FILMKRITIKK: «Parasite» (2019)

Storpriset sosialdrama fra samtidens Sør-Korea som svinger mellom skildringer av diverse klasseuttrykk—materielt, moralsk og ikke minst måtelig, men ikke mye mer. Filmen vant fire Oscars, deriblant nominert i kategorier tilhørende regi, redigering, produksjonsdesign og beste film. Filmen fikk også Oscar for «Most original screenplay», noe som sier mye angående standardene for originalitet i Hollywood.

Som sosial kommentar er filmen gørrkjedelig og forutsigbar, men leverer godt kinematografisk og virker tilstrekkelig velregissert i forhold til dens manus og format, noe som berget at jeg slo den av etter vel en tredjedel.

Blandingen av sjangere bommer mer enn hva filmen egenltig fordrer av form. Skuespillerprestasjonene er noe statiske og litt for stereotypiske, og dessuten av åpenbar Hollywood-inspirert fremtoning og formål. Dette er derfor en genial film for normies som de garantert vil synes er både spennende og interessant. Jeg tittet litt rundt på forskjellige mid-wit-anmeldere for å høre deres meninger, og stort sett alle kom med de samme fortolkningne i retning av: «Dette er en film med mye dyp sosialsymbolikk og samtidsrelevant kritikk av kapitalisme og herre-knekt-dialektikk!»

Men jeg er uenig og ikke imponert på den måten heller, uansett hvor mye jeg kunne tillegge filmen egenskaper den likevel ikke fortjener formidlingen av. Filmen klarer egentlig også lite der mye skjer, og lager således mye «glatt lyd». Den er også temmelig visuelt «høylytt», masete, og for «skarp» i tonen for sitt eget beste. At den er fremmedspråklig kan virke negativt inn sånn sett. Detaljer kan fort gå tapt i oversettelsene. Hva som ellers effektivt gjenstår av substans er en slags helsprø og dum komedie, dog med ganske trimmet bilde og «set design», noe den også fikk Oscar for.

Etter min mening, så kommuniserer filmens budskaper, dog sannsynligvis nærmest utilsiktet, hvor grunne, ustabile og utilfredse både «kapitalistklassen» og sliterklassen under dem fundamentalt er. Begge, ikke langt fra hverandre på diverse spektrum. og bare en lønning, stilling eller et børskrakk fra å gå i total personlig og familiær oppløsning i sin gjennomsnittshet. Dette er også hva filmen til slutt munner ut i, uten at det hverken overrasker eller byr på noe ettertanke. Alt det andre den forsøker å formidle underveis drukner i trivialiteter, uinteressante vinklinger og forutsigbarhet.

Konlusjon: Overhypa «sosialsuppe» med typisk Hollywood-appell ment for trangsynte treiginger.