Del III: Den Fornuftige Fremtiden® — Gjeldens strukturparadokser og svindlerøkonomiens vekst-sentrisme

De fleste dominerende økonomiske skoler tar for gitt at befolkningsvekst og det de definerer som innovasjon er essensielt for en bærekraftig økonomisk modell. Denne antagelsen er igrunn bare et produkt av sin tid og er ikke bare feilaktig, men i ferd med å bli mer enn fundamentalt skadelig for samfunn der disse ideene har blitt transformert til konvensjonell visdom. Disse forestillingene forankrer økonomisk tenkning i en kapital- og kulturutnyttende dynamikk som først og fremst tjener korporative interesser, mens de undergraver samfunnets stabilitet og diverse reelle bærekraftigheter. Istedenfor stadig mer komplekse og vekstsentriske modeller, bør man i alle fall begynne å erkjenne at en vellykket økonomi bygger på en rasjonell og robust struktur—ikke på dens verdienheter, pseudo-innovasjoner drevet frem av massekonsum og sentralstyrte skattemidler.

Det største kjerneproblemet i dagens økonomi, som den såkalte eliten unngår å anerkjenne, ligger i dens totale avhengighet av vekstbaserte modeller, uregulert og udisiplinert gjeldsforbruk, samt, en finansielt fristilt spekulasjonssektor som toppstyrer mer og mer. Disse faktorene har skapt en økonomisk struktur som i økende grad mangler funksjonalitet, prioriterer kortsiktig profitt, og som etter hvert aktivt sky reell produktivite. Alt i alt utgjør dette en utvikling som truer både langsiktig stabilitet og som er i ferd med å avvikle det meste av samfunnsmessig velstand og vår egen velferd som folk.

I denne sammenhengen er det også relevant å i forbifarten nevne «folkeideologi»; begrepet om fenomenet hvor sentimentale, populistiske narrativ styrer samfunnet mot ideologiske forestillinger som igjen ytterligere sementerer økonomiens feilaktige grunnlag. og hindrer nødvendige strukturelle reformer politisk mens det lever på og av en økende og videreført disproporsjonal gjeld.

Gjeld i mer moderne og ekspanderende økonomier er den kategorisk viktigste driveren for økonomisk aktivitet. Når gjeld brukes riktig og fornuftig, fungerer det som et solid verktøy for å stimulere investeringer, bygge infrastruktur og drive produktiviteten. Imidlertid bryter den samme dynamikken fort sammen når gjeld brukes til mer spekulative investeringer eller spesielt kortsiktig kapitalavkastning som på langt nær ikke bidrar til noen reell materiell produktivitet. Dette er den kategoriske kjernen i problemene med dagens økonomiske struktur, at gjeld samt utelatelsen av den brukes til å opprettholde både et illusorisk vekstparadigme og dets vedtatte, gjelds-ekskluderende parametere mtp. f.eks. «BNP», fremfor å tjene som en katalysator for generelt lønnsom utvikling.

Relatert: Del II: Den Fornuftige Fremtiden® er befolkningsreduksjon, «smart»-seleksjon, og forkastelsen av funksjons-forstyrrende ‘folkeideologi’

Men for å sikre at gjeld fungerer som et faktisk stabiliserende verktøy, må slikt systematisk knyttes til produktivitetsfremmende prosjekter. Offentlige investeringer i kurante prosjekter som infrastruktur, utdanning og helsevesen må derfor prioriteres, da disse sektorene gir langsiktige samfunnsmessige og økonomiske avkastninger. Slike reelle investeringer og faktiske forsikring av forutsetninger, bygger både fysisk og sosial kapital, og legger grunnlaget for økt produktivitet og bedre livskvalitet. Videre må slike prosjekter beskyttes mot faktisk finans-spekulative mekanismer som søker kortsiktige gevinster. Ingenting av dette kan sies å egentlig prege det som i dag er blitt en dogmatisk frikobling fra fornuft og mot en type systematisk spare-politisk nedbygging av industri go energi hvor de nye, grønne strukturene også knyttes til mer gjeld og subsidier, men med mindre reell samfunnsnyttige formål og produktive forutsetninger enn før. «Det grønne skiftet» forfektes som «effektivisering» når det rakt motsatte er tilfellet.

Systemforståelser som forutsetter at veksten skal være konstant og lineær, med tanke på blant annet pensjoner, preges av generelt et mangelfullt perspektiv som overser de grunnleggende begrensningene i ressursene våre og samfunnets kapasitet til å håndtere konsekvensene av denne veksten—hva enn det måtte være, men særlig de negative, altså «utfordringene». Vekstsentriske modeller har historisk sett indusert ineffektiviteter som konsentrerer rikdom på toppen, samtidig som de forverrer økonomiske ubalanser i systemet, særs sådan med tanke på institusjoner som må berges med skattepenger. Denne veksten har samtidig forverret økonomiens avhengighet av billig arbeidskraft i bunn, og en økende kapitalsløsing på topp, hvor finanssektoren vokser ut av proporsjoner og skaper verdier som ikke er produktive.

I tillegg og kontekst til dette, bør man erkjenne hvordan såkalt «kvasikapitalisme»—et system preget av sentralbankstyrt finansialisering— for det meste har forsterket disse svakhetene. Med mer og mer nødvendig manipulasjon av renter, statsobligasjoner og kvantitative lettelser, opprettholdes en illusjon av økonomisk stabilitet, men i virkeligheten bidrar dette til en gradvis konsentrasjon av kapital og makt på bekostning av reell verdiskaping

Pseudo-innovasjonens deflasjonære paradoks og potensielle løsninger

Innovasjon blir ofte fremhevet som selve drivkraften bak økonomisk fremgang, men denne forestillingen overser avgjørende begrensninger. Når innovasjon reduseres til et kategorisk argument og løfte, ignoreres dens manglende evne til å følge økonomiske konjunkturer på en måte som sikrer balanse i både regnskap og samfunn. Finansialiseringen forsterker dette problemet ved å eliminere og erstatte industrier med kortsiktige profitthensyn. I tillegg har alternative økonomiske rammeverk, som promotert av f.eks. div. ensporede kryptofreaks, ofte vist seg like destruktive, om enn ikke mer og på andre måter. Mens slike systemer fremhever all slags ubetinget frihet og konkurrerende valutaer som løsningen på inflasjon og bankøkonomisk sentralisering, har disse ideene ofte motsatt effekt. De drenerer den generelle økonomien for kapital og skaper fragmenterte valutamarkeder som undergraver valutaens verdi og stabilitet. Resultatet er at slike systemer paradoksalt nok forverrer inflasjon, nettopp det de forsøker å unngå, gjennom ustabile sirkulasjonsmønstre og manglende evne til å støtte bredt økonomisk samarbeid.

Samtidig oppstår et parallelt paradoks: Innovasjon reduserer ofte behovet for ytterligere innovasjon. Automatisering og teknologiske fremskritt driver ut arbeidsintensive næringer fra markedet, samtidig som samfunnets etterspørsel fragmenteres av endrede behov, livsstilsendringer og en overproduksjon av varer. Dette skaper en situasjon hvor deflatorisk press på lønninger og arbeidsplasser forsterkes, og der tilgang på varer overstiger evnen til å konsumere dem. Videre blir tilbud og etterspørsel skjevt fordelt, ettersom automatiseringen skaper stadig færre jobber med stabile lønninger, samtidig som sosiale forskjeller øker og forbruksmønstre polariseres. Når et system når høy grad av optimalisering, gir ytterligere innovasjon avtakende avkastning, både økonomisk og samfunnsmessig. Dette indikerer for at pseudo-innovasjon, kvasi-invensjon og ustoppelig snakk om å enten «ikke importere innvandrere og dø», eller importere innvandrere og dø, nært sagt alene ikke kan bære frem og utgjøre noen «bærekraftig» økonomi.

Innovasjon må snarere integreres i et robust og rasjonelt rammeverk, og relativt distansert fra det alt for «frie markedet» for et fåtall, og til noe som mye mer faktuelt og hensiktsmessig balanserer de ulike kreftene i økonomien.

Slike rammeverk må også være i stand til å blant annet moderere konsekvensene av fragmenterte forbruksmønstre, sosialpolitiske forhold samt en stadig økende avhengighet av ikke-produktive sektorer. Dette kan oppnås ved å etablere dynamiske løsninger som direkte adresserer de strukturelle svakhetene i dagens økonomi. En sterk men tydelig finansstrategi kan være å desentralisere ressursallokering og visse sektorer gjennom regionale økonomiske soner som balanserer lokal produksjon med nasjonal samordning. Dette vil også spesifikt styrke de aktuelle lokalsamfunnenes indre autonomi og «demokratiske» rolle samtidig som det sikrer en mer potensiell rettferdig fordeling av en faktisk verdiskaping. Videre bør skattesystemet tilpasses dynamisk—at skattesatsene justeres basert på sektorers produktivitet og samfunnsverdi for å redusere kortsiktig kapital fra produktive sektorer til spekulative markeder, samtidig som ressurser kanaliseres til samfunnsnyttige formål.

For å en gang endelig erstatte fordummende og forledende tradisjonelle økonomiske mål(setninger), som f.eks. nevnt BNP, kan man introdusere en funksjonell verdiøkonomi basert på konseptet rundt makroøkonomisk Essensiell Soliditet. Dette rammeverket prioriterer bærekraftig og kvalitetsorientert vekst fremfor kvantitativ akkumulasjon, og måler verdi ut fra dens sammenheng og relevans i en bredere samfunnskontekst. I tillegg bør overskytende gevinster fra automatisering og teknologiske fremskritt og særlige konkurransefordeler til og med monopol, omfordeles progressivt gjennom tiltak som borgerutbytte eller investeringer i utdanning og kompetanseheving. På denne måten kan man sikre økonomisk fornuft og samtidig tilrettelegge for en mer robust arbeidsstyrke på en lengre sikt.

En annen nøkkelstrategi ville vært å utvikle en mer hybrid-lignende finansieringsmodell som kombinerer offentlig og privat kapital i samfunnskritiske sektorer som helse og utdanning. Dette kan også bedre balansere kortsiktig lønnsomhet med langsiktig samfunnsverdi og stabilitet, noe som fremmer innovasjon samtidig som det beskytter mot spekulative utslag.

Gjennom slike tiltak kan vi bevege oss mot en økonomisk modell som både fremmer generell gevinst og ivaretar samfunnets grunnleggende behov.

En sunn økonomi bestemmes ikke av valutaen den bruker, mengden penger som skytes inn og ut, eller selv nivået av innovasjon. Det er selve strukturen det er snakk om, noe som nesten aldri kritiseres av folk mer enn perifert, og hvordan rikdom eventuelt skal fordeles, hvordan gjeld brukes, og hvordan ressurser allokeres, som avgjør økonomiens reelle levedyktighet på en relativt lengre sikt enn 4-6 år. En dynamisk økonomi må være funksjonell og fleksibel, med en struktur som konsekvent unngår komplekse systemer som er utsatt for systemisk svikt og svindel, slik som derivater ingen egentlig forstår eller har særlig nytte av. Videre må økonomien strebe etter å skape balanse mellom kapital, arbeid og teknologi for å mer effektivt fremme forutsigbarhet, faktisk teknisk-teoretisk ressursfornuftighet og effektivitet, og der hvor gjeld dermed blir mer å begripe som et utviklingsverktøy, ikke en byrde.

Som en parallell til dette kan vi trekke frem hvordan «konsumkollektivisme», dvs. en kultur preget av billige forbruksvarer og høy gjeldsgrad, noe som har mer enn bidratt til å undergrave økonomiens fundamentale funksjonalitet. Dette er ikke et symptom på velstand, men på en dyp strukturell ubalanse som forverres av den rådende finansialiseringskulturen.

«Essensiell Soliditet», et mer vesentlig rammeverk for «verdi»

Men for å virkelig forstå og formulere hva som utgjør verdi i en økonomisk og sosial kontekst, skal jeg trekke inn konseptet «Essensiell Soliditet». Dette definerer verdi som samsvaret mellom det som er «ønsket» og det som er «fysiske realiteter» og mulig. Det høres kanskje banalt ut i sitt såkalte utgangspunkt, men dette er altså snakk om å forestille den sterkeste og gyldigste syntesen av materielle og relasjonelle dimensjoner, og hva som sådan sikrer at «verdi» både er praktisk, potensielt målbart, og videre filosofisk forestillbart i et mer rasjonalistisk og objektiverende rammeverk enn subjektiv relativisme.

Komponentene forklart:

\(x_1, x_2, \dots, x_n\): Uavhengige variabler som representerer faktorer som nytte, tilpasningsevne og materiell sammenheng.

\(a_1, a_2, \dots, a_n\): Koeffisientene angir hvor mye hver faktor bidrar til den totale «verdien».

\(K\): er konstanten som per potensielle kriterier i kontekst av mennesker representerer en grunnleggende funksjonell-materiell, og om mulig tom. moralsk verdi

Uttrykket demonstrerer på vei hvordan «verdi» er og blir et rigid-dynamisk resultat av selve samspillet mellom ulike faktorer heller enn å være en mer fast egenskap.

Forenklet fremstilling

En litt enklere måte å uttrykke «Essensiell soliditet» på:

\( V = a_1x_1 + a_2x_2 + K \)

Her antar vi sånn sett tre hovedfaktorer:

\(x_1\): Nytten: Hvor effektivt noe oppfyller en viss funksjon.

\(x_2\): Tilpasningsevne: Evnen til å tilpasse seg forandrende forhold.

\(K\): Grunnverdi: Den forestillbare, evt- fysiske verdien som alltid er til stede i tingen (typisk «Ding an sich»).

Eksempel: Verdi av en bil?

For å illustrere «Essensiell Soliditet» i umiddelbar praksis, kan vi vurdere den indekserte verdien av en bil. Verdien (\(V\)) kan formuleres slik:

\( V = 0.5x_1 + 0.3x_2^2 + 20 \)

, hvor:

\(x_1\): Representerer bilens primære bruksnytte, f.eks. det å nytte transport av noe. Her tilordner jeg en verdi på 0.5 for å reflektere at nytten utgjør halvparten av bilens samlede verdi gjennom all bruk, noe som er en rimelig vurdering.

\(x_2\): indikerer tilpasningsevnen, f.eks. bilens evne til å håndtere ulike kjøreforhold og oppgaver. Koeffisienten 0.3 og kvadratet (\(x_2^2\)) reflekterer at denne faktoren er vesentlig viktig, men likevel sekundær til først og fremst selve «nytte(n)».

\(K\): Grunnverdien, som settes til 20, og representerer bilens mer «iboende» kvaliteter som holdbarhet, teknologi og spesifikk materialbruk etc.

Vi ender her opp med at bilen i eksempelet beregnes å ha en relativ verdi på 74.87. Jeg regnet litt rundt på andre saker og ting med en mer avansert modell, og fant ut at en banan, blant annet i et land som ikke kan dyrke bananer selv, hadde en tilsvarende verdi på 5.68, dvs. en ratio per relativ verdi sammenlignet med bilen på 13.17. Denne formelen demonstrerer altså hvordan bilens verdi består av flere bidragende faktorer som sammen utgjør, i forhold til kompleksiteten til å fremstille en banan, 13x mer. Jeg regnet også meg frem til verdien av tilgang på vann i et hus og det i en tidsramme på 24 timer, altså med tanke på behov og nytten for et gjennomsnitts-menneske, og havnet på 51.72. Før man begynner å snakke om prising mot faktisk «verdi», forstå først at «Essensiell Soliditet» her potensielt reflekterer matematisk hele det mulige materielle samsvaret mellom funksjonalitet, fleksibilitet etc. samt alle andre mer «iboende» kvaliteter, som tilsammen gir et mer helhetlig mål på hva som kan sies å ha reell verdi i korrekt/relevant kontekst.

Merknader:
Markedspriser formes primært av multiplikatorer som reflekterer faktorer av typisk tilbud&etterspørsel, samt relative sammenligninger og oppfattet nytteverdi i spesifikke kontekster. Disse faktorene avviker ofte kategorisk fra «Essensiell Soliditet», som er et overordnet rammeverk med tanke på faktisk materielle og kompleks-relative evaluering av hva som er faktisk «verdi» ved å fortolke relasjonell sammenheng mellom alle forhold.

Generelt sett representerer «verdi» her de uavhengige variablene som nytte, tilpasningsevne og materiell sammenheng. Koeffisientene angir hvor mye hver faktor bidrar til den totale «verdien», mens konstanten representerer en grunnleggende, menneskerelativ—ikke vekstsentristisk og potensielt prisrelativ—«iboende» verdi. Dette uttrykket illustrerer hvordan verdi ikke er en statisk egenskap, men et dynamisk samspill mellom ulike faktorer.

Relevant: Definitions of «Value» demystified through Material and Relational Coherence

Et enkelt, men radikalt nok eksempel fra tidligere fremstilling er hjulet, som har høy konseptuell «verdi» fordi det kombinerer praktisk nytte, systemisk tilpasningsevne og materiell sammenheng. Tilsvarende gjelder vann, enten generelt eller i spesifikke kontekster. Bitcoin, derimot, mangler denne sammenhengen. Det avhenger av spekulasjon og syntetisk knapphet, uten noe reelt materielt grunnlag.

Markedspriser påvirkes primært av multiplikatorer som reflekterer tilbuds- og etterspørseldynamikk, relative sammenlignings-markører og oppfattet nytte i spesifikke kontekster. Disse faktorene avviker ofte fra «Essensiell Soliditet», som deriverer frem en mer sann evaluering av verdi ved å fokusere på materiell og relasjonell sammenheng. I videre virkelighet styres reelle priser ofte av markedets mer subjektive mekanismer, mens «Essensiell soliditet» forankrer verdi i det objektive og substansielle.

Demografisk balanse

Som påpekt og videre foreslått i tidligere deler av «Den Fornuftige Fremtiden», er det også nokså essensielt å forstå hvordan demografi og økonomi burde henge bedre sammen enn bare et ensidig fokus på «vekst». Det er også en myte med visse reelle modifikasjoner at et land kan mangle «arbeidskraft» samt at f.eks. fødselstallene nødvendigvis må ligge på 3.0+.Dette er tall og forstillinger som springer fra forutsetninger av et system som alltid har vært preget av en viss konseptuell falitt og fundamental feilforestilt bærekraftlogikk. At dette ser ut til å faktisk feile slik det gjør nå i vestlige land, er mer et slags bevis enn noe tilfeldig på at systemet, inkludert økonomien, aldri har vært spesielt forutseende eller dyp per sin systemvitenskapelige og rasjonelle målsetninger.

Del II av denne artikkelserien introduserte konseptet «smart-demografi»—en tankegang som fremhever befolkningsoptimalisering gjennom incentiver snarere enn tvang og mas om idiotisk innvandring. Denne strategien kan således eksplisitt brukes til å balansere økonomiens mer faktiske behov for arbeidskraft med befolkningens kvalitet og velstand. I denne delen bør det også understrekes hvordan en rasjonell struktur for økonomisk vekst kan og må bygges uten avhengighet av massiv immigrasjon eller idiotiske krav om nært sagt eksponentiell befolkningsvekst, som ofte bare evt. forstørrer og så forverrer økonomiens underliggende feil.

Historiske kollapser, som den store depresjonen og finanskrisen i 2008, skyldtes ikke mangel på verdienheter eller innovasjon, men strukturelle svakheter og altfor fristilt sentralbank-kapitalistisk kreativitet som forsterket systemiske «risiko». Et relativt nærtliggende og sådan relevant eksempel på det motsatte er hvordan man etter Andre Verdenskrig brukte man på mange områder gjeld som en stabiliserende kraft da den ble brukt innenfor et mer strukturert og rigid-basalt rammeverk av offentlig investering og omfordeling. Dette viser viktigheten av å knytte økonomiske tiltak til faktiske samfunnsmessige behov.

Veien ut av vekstsentriske modeller krever en stor rekalibrering av de fleste økonomiske prinsipper og forståelser. Man må også forkaste den dumme ideen om at befolkningsvekst, monetære injeksjoner, masseforbruk eller tendensiøs innovasjon er løsningen, og i stedet fokusere på å bygge et robust, rasjonelt og bærekraftig økonomisk rammeverk. Denne tilnærmingen vil som sagt på lang vei også balansere en sårt tiltrengt tilpasset økonomisk aktivitet og sosial stabilitet, samtidig som den eliminerer de ineffektivitetene som følger av vekst- og innovasjonspress. Ved å satse på faktisk beviselig fornuftige mekanismer som fremmer dynamisk økonomisk funksjonalitet fremfor blind vekst og ting tatt ut av løse luften, kan vi sikre at økonomien blir mer synton og felles for hele samfunnet enn bare et fåtall.

For at slike reformer skal være mulige, må vi også bevege oss bort fra dagens paradigme og innføre et nytt systemisk rammeverk. Dette er kimen til hva jeg kaller «SOL – System Order Logic»; en helhetlig systemfilosofi som legger det mer underliggende konfigurative og transformative grunnlaget for en funksjonell, balansert og fornuftig økonomi og samfunn generelt.

«SOL» baserer seg politisk sett i all hovedsak rundt prinsipper som rasjonalitet, konsistens, forutsigbarhet og langsiktig funksjonalitet, og ville sørget bedre for at også økonomiske beslutninger gjenspeiler både samfunnets behov og at det ligger nært opp til hva som er realitetens grenser.