«Konservatisme», et politisk instrument for klassisk «kontrollert opposisjon» og akselerert kollaps

«Konservatisme» er, i sin essens, lite mer enn en politisk stafettpinne for bevaringen av hva som regel er totalt overflatiske forståelsesformer per sin systemappell og sitt symptomfokus, alt pakket inn og presentert som en politisk tilnærming av en type tidløs kvalitet. I realiteten har såkalt konservatisme for lengst mistet all betydning og politisk mot-effekt fordi det aldri hadde noe av til å begynne med. Konservatisme og de såkalt «konservative» utgjør snarere selve hovedproblemet bak det vi kan bevitne å være vestens ideologiske fall mens de fremdeles forestiller seg å være redningen. Det kunne ikke være mer misforstått. De konservatives systemforståelse, historiske holdepunkter, generelle tafatthet og konvensjonelle kreativitet viser seg for alvor i form av hvordan de kronisk posisjonerer seg politisk og famler ideologisk i forhold til «venstresiden», som de «konservative» hjelper mer frem enn hva de noen gang klarer å holde tilbake.

Mange liker å gripe til Newton når de skal objektivt illustrere virkningforhold mellom saker og ting, årsak-virkning. Men om dette så skulle omfatte «konservatisme» vs. «venstresiden»—hva som i realiteten egentlig mye bedre forstått er hva jeg kaller «Pragmatisk passivitet» mot «Sosialradikal reduksjonisme»—ideologisk tilbakeståenhet mot evt. «radikal obstruksjonisme», ville alle disse førstnevnte tilnærmingene i all sin virkelighet kun være bona fide reaksjonære rammer med en tilsvarende eksakt begrenset politisk appell derav. Konservatisme som bærende ideologi er altså en falsk entitet når man ser det politiske systemet i en Newtoniansk kontekst, hvor de politiske kreftene konvensjonelt antas å være cirka ekvivalente.

«Konservatisme» slik sett, kan dermed aldri forstås som noen virkelig motstand mot noe som helst politisk, men snarere bare en nødvendig fortsettende fase og ideologisk friksjonsdel; et integrert mellomledd av hva som kan eksistere og utøves av venstrepolitisk moment. Et annet abstrakt bilde på noe tilsvarende av funkjson er «The Ratchet effect«, hvor de såkalt «Konservative» utøver en sterk systematisk kontroll av opposisjon på sin side kun for å egentlig beleiliggjøre sine «motstandere». Denne dynamismen er legger mye av det kritiske grunnlaget for begrepet «The Uniparty» i USA.

Det er overordnet sett smertelig påfallende at så mange i dag fremdeles tror at «bevaring» og påkallelsen av visse daterte, betingende og allerede forfeilede institusjoner og verdier skulle være nærmest synonymt med både stabilitet og styrke samt kontra-kritisk konseptuell tyngde til å motvirke massene av stupiditet på hva som forestilles som «venstresiden». Realiteten er at denne såkalte «konservatismen» egentlig bare fungerer som en katalysator for den kommende sivilisatoriske dødsdansen som vi i vesten allerede er godt inne i og kan bevitne på alle kanter og måter.

Oswald Spengler på sin side, og med sin historiske «morfologiske» betraktninger i «Der Untergang des Abendlandes»-«The Decline of the West», fremstilte der at sivilisasjonen er å sammenligne med en biologisk entitet, og da med et gitt og uunngåelig livsløp på cirka 1000 år, og at den vestlige sivilisasjonen ville begynne å relativt opphøre rundt år 2000. Det ser ut som han hadde delvis rett da Spengler antok at «vesten» som sivilisasjon ble født rundt år 1000.

Jeg, på min side, er ikke nødvendigvis eller uunngåelig av et slikt spengleriansk pespektiv, men mener de vage forfalls-mekanismene som Spengler stort smått beskriver, ikke nødvendigvis er uunngåelige, men heller noe mindre uunngåelig betinget av hvordan menneskelige middelmådigheter, i et historisk snitt, besitter en naturlig under-optimal og begrenset evne til å både orientere og resonnere politisk og ideologisk samles, og at blant annet «konservatisme», med dens mange patetiske pseudo-motreaksjoner, nettopp demonstrerer dette kanskje bedre enn noen annet som et forsøk på å forestille seg et pseudo-idealistisk system, politisk sett.

Mer overordnet sett, det blir et spørsmål om hvorvidt menneskelig appell og dens flyt i seg selv er den beste eller den eneste tilnærmingen til «politikk», eller om mekanismene er såpass mangelfulle at de eventuelt ender opp i slike forutsigbare sykluser hvis er betinget av sin mer pure natur, dette da nokså sammenfallende Spengler egnede fatalisme.

Skal vi fremdeles holde oss litt til Spenglers syn i sine skriverier: «Et samfunn som allerede har stivnet i form, er et samfunn som uunngåelig vil kollapse»—og ja, «konservatismen» er i den forstand riktignok å forstå som det siste desperate ropet fra de som ikke evner å forstå hvorfor, hva og ikke minst hvem.

Så, i stedet for å revitalisere en død kultur, er den såkalte «konservatismen» ikke mer enn enda en subsidiær mekanisme for å i beste fall både redusere og dypfryse evt. ideologi og sivilisasjon ned i sin mest dekadente og rigide fase, og på denne måten forsikre dens fall fremfor å faktisk forandre noe som helst den måtte finne på pseudo-motsette seg.

«Konservative» fatter ikke «godt» og «vondt»

Konservatismens fysiognomiske paradoks er at den tilsynelatende ønsker å beskytte «det beste» ved sivilisasjonen, mens den i virkeligheten bare bremser og begrenser enhver virkelig form for fornyelse eller tilpasning slik at den mest sannsynlig virker regressivt og rasjonaliserende når den settes under ideologisk mottrykk, noe som gir dens politiske motstandere tilstrekkelig med moment til å pseudo-lykkes med sin misforståelser som dermed mer legitimt og med rette kan «populistisk» prosesseres som politikk og «progressiv» fremgang.

Dette er et tankesett som i siste instans hviler på en dypt irrasjonell og inkongruent forståelse av den sivilisatoriske prosessen. Når «kulturen» har overgått til hva Spengler på sin side kaller «sivilisasjon»—et stadium preget av mekanisk repetisjon og åndelig utmattelse—er enhver innsats for å bevare denne tilstanden ikke bare meningsløs, men farlig feilslått. De «konservative» er sånn sett intet annet enn ideologiske restavfall fra en tid som en gang var, men som nå er forvitret til intet annet enn tomme skall med ineffektive, irrelevante og totalt rasjonaliserende meninger med tanke på reell politisk motstand og ideologisk ‘alternativitet’.

Relatert: Demontering av den venstre-dominerte kristen/konservative system-realiteten

På denne måten er heller ikke «konservative» i det hele tatt i stand til å faktisk forstå «godt» og «vondt» som de kategorisk berammer politikken sin i, ofte med tunge, enda mer rigide og absurde religiøse forankringer. Kristen-sionister og sosio-økonomiske boomere er gode og rådende eksempler på disse patetiske forståelserformene som ofte rubriseres som «konservative».

Slike folk er alt for fundamentalt forvirret og forutinntatt til å sette mye i sammenheng. Resultatet er de lar seg lett forlede av system-makt og tankegangen som den søker å fremstill som bla. mot-kulturell, rebelsk og anti-PK etc. Blant annet handler det om å lure de «konservative» ned på det laveste og mest ukritiske felles-nivå, hvorpå det såkalte «onde» projiseres over på hva som ofte er ondskapens ofre.

Den konservative virkelighetsforståelsen er, i denne sammenhengen, en form for intellektuell tilbakeståenhet: en falsk forestilling om at deres tilnærming skal gi «sivilisasjonen» et pusterom, når det i virkeligheten ofte bare sementerer den politisk kursen som er satt samt forsterker dens allerede akselererte kulturelle nedgangen på en måte som lar seg logisk rasjonalisere innenfor en politisk premiss-giving som ligger langt utenfor deres kontroll og banale forståelser av det aller meste, inkludert deres barnslige begrensede forståelse av andre fundamentale begrep, som f.eks. «korrupsjon».

«Konservatismen» er så visst påstått å være av en type føre var-logisk «forsiktighet», men dette fungerer bare per dets formulerte ordlyd. «Konservatisme» forsøker bare å foregi og forsvare en realitet som har gått tom for substans, og ved å gjøre det, fremmer den en tilnærmet dødelig rigiditet som ikke kan annet enn å kollapse under vekten av sitt eget selvpålagte forfall. I likhet med Spenglers beskrivelse av sivilisasjonens siste stadier, bidrar denne «konservatismen», slik jeg ser det, til en form for systemisk politisk fossilisering, der det ikke lenger finnes rom for virkelig handling eller kreativitet, kun vedlikehold av det som allerede er dødt. De politiske resultatene av ugjendrivelig eskalerende ekstremistisk politikk og avløsning av det som «konservative» påstår er sine verdens-former, er således snarere et bevis på de konservatives egen faktiske form- og meningsløshet. Det er også noe meget lite genuint og forlokkende over samtilige såkalt «konservative» «unge» «ledere». De er som regel, alle som èn, bare helt talentløse etterplaprere og tullinger som er satt i system av sine foresatte for å holde den «konservative» bevegelsen i gang, uten at dette i det hele tatt kommer til å lykkes.

Vi ser nå helt klart hvordan disse forsøkene på «konservativ» grasrot-politikk samt mediestrategiske tilnærmingene bare utarter seg.

Hva de kategoriske «konservative» heller ikke forstår, er at ved å forsøke å bevare det som en gang kunne sies å stå mot radikale krefters endringer, ender de til slutt opp å spille på lag med samme fanatikerne de bare har å forsvare seg mot politisk. Deres blinde hengivenhet til å holde på utdaterte strukturer inkluderer neppe mye rom til nødvendige kreative krefter som faktisk kan redde dem fra deres egen reduksjonisme. Enklere sagt, de konservative er reaksjonært rasjonaliserende idioter, og sådan bare en mer effektiv del av den samme politiske strømningene som sine eventuelle motstandere.

Relevant: Sosialdemokratiets syke «konservatisme» og kokette ‘konsensuspolarisme’

Det er ironisk at de konservative, som ser seg selv som forsvarere av stabilitet og orden, i sin døve virkelighet arbeider for å akselerere det systemiske sammenbruddet de ønsker å unngå. De har blitt fanget i en ideologisk blindgate, der de verken forstår hva de beskytter eller hva de påvirker politisk. Derfor er også den «konservative» politiske ortodoksien i vesten fullstendig kontrollert av systemspillere som kun søker makt for maktens skyld.

Spengler beskriver dette treffende som en tilstand av sivilisatorisk rigiditet, der samfunnets strukturer har stivnet og mistet all tilpasningsevne. Konservatismen, i sitt forsøk på å «bevare» disse strukturene, fungerer derfor som en selvdestruktiv kraft som driver sivilisasjonen raskere mot sin uunngåelige slutt. Det er her konservatismen, under dekke av forsiktighet og tradisjon, viser seg som en pseudo-idealistisk tilnærming til politikk; en tilnærming som i realiteten handler mer om å forlenge skuespillet forestilt som politikk og spesielt viktige «demokratiske» veivalg enn å faktisk redde eller forandre noe som helst.

Slik sett er konservatismen ingenting annet enn et ideologisk selvbedrag og politisk massemanipulasjon som baserer seg på den utelukkende og potensielt problematiske beleiligheten av å foretrekke det «kjente fremfor det ukjente», og videre sådan faktisk forlenge mot nødvendige endringer, for å bla. inkludere konservatismens far, Edmund Burke. Dette sammenfaller helt med andre tenkere som Michael Oakeshott, som så langt understreket at «konservatisme handler om å opprettholde politiske rutiner» mer enn noe annet. En annen skikkelse som ofte siteres av «konservative» mid-wits, er Roger Scruton, som begrunnet konservatismens konseptuelle fjærvektige tyngde i det faktum at det er «enklere å ødelegge det gode enn å skape det» («How to Be a Conservative», s. 1). Scrutons fremstilling og forståelse er mer grunnet i billig retorikk og floskler enn noe faktisk pragmatisk og systematisk av fornuft.

Å sammenligne et fysisk kunstverk med en politisk tilnærming og system krever virkleig en type konseptuell tilbakeståenhet og generell tankeekvivokasjon på et intellektuelt nivå som glatt tilsvarer, og som derfor også fortjener den gjennomsnittlige ‘radikale reduksjonismen’ og revolusjonsromantikkens som betinger «venstresiden» under ett som den samvirkende motpart.

«Konservatismen» ikke-resistente rasjonaliseringer går dessuten ut på å redusere alt politisk-populistisk ned til et spørsmål om økonomi og vestlig universalisme, imperialisme og en form for transcendental moral-orden (Russel Kirk, «The Conservative Mind» s. 8), dette i mangel på noe annet livskraftig og vesentlig. Konservatisme er på ingen måte noen faktisk ideologi av hverken noen original, kreative dybde eller videre organisk mening, men mer en type profesjonell politisk pragmatisme for å høste systemmakt og dum oppmerksomhet mot mer eller mindre ikke-saker som «retten» til at folk vi ikke bryr oss om skal få lov til å abortere seg selv eller «forby islam» når man selv forsvarer såkalte kristne verdier og «ytringsfrihet» samt «frihet» generelt.

Relatert: Koranbrenning, den «kontrollerte opposisjonenes» «verdikonservative» aktivisme og sivilnasjonale idioti

Av de grunnene som herover er blitt beskrevet og forklart, er det alt annet enn merkelig at alle konservative «tenkere» i dag, så vel som tidligere, har vist seg som totalt ineffektive når det gjelder å motvirke noe som helst pågående, men snarere, de «konservative» som et kollektiv er en lav-intellektuell mafia som ubevisst å forestiller eller kynisk fremstiller seg selv som systemmotstand når de i realiteten bare bedriver en annen variant av såkalt «virtue signaling» på en totalt forfektet og høyst impotent «høyreside» i systemet.

På et politisk konseptnivå er derfor ikke «konservative» noe særlig mindre idiotisk og «Woke» enn venstresiden, da begge er forankret i forestillinger uten andre formål og hensikter enn å i tilsynelatende ulik forstand bare føre systemet videre, men uten noen som helst faktisk radikal endring foruten det å tjene mer av den forfallende finansielle og verdens-kosmopolitiske ordenen, som kontrollerer og beleilig forestiller dem begge som forskjellige, legitime ideologiske «opposisjoner».

Hummingway