Filmanmeldelse: «What Time is it There?»

Filmanmeldelse: «What Time is it There?»

Film som medium er mest populært forstilt og solgt som et underholdningsprodukt. Denne filmen er av en annen kategori og hensikt. Her skal det fylles på med mening og traurige tanker.

Asiatiske filmer generelt byr som regel på et lite avbrekk fra de mer A4-aktige popkulturelle rullebåndfilmene, for ikke å si begredelige, inkurabelt selv-sublimerende og underminerende A24-produksjoner, som i dag nærmest ses på som avantgarde av stakkarslige filmkritikere.

Det kan virke som om hovedhensikten med «What Time is it There» som film er å torturere. Jeg kunne sådan like gjerne foreslått en alternativ tittel, «Torture What Time There is», eller noe i den retningen.

Alle filmer bør kunne vurderes på en basis av «som den er», selv om tilfeller som nettopp denne byr på bokstavelig talt definitive problemer med tanke på en representativ og kanskje presentabel skår. Hva en film gjør eller forsøker innenfor kraften av sin egen utpekte sjanger evt. nisje, er heller ikke alltid godt å si eller i det hele tatt få øye på.

Samtidig bør det således være akseptabelt at hvor enn «tenkende», «artistisk» og uforpliktet en film forklares eller beskyldes å være, så finnes det grenser for og forskjell på hva som er kreativ latskap vs. kompetent genialitet.

Hvor «What Time is it There» havner er ikke forferdelig åpenbart, men jeg heller mer mot noe negativt enn positivt, selv om slike filmer har det med å bli geniforklart av forståsegpåere og «edgy» kultureliter.

For å skjære gjennom det meste av pretensjoner og pretensiøse fortoklinger: Det finnes et meget enkelt og subtilt, men effektivt psykologisk knep, noe mye av denne filmens stil og fascinasjon ganske flittig benytter seg av, og det er billedlig taushet og ‘fravær-minimalisme’ som vikarierende virkemidler for en større dybde. Det er nemlig oss, altså seeren som skal fylle filmen med vår «mening» og eventuelle intellektuelle beholdning. På denne måten fungerer filmen mer som et tomt lerret enn noen åpenbar opplisting av både drama, tematikk og sammenheng forøvrig.

Foruten et par mindre «kreative» kuriositeter, så er det filmsettets mise-en-scene som står for det aller meste av umiddelbar og latterverdig underholdning, så her vil antakelig den gjennomsnittlige seer slite noe enormt med å i det hele tatt holde ut selv starten på filmen, og ikke «forstå» nærmest en dritt som vanlig.

For å nevne noen scener, som forøvrig alle er still-scener, altså kun ett enkeltskudd per scene, og som kanskje interesserer mer enn bare eventuelle cinefile seere: Hva med et par to minutters scener hvor en mann som står opp fra sengen og pisser i både en gjennomsiktig søppelpose, og senere, en flaske? Hvis ikke dette så fenger: Hva med en gammel mann som rokerer på et par planter mens han venter på at risen hans skal kjøle seg ned? Hva med et kvinnfolk i pyjamas som åpner et vindu i Paris?

Med andre ord, det er fortløpende mangel på konvensjonelle «høydepunkt» her, og filmen jobber sådan iherdig for et fokus på det stillestående og monotone, med tilnærmet null av mellomspill. Hensikten er å fremkalle og fremstille en følelse av «dyp» elendighet, og forhåpentligvis «dele» dette med publikummet. For meg personlig blir filmen på dette viset litt for dum og tåpelig, og derfor irriterende.

Men sett på det mer profesjonelt, og som et anti-konvensjonelt virkemiddel og regi fungerer flere av grepene greit. Det videre spørsmålet er sådan hva denne realismen eventuelt er verdt for de få som måtte finne på å se denne filmen til å begynne med, og det helt til slutten. Man kan nok argumentere for at filmen er et forsøk på å fremstå hyperrealistisk, og at det i tillegg til det andre av effekt og affekt, er minimalt av såkalt «skuespill» her. I så fall lykkes filmen også greit med det, og det blir sånn sett vanskelig å bedømme hvordan man skal betrakte nettopp det lille av veldig meget vagt «skuespillet» som. Jeg går for en middels vurdering av skuespillerprestasjonene.

Dette er også en typisk kunstfilm å regne, så man kan ikke regne med det store fokuset på særegent «skuespill». Nærmere bestemt og kategorisk, så er det hele ganske tyktflytende «nouvelle vague», anti-porøs postmodernisme, og ganske klassisk i denne forstand. På denne måten er filmen i alle fall høyst konsistent mer enn noe helt vilkårlig og merkelig.

Og som nevnt, denne filmen betinges mer enn nok av seernes substansielle beholdning og kunnskap fremfor at filmen skal fø og presidere på åpenbare svar og rå på sedvanlige sjablonger.

Man kan også stille flere spørsmål til rimeligheten og intensjonene som dikterer selve handlingen.

For eksempel angående det første—kunnskap, sjablonger og substans—Filmen er full av veldig indirekte implikasjoner, paralleller og referanser som spenner over ganske store kunnskaps-kategorier.

For eksempel. Et ganske subtilt stikk og parallell jeg mente å legge merke til var hvordan en sekundær kvinne-karakter i filmen personlig fremhever seg som mer «etablert» og «sterk» når hun etter å ha hjulpet kvinnen i hovedrollen, konstaterer å være fra Hong Kong fremfor Taiwan, hvilket er en allusjon til hvordan filmindustrien i Hong Kong konkurrerer mot den mer beskjedne Taiwanske.

Slike hentydninger er det også ellers mye av med tanke på stil og diverse sosial kommentar typisk fremmet av «den nye franske bølgen» av film. Jeg mener også å ha sett mye således tilsvarende i japanske New wave-filmer som «Eros + Massacre» (1969) og «Pale Flower» (1964), som også er av betydelig innflytelse.

Man kan også f.eks. se denne filmen i kontekst av Taiwan som både en fremmedgjort og «ensom» øystat som sliter med å «finne seg selv» og venner, og så videre. Ja ja ja. Man kan også sikkert fylle på en hel masse av idiosynkratisk substans, og filmen blir kanskje deretter potensielt «genial», uten at jeg mener å kunne stadfeste akkurat det. Forresten, grunnen til at jeg så denne filmen var fordi noen tipset meg om den, og vedkommende mente den var bortimot «genial». Den personen om det.

Men angående den faktiske og fysiske handlingen i filmen er det mer obskurt enn forståelig. Jeg forsøkte for eksempel å forstå hvorfor mannen i hovedrollen absolutt måtte urinere i en søppelpose fremfor å bare gå på do. Om man søker et mer rasjonelt svar på slike ting i filmen så vil man nok pønske rundt mye merkeligheter, hvilket jo er formålet her: å skape intriger ut av det som er veldig lite. «Minimalistisk». Og det jeg til slutt landet på av mulige konklusjoner på dette søppelposespørsmålet var enten at slike rariteter er et mer kulturelt artefakt av mer typisk asiatisk parafili, eller annen noe annet irrasjonell angstpreget frykt for en del av filmens tematiske holdepunkt, som jo er gjenferd og annen generell overtro. Asiatere er generelt veldig opptatte, og potensielt veldig redde for gjenferd og spøkelser.

Filmen spiller også på parallellisme og synkronitet som et overordnet tema. Vedrørende dette er det først og fremst synekdoker og mer klassisk klipptempo som dramatiserer og veileder. Man kan komme med mang en fortolkning av mye her, f.eks. noe så enkelt som asiatisk konformitet satt opp mot individualisme.

Angående stil og minimalismen sådan. Som seer venter man hele tiden på at noe skal skje, og dette har åpenbart som formål å speile den samme tomheten samt frustrasjonen man kan bevitne i filmens sanntid, og det i relativt lang tid. Siste tredjedel av filmen så jeg på 4 og 6x hastighet fordi jeg da hadde fått nok av «meningen» med filmen.

Så blir det å vurdere om dette fungerer som eksperimentell kunstfilm eller ikke. Svaret er for min del nei.

Jeg vil begrunne dette for det meste i at filmen divergerer for mye fra nettopp realisme samtidig som man for løst anfører det overnaturlige. Det blir for meg personlig altså en for stor mangel på, og for stor uklarhet med tanke på konsistens av grunn-konseptene som først er påkalt til at det blir solid nok. Jeg mener altså at dette ville lett latt seg bedre kombinere, både med tanke på manus og billedlige virkemidler. Det er altså for svakt, og for vagt, samtidig som det ved andre kritiske aspekter er for åpenbart. Angående moment, så må jeg dessverre skåre over gjennomsnittet selv om selve momentet i filmen er drepende, og fordi dette åpenbart er hensikten her.

Angående filmens mening, dvs. budskap, så blir det maks gjennomsnittlig, og jeg er snill der, fordi jeg tar en viss høyde og forbehold når det gjelder forskjellige synsmåter og sans for filmspråk. Det samme gjelder filmens gjentagbarhet, da man sikkert kan se den flere ganger og finne mer «mening» etter hvert, men det blir for døvt, seigt, stillestående og dessuten lite av noen særlig sjarm.

Jeg ender sånn sett opp på en ganske overraskende litt over middels «slik som den er»-skår, men som inkluderer ganske store forbehold med tanke på den gjennomsnittlige publikummer.

Totalvurdering 5.75/10

Kritikken.no

Kritikken.no

Redaktør