Det finnes kun èn «krise» i «Vesten», og det innvandringen og demografiendringene
Den politiske fornuften er for lengst blitt inkommensurabel med konsepter av nasjoner og folk. De mange forskjellige virkningene av dette faktum er helt enorme, og det er altså innvandringen, mer enn noe annet, som effektivt kan regnes og som effektuerer de fleste andre «kriser» i «vestlige» land, og kun der sådan.
Det er i den sammenheng klart at nå- og fortidens politikerne, både har feilet hardt og begått former for det som med rette kan forstås som nasjonsforræderi. Fundamentalt. Og dette kjenner flere og flere på både kropp og lommebøker i disse tider. Men årsakene til denne elendigheten forklares med så mangt et annet: Inflasjon, økonomisk, et plantet infantilt klimanarrativ som indoktrinerte idioter forestiller å ha mestret slik at de med dens største overbevisning kan konkludere med at vi alle kommer til å «koke», «fattigdom», «overnasjonalitet», industriell globalisme, eller simpelthen fæle, «onde» og til og med «udemokratiske» politikere som vil alt og alle vondt, og så videre.
Men de kritiske og mer holdbare, produktive diagnosene på problemene uteblir fremdeles, hvilket er ganske tragisk. Folk famler sådan i det fullstendig intellektuelle mørket relativt rett før de svarte massene overtar styringen. Det er bare spørsmål om tid før det skjer hvis kursen som er satt holder frem.
Det man i stedet og i mens har er syting, akking og grin i diverse spalter, her og der. Skriverier ubevisst maskert med en slags ‘folkevennlig’ innstilt, fasadevis ‘finpusset’, typisk ‘pen i tøyet-polemikk’, «anstendig», men noe som nærmere sagt i effekt kun er en drøvtyggende diskurs og mer umiddelbart affektivt enn rasjonelt betinget.
Eksempel på slikt er ikke-saker som vedrører alle forferdelighetene rundt blant annet «Erna, Jonas og Mimir» og resten av skrekkabinettet i Norsk politikk, men som hvilket i det store og hele er fullstendig bortreist emosjonelt vrøvl. Ja, det er nesten irrelevant å peke fingrer på idiotiske og bortreiste politikere. «Spillet» og systemet er to sider av samme sak, og det er systemet det er noe galt med, ikke «spillerne». «Don’t hate the player, hate the game».
Slikt annet politisk snikk-snakk-diskurs om Erna og Jonas går i tillegg mer enn gjerne på bekostning av noe mer etologisk og årvåkent av poengteringer og opplysning. Dette ofte infantile og absurde snakket uten særlig samfunnsforståelse må forstås for hva det er: som hjelpeløse rop i bortstuede skott på vegne av en marginalisert masse uten intellektuelt forlangende eller representasjon for deres egentlige sak.
Ja, slik «debatt» og offentlig diskurs er altså helt fåfengt, og det fôrer bare ellers «systemet» med unyttig pseudo-kritikk, hvilket indirekte også på mange måter legitimerer det folk forstår og forestiller som «demokratiet»; et fånyttes styringskonsept som har utspilt sin funksjon i kontekst av det ‘komplekse’ «multi-samfunnet» man i dag har med å gjøre per politisk premissgivende.
Den stadig såkalte demokratiske debattens ‘sentrisme’ er totalt feilrettet, og trenger et taktskifte for folks flest beste, ergo, Nasjonen Norge og Nordmenn
Alt dette ‘snakket’ og den idiotisk betingede pseudo-kritikken må opphøre, og oppdatere seg. Kraftig og snarest før det er for sent. Man må rette skyts mot det konkrete og det store, i stedet for det betimelige og populistisk småplukk av strømpriser, bompenger, lakrispiper og alle andre latterlige fernisser av fillesaker som på en eller annen måte menes å skulle virke fordrende for Folk Flests™ politiske forståelse.
Det nytter neppe å snakke om momsfradrag og grunnrenter samtidig som Somalia og MENA flytter inn i landet helt ubegrenset og ellers. Slik lavpannet polemikk og anti-systemkritikk i undertiden, er som å gå rundt grøten, inn i låven og skyte seg i hodet med hagla som en del av en koslig juleforberedelse. Det er på mange måter enda verre enn hva den såkalte «venstresiden» serverer av premisser.
Spørsmålet er hvordan man gjør bort med dette åket på kritikersiden, det være «høyresiden», for «venstresiden» har mistet all fatning og forstand for lengst. De styrer, og disse kan man ikke lenger ta større hensyn til i sitt kontradikterende.
En av løsningene for høyresiden er å legge ‘lista’ automatisk høyere, og derfor av nødvendighet løsrive seg fra systemets egne dumme rigiditet, blant annet i form av dets ‘regler’ og annet påliggende av definisjonsmakt. Man kan ikke forfekte endring eller en mindre revolusjon og skifte ved å følge anvisningene fra hverken diverse «oven» eller undergrunnen av samfunnet. Endringer i samfunnet kommer av endrede premisser.
Realiteten angående sann og samtidig effektiv kritikk mot systemet i dag kan dog kategorisk likevel defineres som at den såkalte ‘politiske fornuften’ per nå som nevnt er inkommensurabel med folkets beste. -I alle fall om man skal referere tidligere samfunnsforståelser og mål lagt til grunn.
Men så vil man møte på rasjonaliseringer, spesielt fra den moderate, «anstendige» siden, som mener å nyansere spørsmålstillingen med at samfunnet i dag har andre mål enn forrige århundre etc. Disse målene er nå vedlagt som blant annet «verdier». Så man opererer ikke lenger med slike folkelige standarder eller sosialiseringer, men med «universelle verdier», lover, «rettigheter» og «kunnskap(er)» ut i fra disse verdiene. Alt dette inngår i dert man må forstå som hypotetisk optimal liberalisme; det være «Liberalisme» som den selv-progressive, og meget luftige tanken om at sosiale prosesser og utfallene derfra (lærdommen, bla. betinget av «likestilling» og like muligheter..) vil sørge for en generelt konstruktiv og videre «rettferdig» utvikling av samfunnet: «Kunnskapssamfunnet».
Man har sådan også oppnådd, via demokratisk demagogi, å velge, eller snarere, passivt plassere profesjonelle forfektende moral-tullinger, ergo moderne «demokratisk» betjenende politikere som sine såkalt samfunnstjenere. Resultatene deretter burde være alt annet enn overraskende.
Disse folkene og «folkevalgte» vet imidlertid ikke noe som helst, eller har konseptuell rådighet om hverken hva en «nasjon» eller forvaltningen av en slik effektivt innebærer. Det man har i stedet for politikere i dag, er en gjeng partipolitiske revisorer uten matematisk, eller ei økonomisk forståelse, som bevilger penger etter mal og sentiment. Noen ideologisk kamp eksisterer ikke. Alt handler enten om fordelinger og kompromisser mellom partipolitiske fraksjoner i hva som er et ideologisk nullslumspill, sett fra nasjonalkonservativt perspektiv.
Derfor kan man heller ikke med noen rimelighet betegne disse «folkevalgte» som «politikere». «Politikere» som per idè er ment som forvaltere av nasjonens beste—det være bokstavelig oversatt, folkets beste. Et folk de bytter ut, med støtte i folket? -Noe mer absurd kan man egentlig ikke formulere ut i fra forestillingene av «folkestyre»; et «folkestyre» som avvikler sitt eget folk kan neppe forstås som et folke-funksjonell institusjon? Kanskje om man ser det fra perspektivet av innvandrer-diasporaer; de facto inntrengere, så er det vel snarere meget sant.
Ved å legge opp, og ellers sanere rundt forestillingene om en «lik», og bokstavelig grenseløs verden, så har man som nasjonal politiker allerede meldt seg ut av realiteten som befester selve begrepet «politiker».
Hva er «innvandringskrisen»?
Innvandringskrisen kan for det første ikke politisk konstateres som en reell krise i kontekst av «demokratiet»—«folkestyret». Det er umulig i form av en iboende selvmotsigelse. Dette enkelt sagt fordi det å være effektivt mot «folk» og diskriminere, også fra andre nasjoner, forestilles å være inkongruent med det moderne massedemokratiets ‘minoritetsklausuler’ og annet av mer projiserte verdier vekslet inn i såkalt populær-sentimental «moralvaluta». Verdiene av denne «moralvalutaen» som er så over-ambisiøs, overpriset og flyktig at dens tvungne og totalitære bruk effektivt ender opp å opererer mot naturlige reaksjonsmønster som alltid har vært en forutsetning for å danne selve bildet av selvstendige nasjoner, og derav mangfold av folkeslag i verden.
«Rasisme» eksisterer i alle folkeslag som en overlevelsesmekanisme. Et indoktrinert ikke-rasistisk folkeslag vil gå til grunne i et mest mulig «åpent» møte med et annet uansett om slike folkeslag er underlegent eller overlegent det selv.
Med litt andre ord, så er massedemokratiet i dag først og fremst en oppløsende folkebevegelse (evt. folkebevegelse i oppløsning) og nasjons-avløsende, fremfor noe byggende eller produktivt i forstand av begge disse entitetene og alt derav. Det er derfor å forestille som et våpen mot folket som nærmest sagt per i dag kan rasjonalisere hva enn det skal være av det som tidligere ville vært selvsagte ressentimenter.
«Bevisene» på denne galskapen og motsigelsene; inkonsekvensen, kan man forhåpentligvis observere overalt og på alle skliende fronter i dagens versjon av et nytt, dekadent, dysfunksjonelt og forfallent «Weimar» hvor pengemakten i form av korporasjoner og såkalt nyfascisme rår totalt.
Vi har altså med en totalt paradoksal sykelighet og ytterst systemisk rigiditet å gjøre. Derfor blir det heller ikke å forestille som et problem for folk flest, fordi dette ville blant annet være implisitt mot Folk Flests™ interesser, riktignok bare i nåtidens antatte fortreffelige ‘føderal-globale kontekst’ av falsk liberalisme, hvor «likestillingen» snarere impliserer at man kan diskriminerer positivt fordi målet helliger middelet.
Denne konseptuelle hjelpeløsheten fremstår med den aller største forankring i konformitet, som bare blir mer og mer komplett og kompleks etter som «demokratiet» vokser seg større og større.
Man har også, selvsagt, belegg fra historiske ‘moralkilder’ som har klart å totalitært sett standardisere etnosentrisme og folkenasjonalisme med Hitler og påståtte psykotiske massedrap av grupper med makt som dernest blir fremstilt som de største stakkarer. Så folk flest kan selvsagt ikke være for noe slikt, nei.
Utrettelig og utraderende innvandring har mye av skylden, og initierer, aksentuerer ellers det meste av andre «kriser»
Idioter som egentlig kun evner å tenke status quo og sådan «liberalisme» som et gyldig prosesskonsept som staten kan implementere, vil forutsigbart komme med ferdig-fabrikkerte, ‘tenketanktomme’ argumenter som eksempelvis at vi trenger innvandrere for at økonomien skal gå rundt, eller for å produsere varer eller vaske dassen som vi Nordmenn ikke vil ta. Selvsagt er dette bare tøv og en enorm rasjonalisering. Innvandringen har ikke løst noe problem, men bare hjulpet kapitalinteressene, og disse genererer ikke annet enn profitt og proposjonalt sett et minimalt av reelle løsninger i direkte effekt. Å forveksle korporativisme med slike løsninger i realiteten er altså hovedfeilen i slike resonnementer som her.
Se for deg at man forbød innvandring til «vesten». Konsekvensen villa da vært at man måtte utvikle en mer effektiv industri for å kompensere og konkurrere med billig arbeidskraft i utlandet. På en viss sikt ville dette bare gavnet «vestlige» land. I stedet har de kjørt seg selv i grøfta, nærmest totalt, med å bringe importere et nytt folkeslag fra u-land. Med andre ord, en ekstremt snusfornuftig «løsning» på markedsspørsmål. Dette er fortrinnsvis fremdrevet og forestilt av idiotiske økonomiske forståelser og glorifiserte økonomiske teorier, hvilket bare fortsetter i dag fordi folk flest er alt for dumme til å engang forestille seg noen som helst annen systematikk utenom det som på mange måter er et fullstendig vanvidd. Pengetrykkingen er bare en liten del av denne kaotiske kakemiksen av økonomisk, derav samfunnsmessig vranglære.
Det er hundrevis av andre lignende argumentasjoner med tanke på mer forutrettet tenking angående innvandring generelt. Man bedrer ingenting, og incentiverer ingenting i «U-land» ved å holde dørene til «vesten» vidåpne for alle som kan pakke sammen en treningsbag i ung alder. Således forblir bare «u-landene» enda mer totalt hjelpeløse, mens land i Europa lastes opp som en slags livbåt av økonomiske flyktninger som til slutt vil senke samtlige, og samtidig utradere de etniske folkegruppene som bygde opp disse funksjonelle samfunnene.
Innvandring innebærer endring i demografi, og demografi er fremtiden, heter det seg. Forvaltning handler om å ivareta kårene for fremtiden, ikke noe i nået, ergo, nødvendivis ikke bare om evigvarende umiddelbar avhjelp av alle verdens problemer som er tilfelle i dagens politiske orienteringer og pengeprioriteringer. Alt dette er dessuten sentimenter som kommer fra blant annet imperalistiske trosretninger som kristendommen, godt iblandet nordisk genetisk kollektiv hengivenhet. En total katastrofe i den «nye verdenen» og på mange måter det ideologiske fundamentet for «det nye Norge» som overtas av andre enn de kristne og Nordmenn med dem.
Katastrofen er snart komplett, og konformiteten, demokratiet, svakheten, feigheten og idiotien er den perfekte stormen som er i ferd med å utslette vestlige nasjoner. Adresserer man ikke dette systemiske og endemiske faktum for det politiske funksjonen i vesten er alt kjørt om ikke alt for lenge. London er allerede 1/3 etnisk britisk. Det er ingen engelsk by lenger. Oslo er ikke langt etter per demografisk konjektur. For hva hjelper det da om folk flest i opposisjonen bare fortsetter å syte om Erna og Jonas? Nei, disse må heller finne på noe bedre, eller på noe helt annet. Det være å melde pass i store diskusjoner angående fremtiden, og la de faktisk forstandige ta over før det er for sent.
