Teaterstaten Trump: En tekno-rumpstat med dressert masseinnvandring
MAGA-bevegelsens forestillinger om en knallhard, «kompromisslos» innvandringspolitikk har alltid vært akkurat dét; forestillinger. Med den ene hånden vifter «MAGA» febrilsk foran de maniske massene med grandiose løfter om massedeportasjoner og murbygging, mens den andre, usynlig for hans tilhengere, signerer Trump avtaler som potensielt bringer inn millioner av nye «lovlige» økonomiske migranter. Hans administrasjon er ikke en kamp mot «globalismen», men en veloljet mekanisme for å holde den gående med en litt annen vinkling og oppstyltet verdenssyn. Det var aldri snakk om noen stor krig eller annet oppgjør mot «deep state», men snarere en utvidelse av den, og som nå bare pakket inn i en mer teatralsk og markedsførbar drakt som kan selges rett inn i hjertet til de mange desillusjonerte og dårete nykomlingene til «MAGA» 2.0.
Under MAGA har ICE har blitt en slags PR-maskin for regimet i samsvar med bla. Google. Det har blitt et propagandaorgan som tilsynelatende er mer opptatt av å spre show og manipulert ‘fake innvandings-news’ enn faktisk å drive effektiv deportasjon. Og dette fabrikkerte deportasjonsshowet har en digital dimensjon like råtten som dens fysiske fravær. Angivelig, om man søker f.eks etter «ICE-raids» eller «-arrests» på Google, blir en bombardert med treff som angivelig dokumenterer de pågående «massedeportasjonene».
Og det er ikke bare i skyen hos Google det fabrikkeres deportasjonsnyheter med hendelser fra over ti år siden, men også på bakken, ifølge flere forskjellige kilder, inkludert Los Angeles, hvor det angivelig skal oppholde seg mer enn 3 millioner innvandrere, men hvor tingene går sin gang.
Så langt har Trump-administrasjonen ikke levert noe annet enn et teatralsk skue av populistisk staffasje. Det som måtte flomme over av nyheter i Google-søkene o.l. vitner ikke om noen massiv håndhevelse av innvandringslovene, verken ved grensen eller i byene. I stedet ser vi en samling resirkulerte PR-utspill, spredt via «alternative» medier, sosiale plattformer og like useriøse mainstream-kanaler. Regimelojale og partipolitiske medieaktører pøser dette ut for å skape en illusjon av Trumps store handlekraft, men som er basert på et svært selektivt utvalg av informasjon av en enda mer variabel kvalitet.
Denne iscenesatte «frykten» sprer seg følgelig på «venstresiden», og dermed oppstår tilsvarende narrativ om at immigrantmiljøer «lammes» av den såkalte politikken, selv når det i realiteten knapt skjer noen fysiske utvisninger. Det er altså ikke deportasjonene av faktiske innvandrere som er sluttproduktet, men den illusoriske effekten dette genererer i befolkningen. Dette er et show, et partipolitisk spill som på mirakuløst vis gagner begge sider. Samtidig uthules og utarmes den faktisk og fysisk genuine bekymringen som eksisterer blant befolkningen i takt med innvandringen.
Jeg forutså selvsagt dette lenge før «valget», og står fremdeles på det, altså at det blir ikke noe betydelige tall å snakke om. Det vil fortsette på helt marginal basis av hva som trengs; altså rundt 30-tusen om dagen for å ta unna for hva som ligger på 20-30 millioner innvandrere, selv om mer forsiktig formelle estimater hele tiden taler om det samme gamle; mellom 11-14 millioner. Det var egentlig aldri snakk om reelle massedeportasjoner, kun Trumps valgløfter, og nå TV-vennlig propaganda hvor noen få hardkriminelle poster boys som blir sendt ut for å skape overskrifter. Likevel gikk hysterikerne på ‘venstresiden’ med jakkemerkene sine fem på og tok Trumps ord for god fisk, som om han faktisk planla en omfattende utrenskning à la Hitler. Ikke at jeg klandrer dem når det akkurat måtte gjelde dette når man ser hvordan Trump rasjonaliserer den etniske rensingen av Gaza, men misforståelsene deres kommer av, i likhet med mange politisk pupertale MAGA-tards, at de egentlig ikke forstår hva som ligger bak Trumps prioriteringer.
Imens forsterkes ICEs systematiske, teknokratiske overvåkning og forsøk på å kneble kritikk mot «regimet». ICE har aktivt søkt kontrakter for å kartlegge og analysere negativ omtale, overvåke sosiale medier, og spore enkeltpersoner som ytrer seg kritisk til hva det skulle være. De mer overfladiske sentiment til side, så er det altså lagt an for en mer og mer inngripende, detaljstyrt digital infrastruktur med henspill til sikkerhet. Med geolokalisering, psykologiske A.I-kartlegginger og ansiktsgjenkjenning pluss biometrisk fokus, ønsker «dypstaten!!» å identifisere de som måtte våge å stille spørsmål ved deres autoritet. Enkelt sagt: Den føderale utlendingspolitikken under Trump går ikke bare ut på å late som om den deporterer ditt og datt, men også å kartlegge, kriminalisere motstand og skremme eventuelle kritikere til taushet, potensielt. Dette inkluderer også stadfestede planer om underminere ytringsfriheten og å utvise utenlandske studenter som støtter Palestina: «HAMAS!!», et tiltak som ikke bare er en klar politisk represalie, men også en indikator på hvordan administrasjonen systematisk egentlig bare bruker innvandringspolitiske påskudd som et større våpen mot potensiell dissens.
Den teknokratiske statens klamme grep strammer seg om alt fra informasjonsflyt til økonomisk maktfordeling. En avgjørende distinksjon her er forskjellen mellom klassisk teknokratisk oligarki og den nyeste mutasjonen av denne maktstrukturen: neo-elitismen. Mens den tradisjonelle teknokratiske modellen primært handlet om byråkratisk og institusjonell styring gjennom «ekspertise», spesialisering og produksjonsautomasjon, omfavner neo-elitismen en mer dynamisk, hyper-kvasikapitalistisk tilnærming. Teknologi-oligarker har nå blitt en ny herskerklasse, fullstendig uavhengig av nasjonal politikk og formelle statlige strukturer.
Dette sees tydelig i hvordan barnslige Silicon Valley-milliardærer og deres ideologiske nikkedukker stadig dikterer nasjonale retningslinjer via sine kontrollerende plattformer, dataminingprogrammer og såkalte «filantropiske» initiativer. Det er en naturlig forlengelse av USAIDs statlige manipulasjonsstrategi, hvor medisinske eksperimenter, som den massivt promotede mRNA-«kreftvaksinen», erstatter tradisjonell, mer regulert farmasi. Den gamle modellen for medisinsk utvikling og innsalg skranter, og løsningen blir en teknokratisk overtakelse, hvor helse og politikk smelter sammen under de samme maktstrukturene mens sosialbudsjettene kuttes slik at Blackrock også kan forvalte det, i tillegg til skatter og pensjoner.
Denne skiftende maktfordelingen understreker at det vi ser under Trump ikke er en gjenerobring av noen nasjonal suverenitet eller stolthet, men snarere en fullføring av den post-liberaledemokratiske tilstanden, der teknokratiet ikke lenger trenger å operere gjennom staten, men heller undergraver og manipulerer den mye mer direkte i form av frontmenn som f.eks Elon Musk, som bare kjøper seg inn i det Hvite hus med alle statssubsidene og andre fordelene «dypstaten» har gitt ham forut. Diverse «libertarianere» hadde vært på «suicide watch» om de faktisk forsto hvor rundlurte de egentlig er blitt og hvor inkonsistent ideologien deres er, mens de liberale som vanlig kan synse om «nazister».
Relevant: Fra «frihet» til føyelighet: Liberalismens egnete «ekstremisme» og ‘abstrakt-autoritære’ elastisitet
En sentralisert kontrollstruktur har blitt en institusjonalisert del av Trumps styringsmodell, der monopoler og subsidierte korporasjoner opererer som forlengede tentakler av et stadig mer mekanisk skygge-autoritært Washington. Elon Musk, Jared Kushner og mange andre svindleraktige aktører infiltrerer og styrer «populistiske» bevegelsers energi mot forutsigbare avgrunner, og det hele maskeres med en tynn ferniss av retorisk motstand mot «Globalistene!!». Det er ikke annet enn en ‘rebranding’ av den samme korporative kapitalmakten som har dominert USA i flere tiår. De har til og med totalt kjøpt opp den profesjonelle masse-bedrageren og gærningen Alex Jones i sioniststyrte Infowars som en av de fremste Trump og Musk-flufferne.
Mens Trump alltid har snakket mye om å begrense innvandring, diskuterer hans faktiske «rådgivere» hvordan de kan fylle USA med en ny generasjon arbeidskraft, rekruttert rett fra indiske IT-sektorer og kinesiske universiteter. Elon Musk mistet totalt masken på xTwitter da dette ble forsøkt diskutert, og bannlyste en hel haug av meningsmotstandere før han skiftet fokus bort fra det og over til 30 år gamle overgrepssaker i England.
Men Trump har også modnet angående innvandring I flere intervju og sammenhenger gjennom den lamme valgkampen flørter Trump med ideen om automatisk oppholdstillatelse til enhver utlending som fullfører en utdanning i USA. Så langt og så raskt har han kjørt retrett fra hva som til å begynne med var den harde linjen han la opp til i 2016. Hva blir så resultatet? -En massiv eskalering av «lovlig innvandring», pakket inn som en seier for pseudo-nasjonalistene; de «konservative»—som Trump i går også gratulerte med seieren i Tyskland.
Selvsagt er alt dette politisk styrt av de som faktisk bestemmer og som har finansiert Trump, og som presumptivt er i stand til å drive utpressing: «dypstaten», sionistene, teknologigigantene, finanskapitalistene, og de lobbyistene som vil ha mer arbeidskraft på billigst mulig vis. Elon Musk, Vivek Ramaswamy og Mark Zuckerberg ser alle med store øyne på utsiktene til en stadig mer liberal innvandringspolitikk, så lenge den skjer gjennom «konservativt» korrekte kanaler.
Republikanske kongressmenn antyder allerede avtaler der små innrømmelser til økt grensekontroll vil veksles inn i enorme økninger i lovlig innvandring, mens J.D Vance hiver seg på den høye hesten og drar til Europa og hyklersk kritiserer europeiske ledere for å følge USAs ledende eksempel med tanke på å basere seg på kriging i «midt-østen» som driver diasporaer til Europa, selv er den største importøren av «multikultur» og forkjemperen av «mangfold», mens hans egen president driver med et slags regissert reality show om innvandringskepsis hjemme.
Den politiske kampen er en fabrikkert PR-øvelse, der begge sider i realiteten jobber mot det samme målet: å holde narrativet i live. Trump bryr seg mer om ‘branding’ enn reelle politiske reformer av varighet. Trumps politikk er i hovedsak et audip-visuelt memetisk narrativ, der det viktigste ikke er konkrete handlinger, men hvordan han fremstår for sine velgere. I realiteten handler det om å sikre en kontinuerlig import av billig arbeidskraft, samtidig som illusjonen av en streng innvandringspolitikk opprettholdes for å berolige velgerbasen. Hans skamløse, flaue flørt med evangelister; kristensionister i USA, er et åpenbart eksempel på hvor overfladisk dette arter seg.
Trumps tilhengere, de som faktisk tror at han kjemper for nasjonal selvbestemmelse, og som for det meste har kommet på tampen når Trump har blitt mer «konservativ», blir i realiteten bare matet med dumme, tomme løfter og diverse teatralske utspill som forankrer seg i fordummende partipolitiske dilemma. Dette er en gjenganger i hans administrasjon: den ene sjarlatanen distraherer massene med grandios, realitet- og tidsfjern svindler-retorikk, som f.eks. Musk og «Mars», mens den andre begår mer jordnære politiske handlinger som gagner teknokratiske og økonomiske eliter ganske umiddelbart.
Så lenge denne elite-beleilige dynamikken (foruten diverse «COVID-dips», misledende statistikk og manipulative forestillinger) opprettholdes, vil USA pluss «vesten» aldri se en reell reversering av de demografiske og økonomiske trendene som har vært pågående i flere tiår. Velgerne det pompøse pseudo-presidentdemokratiet USA; et skinndemokrati, tror de har stemt på en politikk for nasjonal styrking og innvandringskontroll, men det de faktisk får er en teknokratisk administrert PR-kampanje som ikke endrer noe særlig vesentlig av realitetene. De stemmer på en agenda de verken forstår eller reelt sett får gjennomført. Innvandringspolitikken forblir et verktøy og mål for makt-konsolidering, ikke for nasjonal styrking eller gjenreising mtp. f.eks reell repatriering. Det er bare ordsnekkeri, dumme begreper og bløffmakere. «All talk, no acftion».
Til syvende og sist, enten det gjelder system-«høyre» eller «venstresiden», er de alt for lettmanipulerte velgerne redusert til statiske brikker i et realpolitisk nullsumsspill de verken evner å forstå eller påvirke, fanget i en intellektuell illusjon hvor de innbiller seg å være aktører snarere enn objekter. De lar seg villig forføre av et anti-system de ikke kontrollerer, og idiotiske ideologier de feilaktig tror de står for. Men masseinnvandringen vil ufortrødent fortsette, uavhengig av ikke-representative, rigide partipolitiske stillinger og sosialistiske valgløfter, og før eller siden vil dette såkalte «folket» og deres «demokrati» reduseres til en ren formalitet, mens demografien ubønnhørlig dikterer politikken – ikke omvendt.
