Er kristendommen nedbrytende, og har realiseringen av religiøse rasjonaliseringer og vrangforestillinger følgelig betinget Europas fremtidige folkekollaps?

Religiøse er, i definisjonens forstand, fanatiske, psykotiske og anti-rasjonelle. «Fanatikere», fordi de har et festet og fullstendig syn som ikke lar seg rasjonelt avgrense, men bare rasjonaliseres etter som. «Psykotisk», fordi rasjonaliseringene ofte er i utakt med realiteten; objektiv, årsaksmessig eller effektiv. «Objektivitet» til side, årsakssammenhenger og effekter lar seg i undertiden teoretisk sannsynliggjøre utenfor det teologiske-ideologiske. F.eks. relevant til de religiøse rasjonaliseringene vedrørende situasjonen i Levanten, og som i typiske kristenkretser hyppig ytres som «sannhet»—at kristendommen har vært en velsignelse for Vesten. Nærmest betinget den. Mindre utrolig er realiteten heller den motsatte, at religiøse samfunn er en katastrofe basert på falske premisser og feilslutninger, i likhet med den rigide og håpløse konflikten på «Gaza».

Religion er ideologi. Mange religiøse mener sterkt, men uten å kunne argumentere substansielt, at religion på vesentlig vis skiller seg fra andre ufullstendige og uunngåelig feilende sosial-systemer à la kommunisme, sosialistisk-mangfold, systemisk-likestilling, men de er alle det samme per designasjon, middel og ende, og all forøvrig argumentasjonen som springer ut fra slikt er som regel mindre holdbar når den først analyseres. Analysene er for de fleste noe som er empirisk bestemt og befestet. Her skal det drøftes logisk, og med logikk som hoveddisiplin.

Jeg vil også råde de som ikke er interessert i logikk som konsept-etologisk metodologi å hoppe direkte ned til avsnittet titulert «Snarere med «fakta» og «forskning?», evt. hoppe i havet.

Konsept-logisk beskuelse

Assosiative, analoge faktorer, ufornuftige, feilslutninger basert på foregitte forestillingsbilder, iblandet pseudo-vitenskapelige synspunkter a la sosiologen og anti-positivisten Max Weber, Adam Smiths usynlige hånd, pluss, hva som kan psyko-sosialt sammenfalle og ellers forkynnes av Marx’ såkalte merverdimedianske- og økonomiske teorier, får mange til å fort forestille virkelighetenes, per kategorisk effekt, i realiteten, som èn og samme sak, hvilket er et uheldig feilgrep, som i beste fall holdes sammen av konvergent «fakta» og konvensjonell konsept-konsenus, uten at det trenger å bestå av noe mer, noe akademia i dag forøvrig og dessuten demonstrerer er fullt mulig å komme unna med.

Om ikke åpenbart for de fleste, så er slike intellektuelle feilslutninger alt for vanlige og institusjonaliserte. Den type forestillinger derav, og generelt, er enda mer kategorisk omfattende enn selv allmenne ekstensjoner og varianter av såkalt matematisk basisrate-feil; som de aller fleste ubevisste, studerte så vel som ustuderte mennesker i dagens «kunnskapssamfunn» raskt faller for, og det hele tiden.

Ja, Dette blir mange ubevisste vitner til, og rene tilskuere av, spesielt i forbindelse med «pandemien», og dens diverse løgn- og feilinformasjons narrativ, inkludert mange fag-profesjonelle forestillinger som ble feil-formidlet til folket, både ubevisst og i form av kynisk bruk av statistiske løgner.

Inniblant de mange vanlige feilforestillingene og konstituerende forestillingsbildene innen nært sagt alle religioner, samt systematikk sånn generelt, er det her herved identifisert en potensiell ny, partikulær type finurlig feilslutning som kombinerer aspekter innforstått av modulær-logisk karakter samt komposisjonell negativ/positiv-kontrær feilslutning. Dette et sted i den nåværende konseptuelle gråsonen mellom Moores paradoks og konvensjonell doxal-logikk, mer spesifikt, tangent til Löbs teorem. Konkret relevans og et anvendt trivielt eksempel følger.

I tillegg er det verdt å påpeke at standard og gjengs revisjonisme, fakta-manipulasjon derav, samt historisme, er fremdeles fanatikeres fremste virkemiddel for å konstruere sin rasjonaliserte virkelighet, med sin generelle dogmatikk som eneste harde realitet. Å avsløre slik konseptuell juks krever en særdeles velfundert og kritisk sans, noe de aller fleste simpelthen ikke er interessert i eller uansett besitter. Derfor er også store, og kritiske deler av den menneskelige historien som den er, og skrevet som det står, og mentalmodellene dette utleder blir så stående for enda større spekulasjon. Dette altså helt ubetinget av faglig nivå eller evt. beleilige politiske utligninger, spesielt åpenbart i dag i forbindelse med den kontemporære «de-kolonialiserende» WOKE-revisjonismen, som av skussmål er fullstendig av en politisk og sosial støpning.

Relatert: Intellektuell intermedio: Hva er liksom «Woke»?

For ordens skyld, og raskt, «historisisme» er i seg selv en mer spesiell-komposisjonell form av menneskelig paralogisme. Det er mer presist forstå som en løpende akademisk transkripsjon av arte-faktisk effektuell virkelighet som på ingen måte nødvendigvis er reell, eller følgelig. Men dette blir så evt. til vår «historie», og «fakta».

Ideologiske, grunnløse premisser

Foruten evnen til å kunne identifisere div. feilslutninger forestilt av logisk forståelse, så spirer det raskt opp mye såkalt pseudofakta av en ganske særegen og løssluppen menneskenatur. Men pseudofakta, og generell nonsens er meget populært blant de fleste. Delvis fordi slikt syns og fanteri først og fremst innbyr til intriger, spekulasjon og «debatter», spesielt i samfunns-teateret som er dagens demagogiske «demokratier», samt sosial- og politisk brytning. Posisjon, påstand, friksjon, utveksling, fysikalitet, konflikt, og dernest en eller annen kaotisk følgelighet, dette i ganske vesentlig likhet med syntesene av «historie», som selvsagt stammer fra denne selveste menneskedisposisjonen.

Ideologi er konsept-fartøyet av fortellinger som folket inntar, og foretrekker å fare frem med i stedet for fornuft og rasjonalisme. De aller fleste farer avsted som intellektuelle blindpassasjerer, hvor de som intellektuelle-leirefigurer observerer og tar til seg visse inntrykk, alt ut i fra denne ukritiske posisjonen. De er på den måten alltid blendet, alltid alt for forutinntatt av den konseptuelle ideologiske forestillingen. Man kan på denne måten raskt forveksle alt fra mål med middel, effekt og årsak, rett og «galt», og det på alle måter såfremt man stadig er fjernet fra fornuft via rasjonalitet og logikk som rettleder.

Logikk handler imidlertid om det å kjenne og finne frem til begrensinger, hele tiden. Mens ideologiens fremste formål handler generelt sett om det motsatte—å dytte på flest mulig folk forestillinger av variabel pseudo-fornuft for å bryte ned motstand, innforstått deres tidligere begrensinger, inkludert det å antaste eller anti-intellektualisere den mer fundamentale fornuft. Det går til og med greit så langt at man som mennesker søker å bryte ned nærmest alt av den mer naturlige livs-balansen, det på basis av et mer frem-sosialisert hensyn enn hva som er generelt rasjonelt.

Relevant: Konsekvensene av den «statsøkonomiske- og gynosentriske sosialismen» i «vesten»

Tja, «feminisme» er et klart nok, og enkelt entydig eksempel på en slik sykelig manifestasjon, og fra og med slikt blir det bare mer og mer ekstremt etter som man evt. ekstrapolerer. En logisk-etiologisk eksplosjon uten rasjonelle holdepunkter, som derfor heller ikke kjenner noen grenser, til tross for hvor mange idioter dette måtte ryste.

Religiøse feilslutninger

Man kan som kjent ikke si noe sikkert ut i fra empiri; induksjon. Det samme gjelder selvsagt enda mer når det dreier seg om alle ideologiske konstruksjoner definisjoner, og påstander derav—ofte i ren form av historiefagets betingende historisisme, som nevnt.

Historien, per sin metodologi er altså åpenbart ikke holdbar eller aksiomatisk i noen som helst forstand. Per Moores paradoks-kompleks, er all slik menneskelig viten, foruten historiske notater som «fakta», også uansett betinget av para-logiske artefakter, f.eks. forhold hvor slik fakta kan være sann, men mens på den andre siden av den logiske ligningen, er Löbs teorem indikativt for at alt av fakta kan bevises innenfor et gitt (ideologisk) system, av en viss konsistent begrensing.

Så til problemet innenfor disse paradoksene, sammenstilt, men som hvilket først viser seg for alvor og mer funksjonelt fornuftig når man kvalifiserer utsagnene med evt. negative og positive egenskaper; kontrapositiviteter, samt, med tilsvarende komposisjonelle karakteristikker.

Et relevant eksempel mtp. religiøse fakta-setninger og påstander, snarere rasjonaliseringer, er typisk hypotetisk/teoretisk den hyper-generelle påstanden på flere fronter at: «Kristendommen har betinget det vestlige, siviliserte samfunnet», og videre derav, sannsynligvis også alt annet som er «positivt», hvilket videre sannsynliggjør selve fullkommenheten til den originale konseptkilden, altså kristendommen, som system og ideologi. Men dette er følgelig forstått helt feil.

Denne feilslutningen, innbefattet lignende påstander av samme konseptuelle standard, danner det generelle grunnlaget for en hypotetisk-syllogistisk konklusjon per proposisjons-logikk— argumentasjon tilnærmet det at f.eks. kristendommen er potensiell ufeilbarlig, uerstattelig, til og med universell, og det beste systemet, men som altså lar seg bevise som logisk formalfeil og teknisk rasjonalisering, hvor man konkluderer en kategorisk påstand på bakgrunn av hva som i realiteten ikke er konseptuelt, eller kontekstuelle holdbare premisser.

MT | (S → R, R) ⇒ R

Enkelt setning-analogisk slik:

P: Et sivilisert samfunn (S) har religion (R)

P: Samfunnet har religion

K: «Derfor er det et sivilisert samfunn»

Dette er et fundamental eksempel på logisk-formell invertering av logikk, men som på så mange overfladiske måter kan forestilles som holdbar for mange, selv i enkle sammenhenger og konstituerende premiss, men som likevel er ugyldig. Og enda verre blir det når de komposisjonelle egenskapene er flere og av ulik karakter, osv.

Et teknisk tilsvarende, men mindre subtilt feilslutning-eksempel til hjelp kan være:

Evt. eksempel

P: Hvis du bor Hellas, så bor du i Europa

P: Per bor i Europa

K: «Derfor bor Per i Hellas»

Den modulær-hypotetisk inkonsistensen av (S → R, R) ⇒ R, dette i kontekst av kristendominant, intellektualisert og rasjonalisert samfunnsforståelse, kan altså demonstreres via det komposisjonelle komplekset av kontrapositivitet herover, ved tillegge de evt. påstandene forskjellige følgeligheter, det med både negative, og således diametralt positive funksjoner.

Dette vil teknisk formalisere, og evt. argumentarisk forklare den konseptuelle presisjonen av påstanden, hvilket er det doxal-logiske aspektet.

Den positive notasjonen blir i denne forstand:

(S- ⇔  R+, SR) ⊨  RS+ 
■ RS+

Setning-analogisk:

P: Negativ samfunnsstruktur (S-) negeres av religionen(R+) 
P: Religionen negerer et negativ
K: Religion negerer en negativ samfunnstruktur

Kontrapositivt:

(S- ⊃  R-, SR+) ⇒   RS+
■ RS+ 

Setning-analogisk

P: Negativ samfunnstruktur (S-) negeres av religion (R-)
P: Religionen er negativ
K: Negativ religion negerer en negativ samfunnstruktur 

:Syntese:

∃! R+
(S- ⇔  R+, SR) ⊨  RS+ ∧ (S- ⊃  R-, SR+) ⇒  RS+ 
■ RS-

Den tekniske slutningen som skriver seg fra dette utrykket indikerer, og illustrerer per setningsbetydning, at man kan ikke nødvendigvis bevise positive egenskaper i den ene ut i fra negative tilstander i den andre så lenge det eksisterer komposisjonelle forhold i form av både.

Paradoksal-utrykket er ikke trivielt, og generelt anvendelig på små som store kategoriske kompleksiteter.

Setning-analogisk

{∃!} P: Religion er utelukkende positivt (som konsistent system)
—
P: Et negativt samfunn trenger positiv religion for å bli positivt
P: Et religiøst samfunn er positivt
S: Et negativt samfunn negeres av negativ religion (kontrapositiv)  
P: En negativ religion negerer (derfor) et negativ (samfunn)
K: En negativ religion er positiv{t} (kategorisk)

Evt. banalt eksempel

P: Mat er nødvendig for å overleve
P: Brød er mat
P: Brød er nødvendig for å overleve
S: En sulten kropp må ha et giftig(-) brød for å overleve (-kontrapositiv {T} )
P: Et giftig(-) brød(+) forhindrer sulten
K: Et giftig brød er nødvendig for å overleve

*Translasjonen, i sin betydning og følgekontekst, er at den negative egenskapen «giftig» dreper.

**Disse representasjonene, og setning-analogiske eksemplene som systematisk demonstrerer, dreier seg selvsagt mer om funksjonelle sammenhenger, formulert og forestilt av formal-logiske strukturer, men hvis teknikalitet og utledelser muligens fremstår som mer trivielle, dette fordi kontekst samt komposisjon er redusert til dets absolutte teknisk-konseptuelle minimum.

Dette formal-systemet er å forstå som negasjonskomplett så lenge egenskapene som der motsettes er sentiment-kongruente teoremer i en modulær-hypotetisk forstand.

Det kan derfor være vanskelig for mange å naturlig forestille relevans og dens totale omfang. Dette dog i særdeles likhet med, og som tidligere nevnt, matematiske basisrate-feilslutninger, som er av en enda mer banal funksjonell forstand, men som er meget omfattende.

Relatert: «Liberalismen», forfeilet parakonsistent unytte? Et logisk bevis mot «mangfoldet»

Menneskesinnet er meget skrøpelig når det gjelder konseptuell skalering og på bakgrunn av slik abstrakt visualisering derav. Spesielt så når store komposisjonelle egenskaper er involvert. Da øker denne negative kognitive disposisjonen fort, og nærmest eksponentielt. Derfor lar de fleste seg lure, og forleder seg selv med falsk og feilsluttet «viten», det inkludert med fundamentale feilforestillinger av og rundt logikk, som igjen produserer et mylder av feilsluttet «fakta», og som dernest evt. forsterker deres diverse overtro, evt. også tiltro til mer ikke-vitenskapelige teorier og metodologier.

Snarere med «fakta» og «forskning»?

Ikke bare spesiell konsept-logikk kan brukes kontradiktorisk mot mer spekulative påstander om at kristendom som konsept har utviklet noe basalt negativt, komparativt sådan med andre samfunn, til noe positivt.

Også eklatant «fakta», og en noe mer av empirisk vitenskapeligheter, kan på lang vei mot den presumptive sannheten bekrefte at slike kategoriske påstander er mindre holdbare, og snarere, enda et forfektet produkt av bla. historiske forenklinger samt mangel på reell konseptuell forståelse, og at mange derfor heller mot mer formodentlige fakta-forestillinger enn de mer rasjonelt-fornuftige, som «logikk» her er.

La meg forsåvidt gjøre det enklest mulig faktuelt, og mer teoretisk åpent i denne delen.

Hvis religion, og da spesielt kristendom, er og forstå som vestlig determinerende for den sivilisatoriske samt teknologiske fremgangen, hva med f.eks. det kontemporære afrikanske kontinentet, hvor 53% av alle er kristne, og 62% av alle religiøse er kristne. Afrika som verdensdel har aller flest kristne, totalt sett. Hvordan stemmer dette iht. teorien om at f.eks. kristendommen i seg selv, inkludert utilsiktede faktorer, dernest, men ikke der, utvikler et sivilisert samfunn? Det stemmer ikke godt. Og afrika er langt i fra det eneste eksempelet, spesielt når man snakker om hvilket såkalt samfunnsinn kristendommen kan sies å implementere på kryss og tvers av «landegrenser», altså forskjellige folk.

Men glem like greit det kontemporære Afrika. Hva med andre komparative studier, med andre land, og deres historiske sivilisatoriske standard? Også her vil man finne, om man er halvveis kompetent, at resonnementene pro, mer og mer, fremstår som navlebeskuende rasjonaliseringer.

Realiteten er at argumentasjonen som fremkommer i form av diverse teoriserte religiøse effekter på såpass komplisert konstituerende faktorer og definisjoner som «sivilisasjon» og «samfunn», blir alt for vage og tvetydige, ikke ulikt mange religioner i seg selv, som et slags kosmisk og metafysisk system.

De mange komposisjonelle feilslutningene som preger det argumentariske av kristendom som dominant faktor, de aller fleste av disse kan enkelt forklares og dessuten kontraindikeres empirisk såvel som kvalitativt-eksperimentelt teoretisk, og børd derfor betraktes for hva de er, som pseudo-fakta og nettopp fanatiske forklaringer enn fornuftige eller følgeligheter som samfunnet ikke burde forfølge mtp. fremtiden.

Ikke bare er kristendom, og religion generelt, neppe noen slik kategorisk aksentuerende faktor som mange synsere ønsker seg at det skal være, ei spesifikk av noen spesiell sivilisatoriske strukturutvikling, men mer og mer noe som presumptivt indikerer for det diametralt motsatte. Nemlig det at religion, og spesielt religioner seg imellom, fører mennesket mot mer kaos og konflikt, noe selv ikke historiefaget, og slik fakta, på andre måter, ikke akkurat dementerer, selv om disiplinen i seg selv aldeles ikke er vesentlig deduktiv på noen måte.

Det som er mer empirisk indikert og ellers faktorisk demonstrert, og dert i flere sammenhenger, er at sivilisatoriske strukturer ser ut til å være meget assosiert til I.Q-nivåer i befolkningen. Men religiøse rasjonaliserende fanatikere insisterer likevel på kristendom som en negerende faktor, bokstavelig talt på den måten at negere fra Afrika kan bli europeiske av vesen enn så lenge de er kristne. Dette er fanatisk forhold til en sterkt rasjonaliserende ideologi, og anti-vitenskapelig eksperimentelt (f.eks. «multikultur» som et sosiologisk eksperiment), som et nærmest alt-betingende i stedet for noe mer rasjonelt og faktorisk.

Dette er på mange måter svært representativt generelt, og noe mange pseudo-intellektuelle i dag, i sin store ignoranse og offentlighet, uttaler helt uten hemninger. Mange av disse er fanatisk kristne.

I og med at religion er menneskelig designet og forfattet som et eventyr for å ramme hardest på minste fellesnevner i det demografiske sjiktet av befolkningen, så er også oppslutningen rundt dets vesentligheter massiv. Og det samme gjelder derfor også naturlig nok vedrørende oppslutningen rundt nettopp forestillingen om religion som den mest tilskreven faktoren mtp. det sivilisatoriske samfunnets fremvekst i «vesten» blant dets «intellektuelle». I tillegg er denne «forklaringen» meget populær blant selv de mer husvarme «skolerte», da den nærmest elegant fortrenger andre, mer fornuftige forklaringer, som f.eks. forskning på forskjeller av intelligens mellom befolkninger, som i dag er totalt tabu.

Venstre-sekulære, universelle verdier viderefører «kristendommen»

Religion er generelt et kollektivt verktøy for å formidle folk flest en viss forstand og visse ønskede forestillinger, samt å strukturere samfunnet deretter uten for mye motstand. Det er for å holde folk i spirituelt sjakk og for anskaffe en viss orden i undertiden. Det er også et sentralt psykologisk komponent og kondisjonering mtp. alle typer tilbedelser og frelselærer, nemlig underkastelse og en infantil søken etter å erstatte barndommens autoritets-modeller, dens kollektive- og sikkerhetfølelse som for mange bare øker ettersom man forestiller å bli «klokere» (lære av feiling), og mer «bevisst» (om hva), som oftest på sin egen elendighet, ubehjelpelighet og usikkerhet.

Relatert: Hvor dumme er folk flest? Hva betyr det, og hvordan ser det ut på papiret?

Asia. Hva med India, med sitt kastesystem? Dette anskaffer en type «orden», og den fungerer effektivt sett meget bra, spesielt med tanke på hvor skakkjørt India som samfunn ellers er, og har vært. Nylig landet de også på månen.. mens de bader i gjødsel og drikker ku-piss. Kastesystemet er av en ganske klar stringens og skikk, men hvor er sammenhengen mellom sivilisatorisk orden og evt. teknologisk, for ikke å si kollektiv økonomisk «fremgang» i form av f.eks. forskjellige mål av «BNP» [PDF], hvor også Indias «orden» og «sivilisatoriske» ånd utkonkurrerer samtlige Europeiske land foruten Tyskland, og det uten antydning til borgerkrig? Det må jo egentlig på sett og vis sies å være en slags spirituell bragd.

Kristne «copers» i vesten peker hele tiden på at sivilisatoriske forfallet snarere skyldes det at folk har «forlatt kristendommen», og blitt «sosialister. Men selv om dette er kategorisk korrekt, så er det konseptuelt mer feil. Venstresiden har nemlig videreført de aller mest skadelige aspektene ved kristendommens universelle lære, og gjort budskapene til sitt eget, uten gud, vel å merke, men med staten i hans sted. Men underdanigheten, den kollektivistiske tenkingen og ikke minst, likhettankegangen, er nært den samme. Man kan nok si at venstresiden sånn sett har pervertert og karikert mye av kristendommens menneskesyn, men vesentlig er det det samme, og de aller fleste kristne er de aller største pådriverne for grenseløs innvandring og ubegrenset hjerterom, samt stats-bistanden følger udiskutabelt misjons-tankegangen til punkt og prikke, fordi er der det hele stammer fra.

Kristne er bare misunnelige på «venstresidens» ideologiske godhetsmonopol og sosialistiske frykt- og frelselære. Det samme gjelder antakelig islams fremmarsj i Europa. Kirkene, og mange av meninghetene misunner Islam som en økende samfunns-størrelse, og statskirkene i «vesten» gjør alt for å blidgjøre deres nye landsmenn, for de sier jo skriften, på mange måter, er helt greit.

Skismene i de kristne sjiktet i «vesten» er i realiteten like fragmenterte og entydige som fortolkningen av Bibelen, og de har bare desperate vrangforestillinger igjen å lene seg på. Deriblant at bønn, internalisert skyldfølelse, selvhat, og håp i det store mørket, evt. selvoppfyllende profetier av «dommedag» skal redde dem, slik at de kan få sin «frelse» og leve «evig» som barna de er. Derfor støtter mange av disse religiøse også påfallende nok Israels nå helt egene suicidale, evt. morderiske korstog, og ser på dette som en en slags «sivilisatorisk kamp» og «sudden death». Det er på flere måter forståelig ut i fra den lille forståelsen som råder hos disse og premissene de har blitt indoktrinert med, men det er likevel meget ufornuftig og til tider fullstendig fanatisk.

Fanatisme kan aldri lede til noe særlig holdbart og bærekraftig, men kontinuerlig lidelse og kaos. Kristendommens sakte morfologiske skift samt ekspansjon til den sekulære sfæren, fra det mer private, har vist seg å være like skadelig som andre i andre teokratiske samfunn. Faktoren som holder det hele sammen, er teknologisk betinget, som kommer av helt andre, ikke engang sekundære samfunnstrukturer som hverken kristendom eller noen annen religion kan sies å determinere eller promotere.

Kristendommens inkongruens med tanke på innvandring, har blitt lagt i hendene på venstreradikale marxister, som på sin side også er like konseptuelt begrenset mtp. på fornuft for «fremgang». Deres forestilling av fremgang består også i form av en slags «frelse» og en utopisk forestilling som er like fanatisk formulert som den kunne vært religiøst prinsipiell. Denne godhets-populismen kombinert med løssluppenhet som følge av effektiviseringens dekadanse og avtagende seleksjon i et over-ekspandert og over-spesialisert samfunn, følger dessuten den forøvrig kontra-religiøse, evolusjonære oppskriften på en regresjon og nærmest unngåelig samfunnskollaps som vi nå antakelig er inne i.