Filmkritikk: «The Odyssey» (2026)

Forsøker Christopher Nolan, noe forvirret, å følge opp den ekstremt overpremierte, men meget middelmådige og nærmest irriterende kvasi-biografiske «Oppenheimer» (2023) med et prosjekt som potensielt passer hans filmatiske evner og stil bedre, dvs. et monumentalt, langt mer mytisk befestet og litterært kanonisert eventyr, eller er dette en fullblods ideologisk, «woke» ‘trojansk hest’ tatt inn i filmkatalogen for å rundlure kulturfattige normies til full applaus fordi bakgrunnsmusikken går 24/7, påvirker deres allerede svake sinn og stryker deres ukritiske fibre? Svaret befinner seg et slags sted midt imellom, blant alle kompromissene som i seg selv sørger for å sende hele filmprosjektet og moderniseringen av både manus og budskap ut på et skikkelig middelhavsfareri, til tider muligens et filmatisk og tematisk havari..

Jeg var ikke fiendtlig innstilt med tanke på alt røret jeg hadde hørt om denne filmen i forkant. Jeg anerkjenner Nolan som en kapabel filmskaper til tider, dog han kan til tider bli veldig teknisk monoton og slitsom. Når det gjelder CV’en hans har man for eksempel se «The Prestige» (2006), «Ineption» (2010), «Batman Begins» (2005), «Dunkirk» (2017» og «Tenet» (2020), som alle har noe brukbart for seg samt relativ kommersiell suksess. «Dunkirk» er rent filmatisk forstått meget kompetent forsseggjort, og kanskje litt for mye, mens det også skorter på mye annet utenom. «Tenet» og «Inception» var begge ok filmer på sine egne kriterier og småfinurlige sådan, særlig førstnevnte (jeg scorer den etter minne komparativt cirka 7.1-2, noe som gjorde at folk generelt synes den ble for drøy, men jeg synes den er undervurdert, noe som er sjeldent. «Batman Begins» var god på sin måte brukbar fortellerkunst og en vellykket gjennopplivning av Batman-maset til mer kontemporære forhold, mens de påfølgende filmene egentlig var for svake foruten noen skuespillprestasjoner som på sin måte satte selve verket litt for mye i skyggen.

Med tanke på å slå seg opp som en kommersiell merkevare har Nolan dessverre også utviklet et habilt repertoar fullt kapabelt til å produsere billig, dramatisk normiespace-slop, som f.eks. «Interstellar» (2014), til hypa tilbakeholdehet- portrettrettheter som «Oppenheimer», så hva jeg hadde i vente med tanke på Nolan x Homers Oddysee var småspennende.

Men for å stadfeste det med en gang. Etter filmens slutt reagerer jeg ikke nevneverdig på hvorvidt den var «woke», tidsriktig, utradisjonell og generelt forfjamset, dvs. både castingen og de tekniske detaljene, men snarere, hva Nolan ville med dette og hvor teit det i helhet da ble.

Det opprinnelig åpenbare er at Odysseen ikke er noe nytt, ei heller at det finnes noen særlig generell etterspørsel etter dens årtusenlange etos i dag, så her dreier det seg ganske trolig mer om å bruke en klassiker som et slags filmatisk fartøy for å legemliggjøre et desto mindre historisk relevant budskap, da for eksempel med fokus på å sveise sammen fortid og fremtid sett i et episk lys, og det er akkurat dette jeg mener Nolans misjon er. I tillegg er Nolan, så vidt jeg har oppfattet, ingen åpenbar eller angivelig fanatiker, og han får sådan desto mer tematisk og ideologisk overlast å arbeide med når han skal balansere fortellingen og holde så mange baller i luften samtidig. Filmen følger Odysseens rutetabell forholdsvis tett, samtidig som Nolan omskriver nesten hele den moralske og metafysiske arkitekturen som opprinnelig ga hendelsene deres sammenhengende betydning, deriblant gjennom flere utelatelser, noen helt avgjørende. Disse kan i beste fall bare tvilsomt forsvares gjennom rasjonalet om at filmfortellingen ikke utelukkende skal forstås som en gjenfortelling; det hele er mer korrekt å oppfatte og sådan kritisere som en mangfoldskulturelt attraktiv adapsjon av den klassiske formen fremfor noe ‘historisk korrekt’ av gresk-mytologisk vekt.

Versjonen jeg overværte var 2t og 53m, fullt ut IMAX-filmet, det være 65mm format. Man blåser sådan opp lerretet til noe mer storslagent med en gang; man legger listen høyt, både underbevisst og teknisk, og dette er vel en korrekt ambisjon fra Nolan. Men formelle ambisjoner er som oftest også hva som tydeliggjør et mislykket prosjekt, og med tanke på det formatmessige blir da også filmes første problem åpenbart, nært sagt nakent i de første scenene, altså, det nærmest fundamentale misforholdet mellom den kolossale tekniske innsatsen og den mer ordinære dramatiske intelligensen blir desto vanskeligere å vri på seg av og prøve å overse.

En annen stereotyp greie som på flere måter egentlig definerer Nolan, inkludert denne filmen, er klippingen. Man kan være slem å kritisere The Odyssey for at det hele ender i en slags klippfetisjistisk orgie av kutt, frem- og tilakeblikk, osv. Det sier samtidig seg selv at det er problematisk å presse hele løpet av Odysseen ned på drøye to og en halv timer med film, så man må benytte de grepene man har for å bare dekke dette. Nolan er kompetent, og momentet i filmen er godt avpasset, kanskje filmens sterkeste aspekt. Det er en prestasjon verdt å nevne, men det er ikke tilnærmet perfekt heller. Den betingede regien er også god, til tider utmerket i mobile scener, der Nolan også er god, f.eks. siste del av kyklop-scenen der de flykter er fornøyelig og billedlig IMAX-snacks, mens om vi kontrasterer til sluttscenen blir det rett og slett for mye stilfattig slasherslop og Jason Bourne over det hele, dog helt tidsriktig nok til at folk ikke oppfatter hvor teit og malplassert og selvmotsigende det i slutten egentlig blir.

Kortere angående skuespillet, for det er ikke så mye å bemerke. Matt Damon er god nok skal vi ta manuset for gitt. Han holder mål, og jeg irriterer meg ikke mye ellers, men det blir til for mye generelt surrepreik fra andre figurer for å blant annet ledsage mellom for-klippet film generelt, og manuset lugger virkelig der rammen ikke kan fastslås billedlig eller mer manus-konvensjonelt lineært. Skuespilleriet i denne filmen, og folkene bak, er egentlig bare en stadfestelse av at Nolan liker å resirkulere en klikk av folk, og drysse på med hva som er tidsriktig. Denne politikken er ikke noe jeg har erfaring med, men Hollywood opererer som tilnærmet som et korrupt bordell, så hva kan man forvente av inn- utlysninger til roller der.

Den svarte DEI-Helena som mange akket seg over kan likegodt forstås som ei slavekjerring med mindre man kjenner historien og håper på en total estetisk gjenfortelling, mens mulatto-Athena, som i filmens videre fortolkende faktisk egentlig bare ‘representerer’ et post-traumatisk inntrykk Odyssevs har hentet fra en halshugget slavekjerring i Troja, hefter lite. Det verste prestasjonen, slik jeg ser det, må i så fall bli Sinon, spilt av det egentlige kvinnfolket Elliot Page, men hun er ikke viktig, dør fort som et golemoffer, dog den hese stemmen er pinlig nok så lenge den varer.

Manuset, som står i strekk mellom mye, trekker også inn hendelser og elementer fra både «Iliaden», «Aeneiden» samt senere oversettelser og fortolkninger ut over det. Selve sekvensen med den trojanske hesten, som blir det store temaet, stammer riktignok i sin utførlige form i stor grad fra Vergil, mens flere av Odyssevs’ berømte møter på hjemreisen komprimeres til langt kortere og mer symbolsk orienterte episoder med klippingen på sin side. Dette fungerer sånn passe.

Nolans stil fungerer noe bedre i «The Odyssey» fordi den ikke-lineære organiseringen en mer selvskreven funksjon enn f.eks. den forferdelige «Oppenheimer», ettersom Odyssevs’ mytos allerede jo er bygget rundt erindring og adskilte hendelser. Derfor kan også filmen bevege seg mellom hendelser i Ithaka og e.g. Odyssevs’ tidligere opplevelser uten at enhver overgang fremstår som et salig rot, men det blir fremdeles litt mye.

Spesialeffektene er jordnære og relativt lite CGI, f.eks. Kirke-scenen, og dette er også den konseptuelle tilnærmingen forøvrig. Ikke veldig spektakulær og panoramisk, men mer flat og moderat. Mye naturlig lys er brukt, også for mer jordbundne realiteter og effekt, antakelig også med tanke på IMAX, hvor digitalisering risikerer å se shabby ut i 1.43.1, og disse naturlige grepene hefter ikke hos meg, mens de som klager på avmagret magi og mystikk skjønner eller godtar rett og slett ikke premisset at filmen allerede er en slags hybridisert modernisering hvor fyr og flamme-magien uansett settes på vent og hvor man heller satser på en mer fysikal og brutalisert billedgjøring enn pomp og prakt, da med mye design-smøring i form av enkle sett. Dette eksemplifiseres ganske tydelig i «Hades», hvor man befinner seg på et slags nordlig viddelignende landskap og der de døde kaver seg opp fra bakken fremfor noe mer omfattende. Det er samtidig verdt å bemerke at de utvendige bildene ofte er spektakulære, mens den fotokjemiske prosessen tilsvarende nådeløst eksponerer STORE variasjoner i tetthet og underbelyste skyggepartier når det filmes innendørs. Dette frem og tilbake mellom lys og mørke trangheter fortoner seg bokstavelig talt litt merkelig, og jeg vet ikke hva tanken her egentlig var fordi det er generelt variabelt og sådan ikke med hell, med mindre disse valgene også var grunnet budsjettbesparende greier. Husk, filmer skal tjene penger og samtidig gjerne vinne Oscars, og da må man snu vende litt på femøringene, selv om denne filmen hadde mye penger i seg. Til tross for store sett, detaljene i Troja når det gjelder ødeleggelsen av bygninger o.l. er også ganske shabby og til tider absurde mtp. fysikken implisert, nesten magi, men dette betyr ingenting for det normale publikummer.

Lydsporet i filmen plagde meg heldigvis ikke mye denne gangen, men dialogen var litt for lavmålt. Kanskje dette også er grunnet «realistiske» tilnærminger, men det bør unngås. Nolan er glad i aksentuere filmene sine med masse pompøs semi-minimalistisk akkompagnert musikk, og til tider bråk, men det var mer avslappet i denne, og med mye lyrer og fløyter, greit nok, men jeg vil også anmerke at hele filmen har musikk bak seg, og det er en svakhet, uansett volum. På IMAX kan man faktisk la bildene puste av seg selv litt, så kanskje prøv det, Nolan.

Om jeg ikke har skrevet om dialogen enda, så tar jeg det her. Den er et mer grunnleggende problem. La oss overhøre at det veksles i teit engelsk aksent mkset med amerikansk uttale; filmen er allerede ikke noe forsøk på ren klassisk autensitet. Jeg reagerer mer på hva som blir sagt, og som jeg nevnte, det blir rett og slett for mye rør og kanskje for mange folk som skal si teite ting og påpeke hva som er greia i stedet for å la publikummet måpe og fortolke. Klassisk less is more kunne vært mer brukt.

Til syvende og sist er «The Odyssey» et mer kompetent og underholdende saker annet som pumpes ut, og for ham er den er ingen katastrofe, ei heller ingen åpenbar klassiker, hvilket innleder til konklusjonen om hvorfor den -egentlig- mtp. sin ambisjon satt opp mot fallhøyde derav blir å betrakte som middelmådig ræl,

Den helt sentrale svakheten ligger i at den store tekniske tyngden, der den finnes, aldri fullt ut utvikler en tilsvarende stor indre nødvendighet eller fornuftig formidlet mening. Snarere fremstår manuset både som forviklende og, med tanke på filmens budskap, som noe som ideelt ‘problematiserer’ det meste ideologisk, deriblant selve det å ha makt. (Spoiler:) Odyssevs cucker seg selv og flagger ut rett vest på slutten etter å ha drept masse folk, altså for lite til ingenting, og igjen oppstår det dermed en mer enn lettere forfeilet slutning mellom hensikt og utfall som passer særlig dårlig med den originale beretningens budskap dersom man faktisk har lest den, noe de fleste heller ikke har. Det blir sådan bare å spille på massens tilforlatelige middelmådighet i en film som brutalt vrir et episk epos til ‘moderne’ moralfilosofisk pjatt, eksempelvis gjennom misfokuset på xenia som universelt prinsipp og fremstillingen av Odyssevs’ kampkløktige geni som noe moralsk farlig og forkastelig; et overgrep mot folket?

Alt dette sentimentale kan, i sin rene formidling og effekt, lett og simpelt oppfattes som, og trolig også brukes som kulturelt og historisk underminerende appellativ propaganda, ledsaget av sterke bilder og lydshow i noe som ironisk nok utspiller seg som en middelmådig tragedie som garantert vil få mange priser.