J.D. Vance ‘brunpiller’ Europa med schizofren sjarlatanisme og selektiv innvandrerideologisk USA-imperialisme
Folk(et) lar seg fascinere av det lille, enkle og simple de tror de forstår, og de lar seg enda lettere forføre av den som pakker det inn i pompøs tåkeprat. Dette er et fundamentalt problem, særlig når det samme av forståelser forsøker seg på forestillinger av «demokrati», «folkemakt» og den hellige gralen av politisk «representasjon». Entrer J.D. Vance, tidligere Never Trumper, nå Trumps visepresident; en bona fide Brunpille-dealer for massene som holdt en tale på «sikkerhetskonferansen» i München. Talen som har sendt ekkokammer-idiotene på begge sider av det allerede tragikomiske, endimensjonale politiske spekteret ut i en ny runde med selvbekreftende synsing og teatralske, forutsigbare reaksjoner forestilt som sensasjoner. Den ene siden hyller talen som en form for profetisk sannhet, den andre fordømmer den som et nytt skrekkeksempel. Begge tar selvfølgelig feil. Den eneste sannheten er at kun 5% av det pisset Vance leste opp fra teleprompteren i løpet av et kvarter faktisk holder vann eller er i nærheten av å være selv-konsistent. Resten er det vanlige brødsirkus-teateret, en oppvisning i stil over substans der sauene, som alltid, fôres smuler for å distraheres fra noe langt mer effektivt og vesentlig.
Vance går i den ene fellen etter den andre, slik halv-intellektuelle ofte gjør, noe som burde være ganske åpenbart for enhver observant person som faktisk lytter til ham, og særlig for dem som har lest hans banale blogginnlegg om hvem som er mest konservativ eller hans nærmest selvhatende selvbiografi. Vance er ikke noe unikt fenomen, spesielt intelligent, ei folkelig eller mye mer velformulert enn vanlig, men snarere enda et produkt fra den samme masseproduksjonslinjen som stadig spyr ut «mannen av folket»-skikkelser, nøye konstruert av den korporative staten for å appellere til et frustrert, men politisk impotent publikum. Hans påklistrede arbeiderklasse-æra, kombinert med akademiske og militære utmerkelser strødd ut som staffasje og skrale skjegg, gir ham det nødvendige fernisset av troverdighet uten at han faktisk representerer noe annet enn systemets egne prioriteringer. Han er ikke en karrierepolitiker i klassisk forstand, men snarere en labrador i tjeneste for Small Tech, dressert for å logre når det kreves, samtidig som han i praksis er et slags politisk forsøksdyr, designet for å spille rollen som populist/konservativ/nasjonalist/patriot akkurat lenge nok til at narrativet tjener de samme kreftene han påstår å utfordre. En betegnelse som «politiker» blir stadig mer tynnslitt, akkurat som troen på «demokratiet» han hevder å forsvare, men som i realiteten stadig utvannes til fordel for de samme teknokratiske interessene han er plassert der for å sikre
La oss plukke litt på denne talen, skrøpelig som den er.
Først, noen klisjeer samt selvmotsigelser med hensyn til det videre Vance forsøker å formidle.
Angående såkalte «shared values», og «institusjoner» og banaliteter og rasjonaliseringer som «thoughts and prayers» i kjølvannet; snarere blodbadet av flyktninger
Generelt bommer Vance grusomt med sin «kritikk» av europeiske land og «ledere», særlig fordi han ignorerer det åpenbare og ubestridelige: Den ideologiske inklinasjonen Vance hevder å liksom skulle motsette seg, deriblant kultivasjonen av masseinnvandring som et betinget gode, er nettopp et amerikansk eksportprodukt og en sekundæreffekt av blant annet libertarianske verider. Det er USA som ikke bare har anført, men også tvunget frem «mangfold» som en slags universell dyd, og som har institusjonalisert den multietniske myten som et nødvendig premiss for enhver vestlig stat. Nærmest alt som foregår i Europa stammer fra amerikansk kulturelite og dens normsetting, fra dets dekadente akademia til massemanipulative media, fra NGO’er til dypstats-forvaltninger og samt andre aktivistiske forfektelser. Likevel vil Vance nå at «USA skal ta en større rolle i Europa» (@11.35), som om løsningen på et problem skapt av amerikansk ideologi er enda mer amerikansk innflytelse, og at denne vil bli varig, Som helhet klinger det ikke bare heller dårlig, men direkte selvmotsigende for enhver som er minimalt konsekvent og ikke bare en fanatisk-politisk kalibrert tulling, eller enda verre, de som orienterer seg etter den samme tamme, taktiske partipolitiske tautrekkingen.
Vances vås er ellers meget tendensiøst i kontekst av hvem han taler ovenfor. Han blander f.eks. inn mye vrøvl når han sauser inn den kalde krigen som en rasjonalisering foran militærstaben for å skape et inntrykk av et sikkerhetspolitisk samhold før han liksom skal gå løs på det mer politisk perifere.
Enda en enkel idiotisk motsigelse blottet for politisk realisme er påpekingen om det utsatte valget i Romania. Vance viser faktisk ganske ordrett til Romania; «It’s intelligence agency(..)», som selvsagt er i nært «samarbeid» med USA/CIA, og som nærmest instruerte det særdeles korrupte rumenske statsapparatet til å stoppe valget basert på vås om «demokratiske verdier». Så kritikken bør reserveres mot USAs innflytelse generelt, og ikke bare MAGA-partipolitiske argument som: «Biden!».
Vance motsier seg selv fundamentalt innen bare to og et halvt minutt når han i første omgang sier at «Vi kan ikke kontrollere hva folk føler», men for så å dra inn uttalelser fra en domstol i Sverige, hvor det i forbindelse med enda et stupid korandrap ble bemerket det helt åpenbare—at man med en viss vanlig rimelighet og reaksjonsforståelse burde kunne forvente at det å brenne «hellige» koraner vil kunne fornærme «andre grupper».
Så vi kan ikke kontrollere hva andre skal føle, men vi må reagere når de føler seg krenket per brenning av enda en latterlig bok bestående av deriverte jødiske eventyr, altså «Koranen». Argumentet Vance forsøker å potensere her er nærmest virkningsløst og egentlig selvdestruktivt med mindre det serveres for et helt spesielt fordummet, desillusjonert publikum. Det er så dårlig. Det er så «polariserende», uten substans og noene videre fornuftig forankring. Det er m.a.o. politikk for alle penga, deriblant klaging på at Tyskland bruker for lite penger på militæret, noe også USA har bestemt, men som tosker som Vance selvsagt heller ikke evner å ha i mente.
Når han først er i gang med tull, så drar Vance selvsagt inn noe religiøst rør om at «bønn» foran en abortklinikk i Storbritannia førte til at rettssystemet prosederte om «hat». En hjemlig sidebemerkning derav er at de fleste som «aborteres» i USA er fattige innvandrerunger, mens hvite, til sammenligning, ikke engang unnfanges. Så dette poenget, foruten mer dum aktivistisk utøvelse f.eks. fordekt som «religionskritikk», er egentlig bare et enormt problem for de religiøse, som sammen med de mer Hollywood-sekulære i Vesten gjerne adopterer barn fra Afrika i stedet for å føde selv.
Vance prøver å påstå at «Trump-administrasjonen skal gjøre helt det motsatte av Biden» med hensyn til ytringsfrihet. Dette er bare politisert vås og hykleri. Trump-administrasjonen har allerede gått hardt «WOKE» og inn for å forby såkalte «hatytringer» på en rekke områder, deriblant den mest selvsagte, altså anti-sionistiske ytringer, da Trump-administrasjonen er gjennomsyret og fundamentalt korrumpert sådan.
Det er i realiteten ikke mye prinsipielt over Trump-administrasjonen eller Vances uttalelse @ 8:50. Alt av kartlegging og prioriteringer følger det politiske terrenget pluss minste motstands vei. Den enes ytringer som «frihetskamp» blir fort den andres «hatytringer» og «terrorisme» i form av «antisemittisme», som nå skal føre til utestengelse og utvisning fra USA.
Vance har helt rett i at «demokratier som beskytter seg selv via sovjetiske begrep», som «desinformasjon» og sensur, nå føler på et slags økende press, og at de egentlig er svært svakstilte. Men han ser igjen ikke at dette vesentlige skillet er politisk og ikke særlig «prinsipielt» forankret slik han vaklende nok forsøker å slå fast @ 18:00.
Vance er dermed ingen «ytringsfrihetsmaksimalist», men mye heller en selvhatende hillbilly og nasjonalisthykler som tidligere f.eks. selv kalte Trump for blant annet en «fare mot demokratiet», men som nå er blitt skikkelig frelst etter han har fått smak på litt makt i stedet for å fråtse i junk food. Nå er han blitt en del av det han tidligere forsto som et problem.
La oss gå til delen av talen hvor Vance snakker litt fornuft; drøye 5% av talen, altså angående masseinnvandring (@ 14:00) som «den største trusselen».
Det er lite å utsette på Vances kommentarer de første femti sekundene som da utgjør de totalt 4% av talen som har noe for seg. Men når Vance igjen tyr til tropene og begynner å synse om at det er «demokratiet» som er «best egnet» til å funksjonere og fininnstille folkeopinionen angående andre folkegrupper, i eller utenfor «samfunnet», så svikter logikken. Vance ignorerer her det faktum at de eksisterende «lederne», de falske elitene i demokratiet, tar for gitt at det er «demokratiske» verdier som danner grunnlaget for masseinnvandring til å begynne med. Argumentet er med andre ord ufullstendig og skjørt akkurat på samme måte som demokratiet er.
Det faller også på sin egen kvantitative urimelighet at demokratiet er ideelt med tanke på den samme «kursendringen» som Vance etterlyser på vegne av det som forestilles som en slags demokratisk fundamentalt fortreffelighet når det dreier seg om slike spørsmål, da det rådende daterte «demokratiet» i realiteten og effektivt kun er et splitt-og-hersk-spill grupper seg imellom, med partier på toppen og masse mellom- og proxyparlamentariske pressgrupper av ymse slag. Blant slike «institusjoner» av pluralismen finner man flyktningorganisasjoner, som f.eks. Flyktninghjelpen, som regimet under USAID har støttet. Å dermed «kritisere» europeiske ledere for å liksom ha divergert fra «felles verdier» blir fort tonedøvt og, som nevnt, totalt tendensiøst, noe som kanskje ytterst forståelig nok gjør det vanskelig for idioti-politikerne i Europa å egentlig skjønne poenget, fremfor at de i stedet rasjonaliserer Vances budskap som en slags politisk galskap.
Relevant: «Kalergiplanen»: Vestens «infokognitive» og kulturelle katastrofekollaps
Ellers er det morsomt å se hvordan Vances kommentarer og forsøk på å kontrastere Elon Musk med Greta Thunberg faller fullstendig på flatmark.
Musk, som banner og kaller innvandringsmotstandere som argumenterer mot billig arbeidskraft og den påfølgende kulturelle ødeleggelsen for «subtards», samtidig som han passivt bivåner den massive shadowbanningen på sin latterlig idiotiske plattform. Der blir brukere som avviker fra det mer eller mindre dikterte narrativet utestengt. Dette narrativet fungerer som fluepapir for hjernevaskede klovner og ideologisk sklerotiske idioter som ledes inn i et senter-høyre-konservativt algo-ekkokammer, mens venstresidens nyttige idioter feilaktig oppfatter det hele som sedvanlig «rasistisk» og «nazi».
Hvem enn som skrev denne talen for Vance ville i så fall bare vist seg som et fjols om vedkommende sto frem. Etter stilen å dømme er talen antakelig et produkt og kombinasjon av Vince Haley og Vance selv.
For idioter og fanatikere er det fort gjort å la seg rive med i det pågående mediesirkuset som nå brettes ut i et demokratisk «show of force» i USA. Med tanke på grenseløs innvandring har Trump-administrasjonen iscenesatt deportasjoner med Dr. Phil for å forestille «velgerne» at noe gjøres, men det er som sagt bare et show, og det samme gjelder Vances pinlige tale med tanke på innvandring i Europa. Det er bare en fortsettelse av mediesirkuset, og J.D. Vance er klovnen på scenen som sauene klapper for fordi de er sulteforet etter en slags «helt som sier sannheten» – typ slik andre ryggløse, pseudo-intellektuelle sjarlataner som Jordan Peterson, og hans fake & goy slop samt svært krypende sionisme. Dette er et såpass stort hykleri og patetisk feighet som har ført til at Peterson må tungmedisinere seg selv med diverse dop for å holde det sånn noenlunde gående.
Publikummet av de ryggløse, deriblant krypere på X/Twitter som hyller talen til Vance som noe historisk og betydelig, er også sulteforede shills og politiske flip-floppere hvis begeistring tar fyr som tørt gress bare noen bekrefter deres primitive og systemprimede «WOKE»-desillusjoner.
Til generell politisk opplysning: «WOKE» aldri noe mer enn en måte for det politiske systemet å potensial-differensiere det ideologiske spektrumet i mangel på noe mer av vesentlig substans, altså en distraksjon og en patetisk «fad» – et pseudo-progressivt Frankfurter-renselsesritual som ‘folket’ lot definere det politiske pisspreiket i en mindre periode mens elitene forhåndskalkulerte sitt neste trekk, som nå snevrer folk og stat inn til teknokrati, Rockefeller-managerialisme og enda mer sentralisert statskapitalisme.
La oss også se hva andre, såkalte «alternative»; senter-sosialdemokratiske rasjonalister, oppfatter talen til Musk. Vi går til iNyheter, og da til denne nissen «Ness»:
Ness, som forresten aldri har presset ut noe som helst av særlig oppegående intellektuell verdi fra kropp eller sjel, kanskje bortsett fra muligens marken i avføringen sin, mener at Vances tale både var «fornuftig og intelligent», men motsier seg selv ved å forfekte @ 10:10: «USA har reddet det europeiske demokratiet etter andre verdenskrig, og da må de nå være ydmyke med tanke på Vances belæringer». Ness foreslo forresten og for øvrig også det helt geniale på podcasten sin «Ness» at nordmenn må pule på pakkiser, altså en avart av indiere som sammen utgjør 1.7 milliarder mennesker, for å overleve som folk, så det å høre på hva han har å si gjør deg ikke bare «dummere», men også potensielt mer dekadent i samme forstand som systemet selv insisterer på via sitt utrettelige evangelium om etnisk selvutslettelse, som lar seg speile i raseblandet reklame.
Sjefen til Ness, Helge Lurås, har fulgt forslaget til det ekstreme, dog med en afrikansk vri, og etter å ha videreført seg selv med andre, presumptivt norske kvinner. Lurås har helt rett i at Vance taler til et mindre segment av det europeiske folket («20-30%»), og sådan: Et segment av befolkningen som snart er utslettet av masseinvasjon av «flyktninger», mens majoriteten faktisk «tror på dette» i boblen sin, altså sin egen ideologiske fortreffelighet. Dette blant annet i form av grenseløse «menneskerettigheter» og universell, «liberal» likhetsideologisk fanatisme. Lurås har også rett i at «forklaringene», dvs. rasjonaliseringene, som kommer frem i regimemediene, mangler refleksjoner fra realiteten og er «grunne». Dette er riktignok fordi folk generelt er dumme og indoktrinerte. Problemet er at publikummet Lurås selv forsøker å nå, og de midlene som brukes for å forstå saker og ting som de liksom er, også er sterkt begrensede og kontrollerte, forankret i enten «konservative» eller «liberale» verdier, bare med en litt annen sentimentell vekting. De fleste er altså fremdeles bare skakkjørte sosialdemokrater som av ulike grunner, først og fremst, reagerer og politisk prosederer på overfladiske fenomener som f.eks. «Islam» for å få frem det som garantert ikke er noen løsning eller engang et kompromiss.
Da er det heller bedre å foretrekke å «blackpille» videre enn å «brunpille» seg med en indier som J.D. Vance et al.
Relevant: Fra «frihet» til føyelighet: Liberalismens egnete «ekstremisme» og ‘abstrakt-autoritære’ elastisitet
Nå skal jeg være bevisst kontrær når jeg kommenterer Vances utsagn om ytringsfrihetlige krenkelser i Europa. Med de konstatert, så mener jeg at det er like greit at vi nå har har §185, ettersom den skaper en trykkoker på grasrotsplan der den trengs. Fordi, fotfolket som ikke vet hvordan de skal uttale eller formulere seg, havner i kasjotten for noen kommentarer om en neger eller et eller annet ufyselig på Facebook, og nettopp dette er en langt bedre oppskrift på hjemmelagd opprør enn den mer friksjonsfrie ytringsfriheten i USA. Der fungerer friheten mye mer demobiliserende og normaliserende, mens urimelige straffer i land som Tyskland, som har den sterkeste sensuren i Europa bortsett fra drittøya England, faktisk fremmer en større, mer organisk dissidentbevegelse enn noe annet.
Forskjellen fra USA er også geografisk betinget, ettersom europeiske land og deres tette metropoler ikke gir samme mulighet til å sosialt distansere seg fra de urimelige konsekvensene av masseinnvandring. Der hvor amerikanere kan flytte ut i de forlatte forstedene og late som problemene ikke eksisterer mens de tar tiden til hjelp, er det langt vanskeligere for europeere å unngå møtet med den demografiske realiteten – ofte personifisert av islamister og annen farget vold som, i tillegg til så uendelig mye annet, burde ha tatt seg et førerkurs med Mr. Bean for å unngå å kjøre rett inn i travle folkemengder nesten hver gang de er ute i trafikken.
Det er slike som jeg som er «Norge», ikke pakistanere og Afghanere. Under oss har vi noen hardtarbeidende, og enda lenger nede på totemen, et stats-sykt fremdyrket fotfolk, kunstig fremstilt som et slags «opplyst» borgerskap. Dette er en ynkelig samlingskategori av skjema-slaver og ‘papirflyttere’ som tror innføringskurs i «mangfoldsledelse» og sirkulerende ansettelsesrunder innad i statens stadig svulmende etater er selve hjertet av sivilisasjonen. De er byråkratiets kastrerte lakeier, dvaske statskryp, en infisert klasse av velferdsstatens oppblåste mellomledere som klynger seg sammen og sprer seg videre som kjønnsvorter i en svært sløsende og korrumpert offentlig sektor.
Like under disse, og kanskje enda mer sørgelig politisk ignorante, finner vi de nyttige idiotene. De er de evige tidsklemmeslaver, krekene som febrilsk balanserer mellom å fylle ut sitt siste meningsløse skjema for sin patetiske statlige husvert og å klemme ut et par unger i ny og ne, helst for å projisere en illusjon av mening i et liv der de for lengst har resignert til sin plass som ikke-nedbetalte husdyr i velferdsstaten, ofte mer enn gjerne «side om side» med andre nedbrytere av det samme råtnende velferdsssystemet.
Som første faktiske politiske fremskritt må Norge kvitte seg med rundt 180.000 falske flyktninger og økonomiske snyltere, og ja, deres avkom følger med i remigrasjonen, som av enkelte, eller snare flere høyrepopulistiske spås å bli 2025 store politiske nyord, men jeg tviler på det. Dette vil blåse over fordi det for det aller meste er fake, men på lengre sikt må man uansett forberedre seg og sine på dekonstruksjon av den tidligere statsborgerskapsutdelingen, denne meningsløse tildelingen av papirer uten reell forankring, rulles tilbake til 1990-tallet. De som i dag forherliges som nødvendige skattebetalere kan gjerne fortsette å slave for systemet, men uten statsborgerskap og ironisk nok som fullstendig skattefrie arbeidsmaur med tidsbegrensede arbeidstillatelser. Slik kan de i det minste finansiere noe som ligner på en reell utvikling i sine egne hjemland hvor størsteparten av deres slekt burde befinne seg, gjennom målrettede overføringer som på sikt vil eliminere den behovet for enhver form for eksplisitt bistand.
