Samfunnets språkforringelse og depresjonen av fornuft
Et velutviklet og komplekst språk indikerer generelt en intellektuell rekkevidde og forståelse. Dette har med variasjon og adaptasjon å gjøre, både på et individuelt nivå så vel som kollektivt. De vinterspesialiserte inuittene har titalls navn for snø, mens enkelte afrikanske stammer ikke engang har ord for «venstre» og «høyre,» noe som for så vidt kunne vært meget tjenlig for andre, blant annet den vestlige betraktningen av politiske retningsorienteringer og ideologisk taksonomi.
Språk er også definitivt refleksivt av konseptuell ferdighet og faktisk forståelse. Det er således både et konstruktivt tankeverktøy like mye som det kan virke betingende og ødeleggende ved å frustrere folk flest, som er forkrøplet i den forstand at de mangler intellektuelt initiativ til å sette navn og pris på hårfine forskjeller som innebærer store potensielle utslag avhengig av kontekst. Derfor brukes også språk både manipulativt kynisk og mer utbredt ubevisst om hverandre, spesielt i konteksten av massedemokratiet.
Dette forekommer som en konsekvens av hensikten om blant annet å anføre mest mulig uvesentlige politiske skiller innenfor den demokratiske konfigurasjonen, og i de mer kyniske tilfellene: for å neglisjere all potensiell politisk motstand og formuleringer derav som går imot det rådende narrativet, som allerede er svært begrenset beskrevet og prekært sådan.
Begrensninger av språk og oppfordringer til å gjøre språk og egentlig all formidling «enklere» for folk flest tjener i sosialpsykologisk nettoeffekt alt fra et kulturelt forfall, profesjonelt frafall, til kverulerende partipolitikk, menings- og innholdsløse samfunnsdebatter og økt ideologisk fremvekst som følge av en generelt dysfunksjonell diskurs med redusert funksjon mellom parter og ideer.
Det innebærer en systematisk og konstant senking av nivået som generelt ansporer en mindre grad av intellektuelle ambisjoner. Det er derfor ikke merkelig at minste motstands vei tilsynelatende i det nåværende fører rett i dass fremfor til noen utopi, som systemet forestiller det, med for eksempel «multikultur» og «mangfold.» Dette er noen av de mest fremtredende ‘feilindikerte forenklingene’ politikerne og demokratiet har påført folket.
Massedemokratiet ender således opp med å «spise seg selv» i mangel på en iboende funksjonalitet og rasjonell forankring vedrørende dets strukturelle og kritiske kriterier for blant annet styring og ansvarshavende. Det som i realiteten legitimerer demokratiet som verdig og av verdi, er selve appellen til dets brukere og vinnere sådan: flertallet. Et kvasi-kritisk spørsmål derav er: Hvem kan så være effektivt mot flertallet, for ikke å si—hvem kan være «mot folket» i et slikt selvtjenende system med slik fundamental appell? Svaret er i alle fall ikke mindretallet, per definisjon.
Slik fortsetter den demokratiske galskapen å rasjonalisere sin funksjon og effekt innad i den demokratiske pseudo-diskursen. Et pseudoargument som egentlig bare er et imperativ på bakgrunn av inkonsistensen av sin egen funksjonelle negasjon. En type redundant og doktrinær selvappell vis-à-vis Aristoteles’ Protrepticus—«Hvis vi har demokrati, så bestemmer folket, men hvis vi ikke har demokrati, så må folket bestemme.»
Enkle folk foretrekker et «enkelt språk» fordi de ikke behersker store og dype konsepter til å begynne med. Veldig enkelt. Det har også med ambisjoner å gjøre, da slike folk ikke aspirerer til noe intellektuelt uansett, og burde aldri vært et argument for å anordne et pseudo-system basert på såkalt stemmerett. Tenking generelt er på sett og vis forstått som en slags byrde og pine for slike enkle folk. Bare mange og vanskelige ord virker nærmest som ren tortur på slike fordi de mangler fundamental forstand slik at ord og begreper som beskriver og er ment for å illustrere, automatisk bare forvirrer dem snarere enn hva slikt supplerer av kognitive datapunkter og muligheter for flere samtidige fortolkninger, noe komplekse konsepter av natur nødvendigvis innebærer ved forening.
Et mer komplisert språk inneholder rent teknisk, potensielt alltid en større nytte med tanke på flere konseptuelle holdepunkter og dermed et større forestillingspotensial. Alle språk og begrep er effektivt tankemessige an- og henvisninger; ikke noe som på noen måte bør forstås som absolutt eller eksakt per bokstav. Snarere dreier språk seg om formidling av tankekonsepter og noe man kan billedliggjøre på bakgrunn av dens holdepunkter og mulige deduksjoner. Jo flere holdepunkter, desto bedre.
Men det motsatte er dessverre tilfelle for lesere som bare fortolker innhold ut fra ordlyd og annen sterkt betinget konvensjonslære. Såkalt enkle folk vil utvikle en dysmorfi og forakt mot «tunge» språklige fremstillinger og tematikker av emner eller individer de ikke forstår. Det av substans som de ikke kan underholde aktivt, det vil si bruke språket sosialt effektivt og i en produktiv, relevant kontekst for dem selv å formidle personlig, kan sannsynligvis ikke engang oppfattes og forstås, ei forestilles. Slike folk har sannsynligvis heller ingen eller lite av såkalt «indre dialog» og må forstås som mer eller mindre tanketomme undermennesker.
Mentalt dreier språk for folk flest om sentimentalisering og følgelig oppslutning rundt en formidling om å forestille seg et slags intimt eierskap til selve budskapet foruten prosessen. Det vil si å beherske språkets mest trivielle innhold proporsjonalt til bredden av hva konseptet kan sies å bestille for den enkelte, men altså helst ikke mer enn ordlyden kan aktivt fortegne for slike og de fleste. Alt det andre som forståelig nok faller utenfor personlige kontekst- og konseptrammer, eksisterer således ikke for primitive fortolkere.
Gjengs usikkerhet og teknisk utilpasshet i forhold til slik imperativ kontekstuell ‘kompleksitetsbeherskelse’ forplanter seg også videre i konteksten av enkle folks sosiale søken. Dette manifesterer seg og er teknisk relatert i form av gruppetenking, konformitet og generelle bevissthetsproblemer som oppstår som en gjensidig følge av enkle formidlinger og de primitive fortolkningsevnene. Dette organiserer seg videre, særskilt i retning av dogmatiske tankeformer, eksempelvis i hva som eksisterer av populærideologier og annet tanke-reduserende, overtroisk nonsens som ‘forhåndssimplifiserer’ substans ned til noe som egentlig og i effekt er ganske trivielt.
Nonsens er per definisjon det som faller utenfor objektiv virkelighet. Objektiv virkelighet er hva alt språk, først som sist, både utvikles fra og med videre hensikt mot. Fundamentale fremskritt i så måte består aldri i det å forenkle. Effektivisering (av for eksempel språk) utgjør heller ikke noe enkelpremiss i så måte.
Trygghet er en konsekvens som er sterkt relatert til en form for kunnskap eller mekanisk (fysisk) sikkerhet i form av adlydende objekter. Den formidlende syntesen og syntaksen mellom forholdene av menneskelig kognitivt derivert kunnskap og trygghet kan kun oppstå og anvendes der hvor tankeprosessen er tydelig og mest mulig fristilt fra de mange abstrakte forholdene som forringer konseptet. Denne ‘fristillingen’ består i åpenhet, eventuelt transparens og aktiv inspeksjon av bestanddelene, for eksempel av et argument, og er en fundamental forutsetning for gyldigheten av all kontekstuell relevans og anvendelse generelt, så vel som i tilfellet språk.
Både korrupsjon og ‘feilindikerende forenklinger’ kan sånn sett hverken deduseres eller deles opp i mindre konstituenter, fordi prosessene bak slike pseudo-rimeligheter som regel består av ikke-konstituerende bestanddeler, det vil si noe som språklig ikke kan representeres i en fornemmelig form av logisk konsistens uten at man støter på konseptuelle kontradiksjoner relativt umiddelbart.
Et kategorisk eksempel på en såkalt feilindikert forenkling er, i kontekst av demokrati og anvendelsen av enklest mulig språk som en pseudo-representasjon for objektiv virkelighet, at bestanddelene av en politisk appellativ uttalelse, med forankring i den demokratiske majoriteten: «Politikerne representerer folket,» derfor medfører en rasjonell gyldighet, også utenom system-anerkjennelsen, og noe av en større gyldighet enn dets argumentmessige bestanddeler i realiteten og av nødvendighet er i stand til å rasjonalisere.
Anti-tesen av eksempelet anskueliggjør (delvis) hvordan den logiske holdbarheten og bestanddelene av en språkkonstruksjon automatisk fordrer slike typer selv-legitimerende virkeligheter: «Politikerne representerer ikke folket.» Hvis en slik uttalelse hadde tilsvarende forankring i den demokratiske majoriteten som den første, så ville uttalelsen plutselig ikke bare være illegitim, men også være av en type såkalt feilindikerende forenkling som per ‘demokratisk virkelighet’ (metafysisk, objektiv så vel som empirisk) var teoretisk umulig, og derfor ikke sann.
Mye av de samme konseptuelle føringene ligger til grunn og betinger folks forestillinger angående demokratiets funksjonalisme. Foruten det rent retoriske, som også er en faktor, er det snakk om kumulative forestillinger som alle fordrer en feilindikerende og forenklet virkelighetsoppfattelse. For folk flest er demokratiet følgelig berettiget og legitimt kun i kraft av folks oppfatninger og banale tilknytning til det.
Sosialiseringens grunne dybde
Tankeprosessers karakter og ånd, samt eventuell språklig dybde, indikerer også vesenforskjellen mellom overfladiske og dype posisjoner: Ingen prosess befordrer således ingen kunnskap, og derav ingen trygghet. Ergo, et fundamentalt behov for enkle personer å gå inn i meningsgrupper for å representere, eventuelt beskytte seg fra sin egen ignoranse og udugelighet. Svakhet generelt.
Gruppekonformitet når det kommer til mer eksplisitte tankeprosesser, er en form for intellektuell kapitulasjon som burde kvalifisere slike til å ikke være spesielt meningsberettiget i den samme forstand spørsmålene skulle dreie seg om, inkludert det å argumentere for seg selv og «sin» sak. Men folk flest, og spesielt dumme folk, har et begrenset språklig repertoar, og vil av sin svakstilthet heller bli sosialsøkende mobb-droner enn sannhetssøkende individer, for å heller tjene sin sak i en fysisk kontekst enn intellektuell. Dette er en av forskjellene på sanne eliter og henholdsvis underklasser.
Den kollektivt betingede svakstiltheten realiseres politisk rent tanketeknisk på to hovedsakelige vis: Den første ved at den materielle troen er inkonsekvent gjennomførbar som følge av en lav tankekritisk evne til å begynne med, og at dens innhold primært er egnet for sosial aksept hos flest mulig i en størst mulig mobb. Den andre går mer på at (all) forståelse reduseres til noe så banalt som et felles premiss, slik at konklusjonene kan relateres og relativiseres til nærmest alle og enhvers ‘tvetydighetspotensial,’ selv på helt ulike og individuelle måter, så lenge den sosiale kontekstens konsistens ikke utfordres nevneverdig av denne tvetydighetens ‘sosiale slingringer.’
Således er selve nøkkelen til å skape et ‘forhåndssimplifiserende’ og sosialt betinget tanketransformativt tøv—ideologi—å bygge på hva som sterkest eksisterer av subjektivitet fremfor rasjonalisme innenfor gruppens totale tvetydighetspotensial pluss selvrealiseringspotensial. Disse to størrelsene er sterkest når ingen klar linje kan distingveres mellom dem, noe som er det ultimate kvalitative målet for all ideologi.
Det såkalte selvrealiseringspotensialet er hva som er mindre avhengig av sosial kontekst, og som samtidig kan subjektivt forestilles av de fleste som ikke lar seg styre eller synliggjøres av egen rasjonalitet og fornuft hos subjektene. Dette går altså mer på gruppens evne til selvkritikk og toleranse for kritikk generelt. Et eksempel på et dogmatisk tankekonsept med stort selvrealiseringspotensial er den Gyldne Regel. Slike doktriner er effektive forenklinger og sosiale plattformer fordi de innebærer en viss trygghet med tanke på gruppen og for gruppen. Derfor blir grupper typisk særtilpasset slike formål, fordi det åpenbart er beleilig å være medlem av slike grupper, fortrinnsvis for usikre eller svake personer.
Rasjonalisme representerer menneskets intellektuelle streben etter å innordne seg den objektive realiteten for å utvikle seg utover dens tilsynelatende hindringer. Alt utenom denne objektive realiteten medfører automatisk brudd med rasjonaliteten, og følgelig enten et logisk sammenbrudd eller pseudo-logisk anvendelse i form av billige rasjonaliseringer.
Masse-demokratiet og dets ideologiske og vilkårlige verdsettelse av såkalt (pseudo)rasjonalisme er sånn sett en betydelig negativ utviklingsfaktor, med sin fremherskende marginalisering og forskyvning av fornuftige personer ut av systemet. Dette skjer nettopp på bakgrunn av kriterier som utelukkende skriver seg fra konformisme og folkemassens kumulative og konsentrerte ukritiskhet i alle sammenhenger massedemokratiet realiserer, aktiviserer og effektivt dikterer i en anti-logisk form av kun appell til flertall.
Spesielt innen sosialdemokratisk konseptforståelse råder slike vrangforestillinger om effektiv appell til konsoliderende flertallstankegang meget sterkt. Dette systemets overlevelse innebærer blant annet å presumptivt senke debatt- og kritikknivået ned på et middelmådig plan og få med seg flest mulig folk, det være seg på og av samme intellektuelle standard. Det hovedanliggende sentimentet og selvrealiseringen i sosialdemokratiet innbefatter videre det å systematisk promotere middelmådigheter opp, og helst til toppen av det politiske systemet og samfunnsstrukturene ellers.
Alt dette skjer på bakgrunn av en gigantisk selvtjenende og ukritisk feilindikert forestilling om at slik fanatisme medfører en automatisk heving av både substans og funksjonskvaliteten på tjenester og løsninger for flertallet selv. At flertallet vet best, ikke bare hva de selv trenger, men også hva som objektivt er «best». Tankegangen er på alle måter fullstendig gal, og egentlig bare særdeles ignorant og potensielt enormt korrumperende for alle involverte. Det er i beste fall simpelthen særskilt naiv, noe som også særpreger de nordiske folkeslagene i en kollektiv beskyttet kontekst uansett, derav denne implementeringens mange fallitter i kontakt med andre kulturer og kontekster den aldeles ikke behersker eller i det hele tatt kritiserer.
Den forenklede sykelighetens videre konsekvenser
Når språk misbrukes, i den forstand at det for eksempel begrenses, det for eksempel være av såkalte «ytringsfrihetsmessige» hensyn, så begrenses tankemåtene og formidlingene generelt. Dette er svært betingende for forestillingene folk flest derav er i stand til å oppfatte.
For at noe skal bli en del av folk flest sin realitet, må ord og konsepter formidles forståelig før slike tankebaner i det hele tatt blir en passiv del av deres bevissthet og dermed potensielt relevant.
Demokratiet, som i essens er en appell til flertallet, befordrer enorme forenklinger av store konsepter fremfor noe av fornuft. Dette forringer automatisk kvaliteten på enhver type diskusjon, samtidig som det forsterker enkle og middelmådige folks forestillinger, mest av alt på den måten at disse enklere kan «føle» et visst eierskap til tematikken som språket passivt og aktivt begrenser på ulike måter.
Denne forenklingen i alle formidlinger har blitt mye mer effektuerende og dominerende i den såkalte informasjonsalderen, hvor tilgangen og formidlingen av informasjon har blitt enda mer kvantitativ og konsoliderende fremfor noe av kvalitet, og nødvendigvis mer klargjørende. Det meningsmessige markedet har vokst, og dette passer som hånd i hanske for den demokratiske ekspansjonen. Følgelig har inflasjonen (kostnadene) ved å føre en konstruktiv debatt eksplodert, og således samtidig nærmest utradert fornuften i det som, på basis av fysiske fremstillinger, kan sammenlignes med materiell substans satt opp mot masse.
Alt dette gjør all politikk og produktivitet følgelig mindre effektiv. Behovet for mer inngripende og totalitære ’tiltak’ fra staten og etablissementet er en direkte følge av forenklende fremstillinger og manifestasjonen av politiske forestillinger i det følgelig økende degenererende samfunnet disse dikterer frem.
Når samfunnet og de demokratiske systemene bak det spiller mer og mer fallitt og avsløres som uten tilstrekkelig funksjon og styringsevne, må selvsagt språket systemet fordrer utvikles slik at folk flest, majoriteten, begrenses i sine forestillingsevner slik at reell opposisjon ikke forstyrrer forestillingene angående den falske folkestyringen og pyramidespillene som ligger bak den ‘demokratiske ekspansjonen.’
Eksempler på slike språklige forenklinger er uendelige, men noen kan trekkes frem:
Svindlere, opportunister, fiender, migranter, menneskesmuglere og kriminelle menneskesmuglere blir per språk plutselig til «udokumenterte mennesker», «Dreamers», «Flyktninger», «Sårbare».
Propagandafolk blir til «faktasjekkere», voldelige raseopprør blir til «fredelige protester».
Økonomiske forenklinger er egentlig enda verre, rent teknisk sett. Veldig få er i stand til å forstå hva enkle ting som stigende inflasjon kommer av, eller at et land aldri kan mangle arbeidskraft versus det politiske, bakomliggende motivet: at staten gjerne vil ha flere skattebetalere og oppnå infantile økonomiske mål som for eksempel større BNP, slik at staten kan ta opp mer lån og banker kan utvide sin kreditt.
Donald Trump hadde to meget effektive grep i en mer rasjonell forstand angående innvandring, både før og etter han ble valgt inn som president. Det ene grepet var å anføre problematisk innvandring, eller innvandring generelt, som «Illegal immigration,» noe ingen andre kandidater hadde benevnt på denne mer realistiske og konseptuelle måten under valgkampen.
Det andre grepet, noe mer retorisk, var begrepet «ankerbarn»: et begrep som refererer til kynisk utnyttelse av utlendinger som føder barn i USA som et videre påskudd for å få borgerskap selv. Uten dette begrepet ville folk flest aldri engang kunne forestille seg problemet. Det sagt, var «ankerbarn» et retorisk begrep og ingen ‘språklig konstant’ som uten videre virker universelt beskrivende, og er således ikke å regne som en forenkling.
Dette beviser at potensielle feilindikerte fremstillinger, eksempelvis i form av grove tvetydigheter, trumfer fornuft og forklaringer generelt i demokratiet. At et såkalt enkelt eller middelmådig språk egentlig er fundamentalt utilstrekkelig for å forklare noe som helst på en god måte, og at forutsetningen for et enkelt språk alltid må utformes i en mest mulig ‘åpenbar prosess’ fremfor noe begrensende i form av forenklinger på en generell og allmenn basis overhodet.
Denne såkalte åpne prosessen er det som alltid har størst og mest konseptuell substans i seg, og kan således aldri være basert på banale eller middelmådige forenklinger. Det motsatte av denne rasjonaliteten kan kun fungere som «tankestoppende» korrumperinger av språket, à la «newspeak»-lignende tilnærminger, og således selve tilværelsen i kraft av forenklinger.
Men likevel er det forenklinger som folk angivelig foretrekker på grunn av begrensede forestillingsevner i demokratiet, og det er hva demokratiet egentlig er: Absurde forenklinger og et enormt potensial for løgner og politisk svindel.
Forenklingene fungerer direkte forringende på kvaliteten av det bokstavelige offentlige ordskiftet—dramatisk—og dette er dessuten selve kjernen i det feilslåtte pseudo-representative, demagogiske demokratiet.
Konsekvensen er herved klar: Atter et komponent av den demokratiske fallitten er identifisert, og dette er noe man i sakte film og overalt kan observere. En nærmest perfekt konstellasjon av faktorer vedrørende språk og dets betingelser og bruk som samsvarer med og ellers forklarer den relative samfunnskollapsen i kraft av de konsensussøkende strukturene som er endemiske i demokratiet.
Will Ares Sabbatsson Paris' di Duce
DEng praxis, ex Candidatus D.C juris 1/x 672,500,000 ♈︎itan