Litt om hvor lett det er å forlede Folk Flest™ med massehysteri og moralisme

De fleste i Norge og i «Vesten», «støtter» angivelig krigen i Ukraina, fortrinnsvis moralsk, men også når det gjelder å forsyne våpen til konflikten, inkludert forslag om klasebomber og evt. atomvåpen. Hvorfor? Jo, («selvsagt») fordi man støtter det «gode» via det moralske komplekset og den konformiteten slike skussmål kommanderer over Folk Flest. Først og fremst fordi disse er ute av særlig stand til utvikle og nevneverdig reflektere over sin egen meningsdannelse. Ja, de aller fleste påføres «faktisk» sine meninger og «kunnskap» i større grad enn hva de evner å tenke såkalt «fritt», og/eller uavhengig ‘andre’.

Den eneste ledetråden som eksisterer for relativt selvstendig tenking forblir forståelsen for både fundamental, og evt. mer fikserte former for logikk, alt etter hva nivået på tenkingen aktuelt fordrer.

På de fundamentale nivåene av ‘normal, dagligdags tenking’ klarer de fleste per definisjon å forholde seg noenlunde «logisk», det være ifølge dem selv, «rimelig» ift. fornuft. Men problemet med «vanlig fornuft» er dog det at mange slike folkelige forestillinger dessuten er konstituert av premisser som i seg selv ofte er helt ulogisk ‘syntetisert’ frem og satt i flere og større mer usammenhengende kontekster enn hva fornuften på sitt beste burde tillate. Logikk er derfor det mest fundamentale og mest rigorøse disiplinen med tanke på tenking mulig.

Makro-økonomiske forhold og deres mange forskjellige teorier, samt andre konstituerende kompleksiteter vedrørende et større «samfunn» forøvrig, er av en slik flyktig og sammensatt natur, at selv de mest stringente læresetninger som der ofte søkes faglig oppstilt, ofte viser seg å være mer eller mindre ubrukelige når det gjelder å fundamentalt nok forstå fenomenet som disse eksisterende teoriene legger frem.

«Klimavitenskapen» er en sådan inversjon av fornuft, med sin helt egen fysikk-logikk; en feilslått reduksjonistisk tilnærming til robust og eksperimentell «vitenskap» med adekvat kontroll, fordi (‘det store og fæle’) «systemet» forsto at de måtte få folket med på å selv drive «klimakampen», og derfor trengte de ikke bare ekstrem indoktrinering, men et teknisk argument ift. «klima» mtp. mekanismer som de nærmest utelukkende klarte å «beherske», evt. mestre som den største selvfølgelighet, men som de ikke forstår nærmest noe av i det hele tatt.

Relevant: Klimavitenskapens natur og virkelighetsforestilling. En premissanalyse og undersøkelse av dens holdbarhet

Dernest oppsto også masse-behovet for myten om at en marginal sporgass som CO₂—«livets gass»; det planeter lever av, uten faktisk historisk empiri, blir forvridd og fremstilt til å innebære en nærmest total destruksjon av selveste sivilisasjonen. Alt dette blir folkelig fingert i det øyemed at man skal gi den gjennomsnittlige innbygger nok grunnlag og «selvtillit» slik at de dummeste kan bære til vegs de elitistiske reformene, i stedet for at «eliten» selv skal risikere noe særlig sådan.

Og elitene betaler heller ingenting av gildet. «Det grønne skiftet» betales og ofres i realiteten av fullstendig på bekostning av folkets eget «blod og tårer». Mange av de mest aktiviserte og system indoktrinerte klimafanatikere, går såpass langt i sin egen form for idiotisk fornuft, at de helt frivillig destruerer, kastrerer og insisterer på å slutte å opphøre som mennesker, for ikke å snakke om som selvstendig tenkende og kritiske individ, selv om de tror de er det mest opplyste, fordi de befinner seg i et mer eller mindre fullstendig falsk paradigme av logikk dvs. generell evne til å tenke korREKT og presist nok.

Menneskets største styrke kollektivt er at det er formelig, og Folk Flest™ er mest bøyelig av dem alle «Demokratiet» er på flere måter definisjonen på stagnasjon og en unngåelig galskap, fordi man trenger ikke nødvendigvis å forme folkets meninger mer enn at de samsvarer med en funksjonell fornuft fremfor moralsk. Den svake, i mangel på særlig fornuft og rasjonalitet—ikke engang empirisk «kunnskap», vil søke ut sin egen form for fornuft. Som oftest blir dette noe som per sosial mekanisme er mest kongruent med den rådende konformiteten blant flest mulige meningsfeller, simpelthen for å finne innpass og derfra slåss mot overmakten med rene overtall. Når man så finner sine «egne», setter man igang prosjektet med å finne opp sin egen «empiri». Dette er i essens hva «klimavitenskapen» så vel som de mest ihuga ideologer og religiøse driver på med sitt idiosynkratiske vanvidd. For dem er dette «logisk», dvs. naturlig følgelig ut i fra sine premisser, som dog er gale, men som de ikke evner å forstå.

Inkludert kriger og Ukraina

Beveggrunnen for klargjøringen, provokasjonene og populistaksepten mtp. krigføringen i Ukraina-Russland, belager seg som sagt på en lignende enkel oppskrift, sterk nok til at folk flest utad klarer å legitimere at flere skal dø i forbindelse med mye ståhei angående den lovte ukrainske motoffensiven, alt med et smil om munnen, som eksemplifisert av programledere i den statsfinansierte kanalen NRK’s «Dagsrevy-sending».

Forøvrig figurerer de aller fleste moralske føringene på premisser som ikke tåler noen som helst kritikk. Ett av disse vedrørende Ukraina-Russland, er det mest fundamentale at det å angripe er synonymt med å være «ond». Logikken som springer ut fra et slikt premiss, er derfor anseelig som at alle som provoserer seg til å bli angrepet, likevel er et offer osv. Et annet moment som misbrukes, og som forestilles helt i takt med moralistiske ressentimenter og forvridd fakta i forbindelse med Ukraina, er at det å «angripe et naboland» f.eks. er verre enn å angripe noen andre. Dette til tross for at implikasjonen er i sterk strid med konseptet av en slik naturlig konkurranse som gjerne ikke kan falsifiseres rent fremmede makter med stor distanse seg imellom. At USA angriper land langt vekk i stan er innenfor denne rådende «logikken» visstnok mer akseptabel, selv om det er beviselig og empirisk sterkt historisk kontraindikert når man begynner å referere antall konflikter opp gjennom menneskets historie og forklaringene bak disse. En forlengelse av denne, rent retorisk sådan, er gjerne den uttalelsen at «Russland har helt uprovosert igangsatt en angrepskrig». Logikken denne uttalelsen legger til rette for som premisser, har sin helt egen form for fornuft og hensikt i det videre.

De neokonservative krigshisserne i USA er de som nå «danser tango» med Russland. Denne gruppen sionistiske og «katolske» skyggemenn; opprinnelig preget av Trotskisme og moderat reaksjonsmie fra 70-tallet, styrer i dag de aller fleste tenketanker og er store aksjonærer med tette forbindelser til det militærindustrielle komplekset i USA, altså «krigsmaskinen» som eier folkene i Pentagon, og som derfra dikterer USAs utenrikspolitiske prioriteringer.

George Weigel er en kjent neokonservativ krigshisser, hvis oppgave utad er å moralisere for det som antas å formes som den «moderate» moralmajoriteten i USA. Weigel er en gjenganger, en såkalt katolikk som de neokonservative sender ut for å spre politisk såkalt «fornuft» som favoriserer mer krig i Ukraina og kontinuerlig konflikter ved å spille på ting som skyldfølelse og «plikter»—altså det som er av en helt standard praksis i dagens sekulariserte velferdssamfunn. Når man så er i stand til å skille mellom moralske pretensjoner, og den type logikk, fra faktuelle og rasjonelle argumenter, så har ikke folk som Weigel noe å komme med foruten sløvslipt spinn på inn- og utpust.

Disse folkene forsøker ikke å appellere til noen særlig fornuft med store sett av gjennomtenkte argumenter, fordi dette krever at man i såfall opererer faktisk fornuftig, altså, helst anti-ideologisk og i alle fall sannferdig, evt. objektivt.

I stedet for alt dette, følger Weigel den samme gamle ‘regla’, som er helt kalkulert kynisme for å overtale Folk Flest™. Oppskriften er tidligere påpekt, og ellers nærmest blitt så og si universell i dagens vestlige «faktaformidling» generelt:

1. Finn opp en eller annen sammenligning med «Folkets store fiende» etter 2. verdenskrig, altså Nazi-Tyskland.
2. Fremstill fienden som dum, ond, og «anti-demokratisk»
3. Appeller til «fakta» som helt ukjente kilder, evt. etteretningen og «eksperter» sprer ukritisk som sannhet, a la masseødeleggelsesvåpen i Irak osv.
4. Premissgjør ikke-falsifiserbare teorier vedrørende fremtiden om man ikke «gjør noe», som oftest bombe eller/og invadere.
5. Ignorerer alle potensielle negative konsekvenser av intervensjon

Som man kan tyde, ingen av disse punktene har noe særlig med fornuft å gjøre. Det man har med å gjøre her er pseudo-fornuft; fornuft som følge av sine egne anti-fornuftige premisser, som danner grunnlaget for «debatt» og dens «argumenter».

Pkt. 1. er en rasjonalisering og en generell usannhet, evt. usaklighet. 2. Er demonisering. 3. Er ensidighet. 4. Er ukritiskhet. 5. er lett sagt ignoranse/idioti, og derfor «ondskap». Weigel brukte en tilsvarende tilnærming og resonnementer da han i 2003 argumenterte for invasjonen av Irak.

Med andre ord, de fleste av disse moralske «programmeringene» er så subtile, men stringente og sentrale i hverdagformidlingen blant Folk Flest™, at man kan nærmest innta ethvert kategorisk ståsted så lenge moralmajoriteten kan formes til å bli enig i hva det skal være. Aztekerne ofret og spiste baby-hjerter(?), noe som den gang var helt «normalt» og mer enn akseptabelt. Det var fest. I kontrast, et sannferdig og rasjonelt, ekstremt høy-I.Q-individ ville nok ikke vært like begeistret eller intellektuelt overbevist av hverken «statsfinansierte» praksis, eller noe annet oppkok, f.eks. «Maya-kalenderen», på sitt skrømtete grunnlag, eller synsingen skyld: dagens bok-religiøse fanatikere, som på flere vis kanskje er enda mer skrudd og forstokket enn det forrige. Det er ikke uten grunn at mange politikere later som om de er både det ene og det andre av religiøs overbevisning og annet. Alt er for å kapre flere dumme velgere, hvilket er majoriteten og derunder.

Noe av det som gjør «eliter» i et storsamfunn uten stor og sann konkurranse til «eliter», er deres villighet til kynisme samt deres forakt for folk generelt. Skal du lykkes som ideolog og manipulator, så må man i dag for det første være en usannferdig, gjerne idiotisk individ om man vil lykkes på «elitenes» mellomnivåer a la «NATO»-sekretærgeneral osv. Folk som også liker å følge regler, og ikke tenke mye selv; kritisere, og folk som er redde og har mange svakheter—alle dette er nå blant de mer fremstående og utpregede trekk hos dagens såkalte «eliter».

For å manipulere folkene under deg effektivt, gjelder det å spille på ting som egentlig står din egen personlige oppfatning nært, ellers blir det lite genuint. Siden de fleste mener å kjenne andre best på seg selv, er dette dermed hva man gjerne kommer med. Speilinger og projisering for å konsolidere en ukritisk oppslutning som ikke reflekterer tilbake på kollektive selv.

«Kokken Tor»: Wagner-leder, Yevgeny Prigozhin’s uttalelser i forbindelse med operasjoner i Ukraina, er trolig et ganske godt og typisk eksempel på hvordan å psykologisk manipulere fiendens selvsikkerhet, og samtidig legge bedre til rette for intern konkurranse i rekkene slik at flere leverer bedre. Påstandene om at Prigozhin posisjonerer seg for en politisk valgkamp blekner i sammenligning med sannsynligheten at han jobber tett med Putin som bevisst nyttig idiot, det på begge sider av likningen. Ikke bare er dette smart med tanke på fiendens forståelse av dine styrker og svakheter, men også avgjørende med tanke på at Wagner-gruppen åpenbart er satt i front, på Uriaspost, og trenger kontinuerlig å rasjonalisere hvorfor de tar større tap enn den russiske hæren. Man må ha syndebukker, og det kan ikke være Wagner-gruppens egen moral innad.

Samfunnsstagnerende «Modus operandi»

Den politiske, «demokratiske» «eliten», opererer derfor ut i fra det falske premisset at de er folks likemenn og representativ for moralmajoriteten, hvilket fører an til at folk aksepterer dem som sine «ledere».

Men masse-demokratiet er per system, som overdådig nevn, nærmest kun et stagnerende skuespill, med flere fundamentale, funksjonelle feilslutninger, som blant annet bunner i den antakelsen at majoriteten på en måte vet «best», og sådan, skal kunne forvente en ubetinget fremgang som konsekvens. Selvsagt er dette feil og langt fra sannheten på de fleste måter foruten det som foretas av kollektivt føleri og ‘sentimentialiseringer’.

Flertallet vet aldri best, ei heller per seg selv som enkelt entitet, eller per sine kollektive mekanismer. Derfor har man i naturen et hierarki basert på total dvs. uregulert konkurranse. Jo større og mer «komplisert»; fingert det såkalte «samfunnet» er og blir , jo mer må «reguleres», jo mer lover må man ha for at det ikke skal bli for mye naturlig konflikt. Da gjelder det å finne fellesnevnere, som da blir å hente sin beholdning fra moralisme som høyeste fornuft-kilde. Problemet med denne praksisen og tilnærmingen til fornuft, er som sagt at «moral», nødvendigvis foruten oppslutningen, på ingen måte nødvendigvis trenger å engang være relativt funksjonelt fornuftig.

Derfor kan det med enkelhet presenteres det at demokrati og samfunnet forøvrig, per nå, nært sagt absolutt og totalitært sådan, ikke opptrer fornuftig, nærmest uansett sak. Dette ikke på grunn av saksbehandlingsfeil eller noe annet mer generelt, men per dets grunnforståelse, struktur og mekanismer, som bla. demokratiet, og hva dette bærer av fundamentale feilforestillinger og kategoriske, evt. Kantianske føringer av såkalt (moral)«logikk» fordrer, enn hva som kan sies å være faktisk-heuristisk fruktbart i fortsettelsen og i funksjon av et faktisk fornuftig samfunn.

Et slikt forbilledlig og sant logisk samfunn, er noe som egentlig alle burde ønske seg, men som dessverre bare noen få er i stand til å forstår og evt. forestille for «folket», og som derfor angripes, enten av de mange dumme, eller de som foregir å «representere» disse, som et «onde», nå popularisert som blant annet diverse former for «hat», en helt unyttig men kategorisk beleilig designasjon som impliserer «godhet» for de innenfor definisjonen.

Relatert: Demokratiets dødsdom og dumme begjær for den «perfekte politiker»

Et annet betydelig moment i realiteten er det at moralmajoriteten også bare blir verre og verre, og mer regressivt samfunnsdominerende etter som de blir flere og dummere og dummere, noe de, som «samfunn» i dag, og definitivt med tiden til bruk, også vil rasjonaliserer mer over som et slags gode. Dette uten å selvsagt selv reflektere noe videre over konsekvensene av, fordi refleksjon i denne særlige retningen er ikke noe majoriteten er i stand til å foreta seg uansett, dette fordi de mangler fundamentalt et kontrært og posisjonelt perspektiv for å i det hele tatt begynne å stille slike type spørsmål om seg selv, og derfor, om «samfunnet» generelt.

Dette blokkerer bla. det iboende hovmodet hos moralmajoriteten i masse-demokratiet» hovedsakelig for, og er derfor legitime å forestille som et slags stort onde, og definitivt som farlige for samfunnet i deres mangel på fundamental forstand, altså «fornuft».