Utested forbyr «stirring» uten samtykke

Et utested som betegner seg som en såkalt «Nightclub» i Sydney, Australia, har nå begynt å kaste ut folk som «stirrer» på andre gjester uten å ha fått verbalt samtykke først. Utestedet har hyret inn «safety officers», med rosa vester, for å håndheve denne regelen. De truer også med å ringe politiet om noen «stirrer» for mye. Nå kan ingenting gå galt.

«Club 77», som utestedet heter, har uttalt at de føler det er deres forpliktelse å på denne måten ‘edusere’; rett og slett utdanne sine gjester hva som er akseptabel festkultur og ikke.

Folket flest™ ser ut til å oppleve dette som noe utelukkende (pun intended) positivt, skal man dømme etter uttalelser om nattklubbens kjøreregler på sosiale medier:

«People want to go out, they want to feel safe, they don’t want people chasing after them, the response to it has been extremely positive.»….

(…)»Amazing!!! Positive party culture all the way!»

(…)«Backing this 100 per cent.»

En konsekvens av progressivismens ‘positivitetsamfunn’

Utesteder generelt er hvor normies samhandler og forsamles på et mest mulig gjennomsnittslig kulturgrunnlag slik at flest mulig av dem kan oppleve samkomsten som ‘hyggelig‘. Det handler sånn sett også om å pleie trender, og ta del i dem aktivt for å vise at man behersker å være en forutsigbar og systemsanksjonert person.

‘Nattklubber‘ er generelt et konsept hvor menn med labre sosiale evner drar for å generelt se på kvinner, mens kvinner drar til utesteder og ‘nattklubber’ i sin særhet primært for å ha det gøy, med den velviten at de på slike steder vil få enda mer mannlig oppmerksomhet enn andre steder, og ofte helt gratis.

Alt uteliv handler om er mer eller mindre gjengs ubevisst oppførsel for folk med dårlig selvbevissthet og såkalt «selvbilde» hvor man opererer på de mest overfladiske standarder overhodet mulig.

At kvinner så blir stirret på at menn som de f.eks av utseendemessig karakteristikker ikke finner attraktive, er dessverre en ganske uungåelig konsekvens av et slikt allmennaktig konseptet som kvinnfolk uansett flokker til med vennegjengen sin.

Kvinner har generelt meget nedsatt konsekvens- og analytisk evner, og opererer veldig mye på en blanding av kvinnelig instinkt i sterk kombinasjon med det som formidles dem som pop–kulturell konformisme. Kvinner vil derfor på denne måten oppleve en viss dissonans mellom slike sett av forskjellige forestillinger som ikke nødvendigvis er samsvarende, og vil som konsekvens ønske seg både pose og sekk: Å for eksempel bli lagt merke til av dem de vil ha oppmerksomhet fra, og helst ikke lagt merke til—«stirret» på av menn som ikke er attraktive.

Siden rundt 90+% av menn er generelt rare, ubrukelige, dumme og ikke-attraktive. I et samfunn som dyrker stereotypisk adferd, så vil mange menn føle seg utenfor og bli desperate etter som tiden utvikler seg i retning av dette, noe som foregår i vesten nå. Den sosiale konkurransen er sterkt polarisert som politikken ellers fordrer.

Alt dette er fortrinnsvis politisk derivert og forplanter seg i alle kontekster, også sosialt og til og med i form av intens «stirring» på kvinner som lav-status menn begjærer oppmerksomheten til, men ikke får, samtidig som konkurransen på dette området vokser i takt med urbaniseringen, levekostnader og andre statusrelaterte goder generelt.

Jeg er for alt dette tøvet. På mange måter. Det er nødvendig at dette skjer. Det er også noe positivt ved dette, i og med at andelen av «asylanter», «flyktninger», svindlere og posører generelt stiger i de vestlige samfunn, så er dette et fornuftig og pro-aktivt mottiltak å regne på flere måter selv om det er relativt absurd i kontekst med den eksisterende festkulturen og friheten som folk forestiller seg å være i bestittelse av.

‘Diskrimineringsfanatismen ‘ vil ende opp med å sluke seg selv på samme måte som alt som omkranser dens samfunnsmessige grunnlag vil kollapse. Denne tilnærmingen og synet på utviklingen refereres til på kritikersiden som «akselerasjonisme».

Stygge menn har alltid vært arbeidshester, hvis eneste utvei til seksuell frihet har vært å opparbeide seg midler eller status for å skaffe seg tilgang på kvinnekjønnet slik at de kunne videreføre seg. Utesteder tjener primært penger på slike stakkarer, men skal nå, i sin egen ignoranse, bryte med dette og heller handle om å ha det «gøy og sånn». Entrepenørskapet hos «Club 77» er garantert ekstreme normies som har tilgang på lette penger, og som ikke har noen særlig innsikt av noen sosial eller økonomisk art, og vil nok gå konkurs relativt rask.

Det er på noen måter litt litt synd at slike opplegg ikke er spesielt økonomisk levedyktige, for som sagt: Det hadde vært morsomt å sett denne feminist-fanatismen få et større utslag i bredden og lenger ut i samfunnet enn bare tåpelige blaff her og der, men man kan alltids håpe.

Skikkelige menn vet hva kvinnen er, og henvender seg til henne med tilsvarende forbehold, og unngår på denne måten å drite seg ut på et utested for å ha «stirret». Det handler også om en viss selvkontroll og disiplin, noe mange lav-I.Q-menn mangler mye av.

Skal man «stirre» på damer, i virkeligheten, så kan man dra på strippeklubb eller «go-go’s», og på den måten også støtte slike «frihets–institusjoner» som disse nå begynner å utgjøre, og noe som ekle feminister hater.

Problemet til alle feminister er således ganske åpenbart det at dette er snakk om underpresterende kvinnfolk som får lite oppmerksomhet og formidler sin personlig frustrasjon som ‘verdipolitikk’ for alle på et moraliserende grunnlag.

Pene kvinner er som oftest meget utsatt for tøv og tull fordi de eksponeres mer for folk enn andre, og kjenner derfor på et ganske annen type massivt press, men kvinner vil likevel alltid generalisere menn som «problemet» i mangel på blant annet sann egenrådighet og ikke minst, fysisk styrke til å stå for slikt på og for egen hånd, og blir på den måten ofte enda mer «sexistisk» som mennene de kollektivt klager over.