«Verdens rikeste mann»

Hensikten med dette essayet er tredelt: 1. Å gjøre leserne oppmerksomme på eksistensen den bedragerske måten man fremstiller «Verdens rikeste person» på. 2. For å avvise den nåværende listen (eksempelvis Forbes 500) over slike kandidater. 3. For å dokumentere at det er et lite antall jødiske bankfamilier i «City of London», som i generasjoner har hatt den største formues-rekordene med formuer som er størrelsesordener over alt man kunne ha forestille seg.

Jeg vil ta opp disse punktene i omvendt rekkefølge, og ta for meg den nåværende ansamlingen av kandidater på slutten.

Jeg påstår ikke å være i stand til å ugjendrivelig dokumentere alle påstandene i dette essayet alene, og heller ikke definitivt sådan underbygge alle konklusjonene som gjort. Temaet av karakter er slik at for mye av de nødvendige juridiske bevisene for å dokumentere på denne måten uansett er blitt gjort ugjenkallelig og skjult for offentlig syn og tilgjengelighet. Vi må dermed i mange tilfeller stole på logikk og historiske omstendigheter for å finne best mulig støtte våre påstander og slutninger.

Selv om bevisene ikke er så komplette som man skulle ønske, er dette nivået av bevisstøtte likevel ofte tilstrekkelig nok. Spesielt når sakene våre følger et identifiserbart og meget etablert mønster. Beskrivelsene og bevisene i dette essayet vil i det minste tjene til å gi et rimelig grunnlag for forståelse og til å rette oppmerksomhet mot noen av kreftene som har formet vår økonomiske verden. Tallene som presenteres i dette essayet er ikke ment som helt nøyaktige beregninger, men for å fremstille størrelseordenen på beløpene vi har å gjøre med.

Renters kumulative kraft

Mye av dette essayet er først og fremst avhengig av bare én enkel tese: At de med enorm rikdom ikke lar den stå uvirksom, men anvender den til en konstant god bruk; pengene ‘jobber alltid’.

Den lånes ut for å finansiere kriger og kolonisering, for å kjøpe legitime virksomheter, for å etablere kontroll over regjeringer og nasjonale økonomier og mer. Når det gjelder renter for enda mer langsiktig akkumulering, har vi en tendens til å tenke på historiske renter som svært lave, kanskje bare èn eller to prosent, men det var sjelden tilfelle.

Grunnen til at Abraham Lincoln tok til å trykke sine «Greenbacks» som valuta, var fordi Rothschild krevde en rente på 24% for å finansiere Nordstatene i den amerikanske borgerkrigen. Det er mange andre slike eksempler, særlig hvor krigsfinansiering ga meget høye renter. Nederlandske evigvarende obligasjoner utstedt av jøder var på kurser fra ti til tolv prosent på 1500- og 1600-tallet. Bystaten Genova utstedte mye av sin gjeld til ni prosent på 1600-tallet. Jeg har anvendt en standard sats på fem prosent for den kumulative renten i dette essayet, et utvalg som riktignok er vilkårlig, men som fremstår som rimelig og konservativt i helhet og per formålet i denne fremstillingen. De medfølgende diagrammene fra «Bank of England» ser ut til å rettferdiggjøre dette valget.[1] [2]

Litt bakgrunn om korporasjoner

Svært mange av verdens største selskaper eies og kontrolleres av jøder, mange av disse av de få utvalgte i «City of London», men også svært mange utenfor denne lille gruppen. Verdens store oljeselskaper er kontrollert av jødiske interesser, det samme er de store farmasøytiske selskapene, mange av våpenprodusentene og verdens flyselskaper, en overveiende mengde av verdens fraktkapasitet, og mange andre industrier som kanskje normalt ikke kommer til tankene. Det er umulig å få tilgang til all informasjonen som kreves for til og med å risikere å gjette verdien av eierskapet til disse menneskene, men tenk på at praktisk talt alle mediene i Vesten, og en stor del av de fremste mediene i resten av verden, inkludert filmer og bokutgivelser, eies eller kontrolleres av jøder.

Det er internasjonale selskaper verdt totalt mange trillioner av dollar som er helt jødiske; «Nestlè», «Sanofi», «Monsanto», er noen få blant hundrevis av slike. Man kan ikke helt enkelt vite hvor stor andel av dette som kan spores tilbake til en håndfull jødiske bankfolk i «City of London» og hvor mye av det som ble finansiert av og kontrolleres fra det senteret, men det er ikke ubetydelig. Ting er ikke alltid som bokføringen later til. Mange av verdens store formuer ble finansiert av Rothschild-familiene, eller andre fra den indre kretsen, og dermed er det et skjult eierskap som aldri vil bli offentliggjort.

Når vi sondrer gjennom historiske opptegnelser, oppdager vi noen ganger at en veldig velstående mann etterlot seg en eiendom på bare noen få millioner dollar. Det er ikke en hemmelighet, selv om det tilsynelatende ikke er allment kjent, at en av Rothschilds finansierte Rockefellers etablering av Standard Oil, og gjorde det samme med Andrew Carnegies stålimperium og Harrimans jernbaneformue i USA, i tillegg til andre. Finansieringen ble vanligvis gjort gjennom J. P. Morgan, som var en Rothschild-agent i hele sin karriere, og faktisk var Morgans bankinteresser i seg selv mye mer europeisk jødisk enn de var amerikanske. Det er verdig å gjøre leserne oppmerksomme på dette siden det ser ut til at mye av rikdommen til de berømte amerikanske og europeiske familiene kanskje ikke egentlig var deres, men i stedet tilhørte de ultimate jødiske finansmennene i ‘bakgrunnen’. I dag er Google, Facebook, Tesla, Amazon, Starbucks og mange andre å forstå som i den samme kategorien—geskjefter som umulig kunne ha oppnådd sin grad av markedskontroll uten både tung finansiering og intens planlegging fra andre steder.

Det er gjort en rekke studier på sammenkoblet korporativt eierskap og kontroll, med konsistente konklusjoner om at så få som 400 selskaper, og kanskje til og med så få som 250 selskaper, eier direkte eller i det minste har kontroll over mer enn 40 % av all børsnotert verdi i verden.[3] [4] [5] Men bak disse 400 eller 250 selskapene er det samme antall menn som kontrollerer dem. Selv om de fleste store selskaper er oppført som selskaper, med noen ganger hundrevis av millioner utestående aksjer, kan vi ikke vite hvor den sanne kontrollen ligger eller hvordan. I en økende grad holdes mange av aksjene av fullmektigere som «Blackrock» eller «Blackstone» eller andre lignende investeringsgrupper, og vi har ingen informasjon om aksjeklassifiseringer eller andre restriksjoner på stemmegivning og kontroll.

Heller ikke allmennheten har informasjon om sammenkoblede styremedlemmer som har absolutt daglig kontroll, inkludert over alle økonomiske beslutninger som tas. Enda viktigere, det er ikke nødvendig å eie et flertall av aksjer hvis du kontrollerer styret eller hvis de leser fra samme ‘manus’. Disse menneskene kan tømme et selskaps for midler for å betale ubegrenset utbytte skattefritt gjennom et «skatteparadis», og gjøre det uten engang å tiltrekke seg uro fra fellesaksjonærene som sjelden har stor forståelse for disse sakene.

Mange europeiske banker faller inn i denne kategorien, og de fleste av disse er jødiskeide og godt holdt. De få dusinene av Europas største banker som «HSBC», «BNP Paribas», «Lloyd’s», har en markedsverdi på flere trillioner, og aktivabase på over 30 trillioner (èn million millioner) euro. De store nordamerikanske bankene, som «Goldman Sachs», «Citigroup», «Wells Fargo», igjen eid av jøder, har en markedsverdi på godt over 1,5 trillioner dollar. I tillegg har er det bokstavelig talt hundrevis av jødisk-eide banker i Sveits og andre land som ikke vises på noen markedsformell liste.

Mange av verdens største forsikrings- og gjenforsikringsselskaper eies av jøder, med en samlet markedsverdi i trillionklassen, og det er vanskelig i så måte å sette en verdi på «Lloyd’s of London», en verdensomspennende forsikringsplattform som er praktisk talt uvurderlig. Så er det oljeselskapene; «Royal Dutch Shell» alene har en markedsverdi på over 200 milliarder dollar, og det er mange av disse som er jøde-kontrollerte nok til å bestemme verdens oljepris som vi vil, og ellers kan se.

De to store forburkervareselskapene, «Unilever» og «Procter & Gamble», begge jødiske, har en samlet markedsverdi på over en halv trillion dollar. IT-selskaper som «Google», «Meta», «Amazon», «Dell», «Oracle», igjen alle jødiske, har en samlet markedsverdi på nesten 5 trillioner dollar. Verdens motehus og smykkefirmaer, for det meste jødiskeide eller kontrollerte—merkevarer som «Swarovski», «YSL», «LVMH», «Cartier», «Hermès», «Estee Lauder», «L’Oréal», har en markedsverdi på mer enn 1 trillion dollar, og det er hundrevis av smykkere, diamantskjærere og kjøpmenn, gullhandlere, som opererer bak kulissene som også eies av jøder og er verdt en kombinert trillion av dollar. De store våpenprodusentene, som alltid har hatt en høy prosentandel av jødisk eierskap og kontroll, har igjen en markedsverdi i nærheten av 1 trillion dollar. Verdens store matvareselskaper, igjen for det meste eid av jøder, er et annet eksempel. «Nestlé», et helt jødisk selskap, eier mer enn 2000 matvaremerker med en markedsverdi på rundt en halv trillion dollar alene. «Pepsico» er det nest største matvareselskapet i verden, og eier hundrevis av store merkevarer, og mange andre som «Kraft», «Heinz», «Mondelez», «Danone», «Anheuser-Busch Inbev», «Coca-Cola», «Diageo», «Starbucks», har en samlet markedsverdi på minst 1,5 trillioner dollar.

Verdens største farmasøytiske selskaper er alle jødiskeide, med en samlet markedsverdi på rundt 4 trillioner dollar. De viktigste nordamerikanske medieselskapene (alle eid av jøder) har en markedsverdi på over 1 trillion dollar, med større tall for europeiske medier som også i stor grad er jødisk-eide og praktisk talt alle jødisk-kontrollerte. Og dette tallet tar ikke høyde for deres mediemakt i Latin-Amerika, Asia og Afrika. Og det er bokstavelig talt hundrevis av jødiskeide selskaper som ikke passer lett inn i kategoriene ovenfor, inkludert alt fra «H&R Block» til «Mattel» og «Hasbro», «Ben og Jerry’s». Listen er nesten uendelig. Samlet sett er disse selskapenes verdi og innflytelse enorm.

Den virkelige makten : Familiedynastier

Når vi leser om en Bill Gates eller Warren Buffett, har vi en tendens til å tenke i enkle baner om at noen starter et selskap med en god idé og over et helt liv bygger et stort foretak som i dag er verdt mange milliarder. Men dette resonnementet er forenklet fordi vi begrenser våre tanker til bare én generasjon. Menneskene som vi er opptatt av her, er først og fremst store familiedynastier som har akkumulert sine formuer i kanskje ti eller til og med tjue generasjoner.

Med Rothschilds, Sassoons og så mange andre, skal vi tilbake til 1600- og 1700-tallet, med familiedynastier som har ekspandert enormt gjennom århundrene og opprettholdt kontroll over deres stadig større rikdom gjennom å unngå arveavgifter, strategiske giftemål og sådan delte intensjoner. De største av alle familiedynastier er skjult, fjernet fra media, slettet fra historiebøkene og tiltrekker seg nesten aldri offentlig oppmerksomhet. Alle disse er jødiske—Rothschild, Sassoon, Sebag-Montefiori, Warburg, Lehman, Goldman, og mange navn man kanskje aldri har hørt om. Her er en liste over noen få av de jødiske bankfolkene, som representerer kanskje bare 25 % av dem, de fleste har begynt bankvirksomhet, finansiering og industriell virksomhet tidlig til midten av 1800-tallet, så et gjennomsnitt på nesten 200 år, og mange resulterte i jødiske familiedynastier som fortsetter til i dag, helt ute av offentligheten: Rothschild, Sassoon, Warburg, Moses Montefiori, Sebag-Montefiori, Kadoorie, Lehman, Israel Moses Seif, Kuhn Loeb, Goldman Sachs, Salomon, Schiff, Joseph Hambro, J. Henry Schroder, Samuel Montagu, Emile og Isaac Péreire, Lazard Brothers, Speyer-brødrene, Seligman-brødrene, Stern-brødrene, Barnato-brødrene, Ernest Oppenheimer, Abraham Oppenheim, Carl Fuerstenberg, Jacob Goldschmidt, Oskar Wassermann, Hirsch, Raphael Jonathan Bischoffsheim, Hambro, Isaac Glückstadt, Levy Martin, Markus Rubin, Goldsmid, Rosenthal, A. Dunkelsbueler, Eugen Gutmann, Herbert Gutman, Wagg og Co, Mèdici-familien, Speyer, Speyer-Elissen, Emile Erlanger, S. Japhet, Ernest Cassel, Carl Meyer, Achille Fould, Luigi Luzzatti, Wertheimer og Gompertz, Lippman.[6] [7] [8]

Jeg har en grafikk på datamaskinen min som viser beholdningen til Rothschild-dynastiet, vist ganske som et organisasjonskart med små bokser som indikerer beholdninger og linjer overalt som indikerer eierskap og kontroll. Den er så stor at for å skrive den ut i den minste lesbare typen ville det kreves et papirark på en halv meter stort. Rothschild-klanens leder opprettet nylig en ny bank bare for å administrere landbeholdningen hans som er konfiskert fra fattige land.

Det er vanskelig å få frem «faktisk» informasjon fordi så mye av dette gjøres gjennom navnløse banker, agenter, relaterte selskaper, og kjøres gjennom utallige skatteparadiser. Rothschild eier blant annet Sanofi Pharma med en markedsverdi på 125 milliarder dollar, «The Economist» og «IHS» som er den største mobiltårnoperatøren i Afrika.[9] «Anglo American» ble grunnlagt av Ernest Oppenheimer, en tysk jøde. Med hovedkontor i «City of London», er dette et av de 250 største selskapene i verden, som utvinner gull, diamanter, samt andre metaller og nesten halvparten av all platina i verden. Deres datterselskaper og investeringer er for meget til å liste opp. Da Ernest døde, ble han etterfulgt av sønnen Harry, som også ble styreleder i «De Beers», slik at du kan se hvordan familiene integrerer og alltid utvider sin innflytelse.

Den jødiske Wallenbergfamilien i Sverige har vært i virksomhet i 200 år, hvor de i dag eier de fleste store svenske industrikonsern som «Enskilda Bank», «Ericsson», «Electrolux», «ABB», «SAAB», «SAS Group», «SKF», «Atlas Copco». Så langt tilbake som for 50 år siden sysselsatte Wallenberg-familiebedriftene 40 % av Sveriges industrielle arbeidsstyrke og representerte 40 % av den totale verdien av det svenske aksjemarkedet. Markedsverdien til bare ti av selskapene deres er nesten 350 milliarder dollar, og mye har blitt begravd i div. fond og gjemt i skatteparadiser.

Videre i dette essayet vil jeg ignorere mye av den tidligere historien til disse jødiske familiene og begynne fra tidlig på 1800-tallet, men det bør bemerkes at disse Jødiske familieformuene begynte å vokse hundrevis av år før dette. Vi hadde den (jødiske) nederlandske «tulipanboblen», den (jødiske) «sørhavsboblen», de (jødiske) britiske og nederlandske «Øst-India-selskapene», og mange lignende virksomheter. Det var århundrer med slavehandel, skattesvindel, og mye mer. Jeg vil utelate alt dette.

India var en gang nesten helt sikkert den rikeste nasjonen i verden, med store lagre av gull, sølv og dyrebare edelstener verdig fabler og legender. «The British East India Company» som til slutt ble ledet av en av Rothschild, var utvilsomt den største kriminelle virksomheten i verdenshistorien, og det økonomiske ‘fartøyet’ som ble brukt til å plyndre Indias gullreserver.

Sassoon ben Salih var hovedkasserer for pashaene i Bagdad.[10] Da han ble avslørt i en enorm svindel på begynnelsen av 1800-tallet, som må ha involvert hundrevis av milliarder i dagens dollar, var han heldig som slapp unna med livet (og pengene). Han og hans to sønner David og Joseph flyktet til India hvor de slo seg sammen med en av Rothschildklanens operatører, og la deretter sin infernalske plan for å tvinge indiske bønder til å dyrke opium for salg i Kina.[11] Fra de første stund hadde de den unge dronning Victoria godt i ‘knestående’. Ikke bare støttet hun deres virksomhet i for mav det britiske militæret som jødenes håndhevere i opiumhandleen, men hun ga også David Sassoon den eksklusive retten til å selge opium i hele Kina og tok Hong Kong som en distribusjonsbase og ga ham charteret til danne «HSBC». Å si at den britiske kongefamilien tjente enormt på dette personlig ville være en enorm underdrivelse.

Det er her vi begynner historien vår. Fra deres storstilt plyndring av India og tyveriene fra Irak, etterfulgt av dyrking og salg av opium i Kina, ble Rothschild og Sassoon pålitelig anslått å ha akkumulert rikdom på mer enn 5 milliarder dollar hver innen 1835. Faktisk, de beregnede estimatene har jeg sett var på 6 milliarder dollar og 7 milliarder dollar, [12] og dette var mine anslag også. Jeg reduserte dette til 5 milliarder dollar for å være forsiktig, men summene er fortsatt svimlende. 5 milliarder dollar forøkt med bare 5 % i de mellomliggende 185 år, utgjør totalt i 2022 mer enn 40 trillioner dollar hver for Rothschild og Sassoon. Og det var minst et dusin eller flere jødiske bankfamilier som ikke var så veldig langt bak Rothschild og Sassoon, så vel som mange dusin flere som var veldig velstående, men ikke i samme liga.

Disse 40 trillionene kan virke sjokkerende og for fantastisk til å være sant, men hold tilbake fornektelsen til slutten. Som vi der vil se, er 40 trillioner dollar nesten irrelevant i det totale bildet.

Rothschild: 40 trillioner i dagens dollar

Sassoon: 40 trillioner i dagens dollar

Slaveri og tvangsarbeid

Jøder har alltid vært sterkt involvert i slavehandel, inkludert både de hvite slavene som avfolket Irland og store deler av England og de nyere svarte slavene, men jeg vil ignorere den delen av fortiden og heller bare ta for meg de nyere hendelsene i Kina. Slavehandel av disse samme rikeste jødene; Rothschild, Sassoon, Kadoorie og mange andre, stoppet bare fordi den første verdenskrigen satte en stopper for den. Vi har ikke nøyaktige tall, men den historiske opptegnelsen forteller oss at mange millioner kinesere ble kidnappet og solgt som slavearbeidere. Utallige titusenvis av kinesere ble kidnappet og sendt som slavearbeid til Nord-Amerika for å bygge jernbaner og arbeide med gullgruvene, for å bygge Panama-jernbanen og Panamakanalen, for å arbeide med guano-gruvene i Peru, og i mange andre tilfeller. Dette er grunnen til at vi har kinesere over hele verden; selv i dag er befolkningen i Panama mer enn 10% kinesere på grunn av dette. I mange tilfeller ble kineserne faktisk ikke solgt til andre, men brukt av jødene som slavearbeid for sine egne prosjekter.

Så sent som i 1904 fikk Rothschild rundt 65 000 kinesere kidnappet fra Fujian-provinsen for å jobbe med gullgruvene hans i Sør-Afrika.[13] Da de samme jødene finansierte byggingen av de nordamerikanske jernbanene og Panamakanalen, for eksempel, var kidnappede kinesere førstetilbudet av gratis (og disponibel) arbeidskraft. Tøffe forhold som resulterte i titusenvis av dødsfall var irrelevant fordi forsyningen var uuttømmelig. I dag er det vanskelig å fremstille en omfattende nok oversikt over totalen av kinesiske slavearbeidere som ble innkalt av disse jødene til deres prosjekter, og heller ikke å anslå selve verdien av alt dette slavearbeidet, men det var absolutt betydelig og gjennomført i stort volum fra ca. 1800 til 1920, og som jeg nevnte ovenfor, var det bare den første verdenskrigen som satte en stopper for det. Jeg lister opp dette fordi det er et viktig medvirkende aspekt til den akkumulerte rikdommen til disse jødiske bankfamiliene, men jeg stadfester heller derfor ingen verdier for dette.

Slaveri og tvangsarbeid: 0 trillioner i dagens dollar

Diamanter

Det er ingen hemmelighet at DeBeers kontrollerer diamantproduksjonen i Sør-Afrika, og også i Zaire, og heller ikke at DeBeers er et Rothschild-selskap. La oss ikke glemme opprinnelsen og formålet med Boerkrigene. Diamantproduksjonsstatistikken virker spredt, med Sør-Afrika som ansslår rundt 650 millioner karat av total produksjon[14], mens kilder som «Statista» anslår dobbelt så mye. Sør-Afrika markedsfester en verdi på denne produksjonen (til $100 per karat) til rundt 60 milliarder dollar, men det uten hensyn til renteavkastningen av et gjennomsnitt på $300 millioner per år, over 150 år: (gjennomsnitt på 3 millioner karat per år til $100 per karat). Hvis vi tillater forøkelse på 5 %, utgjør dette rundt 10 trillioner dollar. For å gjøre ting enkelt har jeg ekskludert alle andre land fra denne beregningen; tillegget av disse og andre Rothschild- og jødiskeide produksjoner ville minst doble denne totalen. Det bør også bemerkes at den jødiske enklaven Holland fortsatt er sentrum for verdens diamanthandel, hvorav det store flertallet er fast i jødiske hender.

Diamanter: 10 trillioner i dagens dollar

Gull

Det er vanskelig å finne omfattende og pålitelig statistikk over den faktiske årlige produksjonen av gull fra de Rothschild-kontrollerte gruvene, men produksjonen nådde tilsynelatende mer enn 1000 tonn per år for 50 år siden. Med 32 000 unser i et tonn gull, og gull som selges for 1700 dollar per unse, representerer dette mange milliarder dollar per år, sammensatt med 5 % forøkelse i nesten 150 år, omtrent ti ganger verdien av diamantproduksjonen som er oppført ovenfor. Bildet blir også mer tåkete av svingninger i både produksjonsmengder og gullpriser, så definitive resultater er umulig å beregne.[15] Jeg har antatt det jeg tror er et konservativt estimat på bare det dobbelte av diamantproduksjonen og diamantverdien.

Gull: 20 trillioner i dagens dollar

Kanaler: Panama og Suez

Det er allment kjent at USA bygde Panamakanalen. Dette etter å ha «frigjort» Panama-provinsen fra Columbia, men ikke så allment kjent er det at det var jødiske penger som betalte for kanalen.[16] Vi kan med rimelighet anta at overskuddet fra kanalen i om lag 120 år ville ha tilfalt de som finansierte den. Suez-kanalen ble også bygget med jødiske penger og eksisterte som et privateid selskap. Men siden inntektene fra disse to utgjør bare noen få milliarder dollar per år, vil jeg utelate dem fra totalsummen.

Kanaler, Panama og Suez: 0 trillioner i dagens dollar

«Pengeforvaltning» på vegne av «Bananrepublikker»

Det er ikke allment kjent, men som en del av USAs Monroe-doktrine, brukte USA ikke bare sitt kraftige ‘mobbe-diplomati», men også CIA og den fulle styrken til dets militære for å sørge for noen få jødiske bankfolk (US-FED ) for å oppnå stillingen som «investeringsforvaltere» for alle kontante eiendeler og sentralbankbeholdninger i landene under dens effektive kontroll.

Dette inkluderte Latin-Amerika, men også land som Filippinene, og de andre 50+ landene hvor USA styrtet en regjering og installerte et kompatibelt diktatur. Opplegget var enkelt: Disse nasjonene ble tvunget til å overlate alle sine likvide eiendeler til de jødiske bankfolkene i USA som ville «forsiktig forvalte» alle pengene til fordel for disse mindre nasjonene. I praksis investerte de jødiske bankfolkene pengene i eiendom i New York og tjente i milliardbeløp mens de betalte disse nasjonene 3% på pengene deres. Denne praksisen ble kombinert med en dårlig amerikansk vane med å invadere, for så å tvinge opp og tømme hvelvene til sentralbankene i de samme nasjonene med alt gullet deres. Disse fremgangsmåtene er tilstrekkelig dokumentert til å tåle utfordringer, og etter å ha eksistert i ca. 150 år, tror jeg vi med rimelighet kan knytte en total sammensatt til i dag på minst 1 trillion dollar dollar, men de historiske opplysningene er utilstrekkelige, og derfor kommer jeg ikke til å legge noe i dette heller.

«Pengeforvaltning» på vegne av «Bananrepublikker»: 0 trillioner dollar i dagens dollar

Tysklands hyperinflasjon

Det er allment akseptert i dag at Tyskland ble utsatt denne nøyaktige omstendigheten fra og med bestemmelsene i Versailles-traktaten samt de tilsvarende restriksjonene vedtatt av jøder for å forhindre Tysklands storhet. Uansett var inflasjonsraten så ekstrem at penger bokstavelig talt ble verdiløse, og tillot de jødiske bankfolkene å kjøpe opp store deler av Tyskland for praktisk talt ingenting. Dette var en av Hitlers dype harme mot jødene, vel vitende om at de sto bak traktaten og andre restriksjoner som kun kunne ha hatt Tysklands konkurs og underkastelse som det eneste mulige formålet. Vi trenger ikke gå inn på detaljer her, men det var Hitlers utkastelse av jødene fra Tysklands banksystem og overtakelse av landets sentralbank som resulterte i «miraklet» med Tysklands økonomiske oppgang, som dessverre ikke skulle vare. Det er ingen måte å anslå verdien av plyndringen av Tyskland som fant sted på dette tidspunktet, og jeg tillegger den ingen definitiv verdi, selv om nåverdien sikkert vil være i mange trillioner av dollar, alt til fordel for de samme få bankfolkene.

Tysklands hyperinflasjon: 0 trillioner i dagens dollar

Sentralbanker

Europeiske jødiske bankfamilier, ledet av Rothschilds, eier eller kontrollerer sentralbankene i minst 30 nasjoner, inkludert «Federal Reserve» i USA. Det er flere svært ekle resultater av dette eierskapet, hvorav ett er at disse nasjonene ikke kan trykke sine egne penger, men i realitet må låne dem fra disse (privateide) sentralbankene – og så betale renter på dem. Denne svindelen er av et enorm omfang. Fram til slutten av 1970-tallet eide Canada sin egen sentralbank og betalte liten eller ingen renter til ‘utlendinger’. Men daværende statsminister Pierre Trudeau (faren til Justin Trudeau) begikk en forbløffende forræderi. For egen regning, uten engang kjennskap til hans eget kabinett eller parlament,forpliktet han Canada til å gi avkall på sin økonomiske fødselsrett til å trykke sin egen valuta og fra deretter på lån fra de europeiske jødiske bankfolkene. Resultatet er at i løpet av de siste 30 eller 40 årene har Canada betalt disse bankfolkene mer enn 1,1 trillioner dollar i renter for å låne sine egne penger.[17][18][19][20][21][22]

Relevant: Del II: Økonomiske feilfremstillinger, hensikt og hypotesegenererende faktorer

Men Rothschild og en håndfull andre jødiske bankfamilier har eid sentralbankene i de europeiske nasjonene, og andre inkludert «US-FED», i godt over 100 år. Hvis lille Canada har betalt mer enn 1 trillion dollar i renter på relativt kort tid, har regjeringene i land som England, Tyskland, Frankrike, Italia, Spania, Japan, Sør-Afrika betalt mye mer i løpet av det siste århundret. Som et eksempel er Italias gjeld flere ganger større enn Canada, og mange andre land er i samme posisjon.[23] Jeg har ingen nøyaktig oversikt over den totale renten USA har betalt til FED, men gjelden er på mer enn 13 trillioner dollar—et beløp som aldri vil bli nedbetalt.

Med Canada som en standard, inkludert det som her «bare» er 30 andre land, ville et ekstremt konservativt estimat tilsi nærmere 30 trillioner utbetalt i renter til disse bankfolkene. Hvis vi da regner med 100 år, kan vi multiplisere dette med mer enn tre ganger, og slik komme til rundt 100 trillioner dollar betalt i renter—helt uten noe særlig utpreget behov eller begrunnelse.

Og dette er altså ikke inkludert den største av dem alle, hvilket er «Federal Reserve» som ville økt totalen med 50%. Det bør også bemerkes at de 50+ nasjonene der det amerikanske militæret og CIA styrter regjeringer, var de jødiske bankfolkene «rett bak dem» for å overta eierskapet til alle disse sentralbankene. I alle tilfeller der informasjon har kommet ut: Irak, Libya, Sør-Afrika, Balkan, har dette vært deres prioritet, og enkel logikk tilsier at det ville stå veldig høyt på listen deres i alle land der de hadde tilsvarende tilgang. Jeg har ikke inkludert denne posten i mine anslag. Tatt i betraktning alt det ovennevnte, er min overdippføring uten tvil forsiktig, men det er ikke nok detaljer. Mitt anslag nedenfor tar ikke hensyn til rentesammenslutningen på selv 100 år; å gjøre det ville multiplisere totalen til et virkelig astronomisk tall, og likevel er situasjonen i den virkelige verden at dette beløpet faktisk vil bli forøkt, og det i mer enn 100 år, til de mange hundre trillioner.

Sentralbankvirksomhet: 100 trillioner i dagens dollar

«Nedgangstider og depresjoner»

En av de verste konsekvensene med utenlandsk eierskap til et lands sentralbank er at jødene har total kontroll over disse økonomiene.[24] Siden de kontrollerer både pengemengden og rentene, har man relativ enorm makt til å piske opp og ned økonomier og tjene tilsvarende i hver syklus. De gjør det på samme måte hver gang; ved å senke renten til null eller nesten det, samtidig som de blåser opp pengemengden enormt, og derved skaper store bobler i gjeld, i aksje- og boligmarkedet.

Deretter strammer de hardt til mht. Pengemengden, og all annen kreditt samtidig som de hever rentene, og slår dermed utallige tusenvis av banker, bedrifter og familier konkurs, for å så kjøpe disse et slikk og ingenting når «blodet renner i gatene». Etter å ha fullført oppgaven med å avlaste en nasjon for en betydelig del av sine eiendeler, utvider de igjen pengemengden og åpner kredittkranene mens de reduserer rentene for å gi økonomier tid til å komme seg. Og slik gjentar det seg. Det er ingen hemmelighet at alle slike lavkonjunkturer bevisst har blitt påført vestlige økonomier av disse jødiske bankfolkene de siste 200 årene eller mer. Den store depresjonen i 1929 var en slik, med eufori basert på at de jødiske eierne av «FED» utvidet en nesten ubegrenset pengemengde og enkel kreditt med lave renter, og bygde en enorm boble som deretter sprakk. Tusenvis av banker, titusenvis av selskaper og millioner av familier gikk alle konkurs, med alle disse eiendelene til slutt til slutt til de jødiske eierne av «FED» og deres nærmeste venner. Dette ble gjort mange ganger før 1929, og har blitt gjort mange ganger siden. Den voldsomme resesjonen i 1983 ble på samme måte skapt av den amerikanske «FED» på ordre fra «City of London», med Volcker som til og med skryte åpent om hva han gjorde. Bolig- og finanskrisen i 2008 i USA var identisk, og på ingen måte ’tilfeldigheter’. Det var så ille at en leder av Goldman Sachs sa den gang: «Ting vil aldri gå tilbake til det normale etter det de har gjort.»

↑Doku-film: The money Masters↑

Sammenbruddet av industriøkonomiene i 2022 er det samme. En plutselig og bevisst utformet «energimangel», reduksjon i pengemengden og den kraftige hevingen av renten «for å bekjempe inflasjon» (som var helt selvfremkalt), og snart vil det igjen «løpe blod i gatene». Og et nesten ubegrenset antall industribedrifter, spesielt i Tyskland, men også i de svakere europeiske nasjonene, vil stå overfor konkurser og overtakelser, hvis forklaring aldri vil nå offentligheten takket være den nesten totale mediekontrollen fra de samme jødiske menneskene.

Det er ingen nøyaktig måte å definitivt beregne plyndring som finner sted under disse konstruerte «resesjonene». 1929 var justert sett i trillioner av dollar, det samme med 1983, som kanskje var de to verste, men de andre var ikke så langt bak. 2008 var også i denne kategorien, bare boligtapene var på mange trillioner. Gitt mangelen på konkret data, vil jeg ikke prøve å isolere og anslå det økonomiske resultatet av hver konstruert finansiell resesjon, og vil ignorere de mindre, men det etterlater oss fortsatt med hendelsene i 1929 og 1983, som i et svært konservativ estimat utgjør 3 trillioner hver.

Det virker urimelig for våre formål å ikke betrakte disse to beløpene med renter for henholdsvis 90 og 40 år, men summene blir så fantastiske og nesten ubegripelig store, og dermed svært vanskelige å akseptere som rasjonelle. Ved 5 % vil 3 trillioner dollar på 90 år (siden 1929) utgjøre 240 trillioner dollar, og selv over 40 år (1983) vil bli omtrent 21 trillioner. Senator Robert Owen, en medforfatter av Federal Reserve Act, vitnet for en kongresskomité at banken han eide mottok fra National Bankers’ Associations «Panic Circular of 1893» Den sa: «Du vil umiddelbart trekke tilbake en tredjedel av opplaget ditt og kreve inn halvparten av lånene dine.» Og det er hvordan disse sentralbankmennene skaper resesjonene: en umiddelbar reduksjon på 35 % eller mer i nasjonens pengemengde, og en 50 % reduksjon i total kreditt.[25] Det uunngåelige resultatet er konkursene til tusenvis av selskaper og banker, og et enormt fall i aksjemarkedsverdier og bedriftsaktiva av enhver art som nå er tilgjengelige for øre på dollar. Vent ti år, og gjenta. Hensikten er den enorme overføringen av rikdom som er tilgjengelig i hver en slik «syklus», og ikke bare fra små banker og selskaper, men også fra allmennheten, hvorav mange også mister alt de hadde. Disse eiendelene filtreres til slutt opp til de få oligarki-bankfolkene som la til rette for det hele.

«Nedgangstider og depresjoner»: 6 trillioner i dagens dollar

Plyndringen av oljeindustrien i 1983

Som et detaljert eksempel, la oss se på den FED-induserte «resesjonen» i 1983 og dens effekt på bare oljeindustrien i Nord-Amerika. For å begynne, la oss anta at vi har en oljebrønn med en konstant jevn produksjon (som de fleste har), men i dette tilfellet bare ett fat per år i 40 år, med oljeprisen på $100 per fat. Det gir oss en total verdi på 4000 dollar. Men siden èn dollar neste år er verdt mindre enn èn dollar i år, diskonterer vi vår fremtidige produksjon til en viss rente, med dette resultatet i form av verdi (hvis vi ønsker å selge oljebrønnen vår):

0 % – $4000

3 % – $2500

6 % – $1500

10 % – 1000 dollar

25 % – $400

Rett før resesjonen i 1983 proklamerte The New York Times at en plutselig og uforklarlig «oljeoverflod» var et faktum[26], slik at oljen ble nesten verdiløs, og prisene falt fra 40 dollar til under 10 dollar nesten over natten. Selvfølgelig, hvis oljeprisen faller med 75 %, faller verdien av oljebrønnen vår med 75 % også, så vår oljebrønn på 4000 dollar er nå bare verdt 1000 dollar. Men vi hadde en dobbel effekt sådan, fordi FED forholdt seg ikke urørlige i denne perioden. Etter å ha lagt til rette for et massivt inflasjonsutbrudd på 1970-tallet for å forberede seg på dette endelige resultatet, følte FED plutselig et behov for å «bekjempe inflasjonen» ved å drive rentene opp til 20 %, og til og med 25 %. Resultatet var at oljebrønner da solgte med en ‘rabatt’ på 25 % i denne kontantstrømmen, og jeg vet det fordi jeg på det tidspunktet var i oljebransjen og kjøpte og solgte oljeeiendommer, noen ganske store, til denne diskonteringsrenten. Dette betyr at oljebrønnen vår på 4000 dollar, som nå var verdt bare 1000 dollar på grunn av kollapsen i oljeprisen, da ble rammet av FEDs rentehopp, og var nå bare verdt 100 dollar. Og med «blodet rennende i gatene», var dette da våre jødiske venner «The city of London» sendte inn sine agenter for å kjøpe opp.

Så fordampet «oljeoverfloden» på en eller annen måte mirakuløst, og det ser ut til at man i stedet faktisk hadde en mangel, noe som presset oljeprisen tilbake til den opprinnelige $40, og raskt på vei til $100. Og så, på like «mirakuløst» vis, så det ut til at inflasjonen ble «temmet», og rentene falt fra 25 % tilbake til 6 % og 3 % der de hadde vært før. Og vår ljebrønn til 100 dollar var så tilbake opp til 2500 og på vei til 5000. Og det betyr at bare en håndfull mennesker kjøpte produserende olje- og gasseiendommer for nesten øresummen, og så deres investering multipliseres med kanskje 50 ganger. Det er ikke dårlig. Det er få steder hvor vi kan oppnå en avkastning på 5000 % på en investering på bare noen få år, og det uten «risiko».

Når du har makt til å kontrollere oljeprisen, og når du har FED som kontrollerer rentene, kan du utføre «mirakler». Det er ingen måte å beregne nøyaktige totaler på, men utallige tusenvis av små og mellomstore oljeselskaper gikk enten konkurs eller ble overtatt, og kjøpene i Nord-Amerika alene ville ha vært i trillioner av dollar. Jeg har ignorert resten av verden, og antatt en konservativ 2 trillioner dollar for bare Nord-Amerika, justert til en vekst på 5 % i 40 år fra og med 1983.

Plyndring av oljebransjen: 14 trillioner i dagens dollar

Plyndringen av amerikanere fra 1975 til 2022

Situasjonen er ikke annerledes med «finanskrisen» i 2008 i USA. Vi hadde tydelige bevisste forsøk på å blåse opp boligmarkedet til nesten atmosfæriske nivåer, med nesten null renter og fjerning av alle restriksjoner og krav til punktet hvor arbeidsløse hjemløse kjøpte boliger for 500 000 dollar. Dette ble igjen gjort med fullt samarbeid fra «FED». Deretter stall de ganske enkelt hull på «boblen», noe som resulterte i titalls millioner tvangsauksjoner. Og igjen, da «blodet rant i gatene», var meglerfirma som «Blackrock» og deres likemenn opptatt med å kjøpe opp disse utelukkede boligene til kanskje halv pris, som utleieboliger – ofte til de samme menneskene som mistet dem. Det er ingen nøyaktig oversikt over de totale kjøpene, men kjøpet var nesten vanvittig. På et tidspunkt ga en agent i Florida for ett «investeringsselskap» alene bud på mer enn 200 boliger per uke. Med selv konservative estimater ville overføringen av boligeiendommer alene fra den amerikanske middelklassen til de samme få menneskene ha vært 7 eller 8 trillioner dollar, alt innen to eller tre år.

Det er en overraskelse for meg at så få mennesker ser ut til å ønske å se slike hendelser som planlagt, og likevel er bevisene overveldende og ugjendrivelige. Det er ingen mulighet for at disse hendelsene, og så mange lignende, muligens kan ha skjedd ved ‘uhell’. Det var rett og slett for mange tråder som alle jobbet sammen for å oppnå dette ene resultatet, og disse trådene kunne umulig ha vært uavhengige. Og det er ikke mulig at den amerikanske regjeringen selv var uvitende om det endelige utfallet. Økonomer som jobber for den amerikanske regjeringen er ikke så dumme, og så mange privatøkonomer beskrev hendelsene og forutså det eneste mulige utfallet. Den eneste tesen som passer alle fakta er at nedsmeltingen i 2008 var planlagt og at den amerikanske regjeringen, så fullstendig kontrollert fra «City of London», bevisst tillot det å skje.

Igjen, oppsummert, en relativt håndfull mennesker tjente til en verdi av trillioner av dollar på noen få år, i denne ene bedriften alene. Og det var ikke bare hjem, og ikke bare i 2008. I en artikkel med tittelen «Destroyers of US Democracy»[27] , siterte Chris Hedges en rapport fra RAND Corporation som sa: «Disse etablissementspolitikerne og deres utnevnte dommere kunngjorde lover som tillot den øverste 1 prosenten å plyndre 54 trillioner av dollar fra de nederste 90 prosentene, fra 1975 til 2022, med en hastighet på 2,5 trillioner dollar i året , ifølge en studie fra RAND-corporation.»[28] [29] For de som ikke vet, er RAND et avskyelig satanisk selskap som bruker mesteparten av tiden sin på å planlegge kriger, utforme torturregimer (Vietnam Phoenix, Guantanamo Bay, Baghram, Diego Garcia) og planlegge for verdenspolitisk kontroll. Men folkene i RAND vet hvordan de skal regne, spesielt med tanke på at de planla metodene for plyndring de nå skryter av. Legg merke til at den eufemistisk navngitte «topp 1%» egentlig ikke er den øverste 1%, men en liten gruppe jødiske bankfolk og industrifolk, inkludert (Rothschild og andre) eiere av US FED. En stor del av denne plyndring skjedde i 2008 og påfølgende år; Jeg unnlater å sammenfatte disse beløpene med renteforøkning.

Plyndringen av amerikanere fra 1975 til 2022: 54 trillioner i dagens dollar

«The Great Gold Robbery» – Del I – «FED»

I de første årene etter opprettelsen av den Rothschild-eide «FED», var USA fortsatt på en gullstandard for sin valuta; nye penger kunne utstedes av «FED», men bare hvis den hadde minst 40 % av dette beløpet i gull. Men, som de jødiske bankfolkene alltid har gjort i alle land, utstedte de papirvaluta langt utover de tillatte grensene, som var hovedårsaken til den store depresjonen i 1929. I 1933 hadde «FED» bare rundt 6 000 tonn gull i hvelvene sine, og manglet omtrent 50 000 tonn for papirvalutaen den hadde utstedt. Publikum var generelt klar over hva som skjedde, og med bekymring for at amerikanske papirpenger skulle bli verdiløse, brukte de papiret og hamstret gullmynter og -barer, mens små banker og selskaper hamstret gullbarrer. Det var ingen vei ut av denne fellen. «FED» trengte en enorm tilførsel av gull for å forhindre en kollaps av valutaen, men eierne hadde ingen intensjon om å investere sine egne penger for å forhindre den økonomiske kollapsen i Amerika. Løsningen deres var å overbevise Roosevelt og Kongressen om at det virkelige problemet var at innbyggerne hindret økonomien i å blomstre naturlig, ved å holde på gull.

Etter deres ‘råd’ vedtok Roosevelt den berømte bestemmelsen som konfiskerte alt det privateide gullet (i alle former) i USA, alle borgere som ble tvunget til å overgi gullet sitt til «FED», med en bot på 10 000 dollar pluss 10 år fengselsstraff. Merk at gullet ikke ble overgitt til det amerikanske finansdepartementet, men til den privateide FED. Gullet ble byttet inn i papirpenger, noe som betyr at eierne av FED brukte makten til den amerikanske regjeringen til å konfiskere alt det privateide gullet i USA, kun til bekostning av utskriftspapir. I følge tilgjengelige poster ga individuelle borgere nesten 3000 tonn gull, for det meste i mynter. Mengden gullbarrer og bullion som er overgitt fra privat sektor er ekstremt vanskelig å fastslå nøyaktig. Alle historiske analyser fokuserer på gullmyntenverdien og ignorerer ellers bullionen, som måtte på lang vei være den største andelen av verdiene siden det var en standardklausul i kommersielle kontrakter på den tiden at oppgjør skulle gjøres i gull, og både selskaper og banker måtte gjøres besittelse av store lagre av gull.

De historiske studiene strekker seg langt for å spore all gullmynten som er produsert, for å estimere mengden som er igjen i omløp og dermed beløpet som er overgitt til «FED». Det ser ut til at den enklere metoden ville være å ganske enkelt be FED om mengden mynt som er overgitt, men FED nekter tilsynelatende å skille seg fra denne informasjonen, og er helt stille i spørsmålet om stenger og bullion. Mitt estimat for bullionen var rundt 6000 eller 7000 tonn som et minimum, for totalt rundt 10.000 tonn, men Seagrave siterer troverdige kilder som hevder at FED kjøpte 18.000 tonn, så jeg vil bruke det tallet. Dette var imidlertid ikke på langt nær tilstrekkelig til å dekke underskuddet på 50 000 tonn, så de jødiske bankfolkene – ledet av jøden Morgenthau, som da var finansminister, devaluerte den amerikanske dollaren med rundt 70 % umiddelbart etter at gullet var blitt konfiskert, og dermed reiste gullprisen fra $20 til $35, og betydelig reduserte «FEDs» underskudd.

Men dette var med det tragiske resultatet at amerikanere ikke bare ble lurt av tapet av deres eneste reelle kontante eiendel, men av tapet på 70 % i verdi. Det var selvfølgelig søksmål, med domstolene som i hovedsak avgjorde at regjeringens handling var ulovlig og grunnlovsstridig, men at innbyggerne ikke hadde noen form for rettergang.

Oppsummert, for å redde «FED», overbeviste Rothschild (eller hans kolleger) Roosevelt om å vedta en lov som tillot Rothschild å konfiskere alt det privateide gullet i Amerika og å devaluere med 70 % papiret som ble gitt til amerikanerne i retur for det gullet. Disse 18 000 metriske tonnene gull hadde da en verdi på rundt 20 milliarder dollar*, tatt fra folket midt i den verste lavkonjunkturen i minne.

Et gullunderskudd hos Federal Reserve-banken var nært forestående, og hele denne handlingen var ganske enkelt for å forhindre den økonomiske kollapsen av selve «FED» – på bekostning av ytterligere utarming av befolkningen og utvidelse av den store depresjonen med år.[30] [31] [32] [33]

32 150 oz. per metrisk tonn @ $35/oz. (omtrent 1 million dollar per tonn) ganger 18 000 metriske tonn. I dag er dette gullet verdt rundt $1700 per oz., eller omtrent $50 millioner per tonn, ganger 18.000 tonn = omtrent $1 trillioner.

«The Great Gold Robbery» – Del I – «FED»: 1 trillion i dagens dollar

«US Silver Purchase Act of 1934»

Men det stoppet ikke der. Det neste året, 1934, implementerte president Roosevelt enda en «Executive Order», nummer 6814, «The Silver Purchase Act», som spesifiserte beslagleggelsen av alt sølv i USA og et enormt program for å kjøpe sølv på det åpne markedet til nesten tre ganger daværende markedspris. Fra ethvert rasjonelt ståsted var denne handlingen bisarr. Den amerikanske regjeringen nasjonaliserte faktisk de amerikanske sølvaksjene, men ved å kjøpe sølvet fra amerikanere til den gamle prisen på $0,45. Denne handlingen forduftet milliarder av knappe statlige midler på bunnen av den store depresjonen da de fleste amerikanere kjempet for å overleve og unngå sult og konkurs.[34]

Etter å ha oppnådd dette, handlet Roosevelt enda mer absurd i forstand av den andre delen av loven som påla statskassen å kjøpe sølv til en pris på minst 1,29 USD per unse, som var nesten tre ganger den daværende markedsprisen som amerikanske borgere mottok. Lovgivningen ga først og fremst statskassen tillatelse til å kjøpe sølv «fra fremmede land» på det åpne markedet—på New York Futures Exchange. Men denne loven var helt bisarr fordi slike kjøp aldri hadde skjedd, og det ville de heller ikke. Ikke en gang en gal person ville bruke penger på å kjøpe noe til $1,29 når den varen var allment tilgjengelig på verdensmarkeder overalt til $0,45. Så, hva var det egentlig som drev denne nye politikken?

Inntil dette tidspunktet hadde Kina vært på en sølvstandard for sin valuta i hundrevis av år, den eneste valutaen i verden fullt støttet av edelt metall, og ansvarlig for å skape en solid og stabil økonomisk base, som tillot Kina å unnslippe den store depresjonen. som herjet i resten av verden. Den amerikanske sølvpolitikken ga selvfølgelig et ødeleggende slag for denne århundregamle stabiliteten fordi amerikanerne ikke kjøpte sølv fra fremmede land på det åpne markedet, men kun i Kina gjennom amerikanske banker som Citibank, Morgan og Chase fordi de var immune mot Kinesiske eksportregler. Disse amerikanske agentene tilbød kinesere tre ganger markedsprisen for deres sølv, noe som naturlig nok resulterte i at en flom av sølv strømmet inn i disse bankene og derfra ble sendt til USA på amerikanske militærfartøyer. Jeg har sett uttalelser fra historikere om at Kina hadde rundt 1 milliard unser sølv som på den tiden var 1/3 av verdens aksjer, men det er helt klart usant siden Shanghai alene tapte en halv milliard unser i måneden, og kinesiske banker som normalt hadde deres valuta støttet 60% med sølv var nede på ca 4%.[35] [36]

En oppmerksom leser burde ha lagt merke til at den viktigste brikken i dette puslespillet mangler. La oss oppsummere: (1) Den amerikanske regjeringen kjøpte opp alt gullet som fantes i private hender i USA, og ga deretter alt gullet gratis som en slags gave til Rothschild og de andre jødiske eierne av «FED». (2) Den amerikanske regjeringen kjøpte deretter alt sølvet i USA og ga det også til Rothschilds «FED» som en gave. (3) Så innførte man deretter en politikk hvor det amerikanske finansdepartementet kjøpte alt sølvet i Kina til tre ganger verdensmarkedsprisen og gav alt det sølvet til Rothschilds «FED». Delen i puslespillet som mangler er pengene.

Dette var midt i den mest alvorlige depresjonen i minnet, folk sultet, den amerikanske regjeringen hadde ingen penger og valutaen så vel som «FED» sto i fare for å kollapse. Hvordan kunne Roosevelt ha råd til å kjøpe opp alt det edle metallet og gi det til noen få jødiske bankfolk? Lett. De lånte ham pengene ved å trykke papir og innkreve ikke bare hovedstolen, men også rentene. Roosevelt hadde ikke penger til å kjøpe Rothschild en julegave, så Rothschild lånte Roosevelt pengene mot renter, for å kjøpe gaven hans. Og det var slik USA fikk 33 milliarder dollar i gjeld i 1933.[37] Det er ikke mulig å nøyaktig estimere den totale verdien av sølvet som er hentet fra USA eller Kina, så jeg tar det ikke med i regnskapet.

«US Silver Purchase Act of 1934»: 0 trillioner i dagens dollar

Det kan falle deg inn å lure på hvorfor de jødiske bankfolkene i FED ikke også prøvde å kjøpe opp alt gullet i Kina. Men dette trengte de ikke, fordi noen av deres nærmeste venner allerede var i gang. Se Citibank nedenfor.

Citibank – Det store gullranet

Kineserne har alltid hamstret gull, individuelt, som sikkerhet, og de gjorde også dette i 1902 da Citibank kom inn i Kina på randen av konkurs og trengte en smart måte å gjenoppbygge sin aktivabase. Citi fant den. Banken annonserte over hele landet usikkerheten ved å holde gullbarrer i en sokk under sengen, og klarte å overbevise minst 100 millioner kinesere til å deponere gullet sitt i Citibanks hvelv der det ville være trygt. Etter mer enn 40 år med dette, da krigsskyene samlet seg, lastet Citibank bokstavelig talt dusinvis av amerikanske militærfartøyer med alt det kinesiske gullet og lukket dørene uten engang å si «farvel». Alt gullet ville selvfølgelig blitt overført til «FED» mot papirpenger. Folk i dag prøver fortsatt å gjenvinne gullet sitt fra Citibank. Siden dokumentasjonen er ugjendrivelig, har amerikanske domstoler tillatt søksmål, men på betingelse av at saksøkerne må møte personlig ved rettssakene. Ikke noe problem, men de amerikanske konsulatene i Kina nekter å utstede visum for disse menneskene å reise til USA. Ingen reisevisum, ingen rettskrav mot Citibank, ingen gjenvinning av kinesisk gull.

Gullet ble selvsagt levert til den amerikanske «FED» mot papir. Det er mye mer i denne historien, siden Citibank utførte det samme stuntet i kanskje et dusin land. Hvis det fungerer på ett sted, bør det fungere overalt. På samme tid, i 1902, som Citi (International Banking Corporation) registrerte seg i Kina, åpnet den også bankvirksomhet i Manila, Calcutta, Singapore, Yokohama, Brasil, Argentina og i andre land. I Argentina ble Citibank så hatet for disse gulltyveriene at i 1927 tok en gruppe utsatte «kunder» gjengjeldelse ved å sprenge både Citibanks hovedkvarter og Bank of Bostons hovedkvarter, og de hatet den amerikanske regjeringen (og amerikanerne generelt) for å beskytte Citibank at de også bombet den amerikanske ambassaden og Ford Motor-selskapets bygninger.

Når man ignorerer tyveriene fra alle de andre landene, var mengden gull stjålet av Citibank (og Chase og Morgan) fra kinesiske borgere alene i titalls milliarder, og spenner over perioden fra 1902 til 1949, men det er nesten umulig å beregne nøyaktig, og jeg kommer ikke til å gå inn for dette heller.

Citibank – Det store gullranet: 0 trillioner i dagens dollar

«The Great Gold Robbery» – Del 2 – US «FED»

Dette er en av de mest svimlende svindelene som noen gang er utført i verdenshistorien, og som ser ut til å ha blitt fjernet fra alle «historiebøkene» våre, til det punktet hvor jeg tviler på at én av en million har noen kunnskap om det.

Som alle gode svindleforsøk, var dette også enkelt: Fra 1932 til starten av andre verdenskrig, var den amerikanske regjeringen og de jødiske mediene ekstravagante fryktinngytende til hele verden om at enten Japan eller Tyskland ville invadere alle nasjoner og uunngåelig plyndre alle deres sentral- og forretningsbanker. Løsningen som ble tilbudt var at alle bankene i alle verdens nasjoner skulle overlate hele gullreservene sine til den amerikanske «FED» for oppbevaring til krigen var over. Og det gjorde de. Hver dag registrerte New York Times trofast forsendelser av millioner av dollar gull fra alle disse nasjonene til USA. En NYT-artikkel hevdet at syv amerikanske marinefartøy lastet med 125 000 tonn kinesisk gull seilte til USA i 1938, en av flere slike operasjoner.

Disse «innskuddene» ble bevist i form av gullsertifikater utstedt av det amerikanske finansdepartementet, selv om gullet faktisk gikk til den amerikanske «FED». Det ser imidlertid ikke ut til å være et eneste troverdig eksempel på at noe av dette gullet noen gang har blitt returnert til eierne. I alle tilfeller uttalte «FED» at sertifikatene som ble tilbudt enten var forfalskninger med åpenbare stavefeil og andre feil, eller at de ganske enkelt «ikke kunne bekrefte utstedelsen av sertifikater» med disse serienumrene, og nektet å løse dem inn. En journalist i Financial Times skrev:

«Det har nå nådd et punkt hvor du kan gå inn i en av de store bankene i New York, London eller Zürich, gi dem et halvt tonn gull i retur mot et eiersertifikat, gå rundt kvartalet i 10 minutter, gå inn i den samme banken igjen, og de vil nekte for å ha sett deg før, og få deg arrestert for å ha presentert dem et falskt sertifikat.»

Men så noen veldig merkelige hendelser. Et CIA-fly ble oppdaget krasjet i jungelen på Filippinene, inneholdende trillioner av dollar av de samme sertifikatene, og tydeligvis originaler og ikke forfalskninger. Etter den oppdagelsen, med den medfølgende publisiteten og fremkomsten av innløsningskrav for disse sertifikatene, fikk «FED» panikk, noe som førte til noe virkelig bisarrt: «FED» bestemte seg plutselig for å smelte om og omstøpe hele sin beholdning av gull med det uttalte formålet å «foretrekke å ha alle gullblokkene i samme type form». Ingen videre forklaring ble gitt eller etterspurt. Å omsmelte titusenvis av tonn gull er et stort foretak, komplisert og veldig kostbart, og ville aldri blitt gjort av den tåpelige grunnen til å endre formen på stengene. Uansett «FEDs» uttalte formål, var hovedresultatet at omsmeltet gull ikke lenger inneholder sine originale markeringer, noe som betydde at det ikke lenger var noen måte å identifisere den opprinnelige kilden til det gullet. Og det betydde at ingen noensinne kunne bevise at gullet som «FED» holdt, var gullet som – i reelle termer – ble stjålet – fra nesten alle land i verden.

Et kjent eksempel var gullaksjene fra Kinas sentralbank. Da Chiang Kai-Shek tapte den kinesiske borgerkrigen og flyktet til Taiwan, var hans siste handling å plyndre alt gullet fra sentralbanken i Fastlands-Kina og forretningsbankene, og ta tonnene med bullion med seg til Taiwan, under beskyttelse av amerikanerne. For å fremme deres beskyttelse, overbeviste USA Chiang om å la dem ta gullet til USA «for oppbevaring» i tilfelle Kina angrep Taiwan og stjal gullet hans. Denne bullionen ble aldri returnert. Faktisk, lenge etter ektemannens død, og frem til dagen hun døde, Fru. Chiang kranglet, kjempet, tigget og saksøkte den amerikanske regjeringen og «FED» for tilbakelevering av «hennes» gull. Hun mislyktes, og saken døde ut.

Taiwan har i dag ingen kunnskap om dette. Det ser ikke ut til å eksistere noen enhetlig oversikt over alle gullforsendelsene levert til «FED» under denne ordningen, men det måtte ha vært i det minste i de høye titalls om ikke hundrevis av milliarder, og dette skjedde på 1930-tallet, nesten 90 år siden. Hvis vi antar en konservativ total samlet inn over hele verden på bare fem ganger det som ble konfiskert i USA alene, gir det oss rundt 100 000 metriske tonn, til rundt 50 millioner dollar per tonn i dagens priser, eller rundt 5 trilllioner dollar. Alt dette gullet gikk i lommene til de få jødiske bankfolkene som eier «FED».

Rothschild og andre jødiske bankfolk introduserte altså et opplegg for å bokstavelig talt stjele alle gullaksjene fra alle sentralbanker og kommersielle banker i alle land i verden. Disse jødene var på den tiden i ferd med å innlede en annen verdenskrig, og brukte frykten for dette til å støtte planen deres. De brukte den fulle fryktinngytende propagandainnflytelsen fra de jødiske mediene, kombinert med den omfattende hersketeknikkene til det amerikanske hvite hus og utenriksdepartementet samt makten til det amerikanske militæret, for å tvinge alle verdens sentralbanker og alle nasjoners kommersielle banker. å overlate sine gullaksjer til den amerikanske FED for «sikker oppbevaring». Det var aldri noen hensikt å returnere noe av det gullet etter krigen. Det burde være åpenbart at den amerikanske regjeringen var i denne kriminelle grusomheten helt opp til halsen, og fungerte som håndheveren og lakeien for jødene, og samlet inn og leverte alt dette gullet ikke til det amerikanske finansdepartementet, men til «FED», og dermed ingen fordel for USA. Den amerikanske regjeringen adlød rett og slett sin «herre».

«The Great Gold Robbery» – Del 2 – US «FED»: 5 trillioner i dagens dollar

Hvor mye gull er det i verden?

Warren Buffett sier omtrent 175 000 tonn, men anslaget hans er verdiløst og få mennesker er enige med ham, og faktisk kommer anslaget hans fra den jødiske kilden til Thompson Reuters[38] og bør reduseres i prinsippet. Estimater varierer fra dette nivået til ett av «Gold Standard Institute» på mer enn 2,5 millioner tonn. En del av problemet er at gull har blitt utvunnet i årtusener, og ingen vet hvor mye som er der ute. Det samme problemet eksisterer i estimater av den totale gullforsyningen i forskjellige nasjoner på forskjellige punkter i historien. Klakører for «FED» forsøker å minimere effektene av deres verdensomspennende gulltyveri på 1930-tallet ved å grovt undervurdere mengden gullbarrer i USA på den tiden, og har gjort det samme for de fleste andre land. Vi har også det motsatte problemet der, ifølge beretninger fra noen jødiske såkalte «historikere», nazistene plyndret fra jødene alene ti ganger det totale volumet av gull som fantes i disse landene.

I 2013 var det medieoppslag som raskt ble begravet og sensurert i USA, men ikke i Europa, om Tysklands forsøk på å repatriere sine gullbeholdninger fra den amerikanske «FED». Den tyske regjeringen hadde lagret omtrent halvparten av gullforsyningen i New York-hvelvene til «FED». Tysklands sentralbank bestemte seg for å hente hjem alt gullet sitt, men «FED» avslo forespørselen og hevdet at et slikt trekk ville være umulig, og sa at det ville trenge frem til 2020 for å kunne gjennomføre overføringen. Den tyske regjeringen ba deretter om å besøke «FED»-hvelvene for å undersøke gullet og fastslå dets faktiske eksistens, men FED nektet å tillate Tyskland å undersøke sitt eget gull. Begrunnelsene var «sikkerhet» og «ikke plass for besøkende». Etter bestemt insistering på denne merkelige hendelsesforløpet, sendte Tyskland endelig noen ansatte til «FED», som bare fikk lov til å gå inn i hvelvets forrom hvor de ble vist 5 eller 6 gullbarrer som var «representanter for deres totale beholdning», men fikk ikke se mer enn dette. Tyske tjenestemenn kom tilbake en gang til, med enda mer besluttsomhet, da «FED» tilsynelatende bare åpnet ett av 9 hvelv og tillot tyskerne å se på stabelen med gull fra en betydelig avstand, men fikk ikke lov til å gå inn eller berøre. Etter gjentatt insistering fikk Tyskland tilbake en liten del av gullbeholdningen sin, men den ble sendt fra Frankrikes sentralbank – eid av de samme jødene som eier «FED».

Det har vært spekulasjoner i mange år om at «FED» faktisk ikke har mye gull, eller til og med noe gull, om at den enten har solgt det ut, lånt det ut eller brukt det som sikkerhet for lån. Det er gjentatte påstander i dag om at gullet som angivelig blir lagret på vegne av mange nasjoner, faktisk ikke eksisterer. Ingen, bortsett fra FED-ansatte, har faktisk fått lov inne i hvelvene til å se eller gjøre rede for noe av gullet, og det er ingen bevis for at gullet faktisk eksisterer. Enda verre, situasjonen er den samme med det antatte gulldepotet i «Fort Knox», lagringsstedet for det som skal være hele gullbeholdningen til det amerikanske finansdepartementet. De fleste tror «Fort Knox» er et regjeringshvelv, men selv om det er bygget på statlig land, administreres det likevel av «FED» og hele innholdet er «FEDs» eiendom—ikke det amerikanske finansdepartementet. Det har vært sant siden opprettelsen av «Federal Reserve act» i 1913 at innholdet i «Fort Knox» har tilhørt FED, men bevoktet av det amerikanske militæret. Og ingen vet hva som er der. Den siste revisjonen, og det siste offentlige besøket, var i 1953, like etter at Eisenhower tiltrådte.

Ingen eksterne eksperter ble tillatt under denne revisjonen, og revisjonsteamet testet bare rundt 5 % av gullet der. Det har ikke engang vært en inventar, langt mindre en omfattende revisjon av Fort Knox på 70 år. I 1974 fikk seks kongressmedlemmer, en senator og pressen gå inn i Fort Knox for selv å se om gullet var der eller ikke. Turen viste at det var noe i Fort Knox som så ut som gull, men det utløste enda flere kontroverser. Bare en liten brøkdel av gullet ble gjort tilgjengelig for visning, og en kongressmedlem publiserte en rapport som sa at gullbarrene som ble holdt i fortet var lettere av tyngde enn hva han hadde forventet. I løpet av de siste årene har flere amerikanske politikere hevdet at det er stor sjanse for at verken Fort Knox eller «FED» har noe gull, og har krevd en fullstendig og offentlig inventar og testing, men «FED» har resolutt nektet.

Gitt den nære sikkerheten om at den amerikanske FED og finansdepartementet har lite gull, har det vært mye spekulasjoner om plasseringen av verdens gullbeholdning som finnes i «FED» på papiret, men ikke i virkeligheten. Jeg vet ikke hvor gullet er, men hvis jeg måtte gjette, ville jeg anta at det hele ligger dypt inne i fjellene i Sveits, i de mange hundre tunnelene som er boret dypt inn i fjellet under det nye hovedkvarteret til «BIS», som igjen også eies av samme Rothschild som eier «FED» og diverse andre europeiske sentralbanker. Alt amerikanerne har igjen er papir og derivater.

Krigsutbytte

Dette er et tema som sjelden eller aldri kommer til vår oppmerksomhet – med det bemerkelsesverdige unntaket av de vedvarende historiene om tyskere som konfiskerer kunst og andre skatter fra jøder. Men den historiske sannheten er ganske annerledes, og med mye bevis på at det snarere er jøder som har gjort mye eller til og med det meste av plyndring under krigstid.

Vi har blitt belastet med rundt 85 år med uavbrutte anklager om at tyskere har plyndret jøder under to verdenskriger, men det har nesten aldri blitt presentert noen troverdige bevis på dette, og ved undersøkelse er historiene om tyskere som plyndret fra jøder de samme latterlige kategori som badekar fulle av øyeepler og smelting av jødisk fett for å lage glyserin til eksplosiver.

Plyndring skjer fra sted til sted, på alle sider under alle kriger, men som vi skal se, er det jødene som ser ut til å ha gjort mesteparten av plyndringen, og dekker sine forbrytelser gjennom sin kontroll over massemediene. Som et nylig eksempel har Irak blitt nøyaktig beskrevet som «en sivilisasjons vugge». Et resultat er at før den amerikanske invasjonen var Irak fullt til randen av arkeologiske gjenstander, kunstskatter, ruller og andre gjenstander samlet i løpet av århundrer, mange av stor økonomisk verdi, men også av enorm historisk betydning. Alle har forsvunnet. Amerikanske tropper plyndret det meste av landet, med rapporter om at alle irakiske museer i dag er helt tomme. Verdisaker og historiske gjenstander ble stjålet ikke bare fra museer og biblioteker, men også fra private hjem. Irak ble plyndret i sin helhet. Publiserte estimater hevdet at minst 200 000 kunst- og kulturgjenstander, hvorav mange var av uvurderlig verdi for verdenshistorien, ble stjålet fra irakiske museer i Bagdad, Mosul og andre byer.

Den amerikanske regjeringen hevder at dette bare var noen få useriøse handlinger som de ikke godkjente, men fakta forteller oss noe annet, og faktisk har mange av disse gjenstandene dukket opp i andre museer og private jødiske samlinger. Blant annet i Israel. Det er ingen måte å sette en konkret verdi på dette, men omfanget er betydelig og dette er bare en av mange slike situasjoner. Sovjetunionen insisterer på at USA og forskjellige jøder fortsatt har uvurderlige samlinger av stjålet sovjetisk kunst, beslaglagt av jødene da de flyktet fra Russland etter deres mislykkede revolusjon. USA og jødene avviste naturligvis denne påstanden, men ble deretter fanget i en løgn da forskere avdekket dokumenter som beviste at USA faktisk hadde holdt en enorm mengde kunstskatter – som da hadde forsvunnet inn i private samlinger hos gruppen av «vanlige mistenkte». Det var også dokumenterte rapporter om at på slutten av andre verdenskrig tømte det amerikanske militæret et tog med 24 biler fylt med gull, sølv og forskjellige dyre tyske kunstgjenstander som ble anslått til å være verdt mange milliarder på den tiden, gjenstander tyskerne prøvde for å beskytte mot jødisk og alliert plyndring. I tillegg forsvant ytterligere mange milliarder i gull fra Reichsbank omtrent samtidig, og har aldri blitt regnskapsført.

Detaljene i europeiske skattetyverier er grumsete og svært kompliserte, med påstander og motkrav, som er enkelt og fristende å avfeie skattejakthistorier om Tyskland som overdrevne krigshistorier. Imidlertid har vi de siste 70 årene blitt oversvømt med historier om tyskerne som plyndrer edle metaller og uvurderlige kunstverk i hele Europa, spesielt fra jødene, men det er mye mer i historien enn dette. For det første, etter at jødene fullførte sin bolsjevikiske revolusjon i Russland i 1917, plyndret de hele landet, og begynte med alt gullet i sentralbanken som ble sendt til USA som betaling til Jacob Schiff for å finansiere revolusjonen. Men Russland ble plyndret for mye mer enn gull. Den relativt velstående middelklassen eide milliarder i edle metaller, gjenstander og uvurderlige kunstverk, samt praktisk talt hele beholdningen til Romanovs – den russiske kongefamilien. Det meste av dette ble fjernet fra landet, mye av det til Tyskland og Østerrike, da de bolsjevikiske jødene flyktet fra Russland. Mye av denne plyndrede skatten og gullet ville nesten helt sikkert funnet veien helt og holdent i hendene på jødene i «City of London». Og det eksisterer betydelig dokumentasjon som beviser påstander om at USA og jødene faktisk plyndret Tyskland alvorlig på slutten av begge krigene.

Gitt fakta om Operation Paperclip, burde dette ikke være en overraskelse for noen. Men når det gjelder plyndring og ødeleggelse, var det noe langt verre, to av de største handlingene av kulturelt folkemord i verdenshistorien ble begge utført av jødene, og begge i Kina, et annet stykke historie de har klart å fullstendig begrave. Den som bekymrer oss her, er plyndring og brenning av Kinas sommerpalass, «Yuanmingyuan», som inneholdt mer enn ti millioner av de fineste og mest verdifulle historiske skatter og vitenskapelige verk samlet på ett sted fra 5000 år med kinesisk historie.

Jødene bestemte seg for å straffe Kina for å nekte deres opiumhandel, så Rothschild og Sassoon fikk dronning Victorias tillatelse og en forpliktelse til å bruke troppene hennes til å plyndre og ødelegge hele komplekset[39] å, med deres ord, «åpne et sår som aldri ville gro». Komplekset var så stort (åtte ganger størrelsen på Vatikanstaten) at det krevde 7500 soldater nesten tre uker for å plyndre og brenne det. Det som ikke kunne plyndres ble ødelagt, og hele det massive palasset brant ned til grunnen. Dette tyveriet og den fullstendige ødeleggelsen av en av verdens største samlinger av historiske skatter ble lagt an av Rothschilds og Sassoons som gjengjeldelse for kinesisk motstand mot deres opium. Etter å ha hørt nyhetene, kastet Kinas keiser opp blod og døde like etter. Gjentatte ganger dukker noen av de mest verdsatte gjenstandene opp på auksjon i dag, alltid av jødiske selgere. Man kan forstå hvorfor ikke alle føler sympati for jødene hvis tyskerne faktisk plyndret noen av kunstverkene deres. Etter all sannsynlighet hadde de fleste av dem blitt plyndret av jødene fra noen andre. Siden vi ikke kan få de nødvendige detaljer for å dokumentere plyndring utført av jødene i alle deres revolusjoner fra Russland og videre til Egypt, Kina, Irak, Libya, og heller ikke for plyndring utført av amerikanerne på deres vegne, og spesielt inkludert Tyskland, vil jeg ikke oppgi dette, men bare oppgi det for å registrere omfanget og for å understreke at mye av det som har blitt stjålet av disse jødene er uvurderlig.

Krigsutbytte: uvurderlig i dagens dollar

Japans «gylne lilje»

Det er imidlertid et annet spørsmål om plyndring, og dette som involverer Japan, som er litt mer skummelt og i en egen liga når det gjelder vinnere som krever krigsbytte. Det ser ut til at nesten alle er klar over plyndring, for det meste imaginære, begått av Nazi-Tyskland, men nesten ingen ser ut til å være klar over den enorme katalogen over nesten utrolige plyndring begått av japanerne. Japan plyndret faktisk ikke bare sentralbankene, men alle mulige kilder til skatter under deres marsj gjennom Kina og over hele Asia. Gull, sølv, juveler, kunstverk, alt og alt av verdi ble plyndret, inkludert fra private hjem, og sendt til Japan i de tidlige stadiene av invasjonen. Denne kunnskapen har blitt fullstendig undertrykt, og har aldri kommet inn i massepublikummet, bortsett fra korte kommentarer i forbifarten.

Få i dag er klar over vilkårene for Japans overgivelse til USA på slutten av andre verdenskrig. Det er ikke allment kjent at da amerikanerne utarbeidet dokumentene om Japans overgivelse, forbød de spesifikt krigserstatningskrav mot Japan. Artikkel 14(b) i traktaten bestemte at: «De allierte maktene gir avkall på alle erstatningskrav fra de allierte maktene, andre krav fra de allierte maktene og deres statsborgere som oppstår som følge av handlinger utført av Japan og dets statsborgere i løpet av forfølgelsen av krigen, og påstander om de allierte maktene for direkte militære kostnader ved okkupasjonen». Daværende USAs utenriksminister Allen Dulles mobbet og tvang de andre allierte og alle asiatiske land til å signere denne overgivelsesavtalen. Bare Kina og Russland nektet å bli mobbet til å signere. Men hvorfor forebygging av oppreisning? USA og jødene brukte krigserstatning for å rane Tyskland, og etterlot bare skjelettet av landet. Japan var langt verre enn Tyskland på alle måter, så hvorfor den forbløffende generøsiteten mot Japan?

Japanerne plyndret hele Asia tungt og sendte noe av byttet hjem til Japan, men ettersom krigsbyttet ble plyndret stadig lenger hjemmefra, begynte japanerne å sette sammen og lagre byttet sitt som forberedelse til større forsendelser senere. Dessverre, etter hvert som krigen gikk, begynte Japan å miste kontrollen over skipsrutene, og overføring til Japan var ikke lenger et trygt alternativ. Under en feilaktig antakelse om at USA ville tillate dem å beholde Filippinene i bytte mot en våpenhvile, valgte japanerne å begrave det meste av det plyndrede gullet og andre eiendeler på Filippinene. Det finnes i dag rikelig med dokumentasjon på at japanske offiserer opprettet dusinvis av dype lagringsdepoter i huler eller utgravde underjordiske områder, fylte dem med den plyndrede skatten og ødela inngangene med eksplosiver. Det ser også ut til å være sant at alle personene som jobbet med transport, utgraving og lagring av alt dette byttet ble begravet inne i hulene, og tilsynelatende etterlot bare tre eller kanskje fire personer med kunnskap om enten lagringsforholdet eller plasseringene. Dette var Japans «Golden Lily-prosjekt».[40] [41] [42] [43] [44]

Det har også dukket opp betydelige og ugjendrivelige bevis på at amerikanerne hadde fått vite om «Golden Lily» og hadde fanget og torturert en av disse personene, som avslørte eksistensen og plasseringen av minst noen av stedene. Siden Japan knapt kunne gjøre krav på dette byttet etter krigen, og siden de skjulte milliardene nå i hovedsak var ‘foreldreløse’, var de tilgjengelige for amerikanerne (og jødene) å stille bort. Problemet var at dette var en enorm forbrytelse, selv i amerikanske tanker, siden det tydeligvis var et tyveri fra venner i stedet for fiender, som ville ha tilbakeført eiendommen deres. Amerikanerne fant den perfekte «løsningen»: bestemmelsen om inndragning av erstatninger i traktaten om Japans overgivelse ville faktisk bety at disse nasjonene og deres statsborgere, ga avkall på sine krav på alle skatter som ble plyndret av Japan, og dermed tjent til å gjøre amerikanernes handlinger «lovlige» forutsatt at alle parter signerte traktaten. Og alle parter, bortsett fra Kina og Russland, ble virkelig ‘mobbet’ til å signere. General MacArthur, som var ansvarlig for okkupasjonen, rapporterte at han fant «store forsamlinger av gull, sølv, edelstener, utenlandske frimerker, graveringsplater og . . . valuta ikke lovlig i Japan». Det var også et dokument fra den amerikanske hæren som inneholdt en uttalelse som refererte til «ikke-erklærte lager av disse skattene». Den amerikanske okkupasjonsstyrken hadde tilsynelatende oppdaget i det minste noen av Japans «Golden Lily-steder», som inneholdt milliarder i gull og andre verdisaker. Så mye er uten tvil, og det er dokumentasjon på at MacArthur faktisk besøkte noen av disse åpne sidene og evaluerte innholdet. Japanerne plyndret hver nasjon til margen og, i størst mulig grad, alle innbyggere, og det er ingen tvil om at verdien måtte være i trillioner av dollar.

Siden vi ikke vet antall funnsteder eller andelen edle metaller på hvert sted, vil jeg bruke et konservativt estimat på bare 500 milliarder dollar gjenvunnet. Og siden det ikke er bevis på at noe av dette tyvegodset noen gang har kommet inn i USA, langt mindre registrert i det amerikanske finansdepartementet, kan vi trygt anta at det ble samlet inn på vegne av «FED». Vi kan bruke ett av to mål her. -Gullprisen den gang var rundt 35 dollar per unse, med dagens priser (2022) rundt 1 700 dollar, eller rundt 50 ganger, for en nåverdi på rundt 25 trillioner dollar. Den andre metoden er å kombinere 500 milliarder dollar til 5 % i 72 år fra krigens slutt, noe som gir oss en nåverdi på rundt 15 trillioner dollar. Jeg vil bruke den nederste siste. Jeg må her bemerke at det faktiske innkrevde beløpet potensielt er mange ganger større enn jeg har antatt her. Seagraves «Gold Warriors» forteller hele historien i uttømmende detalj,[45] og bør betraktes som obligatorisk lesing.

Japans «gylne lilje»: 15 trillioner i dagens dollar

«Skatteøya»

I 1999 produserte Edward Michaud et utmerket historisk essay med tittelen «Corregidor The Treasure Island of WWII», [46] [47] der han beskrev plyndring av Filippinene. Det ble ikke kalt plyndring på den tiden, men det var det det var. Da japanerne invaderte Filippinene, ble MacArthur tvunget til å evakuere og søke tilflukt på øya Corregidor, før han gjorde to ting. Han beordret at all ammunisjon og krigsmateriell ble ødelagt for ikke å overlate dem til japanerne, og han samlet inn og fraktet hele rikdommen til Filippinernes sentralbank og all personlig rikdom som kunne samles inn fra lokale borgere, «sendes til USA for oppbevaring» og forhindre den uunngåelige plyndring fra japanerne.

I følge Michauds rapport: «Statsverdiene besto av over 51 tonn gullbarrer, 32 tonn sølvbarrer, 140 tonn sølvpesos og centavos og millioner av statsobligasjoner i papir, obligasjoner og bedriftsaksjer. De sivile eiendelene … besto av omtrent to tonn gullbarrer i ulike størrelser, sammen med en ukjent mengde edelstener og utenlandsk valuta. Da ordre ble mottatt om å evakuere byen var de mange papirbeholdningene og journalene fortsatt ufullstendige, og mange private borgere fikk ikke engang kvitteringer for verdisakene sine. Mye av det ble lagret i deler av det store underjordiske komplekset kjent som «Malinta Tunnel2. De resterende 51 tonn statlig gullbarrer, bestående av 2542 barrer på 42lbs hver (20 kilo), sammen med resten av papirvalutaen og verdipapirene, ble oppbevart i flere av de indre sidene av marinetunnelen på sørsiden av Malinta-tunnelkomplekset.»

Så godt som alt dette ble lastet på ulike fartøyer, store som små, som var tilgjengelige, og hele partiet ble overført til Corregidor, hvor det til slutt ble lastet på amerikanske ubåter og flyttet til USA. Alt som ikke kunne fraktes ut i tide ble lastet på overskuddsfartøyer som ble slept ut på dypere vann og senket, dette utgjorde hundrevis av tonn edle metaller, hvorav noen senere kan ha blitt gjenvunnet av japanerne, men som også ble gjenvunnet. av amerikanerne. Ubåtene ble lastet i løpet av natten da det japanske flyet ikke kunne angripe, og senket seg i løpet av dagslyset for sikkerhets skyld. Michaud trodde denne filippinske skatten ble fraktet til US Mint, men den endte nesten helt sikkert hos «FED» siden mynten nesten var en ikke-enhet som bare produserte billige metallmynter.

Han avsluttet essayet sitt med å si: «På slutten av krigen ble denne verdipapirforsendelsen, eller i det minste dens monetære ekvivalent, deretter overført tilbake til den filippinske regjeringen», men påstanden er uten bevis.

Jeg har ikke sett noen bevis som støtter det, og ingen er i posisjon til å komme med en slik påstand siden ingen nøyaktig inventar ble gjort i panikken for å evakuere før japanerne ankom, og ingen faktisk vet hva som ble tatt. I alle fall, fra de få tilgjengelige fakta, har jeg ikke sett noe som støtter uttalelser om at denne rikdommen noen gang ble returnert til Filippinene. Dette var på ingen måte den eneste, eller siste, slike hendelsen under andre verdenskrig. I denne beregningen har jeg ikke tatt hensyn til «hundrevis av tonn» gull og sølv som ikke ble lastet i ubåtene ved første forsøk, og jeg har ignorert verdien av alle skatter bortsett fra de 53 tonnene gull og 175 tonn sølv bullion. Igjen, relativt små i forhold til de andre forbrytelsene.

«Skatteøya»: 3,3 milliarder dollar i dagens dollar

Beslagleggelse av tyske industrielle eiendeler

Det ser ut til å ikke være kjent i det hele tatt, fullstendig fjernet fra verdenshistorien, at den amerikanske regjeringen og militæret har opptrådt som innleide tyver for den jødiske mafiaen i London City i minst 85 år, og fortsatt holder på den dag i dag. Jeg kan her presentere bare et veldig kort sammendrag av mange svært lange kriminelle historier, de med tilstrekkelig dokumentasjon til å overleve i en domstol. Dette emnet er altfor stort til å dekke her. Jeg har detaljert beslagene fra første verdenskrig og andre verdenskrig i en e-bok som er sterkt kommentert med referanser som jeg ikke har oppgitt her.[48] Jeg oppfordrer deg til å lese kapittel fem for å forstå omfanget av det som ble gjort. Alle tyske industrielle – og til og med personlige – eiendeler over hele verden ble beslaglagt av det amerikanske militæret, først og fremst på vegne av disse jødiske bankfolkene, selv om USA selv og dets innenlandske selskaper også hadde stor fordel. Igjen, summene ville ha vært langt opp i trillioner av dollar – i 1915 og 1945, som ikke sto for mer enn 100 år og 75 år med akkumulering av forøkning, men landskapet er så stort at det ikke er mulig å prøve et troverdig estimat engang, og dermed ingen verdioppføring for disse forholdene.

(a) Beslag fra Første verdenskrig

Det virker ikke allment kjent, men de samme jødiske bankfolkene, som igjen brukte USA som sin «håndhever», plyndret bokstavelig talt alle tyske industrielle eiendeler – over hele verden – etter begge verdenskrigene. Omfanget av dette var utenkelig. Som ett eksempel ble hele Bayer-selskapet solgt – til en jødisk agent – for en sum av 5 millioner dollar, i en «auksjon» som ble gjennomført på trappen til Bayer-hovedkontoret. Bayer var på den tiden et av de største selskapene i verden, og produserte ikke bare kjemikalier, men et stort utvalg av medisiner inkludert Aspirin som på den tiden var verdens mest populære stoff og mest verdifulle patent. Den jødiske advokaten Seymour J. Rubin skrev at det var «klart og overbevisende at av rettferdighetsgrunner» en seierherre eller en erobrer skulle konfiskere all eiendom og eiendeler til de beseirede. Og konfiskere, det gjorde de.

De beslagla ikke bare alle tyske bedrifters eiendeler over hele verden, men praktisk talt alle personlige eiendeler, med oppføringer som «tre hester», «noen sedertrestokker», «noen få tepper» og selvfølgelig bankkontoer, edle metaller, kunstverk. Alt var selvfølgelig ulovlig, men USA vedtok en lov som tillot seg å gjøre det. Det var en spesiell lov om at «alle av tysk avstamning» som hadde blitt fengslet av en eller annen grunn ble klassifisert som en fiendtlig aktør, og derfor underlagt et totalt eiendomsbeslag, og dermed kastet de nesten hver tysker i fengsel på en oppdiktet anklage, ofte i bare to eller tre dager, akkurat lenge nok til å klassifisere dem og beslaglegge eiendelene deres. Dette var en av hovedformålene med krigen; å frata en hel rase av mennesker alle deres eiendeler, patenter og eiendom, for å legge ned en nasjon som var i ferd med å bli for mektig og for ulydig mot jødene. Det er ingen måte å troverdig estimere den totale verdien av alle WWI-beslagene. Den personlige eiendommen som ble beslaglagt i USA alene ville akkumulert til rundt 60 milliarder dollar i dagens dollar, men dette var bare personlig eiendom i bare ett land, og den desidert minste delen av beslagene. Den totale verdien av Tysklands verdensomspennende selskapsaktiva som er beslaglagt vil i dag nesten helt sikkert beløpe seg til mange trillioner, men detaljene er ikke tilgjengelige å beregne, så det er ikke noe å konkret å legge til grunn.

Beslag fra første verdenskrig: 0 trillioner i dagens dollar

(b) Operasjon «Paperclip» – Andre verdenskrig

Dette var uten tvil det nest mest massive og vidtrekkende tyveriet som noen gang ble begått i verdenshistorien, bare overskredet av jødenes plyndring av India et århundre tidligere. Som med WWI ble alle Tysklands verdensomspennende eiendeler igjen konfiskert, men denne gangen med mange års planlegging som begynte allerede før krigen.[49] Jødene som kontrollerte den amerikanske regjeringen på den tiden, hadde arrangert tusenvis av lag med titusenvis av individer, ofte bare meter bak troppene som kom inn i Tyskland på slutten av krigen, og de tok bokstavelig talt alt. De kom i bølger, og det en bølge ikke tok, gjorde den neste. De tømte hvert bedriftsbibliotek, hver forskningsinstallasjon, hvert patentkontor, hver fabrikk, og rett og slett beslagla alt. Til og med «Library of Congress» hadde sin egen utenriksmisjon som skulle lokalisere og konfiskere alle bøker og tidsskrifter publisert i Tyskland som muligens kan være av interesse for noen del av bedriftens eller vitenskapelige Amerika.

I ett tilfelle la det tyske patentverket noen av sine mest hemmelige patenter ned i en 1600-fots gruvesjakt, men amerikanerne fant den og konfiskerte hele innholdet som amerikanske «krigserstatninger». Verdien av de mer enn 800 000 tyske patentene som ble beslaglagt ble estimert til mer enn 30 milliarder dollar, som ville være godt over 1 trillioner dollar i dagens dollar. Som jeg nevnte ovenfor, tjente amerikansk-registrerte firmaer godt på dette, men mange av disse «amerikansk-registrerte» firmaene var eid eller kontrollert av jøder, og de europeiske jødiske bankfolkene og industrimennene tok eierskap til alt inkludert kjemiske firmaer som I. G. Farben, bil produsenter som Volkswagen, store flyselskaper som Dornier og Messerschmitt, farmasøytiske firmaer som Hoescht. Og denne korte oppføringen inkluderer ikke personlige beslag av kunst, gull og sølv, edelstener og andre verdisaker.

Nok en gang ble en hel nasjon av mennesker ribbet, men denne gangen mye mer ondskapsfull enn under første verdenskrig, og i dette tilfellet ble mellom 12 millioner og 15 millioner tyskere drept på forskjellige måter før, under og lenge etter plyndringen. Døde tyskere forteller ingen historier om deres offer, men levende jøder har fortalt historier i 75 år om hvordan de ble plyndret av tyskerne.. Sannheten er ganske annerledes. Plyndring av Tyskland etter andre verdenskrig var så omfattende og så omfattende at denne ene kategorien ikke kan tillates å forbli uten en post. Jeg legger derfor inn 10 trillioner i dagens dollar, et tall jeg mener er lett forsvarlig og overdrevent konservativt.

Operasjon «Paperclip» – andre verdenskrig: 10 trillioner i dagens dollar

Kapring av land med oljeproduksjon

Det virker ikke allment forstått eller spesielt fortrolig for folk at Irak og Libya bokstavelig talt ble kapret av de europeiske jødene ved å bruke det amerikanske militæret som sin håndhever. Begge landene har blitt overtatt, med marionettregjeringer installert, med nye jødiske privateide sentralbanker og, i det minste når det gjelder Irak, praktisk talt alle kommersielle foretak med «nye eiere». Når det gjelder Irak, tildelte de jødiske bankfolkene seg selv 65 % av Iraks olje – uten kostnad, og etterlot Irak inntektene fra bare 35 % av sin egen oljeproduksjon. Dessuten måles ikke mye av oljen som eksporteres fra Irak, så ingen vet faktisk hvor mye av Iraks olje som bokstavelig talt blir stjålet med denne metoden. Det er kun målt beløp som deles 65/35. Når det gjelder Libya, ble all oljen konfiskert av de samme jødiske bankfolkene, igjen med det amerikanske militæret som lakei. Jeg har dekket dette i detalj i en tidligere artikkel som jeg oppfordrer deg til å lese.[50] Med Syria var de ikke i stand til å kapre hele landet på grunn av Russlands tilstedeværelse, men det amerikanske militæret lyktes i å ta full kontroll over Syrias oljefelt på vegne av de samme bankfolkene. Syria i dag, i likhet med Libya, mottar ingen inntekter fra salg av egen olje. Mer enn dette, den jødiske mafiaen fra «City of London» har installert sine egne privateide sentralbanker i Irak og Libya og vil på denne måten plyndre disse to landene i en grad av trillioner mer.

Også i Irak har mye eller mest av all lønnsom kommersiell aktivitet blitt overtatt av de samme menneskene. Det er ingen datakilde for å anslå omfanget av plyndring fra disse sekundære kildene. Det er av enorm betydning å merke seg at kapringen av Irak og Libya og av Syrias oljefelt ble utført utelukkende av det amerikanske militæret som fungerte som «The Banker’s Private Army». [51] Den amerikanske regjeringen absorberte alle kostnadene for krigingen – med trillioner av dollar lånt mot renter fra de samme jødene– til ingen fordel for USA og dets folk. Alle pengene og den politiske fordelen har gått til jødene i City of London. Den amerikanske regjeringen gjør rett og slett bare sin herres bud. Gjennomsnittlig oljepris er notorisk vanskelig å beregne, men for de siste periodene involvert her, har jeg tatt et inflasjonsjustert gjennomsnitt på $80 per fat. Iraks produksjon var historisk rundt 3 millioner fat per dag, nå opp til 3,5 millioner, så rundt 300 millioner dollar per dag, hvorav 200 millioner dollar tas av de jødiske bankfolkene i «City of London». Rundt 1,5 trillioner dollar så langt.

Libyas produksjon falt til null etter invasjonen, men har siden i gjennomsnitt vært på rundt 1,5 millioner fat per dag, eller rundt 450 milliarder dollar til dags dato. Syria har produsert 500 000 fat per dag, hvorav de jødiske bankfolkene tar alt. Rundt 150 milliarder dollar så langt. Å legge til disse tre gir oss omtrent 2 trillioner dollar så langt, eller nærmere omtrent 3 trillioner dollar hvis vi regner med rente på 5%.

Kapring av lands oljeproduksjon: 3 trillioner i dagens dollar

Privatisering, del 1

Det er noen som mener at det å overlate offentlige tjenester eller eiendeler til private virksomheter er et klokt trekk fordi, som vi blir fortalt, er myndigheter oppblåste og ineffektive, og private selskaper kan nesten uunngåelig være langt mer effektive. I det virkelige liv har jeg ikke vært i stand til å avdekke en eneste gang hvor denne mytiske teorien har vist seg sann. I stedet følger privat virksomhet uunngåelig den samme veien – den med å maksimere profitt ved å øke prisene og kutte tjenestene. Enda verre, det virker umulig å finne et eksempel på privatisering som ikke var overskygget av korrupsjon og utbetalinger fra lovgivere og offentlige tjenestemenn. Eksempler er ikke vanskelig å finne. I Storbritannia arrangerte våre jødiske bankvenner privatiseringen av British Rail, hvoretter de tappet den for cash og kjørte det hele til konkurs slik at den britiske regjeringen måtte ta den tilbake og bygge den opp igjen. Etter at de hadde rekonstruert jernbanesystemet og fått det til å fungere jevnt og lønnsomt, fikk våre jødiske bankfolk et nytt spark på boksen og fikk det privatisert igjen.

Kostnadene for den britiske offentligheten var i høye milliarder. Fortsatt med Storbritannia arrangerte (eller bestakk) disse samme bankfolk privatiseringen av «Royal Mail». Rett før de forhandlet salgsprisen ble imidlertid fagforeningene ved Royal Mail plutselig forbitrede på ledelsen og foreslo en langsiktig totalstreik, og dermed sparket grunnlaget ut under salgsprisen og gjorde Royal Mail nesten verdiløst med tanke på den alvorlige arbeidskampen som ligger foran oss. Men så, magisk nok, da salget fant sted, til en meget redusert pris, var fagforeningene plutselig ganske fornøyde igjen, og det ble aldri noen streik. Mer nedslående var det at salgsprisen på en eller annen måte bare så ut til å ha inkludert verdien av postleveringstjenesten og utelatt fullstendig de milliarder av dollar med førsteklasses eiendom som eies av Royal Mail i sentrum av London. Atter en «uforklarlig forglemmelse», men i et demokrati har ingen skylden.[52]

I Canada, i provinsen Ontario, solgte myndighetene i en 99-årig leieavtale, den travleste motorveien i Nord-Amerika, for 2 milliarder dollar. Noen år senere solgte de nye eierne 10% av investeringen sin til noen venner for 10 milliarder dollar, noe som betyr at regjeringen i Ontario solgte en eiendel på 100 milliarder dollar for 2 milliarder dollar. Enda verre, de nye eierne hevet bompengene så høyt at alle bilister forsøker å bruke andre motorveier, noe som skaper en slik overbelastning at provinsen ikke har noe annet valg enn å bygge nye motorveier. Dessverre er de ikke i stand til å gjøre det siden vilkårene for deres første salg forbyr myndighetene å bygge nye motorveier for å ‘konkurrere’ med den gamle, med mindre de nye også blir overlatt til de «nye eierne». I USA kostet fengselssystemet 20 milliarder dollar per år. Etter å ha privatisert bare en del av det, koster det samme systemet nå amerikanske skattebetalere mer enn 80 milliarder dollar per år, med noen av fengslene så umenneskelige i deres forhold at domstolene beordrer dem stengt. Og det er ikke bare fengselssystemet, men prøveløslatelsessystemet og mye mer, alt som svekker nasjonen. I alle vestlige land presser de samme jødiske bankfolkene og deres venner ustanselig på for privatisering av nesten alt der penger kan tjenes. De sparker normalt flertallet av personalet for å redusere kostnadene, og også unngå alt vedlikehold som ikke er kritisk.

Teorien, under disse langsiktige leieavtalene er å ‘kannibalisere’ selve eiendelen slik at ved slutten av leieperioden når eiendelen returneres, er verdien nøyaktig null. Det er teorien om profittmaksimering under privatisering. I alle vestlige land blir alt fra flyplasser til fengsler til utdanning til kommunikasjon, transport og alle slags offentlige tjenester sakte privatisert, og produserer bokstavelig talt trillioner i fortjeneste for de nye leietakerne, og sakte slår nasjonene konkurs. Dette er et så enormt program som involverer så mange land, så mange typer infrastruktur og så mange typer offentlige tjenester, at ethvert fornuftig anslag på plyndring er umulig. Jeg vil derfor ikke gå konkret for det mtp. faktiske kostnader, men vil ettertrykkelig slå fast at plyndring her – overføringen av suverene eiendeler i hendene på noen få bankfolk – er i klassen av titalls trillioner av dollar.[53] [54]

Privatisering, del 1: 0 trillioner i dagens dollar

Privatisering, del 2

Videre i kontekst av dette er det minst hundrevis, og mer sannsynlig tusenvis, av understrømmer i denne privatiseringsbransjen som oftere enn ikke utføres som direkte tyveri. Det bør ettertrykkelig bemerkes at de 50+ nasjonene der USA styrte en legitim regjering og installerte en kompatibel diktator, veldig raskt ville ha gjennomgått den samme ‘privatiseringsprosessen’, med det amerikanske militæret og utenriksdepartementet som spesifiserte for den nye diktatoren delene av hans lands infrastruktur skal beslaglegges. Ingenting av dette ville blitt betalt for, og disse anledningene har skjedd i mange andre nasjoner. Som et eksempel ble det først rapportert i NYT, og deretter raskt undertrykt overalt at George Soros og Madeleine Albright etter ødeleggelsen av Jugoslavia ble gitt «eierskap» av hele kommunikasjonsinfrastrukturen i Kosovo – oppgitt til å ha en verdi på 800 millioner dollar . Det er sannsynlig at hele det tidligere Jugoslavia led samme skjebne, men nyhetsteppet er totalt og ingen informasjon har lov til å lekke. Hele Irak og Libya har lidd de samme konsekvensene, og så mange andre nasjoner er i samme posisjon. Uten et faktisk verdenskart over denne såkalte «privatiseringen», kan vi aldri vite den sanne totalen, men den må være enorm.[55]

Privatisering, del 2: 0 trillioner i dagens dollar

Verdensbanken, IMF-Infrastruktur og gjeld

Denne kategorien er litt enklere enn den ovenfor. Vanligvis finansierer våre jødiske bankfolk offentlige lån privat eller gjennom IMF eller Verdensbanken, og gjør det når rentene på amerikanske dollar er lave. De presser deretter økende gjeld på et land til det er forbi et hvilket som helst fornuftig nivå, og får deretter den amerikanske FED til å heve renten og effektivt sette disse nasjonene i konkurs. Siden landene ikke har penger til å betale tilbake lånene sine, tar våre jødiske bankfolk infrastruktur i stedet for betaling. De vil også ta dyrkbar jord, som er det som nylig har skjedd med Ukraina, selv om de (jødiskeide) mediene ikke ser ut til å ha kunnskap om dette. Det var en nylig medierapport om at Rothschild måtte opprette en ny bank bare for å holde all dyrkbar jord som var blitt konfiskert med disse metodene. Finansjødene er også ute etter vannet. Presidenten for Nestle hevder offentlig at «drikkevann er ikke en rettighet. Det er en vare og bør prises og selges som enhver annen vare». For noen år tilbake overtok Jenna Bush, «G.Ws» datter, for en standard sum eierskapet til den største vannakviferen i Sør-Amerika –selvsagt, bare på vegne av sine jødiske «venner». Det er land der mer enn 70 % av all infrastruktur, inkludert jernbaner, flyselskaper og flyplasser, skipshavner, banker, dyrkbar jord – og vann – og mye mer eies av de samme jødiske bankfolkene i «City of London». Et annet godt nåværende eksempel er Hellas.[56] Situasjonen var så ynkelig, og bankfolkets grådighet så kraftig at Hellas ble tvunget til å plassere hele landets bestand av infrastruktur – alt – i en «privateid» Luxembourg-trust som var «helt utenfor makten eller innflytelsen» til gresk regjering. Verdien var rundt 3 trillioner dollar, og den er borte til den prisen bankfolkene velger å betale for delene – om noe i det hele tatt. Jeg inkluderer bare Hellas i denne oppføringen, og ignorerer samtidig mange dusinvis av andre nasjoner som ble plassert i denne posisjonen så lenge siden som for 100 år. Totalene er helt sikkert i de høye titalls trillioner, men vi har ikke detaljene å basere et estimat på. (dette er med andre ord et ekstremt konservativt estimat i seg selv, red. anm). [57] [58] [59]

Verdensbanken, IMF-Infrastruktur og gjeld: 3 trillioner i dagens dollar

Krigsfinansiering

Det er ikke lenger mye av en hemmelighet at de samme jødiske bankfolkene vanligvis har finansiert begge sider av de fleste, om ikke alle, krigene i nyere historie. Den generelle konsensus er at krigen i Irak kostet USA rundt 2 trillioner dollar,[60] og Forbes hevder kostnadene i Libya til 2 milliarder dollar per dag, [61] alt dette ble lånt fra «FED». Vi kan ikke vite hvor mye penger som har blitt lånt fra de jødiske bankfolkene i «City of London» for å finansiere alle militære konflikter i nyere historie, og dermed kan vi ikke sette en pris på rentene som betales, men det er av ytterste viktighet å innse at disse summene er ikke små. Som en indikasjon på den reelle kostnaden, var det britiske imperiet en gang verdenshersker, et imperium der «solen aldri gikk ned», og «Britannia regjerte på bølgene» i veldig lang tid. Men jødene presset England inn i to kriger ingen ønsket, og til slutt var Storbritannia konkurs og tryglet USA om lån for å avverge «en finansiell Dunkirk». England lånte alle pengene for å finansiere sin del i WWI, og mistet 40% av imperiet for å betale tilbake disse lånene. WWII kostet Storbritannia resten av imperiet og forlot nasjonen i faktisk konkurs. Første verdenskrig kostet Storbritannia rundt 7 trillioner dollar i dagens dollar, og andre verdenskrig var mye verre. Igjen, vi kan ikke vite nøyaktig hvor mye penger som ble lånt fra de jødiske bankfolkene, og heller ikke hvor mye renter som ble betalt, men størrelsen på begge ville ha vært betydelig siden den estimerte kostnaden for alle land var nesten 50 trillioner dollar i dagens dollar.[62] [63] [64] [65]

Vi vet at da borgerkrigen ble utløst mot USA, støttet London Rothschilds unionen mens de franske Rothschilds støttet sør. Alle tjente en formue og i 1861 hadde USA en gjeld på 100 millioner dollar. Men vi har ikke informasjon om summen av betalte renter. Vi vet at Rothschild (gjennom Jacob Schiff) lånte Japan 200 millioner dollar i 1905 for å finansiere krigen med Russland. Det ville være rundt 60 milliarder dollar i dagens dollar, og et annet sett med jødiske bankfolk finansierte Russland i samme grad, begge sider solgte våpen fra Rothschilds våpenfabrikker i Tyskland. I dette tilfellet kjenner vi beløpene som er lånt, men ingen informasjon om beløpene verdr. rentebetaling eller om inntektene og fortjenesten ved å selge krigsvåpnene. Det er rett og slett ikke tilstrekkelig offentlige detaljer til å bestemme økningen i formue til disse bankfolkene fra å sette i gang og finansiere alle disse krigene. Summene må være godt oppe i trillionene, men vi har ikke et solid grunnlag for estimering, så det er ikke noe konkret slag.

Da andre verdenskrig nærmet seg, presset de samme bankfolkene ikke bare USA inn i krigen, men lånte også amerikanerne penger til å betale for den. Ved slutten av andre verdenskrig gikk USA fra 33 milliarder dollar til 285 milliarder dollar i gjeld, alt for å hjelpe våre jødiske bankvenner til å starte og kjempe en krig som ingen andre enn dem ønsket. Det er enda verre enn du tror. Disse bankfolkene trengte andre land i krigen, men ønsket ikke å låne dem pengene fordi deres økonomier ikke ble ansett som tilstrekkelig risikofrie, og dette gjaldt England selv. «Løsningen» var å låne ut pengene til USA, og deretter presse amerikanerne til å gi alle disse krigslånene, for å holde jødene lykkelige ikke bare ved å holde alle land i krigen, men ved å la USA effektivt garantere all gjelden deres. Derfor er gjelden på 285 milliarder dollar som, for din sammenligning, vil være rundt 12 trillioner i dagens dollar. Gjelden har aldri blitt nedbetalt; det er utilstrekkelig arkiv tilgjengelig for å dokumentere den totale renten som er betalt til de jødiske bankfolkene i krigsfinansiering, verken for USA eller for alle verdens nasjoner, så denne posten mottar ingen stadfestelser med tanke på verdier heller. Når det gjelder størrelsesorden, er imidlertid beløpet igjen sikkert langt opp i titalls trillioner i dagens dollar.

Krigsfinansiering: 0 trillioner i dagens dollar

«Vår valuta, ditt problem»

Etter slutten av den andre krigen arrangerte verdens største nasjoner det vi kaller «gullstandarden», som betydde at et land ikke kunne trykke mer penger enn det faktisk hadde i gullreserver. Dette var ment for å opprettholde stabilitet og for å unngå overflødig trykking av penger som ville føre til inflasjon og kunne ødelegge det internasjonale pengesystemet – slik jødene hadde gjort gjentatte ganger tidligere.

I teorien skulle all internasjonal gjeld gjøres opp i gull, men i praksis var dette tungvint og upraktisk. Siden den amerikanske dollaren eksisterte i stort volum og var – i teorien – fullt garantert å kunne byttes mot gull til enhver tid, gjorde alle nasjoner ganske enkelt opp sine kontoer i amerikanske dollar. Men troen på å gjøre det var basert på løftet om at enhver nasjon når som helst kunne bytte sine beholdninger av amerikanske dollar mot ekte gull. Systemet fungerte godt nok i omtrent 20 år, inntil tidlig i 1971 var USA under et enormt økonomisk press fra de enorme summene de hadde lånt for å finansiere sine militære grusomheter i Vietnam. Den siste dråpen kom da Frankrike, ikke ignorant for hva som var på gang, og bekymret for USAs evne til å opprettholde dollarens verdi, insisterte på å bytte alle sine dollarbeholdninger mot gull, i henhold til avtalen. Den amerikanske gullforsyningen var utilstrekkelig til å overholde, og «FED» sto nå overfor den reelle muligheten for at alle nasjoner ville kreve en utveksling.

Stilt overfor dette presset erklærte de jødiske bankfolkene ensidig verdens finansavtale ugyldig, tvang USA tilbake fra sin deltakelse i gullstandarden, og «FED» nektet å konvertere noen nasjoners utenlandske dollarbeholdning til gull. Dette gjorde at alle verdens land holdt utallige trillioner av amerikanske dollar som ikke lenger hadde noen fast eller garantert verdi, men som garantert ville svekke seg siden USA faktisk trykket enorme volumer av dollar for å finansiere Vietnamkrigen. På den tiden sa USAs finansminister John Connally til verden: «Det er vår valuta, men det er ditt problem». Siden alle nasjoner hadde akkumulert amerikanske dollar i god tro, men nå ikke hadde noen mulighet til å disponere dem, hadde de ikke noe annet valg enn å fortsette å bruke den samme amerikanske dollaren, nå av ubestemt verdi, for alle internasjonale transaksjoner. Denne ene handlingen av jødisk rovkapitalisme påla verden en forbløffende økonomisk straff, og ødela verdiene til andre nasjoners valutareserver. Etter å ha gitt avkall på gullstandarden (Bretton Woods-avtalen), fortsatte «FED» å trykke enorme mengder penger, og sendte den vestlige verden inn i en intens inflasjonsspiral. Fra datoen for USAs mislighold i 1971 til 1981 eller 1982, svekket den amerikanske dollaren seg med mer enn 95 %, noe som representerte en nesten ufattelig stor overføring av rikdom fra hele verden til jødene i «FED» fordi alle nasjoner som innehar amerikanske dollar led det. grad av tap i deres valutareserver mens USAs gjeld forble i sterkt svekkede amerikanske dollar, og derved tilbakebetalte utenlandsk gjeld til 5% på dollaren. I 1971 kostet et ‘fint hjem’ i USA bare 25 000 dollar. I 1976 var det samme hjemmet over 100 000 dollar, og i 1983 var prisen rundt 250 000 dollar. Disse prisene representerer nøyaktig svekkelsen av amerikanske dollar i løpet av det tiåret. Fordelen for våre favoritt jødiske bankfolk? Vel, gullprisen i 1971 da de drepte gullstandarden, var omtrent $40 per unse. I dag er det gullet verdt 1700 dollar per unse. På den annen side har papirvalutaen som alle andre regjeringer da måtte akseptere i stedet for gullet sitt, svekket seg med rundt 95 % siden den gang.

Det er ingen nøyaktig måte å vurdere dette på. Den akkumulerte økonomiske skaden på de nasjonale økonomiene i verden er i det minste i hundrevis av trillioner av dollar, om ikke i tusenvis av trillioner. Skaden er så omfattende, og så altomfattende at det er umulig å tenke på en videre konkret utmåling. Men la oss ikke miste hovedpoenget. Det var ikke «den amerikanske regjeringen» eller «det amerikanske finansdepartementet» som tok denne avgjørelsen. Snarere ble den laget for dem av Rothschild og de andre jødiske eierne av «FED» og «City of London» for å opprettholde sine gullbeholdninger og beskytte deres verdi.

Det var rett og slett nok en redningsaksjon for de jødiske bankfolkene, i dette tilfellet til store kostnader for hele verden. Hvis vi bare kunne sette et tall på kostnadene. Men det vi altså kan ikke, fordi det blir for massivt og komplekst.

«Vår valuta, ditt problem»: 0 trillioner i dagens dollar

Epilog — «Verdens rikeste mann»-konspirasjon

Som det kan utledes av ovenstående, har den virkelige rikdommen i verden aldri kommet fra bedriftseierskap, men fra finansiering av kriger, fra å eie nasjoners sentralbanker, og fra tyveri og kriminell aktivitet i stor internasjonal skala. Den store mengden jødisk eierskap i dag er ikke begynnelsen på akkumulering av rikdom, men bare det siste trinnet i prosessen. Som det er sant med all organisert kriminalitet, er trillionene av dollar involvert i bedriftseierskap som ble notert i begynnelsen, kun fra reinvestering av kriminell fortjeneste i legitime foretak. Det burde være åpenbart fra ovenstående at folk som Gates, Buffett og Bezos ikke er utfordrere til tittelen som «verdens rikeste mann». Elon Musk med sine antatte 200 milliarder dollar kvalifiserer knapt som lommepenger, med folk som frontfiguren «George Soros», og hans sølle milliarder som ikke engang kvalifiserer som lommelo.

Mediene har løyet for oss i flere tiår og sendt oss lete på alle feil steder. Jødiske publikasjoner i dag har mange artikler om «Verdens rikeste jøder»[66] eller «De mest innflytelsesrike jødene»,[67] men disse er alle tøv, og viser til individer som Zuckerberg eller Soros, eller Sheldon Adelson på toppen. Ingenting av dette er tilfeldig; det er bare en måte å distrahere oppmerksomheten fra de virkelige kildene til penger og makt, og kanskje ikke overraskende at alle aviser og magasiner som berører dette emnet vil følge det samme mønsteret. Det som er overraskende er at folk som Bill Gates og Warren Buffett deltar i denne forestillingen når de så tydelig må vite sannheten om sine egne posisjoner. Ingen av disse mennene kan være så naive eller uvitende, noe som definitivt innebærer en konspirasjon av taushet. Som en side, har nesten hver mann som bygger noe av substans en nesten genetisk trang til å gi det videre til sitt avkom, for kanskje å skape til og med et lite familiedynasti som kan fortsette i tide. Men har noen lagt merke til at det bare er folk som Bill Gates og Warren Buffet som ikke har en slik trang og er fast bestemt på å bare gi alt bort til slutt? Hvorfor er det ingen Rothschilds på denne listen, ingen Sassoons, ingen Kadoories, ingen Goldman Saches? Er denne terminale filantropien kun en mangel hos goyim?

Vi kan med rimelighet anta at denne tendensen skyldes press, og min mistanke er at dette presset vil komme fra forpliktelser på grunn av finansiering. Det betyr at Gates og Buffett ikke skapte sine imperier helt på egen hånd; min gjetning er at de ble utstyrt med ideer, planlegging, mye finansiering og mye mobbende jødisk diplomati for å ha oppnådd det de gjorde. Prisen som skal betales er at du ikke tar den med deg når du går. Grunnleggingen og byggingen av store bedriftsformuer er normalt ikke en rask prosess. Det er alltid unntak, selvfølgelig, men generelt tar ting tid. Den konvensjonelle visdommen, som har vist seg å være sann gang på gang, er at «det tar den første generasjonen for å gjøre det, og den andre generasjonen for å gjøre det virkelig stort.»

Jødene, som fungerer som en organisk enhet, kan kortslutte denne prosessen. Tenk på Indigo Books & Music, startet av jødeinnen Heather Reisman for bare rundt 25 år siden, det resulterte i den økonomiske konkursen til Canadas største uavhengige bokhandler og overtakelse eller eliminering av alle andre konkurrenter som plutselig møtte «økonomiske vanskeligheter». I dag er Indigo Canadas eneste store engelskspråklige bokhandelskjede og landets største bok-, gave- og spesialleketøyforhandler med en årlig omsetning på mer enn 1 milliard dollar. Jøder kontrollerer bokutgivelsesbransjen og kan sikre at bokhandelen din ikke har noe lager hvis du nekter å selge ut. De kontrollerer i fellesskap mye av finansieringen og distribusjonen og kan tvinge frem overtakelser eller konkurser. Det finnes ikke noe forsvar mot et bestemt jødisk angrep. Disse menneskene opererer som gangstere og har ubegrenset finansiering tilgjengelig for å overta en industrisektor nesten etter eget ønske.

Det viktige er at planleggingen for disse økonomiske sektorovertakelsene sjelden har sitt utspring i virksomhetens offentlige ansikt. I stedet er disse ofte sammenhengende entiteter av en verdensomspennende langsiktig plan for kontroll av disse sektorene. Jeg dekket noe av dette i en tidligere artikkel med tittelen «Dagens jødiske bedriftshelter – Jomfruer føder alle»,[68] arbeider med Google, Facebook og noen få andre.

Det er tydelig at verken Zuckerberg eller Google Twins var i stand til nesten umiddelbart å skape en verdensleder i sine respektive sektorer. For å oppnå et slikt resultat kreves det ubegrenset finansiering og bruk av enorme mengder økonomisk og politisk press, pluss målrettet planlegging og intens mediestøtte. Dette gjelder også for andre som Wikipedia, Amazon, Starbucks og mange andre som så ut til å komme fra nesten ingensteds til å være verdensledere på veldig kort tid. Prosessen har vært den samme i alle tilfeller, og den gjelder absolutt i dag for den nåværende «rikeste mannen i verden», Elon Musk.

Alt man trenger å gjøre er å tenke. Ved å bruke Elon Musk som eksempel, så det ut til at mannen kom fra bokstavelig talt ingensteds og likevel «eier» plutselig verdens største bilprodusent. Musk startet samtidig et aggressivt program med oppskyting av titusenvis av kommunikasjonssatellitter, og deretter «SpaceX», «Elon Musks private romfartsselskap», produsenten av Starship, som planlegger internasjonale romstasjonsoppdrag, ikke mindre. Så har vi Musk som sammen med et kobbel av andre kjøper Twitter for 44 milliarder dollar. I løpet av de siste 100 årene har alle som har forsøkt å opprette et nytt bilselskap og et nytt bilmerke møtt katastrofe, men Musk opplevde tilsynelatende ikke en hikke med Teslaen som plutselig er en verdensfavoritt. Dette ville ha krevd kanskje ti år med planlegging og design, planlegging av fabrikker og produksjon, etablering av forsyningslinjer, testing og sertifisering, og så mye mer, men med Tesla skjedde dette tilsynelatende over natten i et vakuum.

Skal vi tro at Elon Musk designet Teslaen? Det er ingen bevis for at Musk har evnen til å designe til og med en peilepinne, langt mindre en hel bil, så hvordan skjedde alt dette, og hva var kilden til bakgrunnsmilliardene som kreves for å få dette prosjektet til å realiseres? Musk spilte ingen rolle i skapelsen av Tesla. Han dukket bare på en eller annen måte opp på slutten og «eide» selskapet. Tilsvarende det aggressive programmet med kommunikasjonssatellitter som «Elon Musk» har lansert; også dette ville kreve mange år med planlegging og design, for ikke å si noe om å ordne oppskytingsfasilitetene og skaffe de nødvendige tusenvis av betalende kunder. Dette ville igjen kreve år og milliarder av dollar i finansiering, men i likhet med Bezos’ romfartsprogram, dukket denne plutselig opp i full blomst, i drift, lansert og klar til å gå. Hvem har planlagt dette? Det var absolutt ikke Musk, så hvem sto bak? Og hvor kom pengene for alt dette fra? «Musks» Tesla har aldri tjent, så hvor skulle han få tak i milliardene for et pie-in-the-sky-system med titusenvis av kommunikasjonssatellitter? Ingenting slikt kan skje uten et tiår eller mer med intensiv planlegging og en enorm investering, og åpenbart ikke noe av det kom fra Musk. Disse ville være nok utfordringer for enhver mann, men da hadde vi «Elon Musk» som kjøpte Twitter for 44 milliarder dollar. Hvordan ville det skje? Vi blir fortalt at Musk plutselig har en rikdom på – vagt – 200 milliarder dollar, uten detaljer, men antagelig fra aksjebeholdning i «sin» Tesla. Men skal vi anta at Musk har 44 milliarder dollar ekstra i løse kontanter i banken for å kjøpe Twitter? Det er ikke mulig, og Musk selger ikke halvparten av sin interesse i Tesla-aksjer for å finansiere den, så hva er kilden til pengene? Media forvirrer dette ved å gi bare noen få kjappe standardbemerkninger, men ingen detaljer, og derfor har vi tanker løst i hodet om at Musk er veldig rik og på en eller annen måte har råd til å kjøpe Twitter, men alt vi trenger å gjøre er å tenke for å innse at det er umulig.

Bildet er tåket fordi jødenes politiske ambisjoner ikke kan skilles fra deres økonomiske intensjoner. Musks satellittsystem skal etter hvert bestå av 35 000 kommunikasjonssatellitter – militære, ikke sivile – hvorav noen allerede er i bruk i Ukraina. Jødene i «City of London» er desperate etter tredje verdenskrig, men de har ikke noe eget militær og må være avhengig av at USA (som Bankers’ Private Army) opprettholder militær overherredømme. Hvis det ikke allerede har falt deg opp, var årsaken til denne utviklingen at kineserne beviste at de kan skyte ned amerikanske overvåkings- og kommunikasjonssatellitter, og dermed utgjøre en eksistensiell trussel mot USAs krigshemming med Kina og Russland. Løsningen er smart, og også åpenbar: du kan ikke skyte ned 35 000 bittesmå kommunikasjonssatellitter, og dermed opprettholde USAs slagmarkskommunikasjonsoverlegenhet.

Finansieringen er interessant fordi normalt presser jødene USA til å gjøre alle disse militære investeringene, men USA har ikke lenger penger til alle disse anstrengelsene og dermed hadde de ikke noe annet valg enn å finansiere dette selv – og kanalisere det gjennom Musk for å skjule opprinnelse. Det er ingen annen kilde for finansieringen av et så massivt prosjekt. Det er åpenbart at finansieringen ikke kom fra «Elon Musk», siden «hans» Tesla fortsatt ikke kan tjene penger, så hvor skulle han få pengene til satellittutvikling? De jødiske bankfolkene i «City of London» er den eneste kilden. Dette er det samme som at Mark Zuckerberg for noen år siden kjøpte og dannet selskaper for å produsere militære droner og høyhøydeballonger, sistnevnte fordi kjære Mark ønsket at alle i verden skulle ha Internett-tilgang. Ikke sant.. Høyhøydeballongene var ikke for Internett-tilgang, men for militær kommunikasjon med dronene som Facebook produserte, droner som bar stridshoder som kunne kommunisere ved hjelp av ballongene hvis Kina ødela alle amerikanske militære kommunikasjonssatellitter.

Så vidt jeg kunne se, lurte ingen på hvorfor Facebook produserte militære droner og deres kommunikasjonssystemer. Igjen, ikke mulig å presse denne kostnaden over på det amerikanske militæret, så jødene i City of London kjørte det gjennom Facebook for å skjule det som en sivil satsning og skjule den sanne kilden – og intensjonen – fra gransking.

Tilbake til Tesla. Hvis du tar deg tid til å lese Musks avhandling på videregående nivå om hyperloop-transport[69] eller lytt til hans medieoppslag, er det åpenbart at mannen ikke har intelligensen til å ha oppnådd sin posisjon uavhengig. Det er ikke tydelig, i hvert fall ikke for meg, at han vet noe om noe, og jeg vil si det samme for Zuckerberg og Google-tvillingene. Disse menneskene er bare fronter for noen som virkelig har alle pengene. Og planene. Men vi skal tro at Musk, er plutselig The Richest Man in The World fra å designe biler og satellitter og romskip og bare himmelen vet hva alt. For noe tull.

Lignende argumenter gjelder for Zuckerberg, Bezos, Google-tvillingene og andre. Ingen har kunnskapen eller evnen, og heller ikke den enorme finansieringen til å gjøre de tingene de angivelig gjør. Verken deres formuer eller evner kan muligens være ekte. Det er lettere å akseptere en Bill Gates, starte med en liten Microsoft og bygge over 40 år til en premie på 50 milliarder dollar, men å late som om en Elon Musk som, som angivelig gikk fra fra å sove i bilen og spise blader. fra trær, plutselig å designe og produsere elektriske biler og militære kommunikasjonssatellitter og romfartøyer og så mye mer, er et for latterlig prospekt til å bry seg om å tilbakevise.

Noen hevder at Elon Musk ikke er jøde. Elon (אֵילוֹן), eller Alon (אַלוֹן) er et hebraisk maskulint navn som ikke vil forekomme på en liste over hedningenavn. Musk gikk på jødiske skoler i Sør-Afrika. Moren hans, Maye Haldeman, er jødisk, men oppført som «kanadisk», som neppe er en etnisk gruppe. Det er jødisk familie og andre forhold (Elons bror giftet seg med Jen Lewin), og mer. Musks forbindelser med Israel og mektige jøder har en lang historie, Teslas skapforhold til israelsk teknologi strekker seg over mange år, og dens selvkjørende teknologi er 100 % jødisk, og stammer fra det israelske selskapet Mobileye. Musk har nære kontakter på høyt nivå i Israel, etter å ha møtt Netanyahu (i hans private bolig) ved mer enn én anledning. I var nylig i nyhetene at Evelyn de Rothschild døde i sin alderdom.[70]

New York Times skrev en grundig fiktiv nekrolog som først og fremst er kjent for de forbløffende løgnene, slik «NYT» gjør for enhver jødisk kriminell som forlater denne verden. Du vil kanskje lese NYTs kjærlige avhandling om Madeline Albright for å friske opp minnet om den kriminelle galskapen til NYTs redaktører. Ifølge dem, denne Rothschild «som tidlig viste lite potensial, sluttet han seg til familiefirmaet og gikk opp til styreleder, og hadde stor innflytelse i Storbritannias økonomiske og politiske anliggender.» Den delen er absolutt sann. Mannen hadde banker, investeringsbanker, investeringsdatterselskaper og mye mer i rundt 30 land, og det var ikke snakk om hans «store innflytelse i Storbritannias økonomiske og politiske anliggender», siden han var hovedmannen involvert i Margaret Thatchers salg av alle Storbritannias eiendeler til jødiske bankfolk. Men så forteller altså NYT oss at Evelyn de Rothschild var verdt kanskje små 2 milliarder dollar..

Så, Evelyn de Rothschild, etterkommer og innehaver av det største kriminelle bankdynastiet i verdenshistorien, en med eiendeler høstet fra hundrevis av år med plyndring og plyndring, en mann som eier bokstavelig talt hundrevis av banker og finansselskaper over hele verden var så kjedelig, så sakte og dum, at selv en liten dritt som Zuckerberg kunne komme fra ingensteds og på bare noen få år være verdt ti ganger så mye. Som Buddy Holly var så glad i å fortelle oss: «Den dagen…» Så hvem er egentlig de rikeste mennene i verden? Vel, hvem har finansiert begge sider av hver krig de siste 300 årene? «Starbucks»? Hvem har plyndret Sør-Afrika for alt gullet og diamantene de siste 150 årene? Presidenten for «Victoria’s Secret»? Er det Mark Zuckerberg som stjeler trillionene av irakisk olje hvert år?

Jeg er ikke i tvil om at Jeff Bezos er en kriminell, men det var ikke Bezos som konstruerte tyveriet av alt gullet fra alle verdens banker på 1930-tallet. Hvem eier så mange som 75 eller 80 av sentralbankene i verdens nasjoner? Noen goyims fra Kansas? Jeg blir fortalt at det er 13 familier som kontrollerer hele den verdensomspennende klanen, som opererer fra City of London. Lederne på denne listen er utvilsomt Rothschilds, sannsynligvis begynner med Jacob Rothschild, «Jødenes konge», etterfulgt av hans slektninger. Listen vil mest sannsynlig inkludere en Sassoon, en Warburg, en Goldman, en Moses Seif, Kuhn, Loeb, Salomon, en Sebag-Montefiori, med denne gruppen som deler samlede eiendeler i hundrevis av trillioner av dollar. Vi kan bare gjette om de andre, men vi kan være veldig sikre på at verken Bill Gates eller Warren Buffett noen gang har vært på denne listen, og Elon Musk og Jeff Bezos kan avvises med fortjent forakt.

---

Fotnoter

[1] Visualizing the 200-Year History of U.S. Interest Rates
https://advisor.visualcapitalist.com/us-interest-rates/

[2] 800 years of interest rates. Did high interest rates set off the Wars of the Roses or even Game of Thrones?
https://boscobelandpartners.com/politics/800-years-interest-rates-high-interest-rates-set-off-wars-roses-even-game-thrones/

[3] Who owns the world? Tracing half the corporate giants’ shares to 30 owners
https://theconversation.com/who-owns-the-world-tracing-half-the-corporate-giants-shares-to-30-owners-59963

[4] Who owns the world
https://thethrivinginvestor.com/who-owns-the-world/

[5] Who owns the world’s largest corporations?
https://www.smartcompany.com.au/finance/owns-worlds-largest-corporations/

[6] Ancient Jewish History: Banking & Bankers
https://www.jewishvirtuallibrary.org/banking-and-bankers

[7] The History of Jewish Banking
https://www.manfredlehmann.com/news/news_detail.cgi/173/0

[8] Jews and Finance
https://www.myjewishlearning.com/article/usury-and-moneylending-in-judaism/

[9] The History of the House of Rothschild
https://rense.com/general88/hist.htm

[10] SASSOON: By: Joseph Jacobs, Goodman Lipkind, J. Hyams
https://jewishencyclopedia.com/articles/13218-sassoon

[11] Precursor To The Global Crime Syndicate: The 19th-Century Opium Trade
https://www.winterwatch.net/2022/08/precursor-to-the-global-crime-syndicate-the-19th-century-opium-trade/

[12] Currency Wars, Song Hongbing
https://www.goodreads.com/book/show/18618477-currency-wars

[13] BRIEF HISTORY OF GOLD MINING IN SOUTH AFRICA
https://www.miningforschools.co.za/lets-explore/gold/brief-history-of-gold-mining-in-sa

[14] HISTORICAL DIAMOND PRODUCTION
https://www.dmr.gov.za/LinkClick.aspx?fileticket=kTsuDj3GMDM%3D&portalid=0

[15] Gold Prices by the Decade
https://sdbullion.com/gold-price-by-year

[16] The Panama Canal And The Intriguing Way It Was Financed
https://panamaadvisoryinternationalgroup.com/testblog/news-from-panama/the-panama-canal-and-the-intriguing-way-it-was-financed/

[17] Governments did not always have to pay interest when borrowing from Bank of Canada
https://thereview.ca/2019/02/01/governments-did-not-always-have-to-pay-interest-when-borrowing-from-bank-of-canada/

[18] Canada’s federal debt
https://qualicuminstitute.ca/federal-debt/

[19] Usury in Canada: 1.1 trillion in interest paid on 600 billion of debt
https://medium.com/toronto-life/usury-in-canada-287001af6abe

[20] Canada needlessly pays $1 trillion in interest
https://www.chroniclejournal.com/opinion/letters_to_editor/canada-needlessly-pays-1-trillion-in-interest/article_b3885d76-97d4-11e6-a036-93b019abedd3.html

[21] Annual interest on Canada’s government debt translates into $7,000 for a family of four
https://www.fraserinstitute.org/article/annual-interest-on-canadas-government-debt-translates-into-7000-for-a-family-of-four

[22] Hon. Paul Hellyer Video – Public Banking In America | Youtube

[23] Italy’s Debt Clock: Realtime Demo Showing The Size Of Italy’s Public Debt
https://commodity.com/data/italy/debt-clock/

[24] Let’s Have a Financial Crisis: First, We Need a Central Bank
https://www.bluemoonofshanghai.com/politics/lets-have-a-financial-crisis-first-we-need-a-central-bank-october-07-2019-2/

[25] Let’s Have a Financial Crisis: First, We Need a Central Bank
https://www.bluemoonofshanghai.com/politics/lets-have-a-financial-crisis-first-we-need-a-central-bank-october-07-2019-2/

[26] Hershey Jr., Robert D. (21 June 1981). “How the Oil Glut Is Changing Business”. The New York Times. Retrieved 30 December 2015.]

[27] Destroyers of US Democracy
https://consortiumnews.com/2022/11/07/chris-hedges-destroyers-of-us-democracy/

[28] Trends in Income From 1975 to 2018
https://www.rand.org/pubs/working_papers/WRA516-1.html

[29] The Top 1% of Americans Have Taken $50 Trillion From the Bottom 90%
https://time.com/5888024/50-trillion-income-inequality-america/

[30] How much Gold was Confiscated in 1933? | Gold Confiscation History, Executive Order 6102
https://www.sgtreport.com/2022/02/how-much-gold-was-confiscated-in-1933-gold-confiscation-history-executive-order-6102/

[31] FDR’s 1933 Gold Confiscation was a Bailout of the Federal Reserve Bank
http://www.moonlightmint.com/bailout.htm

[32] Gold Reserve Act of 1934
https://www.federalreservehistory.org/essays/gold-reserve-act

[33] Banking Act of 1935
https://www.federalreservehistory.org/essays/banking-act-of-1935

[34] US Silver Purchase Act of 1934
https://www.cato.org/publications/commentary/americas-plan-destabilize-china

[35] The Effect Of The Silver Purchase Act of 1934 on United States, China, Mexico and India.
https://ia801201.us.archive.org/29/items/effectofsilverpu00rand/effectofsilverpu00rand.pdf

[36] Milton Friedman and Anna J. Schwartz. A Monetary History of the United States, 1867-193660 (Princeton: Princeton University Press, 1963), p. 485.
https://fee.org/articles/origins-of-the-chinese-hyperinflation/

[37] Timeline of U.S. Federal Debt
https://www.debt.org/faqs/united-states-federal-debt-timeline/

[38] How much gold is there in the world?
https://www.bbc.com/news/magazine-21969100

[39] China Remembers a Vast Crime – The New York Times
https://www.nytimes.com/2010/10/22/arts/22iht-MELVIN.html

[40] GOLD WARRIORS
https://www.bluemoonofshanghai.com/wp-content/uploads/2022/10/Gold-Warriors.pdf

[41] Japan’s Golden Lily Project
https://www.voltairenet.org/article30068.html

[42] Japan’s Golden Lily Project
https://www.amazon.ca/Gold-Warriors-Americas-Recovery-Yamashitas/dp/184467531

[43] Japan’s Golden Lily Project
https://rense.com/general49/sece.htm

[44] Chalmers Johnson Review of Seagrave’s ‘Gold Warriors’,
https://www.lrb.co.uk/the-paper/v25/n22/chalmers-johnson/the-looting-of-asia

[45] GOLD WARRIORS
https://www.bluemoonofshanghai.com/wp-content/uploads/2022/10/Gold-Warriors.pdf

[46] Edward Michaud “Corregidor The Treasure Island of WWII”,
https://www.corregidor.org/chs_trident/trident_01.htm

[47] Edward Michaud Corregidor
https://corregidor.org/chs_trident/trident_03.htm

[48] Nations Built on Lies – Volume 1 – How the US Became Rich
https://www.bluemoonofshanghai.com/wp-content/uploads/2022/10/ENGLISH-NATIONS-BUILT-ON-LIES-VOLUME-1-How-the-US-Became-Rich.pdf

[49] The Greatest Intellectual Property Theft in History: Operation Paperclip
https://www.bluemoonofshanghai.com/politics/the-greatest-intellectual-property-theft-in-history-operation-paperclip-november-16-2019/

[50] Humanity at the Crossroads — Connecting the Dots to Our Brave New World
https://www.bluemoonofshanghai.com/politics/2331/

[51] The Bankers’ Private Army
https://www.bluemoonofshanghai.com/politics/the-bankers-private-army/

[52] Private Enterprise and the National Good
https://www.bluemoonofshanghai.com/politics/5652/

[53] A Further Look at Privatisation
https://www.bluemoonofshanghai.com/politics/5647/

[54] World Map of Privatisation
https://www.bluemoonofshanghai.com/politics/5634/

[55] World Map of Privatisation
https://www.bluemoonofshanghai.com/politics/5634/

[56] Humanity at the Crossroads — Connecting the Dots to Our Brave New World
https://www.bluemoonofshanghai.com/politics/2331/

[57] LIBOR – current LIBOR interest rates
https://www.global-rates.com/en/interest-rates/libor/libor.aspx

[58] ANALYSIS: Are IMF, World Bank to blame for Africa’s foreign debt burden?
https://africacheck.org/fact-checks/blog/analysis-are-imf-world-bank-blame-africas-foreign-debt-burden

[59] Horrifying loan interest in the IMF and World Bank
https://www.ukessays.com/essays/economics/horrifying-loan-interest-in-the-imf-and-world-bank-economics-essay.php

[60] The Iraq War has cost the US nearly $2 trillion
https://www.militarytimes.com/opinion/commentary/2020/02/06/the-iraq-war-has-cost-the-us-nearly-2-trillion/

[61] The Real Cost Of U.S. In Libya? Two Billion Dollars Per Day.
https://www.forbes.com/sites/beltway/2011/03/28/the-real-cost-of-u-s-in-libya-two-billion-dollars-per-day/?sh=7b83dad07b5f

[62] Financing a Foreign War: Jacob H. Schiff and Japan, 1904-05
https://www.jstor.org/stable/23880523

[63] War Finance (Great Britain and Ireland)
https://encyclopedia.1914-1918-online.net/article/war_finance_great_britain_and_ireland

[64] Finance and the Thirty Years War
https://www.historylearningsite.co.uk/the-thirty-years-war/the-social-and-economic-impact-of-the-thirty-years-war/finance-and-the-thirty-years-war/

[65] list of wars
https://www.britannica.com/topic/list-of-wars-2031197

[66] The world’s 50 Richest Jews: 1-10
https://www.jpost.com/jewish-world/jewish-features/the-worlds-50-richest-jews-1-10

[67] World’s 50 most influential Jews. The Jerusalem Post’s first annual list of those who are shaping the future.
https://www.jpost.com/jewish-world/jewish-features/worlds-50-most-influential-jews-176071

[68] Today’s Jewish Corporate Heroes – Virgin Births All
https://www.bluemoonofshanghai.com/politics/3909/

[69] Hyperloop Alpha
https://www.tesla.com/sites/default/files/blog_images/hyperloop-alpha.pdf

[70] Evelyn de Rothschild, Scion of Banking Dynasty, Dies at 91
https://www.nytimes.com/2022/11/08/business/evelyn-de-rothschild-dead.html