Enn så lenge kritisk, men Kritikken vender sør, avsted. «Bon Voyage»

Hovedhodet i Kritikkens mangfolds-hydra vender nå hjem til den tidligste formulerte første-logikkens forsteder, hvor «Alle er løgnere». Hjem til et mer produktiv og florerende tilholdssted, og blir der å rekreere til engang sommeren kommer på ny.

Det vil derfor være et grunnet opphold i publiseringen en periode fremover, utenom det som allerede er lagt inn i systemets kalender. En liten lang rant følger:

Så kan de mange falske, dumme og suicidale nordmenn bare forsette å klage over strøm- og matvarepriser, og sine «folkevalgte» idiotpolitikere så mye de orker. De kan dessuten kose seg med kveldstid-underholdningen sin, hvor «kultureliten» slikker asylant/migrant-arschloch på TV for å signalisere at de er «anstendige» «medmennesker», helt til de blir spissborgerlig ‘blå’.

Sommeren er forbi, høsten på hell, og Norge går mot det gråere. Høsten er dog den desidert dypeste og vakreste årstiden her i landet. Men ingen videre heft over løvenes fall.

Det er ikke noen vits å gå inn på hvorfor høsten er den vakreste årstiden heller. Det er bare slik det er. Men nordmenn flest er uansett for deprimerte og dessuten primitive til å forstå meget av denne rimelig enkle forestillingen og dens intuisjoner.

Firehundre-tusen nordmenn går på diverse ‘antidepressiva’, sist jeg sjekket. Og dette sier egentlig alt om folkets håpløshet, natur-fall og ubrukelighet nå til dags. Kanskje staten kan kjøpe inn heroin til disse, som noen har foreslått, så folk flest bare gi opp tøvet og heller ligge strødd rundt som barna de er. Noe produktivt gjør de fleste uansett ikke. De jobber i servicenæringen og klipper håret på hverandre, proverbialt så vel som praktisk. Pengene skapes andre steder. Egentlig burde de fleste, la oss si 93% (som tok kvaksinen) avrettes og få det hele overstått, fordi dette er deres næreste begjær, men de bare vet det ikke.

Da kan endelig mudslime-kalifatet få stri fritt, her oppe, med å sulte hedninger ihjel, drive på litt med leken sharia. koselig konebank, kusinekullknull, og dernest rømme dette landområdet når det ikke er noe mer å få utdelt av alt for lettjente velferdsgoder.

Og jeg tenker, igjen og igjen, at nordmenn er på en god del måter et helvetes folkeslag. Og vi få sanne Nordmenn som er igjen, står sådan foran vår egen utryddelse med disse nedsnødde istidkonformistene. Forfallet skjer ironisk, men naturligvis på bakgrunn av det som var vår opprinnelige og kultiverte kollektive styrke, men som i dagens tidsalder er blitt mer enn kynisk utnyttet, og transformert om til en enorm samfunns-destruktiv svakhet i et nytt miljø med et annet sosialt system.

Nordmenn—’selvmordmenn’; alltid et meget ubevisst og ulærd bondefolk, hvor gjennomsnittet, via ideologiske påføringer og arvesynder, har blitt hyllet alt for lenge til at det er noe håp og vakkert kan stå igjen. Problemet er også det at vi som kultur og politisk ideologisk har utviklet oss i retning av en vestlig-individualistisk ambisiøs fortolkning av såkalt «fremgang», hvor nå kun de effektivt negative aspektene av det foregående istids-kollektivistiske står igjen som en rudimentær rest og last. Kristendommen har ikke gjort det noe bedre. Tvert om.

Undergangen er sådan helt uunngåelig i møte med de nå betingende virkelighetene satt i spill, uten et tilsvarende lening på rasjonalitet(en), som burde være vårt største og fremste allierte konsept som folk hele tiden, noe det nok også var, før blant annet oljen kom.

Bare se på hvilke anti-kapasiteter som nå florerer i det norske samfunnet per nå: Så og si alle «kjendiser» og «ledere» er av en helt gjennomgående kjerringstyrt natur og vesentlig bestrebelse sådan. Slik relativisme og kultivert svakhet kan aldri utvikle eller motstå noe av varig signifikans, i noen som helst tidsalder. Vi snakker en mental ‘fluekoloni-mekansime’ og økologisk tilbakegang sådan.

Den vanlige norske mann er også en feiging, en tøddel, en tøffel, en trygda tulling, en desillusjonert ‘degen’, en konform nikkedukke, eler på kultur «toppen»—en teit og tafatt idiot hvis største emosjonelle gave er at han liksom skal tillate seg å forstå andre ihjel ved å blant annet grine og le av dårlige vitser på sin tvangsfinansierte og statsstyrte TV-kanal. En kulturell og kvasi-suicidal klovn. Ikke rart folk, inkludert norske politikere undrer seg om hva Norsk kultur er for noe. Norsk kultur er død, det er hva den er.

Såkalte norske «influensere» er alt annet enn kultur-kontrære, og således ikke verdt en jævla dritt de heller. Bare selv-promoterende og figuriner uten nytte. Idioter, alle sammen de også, fordi mab bare følger andre trender og ‘shiller’ for kontemporære, korporative rørelser alt etter som.

«Influenserkonseptet» er egentlig en form for kulturell «gatekeeping» og proxies for «kulturkrigen» som i dag, pga. utpreget konsumkultur, i større grad enn før, derfor kultiveres nedenifra og opp.

Det vesentlig lave nivået derav indikerer dessuten for en meget lettpåvirkelig list for alt annet av innflytelse og utvikling, pop-kulturelt sett, som flertallet jafser i seg. Voksne blir også mer barnslige fordi de er yngre lenger enn før. Alt dette er dog negativt.

Spesielt er det de mannlige idealene og idolene som egentlig er verst i Norge, uten at jeg inngående følger med på alt de lirer av seg og livnærer seg på, men man oppfatter fort via en overlegen persepsjon og perspektiv at alt er bidig søppel, og sådan bare er aksentueringer av et forøvrig ‘mainstreamet’ narrativ.

I USA er det mer varians over slike figurer, og kulturelle ikon, og sånn sett mer relevans å bemerke med tanke på mulighet og nytte.

Den norske mann må gå i seg selv og finne noe styrke verdt sitt navn. Kvinnen kan vi ikke skylde på, per natur er hun et barn i forhold, og frigitt, hvilket innebærer selveste kaoset. Den norske kvinne må fjernes fra politiken, men kan altså unnskyldes, fordi hun er kvinne. Den norske mann, ikke så mye.

Norge har heller ingen intellektuelle kapasiteter eller noen av tilstrekkelig kombinatorisk kløkt som inviterer til noen bevegelse mot noe vesentlig nødvendig endring av samfunnet per nå. Jeg kan ikke se noen. De som presenteres har alt for mange mangler. Noen er også rett og slett helt ubrukelige. Dette er empirisk bevist. Den eneste som kanskje har kommet nært er Carl I Hagen, og han kom ikke veldig langt heller.

Det man har av kritiske personer, som også har potensielle midler til å eventuelt finansiere og fremstille en slagkraftig politisk opposisjon, består av noen få investorer som griner over at de ikke får maks ut av sine børsinnskudd fordi regjeringen er både ditt og datt, og ikke forstår ditt og datt.

Joda, men dette er selvsagt også en meget navlebeskuende og primitiv kritikk. Ingen utpregede kritiske stemmer i Norges offentlighet klarer å sette mer enn èn, kanskje et par fingertupper på hva som er vesentlig galt, selv ikke om livet deres sto på spill, noe det ironisk nok også gjør.

Noen av disse finansfolka sto bak lanseringen og driften «Resett», og vi så hvordan dette gikk.. Fullstendig fallitt, etter mtt syn.

Interessene der var alt for sprikende og kompromitterte. Var Lurås rett fyr? Jeg mener muligens ja eller tja, men om det er tilfelle, så sier det i så fall enda mer som situasjonens virkelige vilkår med tanke på å starte opp noe slagkraftig «alternativt», selv om gjennomføringen der i gården var laber og mindre gjennomtenkt enn hva Lurås selv kanskje hadde ønsket seg.

Ellers går samfunnsdebatten på den forfektede «høyresiden» i det samme gamle tøvet: Mange legger hovedskylden på trivielle ‘ting’ og symptomatiske utslag som «Islam» og dens herjinger, men dette er en ganske latterlig primitiv «forklaring» på noe som helst. Det er en meget rasjonalisert og dessuten åpenbar reaksjoner cope med et nulltall av ekstensjonelle løsninger vedrørende den vesentlige bunnproblematikken, som av konsekvens av det elendige ‘diskursfokuset’, ikke kommer frem, i det hele tatt. Antakelig er dette delvis fordi det er for ukomfortabelt og sofistikert å erkjenne for de fleste. Vi har med andre ord med en form for masse-psykotisk dissonans å gjøre når det kommer til diskurs og debatt i Norge.

Det vil derfor per nå fortsatt være «business as usual» for ordskiftet og ‘demokratiet’ i Norge. Så lenge slike primitive tanker innehar den samme allmenne aksepten og standarden, som selvsagt bare spiller rett inn i registeret hos de idiotiske anti-rasistene, som igjen finansieres av staten for å motarbeidet fornuft og fremgang hvor det faktisk trengs løsninger.

Sjakkmatt, idiot(er).

Det er rett og slett pinlig å være vitne til alt dette politiske tøvet og tilnærmingene av det. Veldig statisk, forutsigbart og feilsluttet. Det er delvis også derfor jeg, nærmest av mentale hensyn, må vikariere bort fra dette dødsdømte landet hvert år, periodevis, siden 2018, da jeg for stort alvor innså konsekvensene av alle disse foregitte fallittene og kommende fatalitetene.

Videre

Man har mottatt mye rart. Meldinger og respons. Som designert «redaktør» for denne bloggen har jeg også videreutviklet en viss kontaktflate med det som kan kalles «opposisjonelle», noe jeg forsåvidt hadde lenge før også, men nå er denne sfæren, av en viss nødvendighet, blitt noe utvidet.

Men jeg er ikke imponert av disse folkene. Det er påfallende mange ubrukelige folk på vår side, i likhet med våre motstandere. Det er raringer og særinger, og mange, mange idioter. Men, det vi har til felles er det essensielle kallet at vi ikke ønsker å utslette oss selv og vår bakgrunn i historien, og jeg mener oppriktig at dette må da trumfe det meste annet, slik at forskjellene legges til side. Det er med andre ord en sak verdt å forene seg rundt, og en sterkere sak enn den motstanderen kan motivere seg til. Kanskje er vår sak den aller viktigste når det overhodet gjelder noen som helst politisk vilje til å organisere, bare ikke enda. Derfor er det kanskje verdt å holde ut og på med det.

Så har man disse desillusjonerte av oss. Disse «blackpillerne». Mer spesielt felles for disse er at de antakelig ikke har noen betydelig såkalt «livsgnist» igjen lenger. Etter all den dritten og skuffelser de har måtte vært nødt til å ta inn over seg. Dette er som oftest også velmenende folk, men som av ulike årsaker har gått inn i et mørkt mønster hvor de har feilet med så mye, så lenge, at selv den minste «opptur» virker som sterkt befriende.

Eksempelvis typisk «taperfolk», e.g. incels, som plutselig «får seg dame» (og da er jo alt plutselig bra? lol), mister all foregående fokus, og deretter forsvinner ut av «bildet». Så resirkuleres de for hva de er verdt, og kommer såret tilbake.

Eller, de som «får seg jobb», og da litt ekstra penger i neven, og derfor plutselig føler seg frigjorte nok til å bare gjøre det de egentlig vil, ‘gi faen’. Det er ganske forståelig på mange måter, men det er ikke noe jeg uten videre og selvsagt respekterer.

Større oppgaver og kall kan ikke bestå i trivielle goder og primitive lyster. Da har man misforstått, fordi, slike saker må en mann ha dekning for først, ellers blir det et traurig arbeid i lidelse, og det er ikke-optimalt.

Man må per minimum ønske seg makten og dens utøvelse, på alle måter, inkludert de negative og vanskelige og en svak man er ikke i stand til å ønske seg alt slikt. Det er den sanne virkeligheten som vi må erkjenne i jante-staten.

Relativt mange spør, spekulerer og kommenterer om hvem som styrer denne bloggen?

Svaret er, med hensyn til de involverte, «hemmelig», og heller ikke veldig viktig.

Vi har alle, i alle fall som jeg forstår det, gode jobber, og annet av prosjekter som bør holdes separat av vesentlig aktivistisk eller samfunnskritisk utøvelse. Dette fordi samfunnet rundt oss er relativt fiendtlig innstilt til slike som oss. Det er også moralsk korrumpert og intellektuelt så forringet at alle reaksjoner er dømt til å være, i beste fall, nokså fullstendig misforstående, urettferdige, og derfor helt fåfengt å ta noe spesielt hensyn til på den måten det anmoder.

Flere bloggere og aktivister begår en stor strategisk feil, rent organisatorisk og strategisk, mener jeg. Når de går ut med navn og nummer, enten fordi de er hedersmennesker, eller for å virke «seriøse». Men så hemmer nok denne identifiseringen veldig mye, og man ender opp med å begrense seg og drive selvsensur, langt unna hva man egentlig mener og ønsker seg.

Nettsteder og aktivister som går i denne sosiale fella blir ofte demoralisert og lagt i brakk fordi byrdene og offeret trolig blir for meget for dem.

Om akkurat dette var tilfelle med eksempelvis Akroma.no tror jeg oppriktig ikke, fordi katta der var ute av sekken såpass mye uansett.

Jeg vurderte å skrive noe mer velformulert og klart om Slåttaviks eget «Farvel til høyresiden», og gjorde det også, men har kommet på andre tanker. Det ville vært urimelig fra mitt perspektiv å synse for mye om den «saken», og det er dessuten ikke nødvendig, slik jeg ser det. Slåttavik vet hva Slåttavik trenger, vil og kan gjøre. Det er ingen andres business. Ideen min med å skrive om det var å bruke det til å belyse menings- og ytringssituasjonen i Norge generelt i kontekst av dissentere.

Men, det er alltid et men, ‘slitasjen’ var nok der hos Slåttavik, spesielt blant annet med tanke på at nettstedet ble såpass psykologisk personifisert av «venstresiden» som det jo ble.

Dette har jeg fra «venstrefolkene» selv. -Idioter, pappskaller og patetiske gruppekonforme folk som ikke har instinkter nok til å ane mye fare, og som lever i en boble der de tror de har «venner» overalt hvor enn de vrir og vender seg. De har heller veldig lite respekt for andre, fordi de ikke respekterer seg selv, fordi de er ubrukelige og kjenner på denne underdanigheten og usikkerheten hver dag. Det eneste som «redder» dem er at de er utpregede kollektivister som går i flokk og snakker fra sine dumme manus, til dumme folk.

Mitt enkle argument pro hvorfor det er kost-/nyttemessig verdt å «engasjere» seg i samfunnsdebatt nå, deriblant å blogge litt, selv om situasjonens virkelighet er helt svart, er at vi må legge frem og nå fram til de vi kan, med en viss fornuft, slik disse vil kunne begynne å orientere seg mer i alternative retninger enn i det dødsdømte sporet hvor de nå er på vei.

Når de enda dårligere tidene kommer, så vil dette arbeidet utgjøre et slags «Told you so»-grunnlag. Man kan også anslå at dette store og strategiske, kollektive «motstandsarbeidet» vil kunne senke tersklene noe for når folk flest, omsider og en gang, endelig sier: «nok er nok», og faktisk tar til betydelig motmæle.

Kritikken.no er dog heller ikke ment som annet enn et mindre kritisk mot-røst-prosjekt, nokså løpende, ei hverken som noe intellektuelt, sosialt og ideologisk bekreftende ‘nyhetsmessig’, kommersialisert nettsted for de fleste hvor de kan jokke rundt med sitt syssel og stusselige snakk.

Dette mener jeg fremgår ganske tydelig, på mange ulike måter og vis. Så hvorfor og hvordan er dette maset fra dere visse sådan mulig? Det er vel kun forventinger og forestillinger basert på konvensjon.

Husk nå at ‘de fleste’ kan bare være nyttige i praktisk forstand ved å bli fortalt, formidlet og delegert sine saker og ting etter evne, og med en viss hevd. Men i sosialdemokratiske Norge er tilnærmingen det motsatte: «Alle» lates å skulle «høres» og alle behov, til enhver tid, skal liksom likeprioriteres og «likestilles», hvilket i praksis selvsagt bare er ideologisk og hyklersk hybris. Systemtanken er skrullete og skadelig i sin praktikable lengde, som ikke er lang, heller. Den har holdt nå i ca. 40 år, og er allerede i ferd med å falle.

Tankegangen og dens politiske forestillingsverdenen er i ferd med å fase ut funksjonen av samfunnet, fullstendig. Det som blir igjen er de som klarer å utnytte systemet mest mulig, både ved å berike seg selv og bruke det mot sine motstandere, som er oss kritikere. Vi kritikere er også gjerne de mest kompetente fordi vi er de mest intelligente av alle. Det er vi som blant mye annet sørger for «effektiviteten» i ‘nasjonalproduktive’ «velferdsstaten», men den har sine grenser, som for lengst er også egentlig overskredet.

Andre har kritisert, og på andre måter påpekt at kommentarfeltet er hva det er, rot, rølp og kaos, og hvorfor det ikke holdes mer i orden og stand, og på et høyere nivå. I likhet med andre nettsteder.

Til det vil jeg si at dette er en ganske kjerringstyrt, pretensiøst og delvis misforstått tankenotering angående de faktiske realitetene vi står overfor. Det er relevant og verdt å derfor referere til at de aller fleste kommentarfelt i Norge, som stort sett bare er fulle av usakligheter og den samme irrelevante svada, fra de samme folka og segmentene av befolkningen.

Nordmenn som er på «nett»; diverse fora, boards og kommentatorisk, virker å være de dummest man i verdenssammenheng kan møte på. Det slår relativt sjelden aldri feil: Er det en dum post et eller annet sted, eller en spesielt dum innvending, så er det ikke veldig overraskende hvis det viser seg å være en nordmann bak dette tøvet.

Jeg har mine teoretiske forklaringer på hvorfor det effektivt er slik, men dette er en diskusjon for en annen gang. Noe er selvsagt, annet mer tragisk relatert.

Mobbens middelmådige nivå

Man oppnår heller aldri en generell nivåheving via middelmådig diskusjon, med middelmådige parter. Dette er en meget utbredt og ukritisk feilslutning som blant mye annet inngår i den demokratiske demagogien og overordnede dysfunksjonen deretter. Det man effektivt oppnår med slik alment forkynnende vås er bare mer tøv, akkurat som at «mer demokrati og mer åpenhet» bare fører til mer av den samme idiosynkratiske idiotien av systemets forkjempere, og mer av den dysfunksjonen dette er ment å betjene som en slags mangfoldig «ressurs».

Det er hva det virkelige ekkokammeret består av: Allmennhetens ekkokammer; demokratiet.

Samt infisert av dumme «venstrefolk», som aldri engang ville klart å flytte en faens stein, men som sitter installert og forskanset i institusjonene og runker til hverandres pseudo-intellektuelle idioti.

Kommentarfeltet, i likhet med undertegnende, utviser og henviser dessuten til grunntanken og substratet i den Russel-Darwinistiske utviklingslæren. Eller mer banalt, på banalt bondenorsk så man forstår; «Gjør din plikt, krev din rett»—har du noe du skulle eller kunne ha sagt, så si det.

Men, hvis du kanskje er en streit, humørløs, pedantisk estetiker, eller en snusfornuftig ‘sperger’, gjennomsiktig manipulator eller annen sosialstøpning og mannlig kreasjon uten noen særlig ‘spiss’ til seg i tillegg til intellektuell ballast. En som ikke tåler, eller klarer å håndtere gjengs ‘grums’. Nei, da er man presumptivt nok i feil bevegelse, tid og sted. Er man ineffektiv ‘her inne’ (i kommentarfeltene), så kan man også med rette bannes på at man en taper der ute, som uansett ikke klarer å utgjøre noen effektiv forskjell i den virkelig avskyelige verden, hvor andre versjoner av dette «grumset» egentlig definerer og rår helt totalt, og til og med noe som har opparbeidet seg som en slags form for autoritet.

Har man ikke kapasitet, så er man også allerede beseiret. Styrke er en forutsetning. Det er som med alt annet: Man må søke de beste for å oppnå det største, og nåløyet med tanke på å gå mot dagens ideologiske meningsystem, er at de nettopp ikke har de beste folkene, men kanskje noen av de verste. Middelmådigheten og middelklassen har en helt annen idè: Der kan alle delta, og alle skal delta! Alle skal være med på å klippe plenen. Alle skal invitere innvandrere. Og ikke minst, alle skal være enige, hvis ikke er du slem.

Sånn sett er dette et relativt overkommelig problem å beseire kollektivistene, men man må således henvende seg meget aktsomt, besluttet og smart i all debatt og kritikkutøvelse, fordi den bestående ‘meningsmassen’ per struktur er likevel meget solid, bare med tanke på det rent kvantitative, for noen intellektuell substans av pur kvalitet og løsnings-nytte eksisterer åpenbart ikke i vårt politiske paradigme per nå.

Dette forbeholdet om ‘renslighet’ og anstendighetskjenslens ‘ordensformer’, oppfattes ergo som misforstått i kontekst av den konflikten, som vi motstår, og som eksisterer utenfor kommentarfeltene og Internett generelt.

Egentlig, og med hensyn til effektivitet, burde alle alternative medier som i dag opererer noenlunde i tråd med slike forventinger og kriterier, bare legge ned og reorganisere seg,

Så kan man heller slå seg sammen til to super-redaksjoner med bare de beste som var tilgjengelige og oppgavene villige. Det å drive noen lønnsom business på slike konvensjonelle premisser av samfunnskritikk som disse gjør nå er å starte i helt feil ende av problemet. Meget strategisk korttenkt og bakvendt.

Folk og normies er uansett som fluer å regne. De tiltrekkes av primitive lyster som billedlig kan analogisk forestilles med det å fråtse i den største dritten og det laveste lavmål mellom jord og himmel. Det må man bare gå erkjenne som en dominerende sosial funksjon, dessverre. Sensur og diskriminering av meninger øker bare frustrasjonen unødig.

Et fritt vilt, rettferdig og likeprioriterende anarkistisk kaos er derfor langt på vei å foretrekke for den sterke, kompetente og aspirerende. Men dette tør ikke nordmenn flest, fordi de er feige og svake, og derfor hater de slikt, og derfor forakter jeg dem noe så..uvirkelig.