«Nyfascismen», feilslått «demokratisk» folkestyre og liberal-totalitær degresjon

Fascisme og masseliberalt demokrati er to forskjellige betegnelser for hva som i realiteten er den samme politiske metodeforståelse for statsdannelse og makt. Selve styringen av staten, kosmetisk sett, kan sies å divergere akkurat nok til å definere forskjellen diametral, spesielt for folk som ikke evner å skille mellom mål og middel. Fascistene i Italia stadfestet selv, og konkluderte med at fascisme var det optimale demokratiet; folkemakten, da styringen på vegne av folket, som en mer politisk aktualisert entitet enn i dag, var helt sentral og noe som trumfet alle andre hensikter. Det er de vesentlige midler som definerer et styresett, og ikke målets fortreffelighet.

Der hvor den fascistiske filosofien søkte å aktualisere folket og kulturen som selve «staten», hvor alt utledes fra, insisterer masse-demokratiet fragmentert individualitet som en slik tilsvarende vesentlig verdi. I og med at politikk i praksis dreier seg om forvalting for slik å evt. sakte aktualisere sine mål— selv mål og verdier som gjerne aldri har rot i realiteten, så vil midlene for å nå målene i begge tilfeller, være preget av den samme vesentlige vilkårligheten.

Relatert: Slipp «Nyfascismen» fri!

Fascismens brist med realiteten, det evt. være realisme som viker stort for aktualismens ide-logiske ‘bevissthetsforestillinger’, per Gentile, er at den per statfilosofi og dannelse, ikke nødvendigvis medfører eller adlyder noen større fornuft eller rasjonalitet annet enn hva som kan sies å følge den naturlige utviklingen gitt innenfor en (homogen) kultur og verdier derav.

Men i realiteten, så følger verdier av f.eks. dagens demokrati som «mangfold» og «berikelse», faktisk og nødvendigvis samme vilkårlige vesentlighet; at man ikke har noen annen appell til makt og orden enn hva som er løst betinget av samtidens virkeligheter. Begge er mål med liten rot i realiteten, men av stor potensiell politisk virkelighet mtp. selve virkeliggjøringen av dem, som beleilig nok fordrer mer makt til politikerne for å nettopp realisere disse endringene.

Relatert: Verdier fremfor standarder og samfunnets sammenbrudd

«Samtidens virkeligheter» her bør sådan forklares, og er enkelt sagt den hypotetiske klargjøringen at Italiensk fascisme ville aldri kunnet definert seg selv som en organisk bevegelse i en kulturutvikling allerede fragmentert for fjern fra originalen. Tilsvarende, og enda enklere illustrert, et «mangfold» kan ikke oppstå som en «verdi» av seg selv, ut av det blå, i et homogent samfunn.

Nyfascisme

«Nyfascisme» er enkelt sagt videreføringen av den opprinnelige fascismen, bare med samtidens samfunnbetingelser inntatt nærmere i den politisk premissgjøringen som derfor igjen fremkaller behov for sterkere styring av staten. Begge ender i totalitære tilstander. Demokratiet som man forstår det i dag, er fascisme, kanskje enda mye mer enn hva det italienske staten på tredve og førtitallet kunne forestille seg, da behovet for kontroll, altså totalitære mekanismer og «tiltak» for å nå målene tenderer å øke så lenge kompleksiteten blir større innad i alle slike stagnerende systemer.

Relatert: Demokratiet—«Woke» eller «Populisme»?

Et «stagnerende system» er et hvilket som helst system med klare begrensinger fattet på et begrenset ideologisk grunnlag i møte med konflikt samt kritikk, både innen- og utenfra. Som populært påstått og sådan «kjent», så er «demokratiet» avhengig av bla. en åpen debatt og offentlighet for å fungere, og for å sådan forstås som et ekte demokrati, som det heter seg.

En av de mer åpenbare feilslutningene som som ligger til grunn for slike gale resonnement, er det at demokratiske hensyn i seg selv, for det første, utgjør både en kontradiksjon og derfor begrensning med tanke på sin faktiske nytte. Om noe er et samfunnsproblem, så må det først erkjennes som slikt, men blir dette innad i et massedemokrati disputert og rasjonalisert som f.eks. en «utfordring», så innebærer dette en innat begrensning hvis eneste funksjon er å bygge opp spenning mellom segregerte grupper, som man foruten, aldri hadde hatt et særlig behov for «demokrati» («sivilisert» konsensus om å være uenig) til å begynne med. Ettersom den demokratiske fascismens komplikasjoner blir mer konsistente, blir også muligheten for å være effektivt «enig om å være enig» mindre og mindre. Det ender alltid med diskriminering og til slutt fysisk tvang.

Fordi Nyfascisme er en fortsettelse av den fundamentale feilslutningen at mennesker enten vet best om både ideologisk styring på bakgrunn av kulturell tradisjon, eller på bakgrunn av en personlig inntatt religiøs forståelse og forherligelse av sine egen «frihet» i form av «rettigheter» garantert av folk som egentlig misliker hverandre, er midlene for å negere og balansere dette i en samfunnskontekst, alltid av den samme resonans foruten rasjonalitet, og noe som nødvendigvis må ende i en viss grad av vilkårlighet. Denne konseptuelle vilkårligheten manifesterer seg som regel at en gruppe utmanøvrerer og definerer ut den andre, ofte ved flittig bruk av foreliggende system-retorikk samtidig som de forestiller seg selv som de mest selvsagte «rebeller». I realiteten er flertallet disse personene de aller mest enten mentalt syke, dumme, idiotiske, forutinntatte, ukritske og systemkonforme feigingene som eksisterer i samfunnet. Deres hykleri, pretensiøse idioti, feighet og inkonsistens forøvrig, forvekles og feilforestilles av mange motstandere som blant annet utslag psykopatisme og narsissisme, noe som på sitt vis og mange måter, også er helt idiotisk.

Relatert: Hvorfor de norske, «sosialdemokratiske» problemene bare vokser

Et eksempel på slik feig og teit aktivisme og demokratisk frimodighet uten grenser av fornuft, manifesterer seg i slagord som mer enn gjerne omkranser begreper som e.g «hat», «vold», og den kyniske forvirringen av disse for å forestille sine saker og anliggende som mer «rettferdig» enn motpartens. Typiske resonnementer som dette, à la Antifa-aktivismeretorikk, er ofte noe slikt vrøvl som at:

«Deres ord er vold, mens volden og vi begår er et utrykk for den diskrimineringen vi opplever og vår kamp for sosial likhet» (anti-rasisme/rettferdighet/medmenneskelighet/anstendighet).

Relevant: «Anti-rasister» skjønner ikke hva «rasisme» er, og «kjemper» forgjeves

Slik blir også forestillingene generert i de korporative medienehusene, samt ellers innad i systemsnakket, at f.eks. borgerkriglignende tilstander i USA og Frankrike, bare er «protester», eller, at knivstikkinger og massevoldtekter er og blir et psykologisk «rop om hjelp» fra deprimerte, eller rettslig «utilregnelige» stakkarer som ikke har hatt det så lett i livet. Alt av slike rasjonaliseringer er mulige så lenge de faktisk voldelige handlingene begås av de riktige folkene, eller med de «riktige» meningene.

Ja, men for de andre er det en annen lov og moral. Ord kan faktisk drepe, påpeker mange, mens reelle drap, voldtekter, halshugginger på åpen gate, nei det er sånn som man må regne med, til og med kanskje tolerere, ifølge den famøse uttalelsen, og selve gullstandarden for slikt selvtjenende systempreik, som en gang kom fra selveste Londons muslimske borgermester. «How dare you!?»

Disse folkene er ikke kynikere eller satanister etc, men de er dumme folk som gjerne liker og er indoktrinert til å tro at ord og utrykk fordrer fornuft i seg selv i form av aktivistisk aktualisme, altså en ganske utpreget form for faktisk fascisme. De mener også å «velge» sine ledere derav.

Relevant: Samfunnsdiagnostistikk og mekansimer: Dumskapen dominerer mer og mer, per det demokratiske design

Israels sionisme aktualiserer seg ytterligere

Israel er det mest fascistiske landet per sin aktuelle stats-ideologi i dag, hvilket mer spesifikt konstitueres av sionisme, er mye nærmere faktisk fornuftig enn noen annen statsstyring som kan sies å spore i dagens «vesten». Dette blant annet fordi sionismen, kvalitativt, er mer egnet til å opprettholder et visst sett av standarder sammenlignet med mer forbigående, forfeilet vestlige (demokratiske) «verdier» og konflikterende universelle grunnlovs-konservatismer, som i dagens «rettstaters» vilkårlighet ofte kommer til kort lovteknisk sett. I Norge vil man f.eks forsøke å fattiggjøre befolkningen via. rettslig snusfornuftig re-forhandling og nytolkning av Grunnloven i rettstaten. Som om en slik evt. utøvelse av domstolsmakt mot det økonomiske grunnlaget for de aller fleste i Norge kunne sies å være «demokratisk», ovenfor de mange millionene av andre utenfor søksmålsgruppen? Logikken skurrer, kraftig.

Lovreformen som ligger an til å bli vedtatt i Israel, som i en viss grad adresserer denne problematikken, har ført til store protester ettersom den vil gi mer makt til politikerne på bekostning av domstolene. Disse endringene har fått mange relative liberalere i Israel, i motsetning til de mer ultraortodokse sionistene, ofte med høyere fertilitet og faktisk makt, til å frykte for framtiden til det såkalte «israelske demokratiet», der domstolenes såkalte uavhengighet spiller en viktig rolle for det de forstår som deres «verdier». Forresten, all kritkk mot Israel og jøder, samt deres sionistiske «kultur», skikker og statsfilosofi, er selvsagt såkalt «antisemittisme».

Relevant: Instruert og bevæpnet «antisemittisme»: Fra «offer» til forgriper

Som en rask sidekommentar til dette, så er det rimelig å faktisk forstå «demokrati», først og fremst, som en funksjon hvis desentraliserer makt bort fra det tradisjonelle, klassiske misbruket som inspirerte bondeopprørene i Europa og kulminerte «opplysningstiden». Samtidig, stemmegivning har ikke noe særlig med «demokrati» å gjøre. Det er et show, en gimmick, og akkurat det samme kan sies om antall partier og deres prinsipielle «pluralisme».

Pluralistisk pulverisering per ansvarsinndelingen i demokratiet, hvor makten søker seg til kompromisser mellom konstellasjonene, er på mange måter snarere noe som underminerer og evt. fritar regjeringer for ansvar enn noe som ansvarliggjør dem og deres politikk. Konsept av demokratisk desentralisert makt må sånn sett heller ikke forveksles med lavere styringsevne og et argument mot en mer ordentlig samfunnstruktur som følge, men dette er alltid politikernes unnskyldning og byråkratklassens evige bemerkning, at de «gjorde så bra de kunne», men det var de andre som hadde skylden osv.

En virkelighet i regresjon, tilbake til realiteten

Realiteten for det demagogiske «demokratiet», og andre samfunn som mer eller mindre har bundet seg til denne filosofien mtp. styring av sine samfunn, er at denne liberale ordenen er under aktiv og passive former for oppløsning som følge av fundamental konseptuell samt selv-introdusert konflikt, deriblant inkongruent innvandring som både er en kausalitet samt en meget katalyserende faktor.

Det som forestilles i mediene som det «liberale demokratiet» i Israel er på retrett ellers i hele vesten, men Israel er i forkant fordi de mer naturlige og konvensjonelle kreftene har driftet for lenge i konflikt med realiteten i form av liberale jøder inspirert av å både etterligne USA og dytte på for dekadanse, nå befinner seg i et faktisk mindretall, og at minoriteter i Israel, som kanskje kjent, ikke har den samme maktappellen som de mener å skulle ha andre steder.

Når valget enten er «mangfold», noe de ultraortodokse jødene og sionistene foruten utenfor sine egne grenser slettes ikke har som sin «verdi», eller et land med lov og etter sterkere statlig styringsevne, så vinner alltid det sistnevnte hos de mer fornuftige.

Polariteten mellom grupperingene i Israel illustrerer hvor ellers aggressivt den ideologiske drakampen i «demokratiet» egentlig er. I «demokratiet» handler det per nå, mest om minoriteter, «mangfold» og tvungen anti-diskriminering med tilsvarende harde midler der motstanden mot de blant andre sykelige og idiotiske forkjempere av «sosial endring» naturlignok er sterkest. De «konservative» er ikke blant disse, men snarere opportunistiske eller idiotiske medløpere til utviklingen. Disse forstås ofte som såkalt «kontrollert opposisjon» av de som er sterkest i sin mistro til den ideologiske utviklingen i demokratiet, som forøvrig nekter slike noen som helst for legitim «representasjon».

Relevant: Document.no: «Hva er årsaken til fascismen i liberale USA?» Svar: «Konservatisme» og «demokrati»

Realiteten er at segregering og grensing er et must i et hvilket som helst tilnærmet mangfold. Imidlertid er slikt ideologisk dissonans, og selv mindre «nyanseringer» av et fundamentalt behov for naturlig segregering i «mangfoldet» i dag, kategorisk uakseptabelt i demokratiet. Det være seg delvis fordi dette av mer spesifikk sekulær substans og andre såkalte samfunns-singularismer, ikke kan reguleres nærmere per lov ene og alene.

Denne konseptielle futiliteten er også grunnen til at det mangfolds-religiøse tankegodset og det masse-demokratiske ideologiske narrativet (deriblant «toleranse») nå blir såpass aggressivt markedsført i alle kanaler, eksempelvis med tanke på både mer masseinnvandring inkludert, i form av feite overgrepsmenn i rosa kjoler med blomstermønster på statlig sanksjonerte barnehagebesøk for å indoktrinere barn, forelesere samt foresattes forestillinger og meningdannelse— alt for å bryte ned normalen og moralen og (med) rett og slett for å demoralisere og utvide de demokratiske rammene og derav, dens appell i en mer og av en mer totalitær retning enn tidligere.

Der hvor den første formen for fascismens kjerneresonnement kanskje kunne sies å være grenseløs toleranse for hva som ble fortolket å være appell til kulturell tradisjon og åndeligheter, er dagens nyfascisme akkurat det samme per vesentlige mekanisme, og i dag en grenseløs toleranse for enkelt sagt åndssvakt tøv samt konflikt mellom stadig flere grupper og konsepter som egentlig ikke hører særlig sammen, og som man ikke bygger et såkalt «samfunn» på.