Koranbrenning, den «kontrollerte opposisjonenes» «verdikonservative» aktivisme og sivilnasjonale idioti

«Mer demokrati, mer åpenhet», er kanskje den aller mest ideologisk intetsigende, konsistente og minst praktikable polemiske uttalelsen som noen gang er fremført i Norges politiske historie. Det fordummende og ikke minst fundamentalt hyklerske frasemakeriet, bør forstås aller best på bakgrunn av hvordan «demokratiet», under ethvert «press», effektivt overlever ved å dissosiere fra sien fundamentale dysfunksjoner og tapetsere over realiteten med enda flere «populistiske» platityder. Det som foregår fra et psykologisk perspektiv, er en slags psykotisk og idiotisk infantilisering av massene og folk flest per primitiv sosialteoretisk imitering spesifikt via intellektuell ideologisering. Brenning av religiøse tekster er og blir dømt til å være et tilsvarende primitivt utslag av sekulær samfunnskritikk.

For å si det rett ut, først som sist, og enkelt nok slik at alle kan forstå: Koranbrenning-aktivismen er helt meningsløst. Det er vel kanskje litt underholdning å triggere muslimske menn til grine og akke seg over en teit nok bok, joda. Men trolig er det hele en «sikkerhetspolitisk» vedtatt kontrollert form for offentlig avledning og utblåsning, et «show», en «cope» for boomers og kristen-reaksjonære-konservative som føler på å miste det teologiske fotfestet og fatningen sin. Det er totalt misforstått og mer eller mindre diskrediterende for den sanne «høyresidens» sak i Europa, hvor kirker gjøres om til både asylmottak og klatresenter, og hvor de aller fleste «kristne» er og var de største og første forkjemperne for denne ekstreme og utslettende masseinnvandringen. Kristendommen er den mest sivilnasjonalistiske ideolgien av dem alle, men dette ser enten ut til å være totalt fortrengt, eller totalt fremhevet som det aller beste hos de aller fleste kristne.

Generelt og mer for den enkle fremstilt, å påstå at islam er fundamentalt uforenelig med samfunnet er èn ting, men ingen prakker islam, eller for den saks skyld, noen annen religion på Nordmenn. Det er ganske langt fra selve problemet. Nordmenn, og spesifikt, Norge og «vesten» under ett, blir dog prakket på massiv fremmed-innvandring. Det være innvandring fra fjerne himmelstrøk, og som oftest med et helt annet og inkongruent folkeslag som fysisk fortrenger og erstatter dem i kraft av rene tall og videre fremskrivninger mtp. fødsler.

Å effektivt dekke over og gjemme seg bak evt. «religionskritikk», eller for den saks skyld, at «islam ikke er en religion», er nært sagt patetisk, og uten noen som helst videre effekt, spesielt så i «demokratiet». Skal man drive vestlig religionkritikk, så kan man heller slenge seg på et brevkurs i teologi, og samtidig ta for seg Toraen og Talmud; to virkelig hatske bøker med klare «hatytringer» som langt overgår noe det jeg har funnet i Koranen.

Relatert: Instruert og bevæpnet «antisemittisme»: Fra «offer» til forgriper

Realiteten er at islam bryter ikke ned noe som helst i Norge, annet enn kanskje visse folks andre religiøse forutinntattheter og kultur-historiske feil-assosieringer. Det er ikke islam som bryter ned Norge, men det er (igjen) de som kommer til Norge som mennesker som bryter ned Norge simpelthen bare i kraft av sin fysiske tilstedeværelse og såkalte rett til å være her. Det er ikke islam som gjør at folk stikkes til døde med PVC-rør i London, eller at Frankrike brennes ned av frustrert «ungdom». Nei, det er noe mer bak enn bare en bok, en tro, som i seg selv for de aller fleste uansett fungerer som enda en rasjonalisering. Det hele må forstås bedre som et utslag av en sivilisatorisk-funksjonell konflikt som følge av en fundamental mental sivilisatorisk inkongruens og massedemokratisk ideologi.

Relevant: «Demonstrasjonene» i Frankrike demonstrerer det fremtidige fallet av Europas nasjoner, folk og «demokrati»

Islam i så måte, er mer å forstå som et modererende aspekt, uten at «kritikerne» av islam selvsagt vil gå med på en slikt premiss engang. Islam sørger for en viss orden, hvilket er empirisk og ubetenkelig, om man først leser så langt, eller erfarer dette selv ved å bo med muslimer.

Radikal-islam eksisterer riktignok på lik linje med at sionistisk ideologi er forankret i de aktuelle skriftene. Men vi har lover mot bestialske drap i Norge. Det samme gjelder «hatdrap». Drap er drap. Vi trenger heller ikke å forby en bok for at Norges Lover eventuelt skal gjelde like mye som før. Den juridiske logikken er intakt. ‘Sharia-argumentet’ er også stort sett feilforestilt, og gjelder uansett kun muslimer. Man glemmer dog samtidig at slike såkalte parallellsamfunn nettopp er et produkt av det moderne, post-moderne, tendensiøse, masse-demokrati i vesten. Ja, uten «demokrati» etc., ville aldri slike samfunn kunne aksepteres til å begynne med—«tolereres», som det heter på demo-språket.

Og hva med eksempelvis USA? Er det pga. «islam» at USA er i relativ stor oppløsning, med voldsspiralen, fattigdom elendighet og skoledrap. Noen vil kanskje finne på å også påstå dette, og finne noe som belegger det, men, de vil fremdeles selvsagt ta kategorisk feil. Listen over slike misforståelser og feilprioriteringer mtp. aktivismen som omkranser koranbrenning, er nærmest etter hvert helt enestående. Den ligger snart tett opp mot banaliseringene og idiotien ved «venstresidens» skranker.

Å skulle være sterkt for å forby en overtroisk bok, bare fordi noen ble voldtatt i fylla av en «muslim» som ble invitert til både landet og hjemmefesten hos «Sofie», eller at de selv f.eks. kjønns-lemlester sine egne jentebarn, dette samtidig som mye verre ting forresten foregår i selveste «vesten» på våre mer kliniske sykehus og aborthuler, er og blir en såpass fullstendig anti-intellektuell skivebom. Det er også på lik logisk linje med den idioti å forestille at om man i stedet bare importerte fem millioner «kristne» kongolesere til Norge, så hadde vært så mye bedre med tanke på den demografiske skjebnen og evt. «demokratiet» i Norge. Allerede der skranter hele narrativet og ‘argumentasjonen’ som disse går inn for. Fullstendig sluttkjørt som premiss.

Så hva er det de søker å formidle og opplyse om, disse såkalt «islamfiendtlige»? Kun sin egen idioti, og opposisjonens håpløshet? Ja, det er rimelig å anta, for det er ikke mye annet å hente.

Så alt dette med koran-brenning er tøv og helt hinsides. Det er ikke noe annet vrøvl, og meget sannsynlig nok, spesielt med tanke på at bla. SIAN opptrer så hyppig som de gjør, noe, om ikke annet, som myndighetene aktivt har valgt å tillate kun fordi dette videre tjener narrativet de ønsker å fremme, nettopp at såkalte «fremmedfiendtlige bare dumme, primitive og reaksjonære individer». Jeg driter i om SIAN selv mener de gjør noe smart. De er å forestille og foreslå som nyttige idioter. I alle fall i øyne av opposisjonen. At hva de gjør utsetter dem for en viss fare, er også irrelevant. Islamismens konsekvente voldsutøvelse er allerede mer en godt etablert og slik rasjonalisert. Dom angående «drapsforsøket» på SIAN, er etter alt jeg har registrert, fremdeles uteblivende og intetsigende av rettslig karakter.

Også rasjonaliseringene som kommer ut fra denne aktivismen, og forsvaret av den i en såkalt «demokratisk» kontekst, er ikke særlig bedre enn hva aktivismen er. Faktisk er mye av det som skrives i «alternative medier» rundt dette, regelrette helt absurde forsøk på argumentasjon og sidestilling som demonstrerer hvor stor den fundamentale demokratiske identitets-forvirringen og langt den massepsykologiske dissosieringen virkelig har nådd.

Når man blant annet forsøker å kontekstualisere sentimentet og ‘forståelsen’ for den demokratiske ‘nødvendigheten’ og prinsipielle ‘verdien’ av koranbrenning med dissosiative lidelser i forbindelse med vaginal voldtekt av seksåringer, ja da bør man begynne å forstå at rasjonaliseringene har gått noe langt, og at man så befinner seg i en slags ideologisk skyggedal og intellektuell opplysningskrise.

Ideologiseringens selvtjenende konsistens

Ideologi er sjeldent, om aldri et godt argument for noe som helst utenom i og for seg selv. Det er med andre ord en selv-tjenende logisk imitasjon som ofte formidles via og til fundamentalt ukritiske kanaler og folk. Et annet ord for ukritiskhet her kan like gjerne være «åpenhet», når intet annet forøvrig legges til.

All type kategorisk idè-logikk må nødvendigvis teknisk forstås som en tilnærming hvor hensikten alltid går foran midler, hvor da «midlene», dvs. metodologi og derav også substansens rasjonalitet, signifikans og konsistens, er blitt erstattet av mer eller mindre abstrakte verdiers konsistens. «Konsistens» kan for ordens skyld her forstås som ens egen beskaffenhet over enhver større realitet.

Et praktisk eksempel er moral i seg selv, som er et produkt av nærmest pur såkalt konsistens, ofte helt foruten og frikoblet fra naturlige mekanismer og dens faktiske konsekvenser. Konsistens er med enda flere andre ord å forestille som en slags konseptuell forpakning; en selv-tjenende og sekulær instruks innenfor konseptets natur, gjerne med en tilsvarende appell og derav skjørhet mtp. realiteten utenfor. Det demokratiske slagordet «mangfold er en styrke», er en moralsk forankret verdi som utelukkende kun er konsistent med demokratiets egen utforming og hensikt. Det tjener imidlertid bare politikere, ikke «politikken» per sin vesentlighet mtp. potensiell funksjon. At man samtidig også syter om at «demokratiet er skjørt», bekrefter at det er myntet på såkalt konsistens fremfor en faktisk flerfoldig natur av konsekvens. Forskjellen mellom systemene er kategorisk, og sådan ideologi versus faktisk realitet.

Generelt er utpreget selv-konsistent tenking fundamentalt vitalt for å opprettholde hvilken som helst formell illusjon i en slik faktisk mangelfull forstand som masse-demokratisk ideologi. Spesielt er dette sant når først målet for slik tenking forblir fundamentalt abstrahert per ideologi, altså ikke noe umiddelbart funksjonelt betinget eller forestilt, men et ideal som spiller på alt fra banaliteter, tvilsomme truismer, og som ellers universaliserer realiteten hvor har egentlig behov for å spesifisere eller være mer presis og preget av en sunnere fornuft enn idealisme.

«Menneskerettighetene» er sådan fundamentalt hva som forbinder og forestiller ‘folk og demokrati’, slik at illusjonen vedrørende demokratiets fortreffelighet og nytte således fortsetter. Det samme gjelder også innblandingen av andre konsepter i demokratiet som f.eks. «ytringsfrihet». Demokratiet blir for mange nødvendigvis assosiert med «ytringsfrihet» selv om dette er en fundamental komposisjonell feilslutning mtp. konsistens i likhet med at menneskerettigheter garanterer en ellers solid og rettferdig statsstyring. Det følger nemlig og altså nødvendigvis ikke.

I demokratiets forstand er alle disse inntatte feilslutningene å forstå som utslag av den mest behagelige tendensen, og minste motstands vei. Dette fordi folket, som regel og per majorintet-konsensus, heller foretrekker å drømme seg bort seg fremfor å tenke eller ta vanskelige valg foruten å stikke en papirlapp ned i en kasse.

Også, når den notoriske velferden øker, øker også disse passiviserende tendensene, og realiteten rasjonaliseres enda mer for å opprettholde en form for falsk orden. Folk søker generelt sammen fordi de enten er svake og må overleve, samt for å forenkle sine oppgaver. Akkurat det samme gjelder politisk tenking. Dette utspiller seg spesielt mer teknisk i demokratiet i form av bla. representasjon, parlamentarisme og pluralisme.

Koranbrenningens dissosierende

Aktivismen som innbefatter offentlig koranbrenning, stiller forsåvidt i samme kognitive klasse når det gjelder verdiforståelsen og de nyttige utslagene av den såkalte «åpenheten». Spesielt således mtp. potensiell-funksjonell samfunnskritikk, eller, som det ofte forsøkes fremstilles som av disse aktivistene: «religionkritikk». Å brenne koranen er en «verdi» i demokratiet, vil mange påstå. Det vil i fortsettelsen også være rimelig å anta at dette kan betraktes som en slags «demokratisk handling», som i og for seg illustrerer hvor fåfengt disse ytringene effektivt sett ellers er.

Som nevnt, mange av disse vil også forsøke seg med andre rasjonaliseringer, og i stor metodologisk likhet med de moralske fortreffelighetene på den mer «tolerante» venstresiden, når de forfekter det som et slags ‘faktum’ at «Islam ikke er religion», men ifølge dem, en «volds-ideologi» m.v. All ideologi er imidlertid en «religion», og folk som ikke forstår eller ikke vil forstå dette, er kompromittert og på den måten hinsides fornuften. Dette speiles igjen mtp. deres «faktiske» forståelse av hvor fornuftig og funksjonelt f.eks. demokratiet er, der de sitter og skriker, med en mistenkelig massiv politibeskyttelse, om hva man i demokratiet ellers har definert som et gode, altså «mangfold». Det er et menings- og fornuft-fritt teater man er vitne til, og noe som skildrer den demokratiske diskursen bedre enn mye annet.

Hovedårsaken til denne diskursens fundamentale dysfunksjon, rasjonalisert som «ytringer», er at demokrati sådan er mest rimelig å forstå som en psykologisk projisering av folkets egen stedvise og ofte totalt beleilige fortreffelighet samt arrogante tro på at man kan styre sine interesser best i et fellesskap av fundamentale forskjeller, hvilket ellers er en absurd, men altså noe som kun er et produkt av demokratisk selv-konsistent dogmatikk. Dette er også delvis hvorfor demokratiet kun et såkalt «mangfold» innenfor sin eget postulerte og «populistiske», verditeoretiske forestillinger og formeninger.

Det moderne massedemokratiet er og blir effektivt politisk drømmeri per sin objektive nytte og funksjon ellers, og dette drømmeriet fører evt. til et diverse av flere dysfunksjoner og derivasjoner derav, og sådan en generell rekursjon av masse-psykotisk dissosiering av disse problemene. Disse problemene blir således nødvendigvis formulert som «utfordringer». Det som så følger, i fravær av tilsvarende fornuft og faktisk rasjonalisme som effektive remedier av holdbar ideologisk selvanalyse, er en økende dysfunksjon og politikere, hvis såkalte «representasjon» representerer og egentlig bare forvalter systemets massetreghet (vis-à-vis f.eks såkalte Overton-vinduer), hvor de blant annet kun er i stand til å fortsette å doble ned på den gjeldende system-demagogien de forøvrig selv har blitt systematisk ideologisk indoktrinert til å tro på.

Relatert: Demokratiets dødsdom og dumme begjær for den «perfekte politiker»

Det insisterte «mangfoldet» eksisterer sådan bare i verdien av sitt navn, og i hodet på dets demagoger og deres dumme retorikk. Demokrati og mangfold burde heller forstås som forvaltet fraksjonalisme, hvor kompromisser bygger opp til konflikt, eller i beste fall, hvor segregering fører til en større stagnasjon foruten styrkende(«berikende») synteser mtp. staten, f.eks. «nasjonalstaten», som i tilfellet Norge og i «vesten» forøvrig, er under angrep fra så og si alle kanter.

Syntesen og syntaksen fra og med masse-demokratiet, er sådan unngåelig nok det at f.eks. entiteter samt større konsepter som nasjonalstaten smuldrer opp og bort sakte men helt sikkert. Det er helt følgelig, fordi demokratiet per ideologi kun er selv-konsistent med seg selv, men ikke med nasjonalstat, selv om det ofte (feil)assosieres slik. «Nasjonalstaten» opprettholdes ikke av «demokrati» eller trues av Islam, men betinges av andre faktorer, deriblant fenomen som går under bla. «kultur» og anti-mangfold, per definisjon.

Det er altså vanskelig å forestille at demokrati per sitt påståtte funksjons-potensial nødvendigvis fører til noen vesentlig forbedring av samfunnet, hvilket selvsagt inkluderer fåfengt symbolsk brenning og ignorante ytringer av dumme religiøse tekster av utenforstående fjols, delvis fordi demokratiet i seg selv er og blir atter en kultbevegelse; en religion, og som de alle fleste andre idè-logiske kreasjoner, at de evt. nødvendige endringene i demokratiet som regel forstås som upopulære av den kritiske massen, som er effektivt nødvendig for å produsere noen som helst vesentlig politisk forandring. Dette gjelder spesielt der hvor de «mangfoldige» motsetningene kommer først, er størst og derfor også viktigst, men noe som systematisk neglisjeres og bortforklares.

Massedemokratiet, per definisjon, livnærer seg dog på dette ideologisk mangfoldet—ikke bare som sin «største styrke» og «verdi», men altså, som sin største «nødvendighet» for å i det hele tatt eksistere til å begynne med. Hva kom først, kan man spørre: Det funksjonelle behovet for (masse)«demokrati», eller behovet for «mangfold»?

Det er altså snakk om en system-politikk og fundamental venstre-ideologisk kreasjon som insisterer at dens konseptuelle genialitet er lik dens insisterte nødvendighet av et tilsvarende «mangfold», som angivelig skal berike, ja, hva da? Dette er og blir i det berømte utgangspunktet ganske uklart, og ofte helt meningsløst og inkonsekvent rasjonalisert i etterkant. Resonnementet for massedemokrati o.l er kun konsistent med seg selv. og mye av det samme kan sies om symptomatikken bak de symbolske koranbrenningene, og ressentimentet som produseres som følge av og i massedemokratiets kontekster.

Det skal ikke stå på engasjementet, men det hele er et selv-tjenende, selv-konsistent show, uten noen annen funksjon, konsekvens og politisk-logiske adressater annet enn å utsette seg for en rabiat utgruppe, og videre misrepresentere mer legitim, håndfast og ellers konsekvent kritikk vedrørende «innvandring». Dette medfører også en slags byttehandel for det som effektivt er retorikk mer (ber)egnet til å gjøre ikke bare muslimer til enda større «offer» for «hat», men alle såkalte «minoriteter» under ett, og evt. produsere det som for utenforstående snarere ses på som et legitimt oppvigleri mot disse «hatefulle» ikke-medmenneskene. Dum dehumanisering på begge sider, om man vil.

Koranbrenning er altså simpelt sagt noe ‘dumt’, men helt ’tilfeldigvis’ er det også inntil videre forestilt som noe meget «demokratisk». Så nå mangler man vel bare mer «åpenhet».