NatCON Charlie Kirk drept av «jødene»

Før jeg skriver noe mer som idioter er uenig med, og derfor reagerer med umiddelbar, forutinntatt, «anstendig», passé-populistisk, ryggmarg-rekylbasert fordømmelse, så må jeg for ordens skyld få det ned på det digitale papiret, og samtidig en liten generell disclaimer til div. av LEAs her, at jeg tar total avstand fra å drepe mine meningsmotstandere. Ikke nødvendigvis på den basis at jeg mener det alltid er feil å drepe noen, nei, men fordi det å drepe en meningsmotstander er alltid feil, og veldig feigt i den forstand at det impliserer at du allerede har tapt argumentet, og at man da heller burde erkjenne nederlag og så trekke seg tilbake der du hører hjemme og kanskje prøve å tenke gjennom saker og ting to ganger.

Jeg vil også videre oppmuntre alle politisk primitive, evt. generelt sensitive, de på tyngre eller mindre medisiner, og idiotiske folk å forlate denne siden, eller, i alle fall herved slutte å lese, fordi dette blir antakelig ikke veldig hyggelig å fortsette på, blant annet fordi det er heller ikke formålsmessig her; at du skal bare få bekreftet mer av dine potensielt dumme formeninger. Dra heller til steder der du får ytterligere bekreftet dine forkvaklede forestillinger.

Takk, og farvel.

Dessuten, skulle jeg drept alle jeg er uenige med, ville jeg vært ekstremt opptatt, så det er heller ikke praktisk, da problemet er at det finnes så utrolig mange feige folk, egentlig de fleste, og det finnes kanskje enda flere dumme folk, i like mange forskjellige former.

Også, ingen med intelligens og IQ over de alt for lave maks-fartsgrensene i Norge bør være det minste overrasket hvordan den «demokratiske» diskursen bare i pseudo-samfunn bare fortsetter å ende opp i latterlig skitkasting, digital blokking, doxxxxxing, diverse de-platforming, ignorering og diverse av sensur, og som jeg har kommentert flere steder og ganger før, mer og mer drap. Jeg skal forhåpentligvis klare å holde meg unna det sistnevnte.

Bidragsytende deler av Kritikken.no «spådde» omtrentlig attentatet mot Donald Trump i Pennsylvania en måned før det skjedde. Det kombinerte tankegodset bak «Kritikken» har tilsynelatende nå, igjen, «spådd» en ny politisk beleilig blodsutgytelse i den gemene offentligheten av Charlie Kirk. Hvordan? Fordi vi har de mest intelligente folka, som blant mye annet, er i stand til å lese kart og terreng samtidig, slik at man i alle fall kan forvente hva som mest sannsynligvis kommer, fordi politikk er et relativt predikabelt spill per premissene som allerede er lagt, og at ingenting i politikk er særlig tilfeldig.

Den «konservative», Big CON»-bevegelsen går ingen steder, den er bare med på leken, og er en vesentlig del av det politiske problemet: det «høyre/venstre»-spillet for å politisk kontrollerte paradigmet, debatten og den overordnede dogmatikken i dagens «Vesten».

Jeg skal ikke gå inn på noen utbredt på hva «konservativisme» egentlig er, dens opprinnelse, «Vestlige» utarting eller politisk promoterende krefter, men det er et relativt enkelt politisk faktum å studere, å gå spesifikt sømmene for å finne sannheten, og den reelle hensikten bak den. Man kan litterært lese seg til det ganske lett, men i og met at fleste såkalte «konservative», samt de aller fleste ideologisk baserte, og idiotiske kategoriseringer ellers, ikke engang evner å kjenne sin egen politiske grunnanalyse og endemi særlig godt, så består slike bevegelser seg som særdeles ukritiske og ubrukelige, dog tilsvarende kontrollerbare.

Relevant: ‘Femtekolonne-demokratiet’ i USA under press og desperat etter nye narre-narrativ

Besatte ideologer er som regel, og ofte naive og relativt «unyanserte» korttenkte individ, som på en eller annen måte har havnet der de er politisk uten at så mye faktisk tankegang har vært involvert. De er å bli følgere, og nøyer seg med å kombinere mye alt for vanlig, gjengs moralisme med hva det forstår som kongruent ideologisk idealisme. Det er bare å bade i alt dette av diverse reaksjoner, som nå koker over i kjølvannet av drapet på Kirk. Alt fra blåhåredet freaks fra «Venstresiden», til penere blonde, faktiske kvinner på den andre. Jeg er selv meget blond, og veldig pen, objektivt faktisk (de som vet, vet), og enda mildere og ydmykt sagt, blåøyd MEN meget «smart», men dette gjelder jo ikke over hele gruppen av oss heller. Det ville i så fall være en rasistisk påstand..

Jeg var aldri noen «fan» av Charlie Kirk, hverken politisk eller personlig. Enda mer ærlig talt, så synes jeg han var intellektuelt irriterende: smertelig proppfull av middelmådige, for ofte intetsigende, kontradiktoriske, og svært mye vanlig inkonsistent ideologisk tanke-dynamikk ment for å fange opp flest mulige idioter og kontrollere de i et, ja….. «konservativt» sarvskrap, pinlig forsøkt forestilt som fullkomment tankegods, men som ikke leder til noe annet enn et mildt sagt bakvendt forståelse og politisk forvillet verdenssyn.

Sånn rent objektivt karrieremessig politisk, var Charlie Kirk altså enda en moderat, normie-basert grifter ment for de mye mer ikke-initierte, ofte uintelligente massene. Kirk var ikke engang å anerkjenne som en gangbar «gateway» for videre politisk kritikk og uten noen særlig fremgang derav, men mer en klassisk, såkalt konservativ «stop loss»-mekanisme, for å være helt utålelig ærlig i den generelle ‘analysen’ her.

Charlie Kirks synspunkter var altså «reaksjonær», ergo bakstreversk, reelt ineffektiv dog pushet av suspekte «bakmenn», kopiert flere ganger i en høyst uttestet, derav predikabel og konseptbevist form à la andre «Collage champs»; Show-sjarlataner som Benjamin Shapiro, Matt Walsh, Jordan Peterstein, Steven ‘Conman’ Crowder, Alex Jones, og helt bort til et faktisk left-right-left freakshow som Rush Limbaugh, og på mange måter bare selvkonsistent og veldig mer memebart møl ment for å fange opp «ungdommen» på et sårbart og fruktbart ideologisk stadium, som kun går ut på å one-uppe indoktrinerte idioter / «Own the libs» og sådan skylde alt av samfunnets problemer over på «Demokratene» vs. GOP, som begge bevisst opererer symbiotisk i det patetisk åpenbare, «demokratiske», korrumperende topartisystemet i USA.

Ironisk nok, og åpenbart bevisst regissert da skuddet ble avfyrt (noe som tyder på at dette var mer profesjonelt), besto Kirks siste ord og argumentasjon i å «problematisere» «masseskytinger» vis-à-vis trøtt og totalt rigid 2A-fundamentalisme, hvilket på tross av sin steilhet, fortsetter å være en av de mest retningsgivende men forledende kampsakene, og kanskje den lengste og hardeste linjen i sanden for republikanske «konservative» i USA. Det hele sliter og lugger, og er dessuten mindre relevant til mer «Nasjonalkonservativt», tendensiøst og intellektuelt «tyngste» tankegods, og som definitivt må vike for å i stedet generelt hyperfokusere politikken på fysisk-deprimerte «transer»; som er enda en farsott, men på samme måte tilsiktet å ta opp veldig mye allmennpolitisk plass, fange folks mer umiddelbar oppmerksomhet, og da fungere som en klassisk ideologisk distraksjon, det vil også inkludere «Woke» under ett, som per metode bare er en døv videreføring av klassisk Marxistisk «klassekamp», ideologisk markedspromotert som bla. «identitetspolitikk».

Cui bono

Charlie Kirk ble etter alle sannsynligheter drept av de samme som også fullfinansierte hans «aktivisme», og da fordi hans nytteverdi som aktør og «Vest»-politisk agitpropoperatør var i ferd med å gå ut på dato, og eventuelt over til noe vesentlig annet via ideologiske mekanismer tilnærmet osmotisk press fra helt andre, mer «ekstreme», essensielt konsentrerte hold.

Dette presset ble forøvirg diskutert relativt åpent for en drøy uke siden da blant annet «NatCON»-frontmann, Yoram Hazony la ut i en slags frustrert, fristilt, tåkete rant om hvordan den svært naive, «nasjonalkonservative» griften nå er i ferd med å kollapse rett i dass, og hvorpå han spydde ut mindre bevisste, ideologisk betingede innuendo til publikum og den konservative kontrollerte opposisjonen at, parafrasert: «Dere må slutte å ødelegge opplegget vårt, og slutte å være så kritiske til Israel». Forestillingen er et klart utrykk for en fanatiker og kontrollerende entitet som helt tydelig er i ferd med å gi opp på en ideologisk impotent, og snart irrelevant politisk orientering servert oss på sølvfat av snille, helt uselviske skikkelser, med tilsynelatende uendelig engasjement og organisasjoner for å ehhh…styre andres forstillinger av «nasjonalisme», som denne Yoram Hazony:

Hazony slet med å kontrollere sitt harnisk misnøye med å miste den konseptuelle kontrollen over falsk «nasjonalisme», og som siktet presumptivt å gi skylden for dette til nylig radikaliserte medie-skikkelser som Tucker Carlson, og mer generelt til fenomener som Nick Fuentes, enda en politisk kult-person som da også Charlie Kirk har slitt veldig med å følge opp i f.eks. «debatt», og som av tilnærmet yrkestittel ble nærmest tvunget å følge, det vil si: Å motvillig ta del i hva som er en økende kollektiv, global «anti-semittisk» kritikk, hvilket som går totalt og helt første-prinsipieltfundamentalt mot hva de såkalte «høyreorienterte» «nasjonalkonservative» egentlig søker å oppnå, nemlig substansiell kontroll over høyresiden og kategorisk støtte til sionisme og Israel, noe til og med Charlie Kirk, i det siste, hadde begynt å smått stille spørsmål til, og som dermed ville bidratt til at det ønskede porvokter-narrativet ville begynt å slå enda større sprekker.

Det å ta Kirk av dage var altså det spillteoretiske optimale med tanke på dagens diskurs og hvor «Overtonvinduet» var på vei med tanke på visse. Hvem som etter hvert blir siktet eller holdt ansvarlig, vil gå helt i tråd med hva man som mentalt middelmådig ideologisk allered er investert i og venter på, altså at det var «Venstresiden», som med sitt «hat» var skyld i dette, mens de reelle kreftene bak aldri vil komme inn i det berømte mediebildet, overhodet.

Men la det være ganske åpenbart allerede, at «Venstresiden» tjener absolutt ingenting på dette attentatet. Gjerne fortell meg hva det skulle være, men du vil feile i å overbevise særlig. Spørsmålet som blir naturlig å stille deretter er selvsagt hvem virkelig som tjener på intern splittelse i USA, og mer forledelse politisk generelt derfra. Svaret er ganske åpenbart, men de fleste evner ikke, eller vil ikke finne på å la muligheten for tanken passere engang. Det enkleste for middelmådigheten er å alltid søke til de mest nærliggende og beleilige svarene, altså mentalt minste motstands, vei som vanlig, og som i alt de gjør ellers. De blir offer for spillet og forestillingen som vanlig, mens bransjen styrer showet som en slags business som går ut på politisk kontroll og ideologisk underminering.

Det er også høyst trolig at gjerningsmannen ikke blir tatt, eller at de finner enda en merkelig ut-av-løse-luften-patsy helt i tråd og på nivå med pinnenerden i Pennsylvania, eller enda en granatsjokka, libpunk-gother Ukraina-simp, som angivelig sto bak det andre attentatforsøket på Donald Trump.

Farmakos-lignende blodsutgytelser er relativt vanlig i det politiske renkespillet, og har flere navn avhengig av kontekst og konkret anvendelse. Den mer obskure termen på slike offentlige ofringer, da ofte ideologisk orientert, er «Clique Claque», mens mer pop-kulturelle-industrielle varianter har her og der gitt seg tilkjenne som «Star Killer» i blant annet «Hollywood» og omegn. Til og med mer økonomiserende avledede begrep som «likvidering», løsning på samfunnets problemer, har med tiden også blitt mer synonymt med drap og følgelig re-investering av slik opportun nekrokapitalisme og markedmonopol-kontroll derav.

Høyre vs. Venstresiden er et slikt politisk fremstilt pidgin-monopol, men som i takt med den generelle demografiske og følgelig demokratiske degenerasjonen, mister sin relevanse og må konstant pumpes opp for å holde det i gjenge, blant annet i patetiske post-mortem poster som dette her:

Ved å likvidere en meget moderat og egen-promotert, shillager-skikkelse som Charlie Kirk, sender man samtidig et meget klart signal til andre med hensikt å spre en «chilling effect» blant de mer «ytterliggående».

Det er også viktig å konstantere, igjen og igjen, at «Venstresiden» egentlig bare er en generasjonslang kumulasjon og samling av institusjonell, infantil-intellektuell svakhet og latskap, som derfor veldig lett og ledig omfatter de fleste, som jo er vesentlig sosial-degenererte, gruppetenkende barn, og at denne enorme gruppen, i kraft av blant annet «demokratiet», naturlig opererer nærmest utelukkende autonomisk på egen idioti og lav-intelligente forakt. De andre system-reaksjonene derav er derfor også tilsvarende ekstremt predikable politisk, fordi hele mentaliteten disse besitter, er såpass psykologisk primet og definert av et tankegods som de, og som nevnt, f.eks. her og der, ikke engang heller behersker eller forstår historisk.

De fleste kommunister og «sosialister» forstår som nevnt ikke den egentlige endemien i deres egen ideologiske posisjon og substans. De forstår ikke egentlig, men forveksler det effektive målet og middelet, det «akademiske», trivialiserte målet som «godt», og derfor «riktig», allment-normativt berettiget. Mye av det samme kan sies om den synkront-idiotiske «høyresiden», der nesten alle er «rasister», og som kanskje har en enda mer forvillet og falsk forestilling av egen politiske opprinnelse, og dertil, like dumme forfektede fiendebilder der alle f.eks er «sosialister».

Marxistisk økonomiteori kombinert med skrale, ønsketenkte sentiment, er i seg selv et klokkeklart bevis på deres tekniske og konseptuelle masse-ignoranse og system-nyttige idioti, og Charlie Kirk deltok aktivt i dette idiotiske, fortvilede spillet, og hans død og minne vil nå bli brukt til å sementere dette ytterligere.

Hadde han bare faktisk våknet opp med et litt mer realistisk, rasjonelt, fornuftig forankret og politisk-pragmatisk verdenssyn fremfor et ideologisk skakkjørt og håpløst, og ikke latt seg finansiere av disse «onde» kreftene som dytter på oss dette som utelukkende politisk «vestlig» premiss, så ville han vært i live i dag.

Charlie Kirk, du vil ikke bli glemt, og vi vil ikke la ditt «moderate» ideologiske, om ikke-så-«modige» arbeid, om så feilslått eller misforstått, om så naivt og umodent, til og med om så korrupt, bli videre misbrukt i en fortsettelse og håpløs forsterkning av hva som er en polisk blindvei og fallitt.

Men for all del, og helt «for real»: all mulig respekt, R.I.P, Charlie Kirk.

Dette var veldig trist.