i masse-mediene.

Og med dette i faktuell mente, blir da dermed også den såkalte «antisemittiske» kritikken om at sionistene og amerikanske jøder er enormt overrepresentert i de disse ‘kulturskapende’ og meningskontrollerende institusjonene: underholdning, nyhetsmediene, forlagene, akademia, finans, bank, topp-militærstaben og skygge-regjering i USA, helt fornuftig å stille flere spørsmål ved, men dette er i effekt, spesielt for fanatikere, nå en forbudt tanke fordi det er jo «hat» mot jødene, såklart. Slike undersøkelser og systemkritikk er dog helt rimelige per rasjonalitet og orden, spesielt i et såkalt «demokrati», men alt slikt undertrykkes mistenkelig mer og mer av selve «systemet». John Mearsheimer og Stephen Walt undersøkte de politiske forholdene mtp. sionistisk innflytelse på amerikansk utenrikspolitikk med «The Israel Lobby and U.S. Foreign Policy» i 2007, og ble selvsagt forsøkt stemplet som «jødehatere». I dagens England straffer man fortsettelsen av slik intellektuell tankekriminalitet, og evt. også motstøtte til Israels verdensbildedominans og ensretting av narrativet, med opptill fjorten års fengsel.

Realiteten om «rett»

Realiteten vedrørende Israel og Palestina er ganske enkel. Begge mener å ha «rett» til både ditt og datt, og Israel fikk «rett» til å etablere seg fordi de angivelig ble jaktet og angivelig systematisk avrettet under andre verdenskrig av de slemme «nazistene», som selsvsagt bare var onde og fæle, og alt dette som også er i mange land er ulovlig å stille seg kritisk eller undersøkende til.

Relevant: Forbudt i Norge? Forundersøking av narrativene vedrørende «The hall of cost»

Men det man så gjorde i etterkrigstiden var den forstand ganske genialt, da man lot jødesionister grunnlegge seg en stat på en nærmest enda mer total nasjonalsosialistisk basis enn som noen gang var tiltenkt og tilfellet for den Tyske, reaksjonære nasjonalsosialismen. Men denne jødiske «nazismen» «hylles» og rasjonaliserers bort i krystallnatten av mange ihuga og anstendige «anti-nazister» i dagens Norge, og dette helt intellektuelt friksjonsfritt og helt uten hemninger. Dette fordi det er basert på mangt av ideologiske holdepunkt, og ellers mye av delvis derav gjengs sekularisert sedvanemoralisme som også tas som en nærmest selvfølge.

Det finnes imidlertid ingen «rett» på noen stat, for noen. Dette er noe man må stable opp på eget initiativ. Noe jødene ikke klarte. Og politikere i «vesten» insisterer på nettopp denne forestillingen ellers, det at Nordmenn har ikke noen større «rett» på Norge enn en bortblåst tamil eller en steinkastende Afghaner.

Vestlige politikere, og deres mange, ofte sionistiske bakmenn, underminerer ellers alt av såkalte «rettigheter» og annet av nasjonalistiske sentiment, men samtidig støttes det ganske terroristiske tapsprosjektet kjent som «Israel» kategorisk i alle blivende former av etablissementets fronter og politiske filialer. Særlig så i USA. «Demokraten» i det falske politiske paradigmet i Washington, Nancy Pelosi, formulerte det så fint og forklarende da hun insisterte at USA ville fremdeles sende like mye «bistand til Israel selv om hennes egen hovedstad lå i grus».

Det finnes ingen sann argumentasjon eller sannhetssøkende spørsmål i striden

Nærmest alle argument som ellers stilles opp av div. Israel- og sionistforkjempere i form av støttespillere og nyttige idioter, holder heller ikke særlig vann.

Disse nyttige idiotene forstår ikke engang jødedommen, enn så som hva den i seg selv har som hensyn, nemlig det som kan forestilles som en effektiv gruppe-evolusjonær strategi og hendige politiske taktikkeri av en meget stor historisk så vel som kontemporør ‘forlegenhet’ mot andre religioner. «Verdikonservative» høyretullinger er således ikke noe bedre enn forstokkede venstre-idealister som tror alle er som dem selv, og «ønsker seg det samme». Det begår de samme feilene, og går i de samme fellene, fordi de er det samme å forstå som i fornuftens fortegn.

For de kristen-sionistiske evangelistene i USA, disse FOX-news tittende, Q-anontards, Trump-fanatiske bibelappellerende som kategorisk støtter Israel mot fæle Islam, har trolig ikke engang fått med seg såpass enkle faktasetninger som omfatter jødedommens interne lære om andre utenforstående, deriblant den utpregede orale morallære, og noen vil hevde, utartede fortolkning, at «Jesus koker i ekskrement og sæd i selveste helvete» (Talmud), det i motsetning til hva Islam og koranen flere ganger fremhever—at jesus er en falsk profet, forstås som en svindler, eller at jødedommen slett ikke nødvendigvis er en monoteisitsk religion, og uansett ikke tror på samme «gud» som dem selv.

Men alt dette antas likevel av de kristensionistiske, men det fundamentalt forutinntatt og feilaktig, mest fordi det er teologisk beleilig for dem selv, og fordi også Jødedommen, i likhet med Islam, bla. forbyr sine følgere å snakke fortrolig om sin sanne tro og syn til andre religiøse, slik at selve virkeligheten av religionene parafrasert som allianser om satt i kontrast med hverandre, ikke engang er på det rene. Kristne og alle andre ikke-jøder eksisterer ifølge flere jødiske skrifter og et utall av ulike jødiske tros-autoriteter for «å tjene jøder», og mye mer enn bare det også.

Et «judeo-kristent» land..

Det finnes egentlig ikke noe faktisk og rasjonelt, om så et eventuelt moralsk argument for å støtte hverken Israel som stat, eller på den andre siden, en islamsk invasjon av eget land, som forøvrig ofte «hylles» av sionistene.

Enda enklere sagt og illustrert, Israel er heller ikke noen «alliert» av USA i noen som helst meningsfull forstand og sann definisjon av dette meget misbrukte begrepet, egentlig. Snarere er forholdet til Israel en meget stor moralsk og økonomisk heftelese for USA og amerikanere flest.

Det å sikre fredelige relasjoner med hverandre, drive etter økonomiske hensyn utenrikspolitikken, bedrive og vedlikeholde handel og rimelig utveksling samt økonomisk utvikling, er blant de mest konvensjonelle kriteriene for hvem man gjerne ser som «venner» og «allierte».Men ingen av disse hensynene er med på å definere eller plassere USAs såkalt meget «spesielle forhold» til Israel. Enten det er finansielt, militært og diplomatisk.

Det finnes dog en politisk truisme som sier at man gjerne blir styrt, manipulert og kontrollert av de du ikke kan kritisere, og i den forstand kan de ikke være særlig tvil igjen om at USA er styrt av sionisme og ubevisste følgere av den.

Relatert: Disinfo-kristne, NWOs sionistshills og deres «anti-hvite» agenda

Slike sionist-simps er som ofte helt ubevisst i sin aktivisme for jødisk overmakt og «globalisme» selv om det tradisjonelt og fremdeles er sionistene og jøder som er de største internasjonalistene.

Sionist-simps er også elendig til å diskutere, og har som regel bare et standard opprams av anekdoter og andre historiske fordervedheter å komme med når det skal argumenteres for noe som helst. De er på bar bakke, i ørkenen.

Vanlige troper og klisjèer er gjerne bla. f.eks. at:

Israel har «Rett til å forsvare seg selv..» (send mer penger)

Israel har «rett til å eksistere!»

Israel… «Det eneste demokratiet i ‘midt-østen’»

Israel har «fått til utrolige ting (ikke på egen hånd), midt i ørkenen!»… «Vann!»

Israel er «et fremgangsrikt land» (send mer penger)

Realiteten er en helt annen, og den at Israel uten massiv støtte aldri hadde overlevd og dermed kanskje heller ikke har noen særlig «rett» til å faktisk eksistere som mange liker å tro. Israelsk teknologi er for det meste stjålet og importert teknologi, inkludert sitt eneste ess, nemlig atomarsenalet. At Israel forstå og anføres som et «demokrati» innbefatter mer motkritikk til hva det foretar seg som stat enn hva det kan utropes som positivt, og dette «demokratiet» de snakker så varmt om, der i ørkenenen, «Touche», setter ingen særlige skranker eller stopper for at de effektuerer blatante massakre på bakgrunn av rene bagateller.

Konvensjonelle sionist-simps vil også imidlertid påstå at jødene, i sin eksepsjonelle brillianse, som også er enda en myte som lever godt i de sionistiske miljøene, har funnet opp nærmest alt på egen hånd.

Det er også mange kristensionister samt jødiske synsere som med hånden på hjertet mener at de har funnet opp den «vestlige» moralen, og at uten dem finnes det ingen moral. Alt dette er ideologisk skrømtet og selvkultiverte «sannheter».

Et fritt «Palestina», og den kroniske ideologiske brun-nesingen til «venstresiden»

Når det gjelder den populistiske, ofte ‘venstrevridde’ støtten til Palestina, så er kanskje denne retorikken og meningsgrunnlaget som sirkulerer som veritas der enda mer primitivt og mindre sannferdig, altså, mindre fornuftig i seg selv enn hva løgnene på den sionistiske siden til tider fremstår.

De fleste venstreradikalere ser på Palestina og forstår det hele som som et simpelhen sekulær-sosialistisk simulakrum på kategorisk undertrykkelse og «diskriminering». De aller fleste venstreradikale tullingers posisjon angående «palestinere» stikker ikke dypere enn det at disse folkene som oftest er brune i huden, og derfor automatiske «offer». At Israel og sionismen er en ekstremt kynisk gruppe-manipulativ, global politisk og ideologisk strategisk kabal og klikk med sine «tentakler» i nært sagt alle samfunnsinstitusjoner, det forstå eller driter de i. For dem er det nok at noen brune folk blir skutt på, og at «folkeretten» er krenket, slik at disse brune folkene kan komme seg raskest mulig «hjem» til Norge. Uansett, om man er på den ene eller andre siden, så blir utfallene; nedfallet, effektivt akkurat det samme fordi «venstre»- og «høyrepolitikk» i dag er, om ikke bevisst, så i alle fall effektivt, politiske samt «demokratiske» kontrollerte entiteter. Et (vel)kontrollert pseudo-opposisjonelt system.

Relevant: Sionistiske «nasjonalkonservative» regjeringer og radikalere oversvømmer Europa med millioner av «flyktninger»

Den eneste moralske og riktige posisjon ift. ideologisk galskap, er ingen «støtte» som helst, og derav og definitivt ikke ta noen sterk posisjon til det i det hele tatt.

La disse galingene drepe hverandre om dette er hva deres «tro» ønsker at de skal gjøre, og vennligst ikke bland fornuftige inn i disse fordervede formaningene og prakk slike ideologiske fallitter og moralsk synseri samt hysteri på oss noe mer, takk.

Enten det gjelder religiøs støtte til Israel og «jøder» (sionister) selv om de faktisk hater hedninger (goyim), eller gærne kompenserende «anti-rasister» som finansierer Hamas fordi barna deres angivelig har en slags «rett», ja, de også, til å «gå på skole» og «leke» osv. Alt dette er i realiteten bare et større utspring av diverse ideologisk betinget nonsens og på-prakkede virkeligheter og «realpolitikk» som det meste annet ideologer vil ha andre til å «tro» på.