FILMKRITIKK: «Murder by Decree» (1979)

Sammenhengende naturlig fusjon av to legender i konspiratorisk tåkethriller.

Krim som filmsjanger er som oftest kjedelige og alt for overgjorte greier. Per format, ofte alt for forutsigbart, ellers kjedelig mtp. substanser, klisje- og tropepreget, og derfor ofte hovedsakelig noe som appellerer til av-kriminaliserte, bedrøvelige folk. «Murder by Decree» fremstår kanskje ikke åpenbart som et kategorisk unntak, men er til gjengjeld forseggjort på mange andre måter, hovedsakelig kinematisk-atmosfærisk.

Og plottet er enkelt, effektivt, mer historisk bevisst samtidig som det er tradisjonelt klassisk enn andre skildringer når Sherlock Holmes forsøker å spore opp «Jack The Ripper» i Londons mørke gater, hvor det etter hvert blir noe mer esoterisk av seg enn bare mørke disige smug. Handlingen er generelt basert på teorien i boken «Jack the Ripper: The Final Solution».

Det blir derfra, og flere måter enn bare èn, litt upresist å kategorisere denne filmen som pur «krim», selv om det konvensjonelt sett virker sånn på lerretet for de med mindre forutsetninger. Filmens store styrke er først og fremst den noe ganske sjarmerende stemningen samt det som utbroderer seg av div. underliggende sosial- og systemkommetarisk substans.

Ta til sammenligning en lignende, og mer krimlojal kreasjon med mange av de samme ingrediensene, «A Study in Terror» fra 1965, som spinner på mye av de samme intrigene, men som skygger unna det større bildet av institusjonelt maktspill.

Per kriterier og kvalitet er det snakk om en ganske gjennomført type konseptfilm. «Konseptfilm» her er gjerne noe som jeg mener å greit fange og forvalte en viss vesen-essens. I dette tilfelle, deriblant at Sherlock Holmes farer frem som den pragmatikeren han er uten at det blir for rigid eller teit, men virker mer som et slags et stabilt element, deriblant som en edruelig dog konspiratorisk kritiker noe senere i filmen. Skal jeg pirke i noe mer åpenbart, så kan det være tittelen, som muligens indikerer litt for mye av hvor mistanken helst bør rettes, i alle fall helt i starten. Men dette er vel heller noe folk ikke legger særlig merke til.

Nesten alt fra manus til teknisk utførelse er, i alle fall for 70-tallets standarder, skulle være nok til å overbevise, selv for seere i dag. Det er såpass godt teknisk tilnærmet at og foruten påtakelige anakronismer (foruten hårsprayen til Plummer), at filmen ikke bare har en fin flyt og den konvensjonelle balansegangen mellom f.eks. mystiske og mer pragmatiske, men som også oppleves ganske utvungen og inntagende. Egentlig det som er en ganske koselig film per utførelse foruten kanskje filmens kategoriske designasjon i seg selv, noe som alltid er å anerkjenne som et tegn på kvalitet; når en kunstform glir ganske sømløst over til noe komfortabelt og rasjonelt selv om innholdet er kvelende og dystert.

Et kritisk tilnærming jeg benytter meg av for å vurdere og relativisere kvaliteten av filmer fra eldre dager mot f.eks standarder av de mer moderne, og sånn sett priviligerte, er å strippe ned substansen, og forsøke å forestille selve rammeverket, dvs. f.eks. det mer strukturelle av filmen. Deretter kan man beregne med og på av visualiseringer i tillegg. Dette gjør at forskjellige filmer evt. enklere lar seg konsekvent sammenlignes med mer moderne standarder eller versjoner.

I tilfelle av «Murder By Decree» fra 1979, var denne metoden meget nyttig, og som gjør at den får en ganske rettferdig vurdering samt skår, noe det kontemporære normie-publikum er nærmest ute av stand til å engang forsøke seg med, derav også hva som ofte er betydelige forskjellene i skår mellom kjennere og ukritiske konsumenter av labil-debiliterende underholdning.