Begrepet «anti-semittisme» er en etisk språkkonstruksjon for å avlede all kritikk mot jøder som irrasjonelt, konspirasjonsteoretisk «hat». Dette er åpenbart formålet, og noe jøder. her og der, selv har uttalt. Realiteten er selvsagt også den at alt såkalt «hat» alltid har en eller annen ektefølt og mer reell opprinnelse i noe enn ikke, og derfor neppe kan forklares å finne sed uten noen særlig eller mer generell grunn i det hele tatt. Videre, hvorvidt et slikt «hat» kan sies å være «irrasjonelt», blir også derfor et spørsmål som må ses i et korrekt perspektiv og eventuell kontekst av hva det går ut på. I den forstand foregår «anti-semittisme» som regel i kontekst av politikk og historiens mange perspektiver fremfor noe mer sosialt og umiddelbart betinget, som e.g. «rasisme», noe som forresten er en mindre del av et større biologisk utrykk for at man heller hegner om sine egne enn å tolerere nært sagt hva som helst av påfunn og konflikter fra andre folk enn seg selv.Det var forresten et par mer prominente jøder som populariserte begrepet «rasisme», etter å ha stjålet det fra en mindre kjent brite, angivelig. Slik har det seg.

Å fornekte at det finnes andre folk enn en selv, er i seg selv en form for rasisme. Å fornekte at man til tider kan opptre mer eller mindre rasistisk, kan dermed forstås som en fornektelse av egen biologisk natur. I praksis blir dette ofte en sosial demonstrasjon, et forsøk på å overbevise både seg selv og andre om at man er blitt indoktrinert til å være prinsipielt åpen for alt og alle, helt til punktet der man forkaster egen biologisk integritet og, i en større samfunnskontekst, sin egen kultur. Dette er kjernen i multikulturens ideologiske moralisme, som i dag presenteres som det ypperste uttrykket for godhet, og er åpenbart en påført verdi som kommer utenfra.

Den «anti-semittiske» kritikken mot jøder, som et meget sterkt og regelrett konspirativt kollektiv i form av dens religiøse lære, er dog noe dypere enn bare fordummet allmenn-prat om «hudfarve», lukter, fysiologisk fasong samt forutsetninger for «integrering», da denne selverklærte jødiske fremmedheten og religiøse overlegenheten går på og består av manipulasjon og utnytting i tillegg til den samme minoritetsmessige offer-rollen som den «demokratiske» «majoriteten» av vertnasjonene, «folket», og spesielt så i dagens «multikulturelle» samfunn, også forventes å stå til ansvar for på alle mulige måter gjennom en kultur som i stor grad er basert på komplekser av salig skyld fra kristendommen, kombinert med konformitet og godtroenhet.

Narrativet om det såkalte «Holocaust» inngår i dette skyldkomplekset. og er blitt konsekvent brukt for å stilne all kritikk mot hva enn det jødiske kollektivet og den jødiske staten Israel måtte finne på av saker og påskudd, inkludert det å «forsvare seg» mot «terrorister» ved å teppebombe tett bebodde steder som Gaza og generelt få «Vestlige» land til å føre krig mot sine mange fiender i Midtøsten samtidig som jødiske intellektuelle på innsiden av «vesten», i generasjoner, har jobbet på for et «multikulturelt», «åpent» og «anti-rasistisk» samfunn som alle flyktningene fra disse krigene kan rømme til.

Relevant: Forbudt i Norge? Forundersøking av narrativene vedrørende «The hall of cost»

Man kan aldri forvente, i noen som helst sammenheng, at vanlige folk og nyttige idioter blant dem, som er uten historie, perspektiv, politiske kontekster, generell sans og samling samt allmenn-konforme, vil være i stand til å forstå eller engang forestille noe som helst av reell kritikk mot noe som helst nettopp fordi de er hva de er, snusfornuftige moralister og redde konformister som lever av å sitte stille der de er blitt fortalt av autoritetene som styrer samfunnet de så inderlig ønsker å være en del av, for ikke å si kanskje sosialt og profesjonelt klatre i.

Toppen av denne intellektuelle idiotien generelle ignoransen og kulturelle naiviteten finner man i Norge i dag enten i form av enten boomer-generasjonens desillusjonerte, reaksjonære islam-fikserte «hatefulle» eller i mer kristne kretser og sekter. Begge er tilnærmet like i sin reaskjon og interesser da disse henter sitt «anti-muslimistiske» hat hovedsakelig fra det faktum at «innvandringen» til konseptet «Vesten» har eskalert og gjør kulturelt krav på deres land og nasjon per demografi, samt andre «vestlige» normaliseringer som spiller på deres egen sneversynte, evige kristne skyld. Dette blir også heftig kombinert og blandet med mer sekulære og humane påfunn om evig «økonomisk vekst», som kun kan teoretisk betjenes og angivelig bestå med masseinnvandring fra folk som «ønsker seg et bedre liv» og som «lider», altså også såpass i tråd med den kristne lære, slik at selv den «reformerte» norske, såkalte «protestantiske» kirken gjør hva som helst for å blidgjøre sine nyankomne barn i alle former og farger for å simpelthen ikke forfalle som en døende samfunnsinstitusjon.

Den kristne lære, sånn generelt og allment, er helt blottet for tilnærmet all «kritisk» tenking. Virksomheten går på det rakt motsatte, altså, underkastelse og total aksept for fremstilte autoriteter og institusjoner. Individet og evne til kritikk til det institusjonelt bestående derom, er tilnærmet blasfemisk. De samme moral-mekanismene rår i det sekulære, «mangfoldige» offentlige rommet. Begge beskytter, på liv og død, eventuell «diskriminering» mot de «svake», ergo, kritikk av forfektede «minoriteter» er og blir et kategorisk onde, mens konstant kritikk og selv-ransakelse av majoriteten har både som hensikt og følger til en oppløsning av majoriteten. Et kollektiv selvmord.

Krig er prisen for eksistens, og det føres hele tiden en eller annen en type krig i form av konflikter, enten det går på noe av mer langsom og lav-terskel, eller med mer utpreget vold, drap og reell erobring.

Hvem som ønsker og fører krig mot hvem og hvordan, inngår som regel i spørsmål som stiller seg kritisk til de saker som beleilig blir rasjonalisert som alt fra «rasisme» til «anti-semittisme».

Men i det «vestlige» demokratiet eksisterer det ingen slik «konflikt» eller krig, bare evig harmoni, toleranse og innlevelse via «empati». Den kristne naivitet fornekter seg heller ikke der, spesielt så når det først blir snakk om «anti-semittisme», da kristne er, i all hovedsak», slaver av jøder, selv om jødisk tro og lære ser på dem som urene «dyr» som det er helt greit å drepe, stjele og manipulere til sine egne ender. Jødedommen i seg selv som teologi er en religiøs konspirasjon og organisering mot alle andre utgrupper som gjennom historien har ført til at jøden er blitt kastet ut av nasjon etter nasjon, gang på gang, flere ganger, men så bare for å vende tilbake.

I gårsdagens etterkrigs-pregede intellektuelle klima av institusjonalisert «mangfold» og moral-relativistiske «godhet», ble kritikk mot jødisk makt helt utenkelig og automatisk forkastet som «nazihat» av ren refleks på grunn av enorm indoktrinering og videre kultivert selvhat. Men i dag, med blant annet en tidligere tilsvarende utekkelig tilgang på informasjon og spredning av fakta og opplysning som er svært ubehagelig for de involverte, står disse dogmatiske forestillingene og tåkeleggingene av historiens mønstre for fall.

De involverte, samt de andre impliserte, som f.eks. konvensjonelle kristne miljøer, har nå nemlig null å slå tilbake med, foruten mer sensur eller rent desperate, moralske forfektelser og aktiv fornektelse. Ingen faktisk kritikk og ingen reelle argumenter fra dette holdt annet enn «Dette er galt», indikerer for at det slaget er fullstendig tapt, og at en ny kamp kommer:

Alle som bruker begrepet «anti-semitt», kan neppe faktisk har orientert seg, om så bare generelt, om jødisk historie og lære, og hvordan dette kollektivet fungerer og opererer, noe som angivelig også kan sies å ha ført til utvisning av dem. Her er 20 bøker som alle anti-anti-semitter og idioter, i det aller minste, bør lese før de uttaler seg noe særlig mer.

Men tror jeg virkeleig at disse idiotene kommer til å lese noe som helst av dette? Absolutt ikke, for de er for late, dumme og irrelevante, men det er altså heller ikke poenget.

«Jewish History, Jewish Religion, the Weight of 3000 Years», Israel Shahak

Vi begynner med en jødisk kritiker av jødene, som jo til en viss grad eksisterer, nemlig Israel Shahaks klagemur mot sitt eget folk. Dette en ganske kort og skarp, og til tider antakelig ubehagelig bok som gjør og gjorde at mange helst ønsket å ignorere den. Shahak gjør det som egentlig er hlt rimelig, nemlig at han tar jødisk religiøs praksis, tekster, tradisjoner og sosiale imperativ og gjør dette en del av den politiske realiteten hos jøder, noe som er evident men sterkt fortrengt..

For Shahak hevder at man kan ikke forstå mer moderne israelsk mentalitet og maktbruk uten å se hvordan rabbinisk lov, Talmud og jødisk-ortodoks normtenkning faktisk er mer formgivende enn noe annet, også der staten på papiret later som den er «vestlig»-sekulær. Shahak peker også på en type legalistisk moral, gruppelojalitet som prioritering, og ideologiske unntaksmekanismer. Selv fra en jøde virker mye av dette troverdig og kildeorientert, noe som inviterer oss til å se sammenhenger som vanligvis skjules bak jødenes falske fromhet, rabiate historieomskrivning og nasjonale-mytologi.

Det er samtidig viktig å forstå hva slags tekst dette er. Den framstår egentlig mer som en objektiv analyse av religiøs maktlogikk, mens mot-kritikere vil nok som vanlig hevde at man generaliserer, selektivt fortolker, og blåser opp meget små og ubetydelige, feiltolkede tekster til å fremstå som en slags styrende norm. Som en insider-introduksjon fungerer denne boken helt greit før man begir seg ut på noe mer kritisk og sett fra et mer relevant perspektiv..

«The Culture of Critique: An Evolutionary Analysis of Jewish Involvement in Twentieth-Century Intellectual and Political Movements», Kevin McDonald

Culture of Critique er visstnok kommet i en ny-revidert utgave og er et greit eksempel på en type bok som lirer i spennet mellom akademisk utredning og politisk kontrovers, og som blir lest alt ettersom, dog ganske konvensjonell av kritikk. Forsiktig, og med moderat «måte». Den siste utgaven er blitt utvidet til totalt 772 sider, og med et langt nytt forord, som ifølge andre jeg har hørt som har lest denne nye utgaven, addresserer innvendinger og drar kjernen av problematikken fram til nyere kulturelle linjer og konflikter i dagens situasjon. Dertil beskrives det visstnok også en helt ny del om «neokonservatisme» som en egen bevegelse sammenlignet med foregående versjoner.

Med The culture of critique prøvde MacDonald ganske generelt å forklare jødisk deltakelse og dominans, i flere intellektuelle og politiske strømninger i det tjuende århundret, primært via evolusjonspsykologi og basalheter om gruppeorientert strategi, der f.eks. kulturell og institusjonell påvirkning tolkes som et uttrykk for gruppelojalitet og konkurranse om makt. Det er nettopp her boken derfor ble kontroversiell, fordi den går fra skildringer av etno-sosiale nettverk og historie til en mer konklusivt vinkling som ble for kontroversiell da den ble gitt ut, men som etter alt å dømme siden bare har åpenbart seg mer og mer for flere og flere. Et standardverk, og nærmest must read for normies før de går videre ned i dybden.

«The Money Kings: The Epic Story of the Jewish Immigrants Who Transformed Wall Street and Shaped Modern America», Daniel Schulman

Denne boken dreier seg for det meste om hvordan en liten, tett klikk av tyskjødiske immigrantfamilier gikk raskt fra handelsmenn og små-svindlere til å bli helt sentral i den amerikanske finansmaskinen, og hvordan navn som Schiff, Seligman, Lehman, Goldman, Sachs, Warburg og flere andre ble gjort om til institusjoner, nettverk og i praksis essensielle for hele «Wall Street». Boken følger disse skikkelsene fra den amerikanske borgerkrigen og framover, videre inn i det tidlige tjuende århundret, og beskriver delvis hvordan et relativt uregulert og umodent finanssystem ga rom for en type ekstrem sosial mobilitet som senere ble rasjonalisert som en ren meritokratisk myte om jødiske miljøer og makt. Schulman beskriver også forhold og forretninger knyttet til obligasjoner, jernbanebygging, industri-allianser samt rivalisering, filantropi, skattejuks, og den fine balansegangen mellom å være innenfor den amerikanske eliten og samtidig stå utenfor den, delvis på grunn av sosialt akseptert antisemittisme. Greit og informativt, og relativt relevant i en mer moderne forstand. Også egentlig en must read.

«Jewry in England», Dr. Peter Aldag (pseudonyum)

Aldags «Jewry in England» er en mer hardt vinklet gjennomgang av hvordan de engelske kongene, ganske så tidlig gjorde en liten minoritet til en finansiell adel og «landed elite» pluss mer, og hvordan denne mer føydale finansordningen etter hvert eksploderte og utnyttet vanlige folk. Hovedpoenget hos Aldag er sådan ganske klassisk i kontekst av jødisk kritikk, nemlig det at jødene stod i en særstilling formanet som «kongens eiendom» og da under kongens jurisdiksjon, og at de samtidig fikk operere fritt som rentebærende institusjoner i et kristent samfunn, der renter var religiøst tabu for «utsatte» majoriteten.

Kongen, så vel som dagens «eliter», beskyttet også den gang jødene fordi han tok en andel av rentene og inntektene derav i form av en slags innebygd avgift på lån, mens resten av befolkningen fikk større gjeldsbyrde og et slags sosialt

«hat» som restprodukt, altså «anti-semittisme». Aldag legger også vekt på at det ganske absurde faktum og predatoriske natur at det ikke fantes noen klar lovfestet grense for renter sådan, og at renter rundt 40% omtales som ganske normalt, og at alt fra 50 til 80% kunne forekomme, da med ruin som logisk konsekvens for mange skyldnere. Han følger også de kongelige grepene tett, og beskriver egentlig hvordan kongemakten fra en meget tidlig alder i England ble underlagt jødenes kontroll og pengemakt som følge av at de akkumulerte enorme formuer og giftet seg inn i adelen.

Aldag blir aller mest konkret og historisk interessant når han viser til hvordan dette kredittsystemet også bandt både kirke, adel og stat inn i samme bundt av pant og politiske spill, og i flere tilfeller forgjeldet store deler av adelen som gjorde at kongemakten måtte ty til datidens «bailouts» for å betale jødene.

Samtidig peker Aldag på at flere deler av den gjenværende eliten så seg nødt til å ta grep mot kongens finansielle bakmenn, og hvordan dette er direkte knyttet til «Magna Carta», der blant annet klausuler om jødisk makt og finans ble formulert frem for å hindre at rentene løp helt løpsk og gikk så langt at det truet den sosiale ordenen. Enda en med must read-status, og en bok som fremdeles er nokså bannlyst, av en eller annen grunn..

«Blood Passover: The Jews of Europe and Ritual Murder», Ariel Toaff

«Blood Passover» tar for seg et av jødenes mest betente «anti-beleiligheter», det være den «anti-semittiske» «blood libel», blods/drapsanklager. Jødiske Toaff undersøkte disse «anklagene», dvs. hvorvidt de er et historisk faktum eller ikke, og der hvor mer obskur tradisjonell jødisk religiøs symbolisme og praksis ser ut til å ha blitt blandet med datidens folkemedisin og beleilige institusjonelle koblinger i forbindelse med rettslige etterspill av jødiske rituelle mord på europeiske barn og annet.

Jødene har mange merkedager, blant annet «Purim», som i det store og hele handler feirer jødiske drap og død av egyptiske spedbarn. Jødene er sådan, og utad, fortsatt blant de «minoritetene» i verden som åpenhjertig feirer «folkemord», samt andre dyriske handlinger som rettmessig springer ut i fra deres Tora, altså den mer uheldige delen av den kristne «bibelen».

«Esau’s Tears: Modern Antisemitism and the Rise of the Jews», Albert Lindemann

Lindemanns har som hensikt her å bryte ned den enkle standardfortellingen om at moderne antisemittisme var én jevn, allestedsnærværende kraft som automatisk peker direkte mot sceneskiftet i 1933. Boken dekker derfor særlig perioden fra 1870-tallet til nazistenes tid, da med særlig folus på nettopp Tyskland, Østerrike Ungarn, og ellers «Vesten», og argumenterer for at fenomenet jødehat var mer variert enn som så, også mer eksplisitt situasjonsbetinget og ofte mer ambivalent enn ettertidens fortellinger ønsker å gi inntrykk av, altså, at jødene var helt uten skyld for «hatet». Grei lesning, og ellers godt med historiske betraktninger.

«The International jew», Henry Ford

Ford innleder med det han så på som «The World’s Foremost Problem» fra sitt perspektiv som industriell magnat og relativt mektig, amerikansk self-made forretningsmann. Ford merket at mye om ikke alt i den amerikanske samfunnstrukturen per business var i ferd med å skifte vesentlig karakter ,og kapitlene går på mange måter systematisk problemet i sømmene og i retning av jødisk makt og innflytelse i presse, kultur, økonomi, finans og politikk, og med et eget anliggende der «Protokollene av Sion», et verk jødene påstår er fabrikkert og (surprise) er «anti-semittisme», brukes som et slags geleidende faktum av Ford for å fortolke samtidens vesentligheter.

Ford ble, som mange andre, presset av jødisk institusjonell makt i USA til å «beklage» sitt «hat», men det Ford noterer og beskriver stemmer meget med hva andre aktører og forfattere har fremstilt vedrørende akkurat samme tematikk, inkludert og dessuten hvordan den «jødiske mafiaen» opererer når det gjelder slik utpressing. Vi ser også dette den dag i dag, med figurer som Kanye West og hans canossagang.

«The Dissolution of Eastern European Jewry», Walter Sanning

6 millioner!! Jasså? Denne demografiske undersøkelsen av Sanning kommer snarere til at det maks var 307 000 jøder som ikke kunne spores tilbake som levende i og til Tyskland totalt. Dette er et tall som ligger ganske nærme 271 000 som vi hører mer og mer om, her og der. Jeg vurderer undersøkelsen som kredibel og grundig. Det offisielle tallet fra «Holocaust» er derimot tatt ut av løse luften og nedjustert hele tiden, fra 4 millioner drept systematisk av gass, som ikke fantes spor av i Auschwitz, til magre 1 million som det offisielle tallet nå. Sanning kommer også til plausible teorier om at jødiske flyktninger etter andre verdenskrig trikset og fikset med opprinnelsesland og navn, noe som er helt standard for denne folkeskaren.

Man kan også tvile rimelig sterkt på at jødene i dag, som kollektiv, bare ligger på 21 millioner. Trolig er det snarere et antall som ligger omtrent på det dobbelte, da selvrapportering og kartlegging på et folk uten grenser og blandet opphav kan variere helt vanvittig, noe Sanning også konkluderer med når det gjelder mellomkrigstidens Europa.

«Supermob: How Sidney Korshak and His Criminal Associates Became America’s Hidden Power Brokers», Gus Russo

Apropos jødisk mafia beskriver «Supermob» en bestemt type amerikansk makt, altså jødisk makt, og hvordan den opererer som et ledd mellom underverdenen og de mer presentable institusjonene i USA. Vi begynner med advokaten Sidney Korshaks kriminalitet og svindel, som strakte seg fra gateplan til politikken. Det mer helhetlige perspektivet i her er at etterkrigstidens USA var et system av nettverk og gjensidige tjenester, der enkelte mafiaaktige figurer, oftest jødiske, styrte og stelte via utpressing, oppkjøp, svindel og tyveri, deriblant med forbindelser til General Electric og langt inn i andre deler av det som i dag omtales som MIC.

I mer utpreget kulturell forstand beskriver Russo også hvordan jøder, i en mer innarbeidet Hollywood stil, blant annet promoterte den konvensjonelle mafiaforestillingen som en italiensk og irsk etnisk mytologi, med svært synlige og mer oppmerksomhetskåte mafiosi, og en mer filmvennlig ikonografi. Derimot hevder han at dette bildet delvis fungerte som en praktisk tilsløring, mens store deler av den mest effektive, lønnsomme og institusjonelt integrerte kriminaliteten opererte mer stille, ofte via jødiske nettverk og via advokat og forretningsledd som kunne bevege seg friksjonsfritt mellom lovlig og ulovlig økonomi. Slik ble «show biz» i USA både en svært beleilig hvitvaskingOP for jødiske gangstere a la «Murder Inc», diverse kasinokonger og ellers et nettverk av forskjellige aktører og angrende ofre svært lignende dagens «Epsteins». Dette foregikk samtidig som det hele også fungerte osom et medie-manipulativt propagandaapparat som aktivt feilframstilte hva og hvem de rådende «storkriminelle» skikkelsene «egentlig» var. Alt var med hensikt til å dekke over de faktum at jøder var og er de desidert mest kriminelle og korporative «mafiaen» som styrer USA, den gang som i dag.

«Unseen Empire: A Study of the Plight of Nations That Do Not Pay Their Debts», David Starr Jordan

I «Unseen Empire» blir spørsmålene igjen økonomisk av natur, og moralsk kritikk mot et mye mindre synlig, om ikke usynlig herredømme av makt enn noen gangstere på TV, som ikke har noe åpenbart flagg eller bravado. Forresten fra 1912, det vil si rett før de helt store kategoriske katastrofene i det tjuende århundret. Jordan beskriver hvordan stater som bygger seg opp gjennom krig og lån i praksis tar på seg et permanent gjeld, der deres «selvstendighet» blir prisen de faktisk betaler.

«Syndikater» av ukjent opphav og med uendelig kreditt blir igjen gjenstand for en type «anti-semittistisk» karakter. Boken kan også leses som et mer ordinært supplement til økonomihistorie.

«Omnipotent Government: The Rise of the Total State and Total War», von Mises

«Omnipotent Government» er von Mises sin lange polemikk mot totalstat og nasjonalsosialisme, skrevet som en merkelig blanding av historisk kommentar og økonomisk trosbekjennelse, der han i foregitt praksis gjør markedet til moral, rasjonalitet og garantist for evig fred. Det som på overflaten fremstilles som et oppgjør med statlig makt, ender i en doktrine der enhver kollektiv selvhevdelse, proteksjonisme, regulering eller nasjonal styring behandles som et forstadium til konflikt, mens «perfect capitalism» løftes frem som den eneste tenkbare vei «frem».

Det som gjør den relevant som lesning her, for viderekommende, er hvordan Mises også behandler «trusselen» fra nasjoner, masser og kollektiv identitet som en nesten tautologisk kilde til konflikt, og der han samtidig bruker tidstypiske forestillinger om «anti-semittisme» som argument, uten å la samme logikk ramme andre separatistiske eller kollektive interesser Resultatet blir derfor en helt skjev og selektiv universalitet der europeisk suverenitet stemples som farlig, mens den markedsliberale verdensordenen fremstilles som nøytral fornuft,

«Der Jude Als Verbrecher», Keller J. Andersen Hanns

Jødenes religiøse, og overlegenhet-«konspirasjon» gjør dem automatisk skruppelløse og uten skyld i forbindelse med andre «raser», noe som selvsagt muliggjør veldig mye umoralsk adferd på høyt så vel som veldig lavt nivå. Flere av de foregående bøkene beskriver dette i detalj, og denne beretningen går på det samme, og da mer kriminologisk betraktet. I og med at jøder per vesen og religion er mer tilbøyelige til kriminalitet i alle former, så er det nærmest naturlig å forvente at dette manifesterer seg, og da særlig i trange tider der gode folk holder på moralen mer enn noen gang før, mens jødene tradisjonelt sett gjør det motsatte, når det såkalt er «Blod i gatene», for å sitere selveste «Rotschild».

I denne boken er det mye interessant, om så «selektiv» nazi-statistikk, altså «anti-semittisme», om hvordan jøder blant annet dominerte på gateplan med blant annet lommetjuveri på 70-80% i Weimarrepublikkens traurigste tider, samtidig som jøder også kontrollerte mye av både regjering og business. Boken beskriver jødenes kriminelle ånds og korrupsjon som gjennomgående, og hvordan de skakkjørte Weimar på både topp og bunn av samfunnet. Dette bidro som kjent til nasjonalsosialistenes fremvekst i Tyskland i tillegg til de «internasjonale» etterspillet fra første verdenskrig, med diverse sanksjoner og konfiskering av tyskerne. Boken beskriver også deler av det groteske «hvite slaveriet» som var nokså utbredt på denne tiden, og hvordan da jødiske «bakmenn» var sterkt involvert i prostitusjon av alt som kunne krype og gå av innfødte, og som ellers perverterte kulturen på andre måter, noe som også kulminerte i den famøse bokbrenningen til nazistene. Dette er på mange måter jødisk historie i et nøtteskall, hvor det de foretar seg av grusomheter kommer tilbake og biter dem bak senere.

«The Iron Curtain Over America», John Beaty

Beaty skriver som akademiker og som tidligere offiser med erfaring fra militær etterretning under krigen, og kobler amerikansk antikommunisme til en mer intern situasjon av ideologisk erobring. I hans ramme er jernteppet ikke først og fremst Sovjet, men et amerikansk informasjons og institusjonsapparat som gjør avvikende syn politisk uspiselige. Han fremstiller seg som en som har sett nok av maktmisbruk og påfølgende propaganda til å innta en mer kontrær posisjon. I bokens eget perspektiv er kjerneproblemet et voksende regime av sosial kontroll via medier og meningsdannelse, og han peker særlig på jødiske miljøer som uforholdsmessig sentrale i denne infrastrukturen og i det han mener er subversiv påvirkning av amerikansk politikk.

Man går også mer inn i konkrete stridigheter som fortsatt er politisk ladet, deriblant USAs vei inn i verdenskrigene, synet på Hitler-Tyskland som en unødvendig fiende sett i lys av Sovjet, den amerikanske støtten til staten Israel, og en ganske hard fordømmelse av Nürnbergprosessene som en rettslig farse og seierherrenes moralteater. Kort sagt, mye her figurerer som en tidlig formulering av påstander og motiv som senere har det med å dukket opp igjen og igjen om jødisk makt, både før og etter Beaty.

«Two Hundred Years Together», Aleksandr Solzjenitsyn

Solzjenitsyns historiske essaytar for seg forholdet mellom russere og jøder fra slutten av 1700-tallet. Den ble umiddelbart en ganske kontroversiell bok fordi den insisterte på å diskutere aspekt som ansvar og gjensidig historisk skyld, særlig da rundt revolusjonstiden og i den sovjetiske maktbasen, samtidig som den forsøker å avvise at alt kan reduseres til én ensidig offerfortelling. Flere historikere har avfeid den som «faktasvak» og som et verk som i praksis kan gi næring til…………….anti-semittisme, fordi historien har en tendens til å være det, mens enkelte andre har forsvart boken som et omstridt, men ikke «ekstremt» innlegg i dette historiske, kulturelle, ideologiske, hatefulle minefeltet.

«The Leo Frank Case: The Lynching of a Guilty Man»

Dette er en ganske omfattende framstilling av narrativ i forbindelse med Leo Frank-saken, som er blitt en slags symbolsak og selveste årsak til det senur-glade ADL-systemet i USA. Det dreier seg for det første å utfordre de mest etablerte offentlige narrativet, og dernest for å flytte seg til mer konkret mekanikk og reflektere saken i et større kontekst av juridisk og historisk karakter.

Det andre sporet dreier seg mer om makt og da jødisk makt innenfor mediene, og hvordan den kollektive hukommelsen og forestillingen rundt slike saker av ubehagelig kontrovers beskyttes av the «usual suspects». Igjen, det store maktspillet avslører seg fort når det blir for desperat og den store, kategoriske jødiske offerrollen viser seg for hva den egentlig er, og det er dårlig PR.

«Dissecting the Holocaust», Germar Rudolf

Faktisk tilgjengelig på akademika sin nettbutikk. Ikke verst. «Holocaust» er et slags «break if need be»-brekkmiddel for alle som hater anti-semittisme og heller bare vil «spy» på «konspiratoriske folk som er fulle av hat». Narrativet er likevel problematisk, både med tanke på jødenes egen framferd og rent teknisk forstått. Man kommer ikke unna kritikk av såkalt «anti-semittistisk» «hat» uten å faktisk studere historien rundt «Holocaust», og det finnes ekstremt mye av forskjellig stoff og kilder å plukke fra og på i den forstand.

Men, det er først og fremst fra «Holocaust» at jødene i dag henter sin moralske berettigelse til å nærmest være ute av stand til å stå til skyld for noe som helst. Men dette narrativet er i beste fall ekstremt overdrevet, og det blir for mye å ta for seg med kun en utgivelse. Men denne boken er relativt skånsom og nykter rent teknisk. Uansett, «Holocaust»-narrativet er i ferd med å både gå ut på dato og generell holdbarhet som historie, og jødene forstår det. Mer tekniske analyser og innsikt er likevel noe som biter svært dårlig på sansene hos mer moraliserende personer, og mye mindre på kollektive grupper, men de kommer ikke unna sannheten før eller siden.

«The Dispossessed Majority», Wilmot Robertson

Robertson presterer det liberale kunststykket å rigge hele boka si rundt et hierarki av diverse minoriteter, der han skiller mellom assimilerte, assimilerbare og uassimilerbare grupper, og han behandler dette som mer enn bare «amerikansk» kultur, da mer som en maktstruktur med jødene på topp som forvalter og formoder i institusjonene. Sånn generelt handler det om «liberale» koalisjoner, lobbyisme og fragmentering av det amerikanske samfunnet og «Demokratiet». Robertson skisserer et samfunn der den offentlige meningsdannelsen og den politiske prioriteringen blir mer sensitiv for organiserte grupper enn for den uorganiserte enkeltvelgeren, og han bruker dette som begrunnelse for hvorfor et demokratisk system kan føles som en formalitet uten særlig folkelig kontroll. Dette er en banal, men likeså korrekt fremstilling av hvordan det liberale masse-demokratiet fungerer subversivt på flertallet, selv om de er nettopp flertallet.

Når han fokuserer på minoritetene, gjør han et poeng av å rangere disse etter grad av assimilasjon og politisk funksjon, og han plasserer sånn sett jøder i sentrum som den mest innflytelsesrike og mest koordinerte minoriteten per analyse, samtidig som han fremhever en vedvarende liberal stemmeprofil på tvers av velstandsnivå.

Han viser blant annet til påstander om at jøder stemte rundt 80% Demokratisk i 1960, og over 90% demokratisk i 1968, og han bruker dette sammen med en mer implisitt mekanisme om penger og institusjonell støtte, inkludert sitater som hevder at jødiske grupper og enkeltpersoner støttet mye av borgerrettsaktivismen samtidig som at radikale bevegelser var uforholdsmessig jødiske i sammensetning. Dette blir det kritiske grunnlaget for Robertson videre, og som en slags nøkkel til resten av betrakningene om hvem som styrer hva i USA, og det er ikke akkurat muslimene.

«Jewish Hand in the World Wars», Thomas Dalton

Denne er mer lagt opp som en konsis og sammentrukket forklaring på et svært kontroversielt spørsmål, om hvorvidt jødiske eliter og deres nettverk ogs[ har hatt en tilsvarende uforholdsmessig innflytelse over moderne storkrig og utenrikspolitikk som de har ellers når det gjelder makt, og svaret er ganske åpenbart. Det blir et noe for langt historisk bakteppe her, som strekker seg fra antikken og framover, der forskjellige omtaler og fremstillinger av jøder i ulike kontekster og forhold brukes til å forme et slags overordnet argument som videre fungerer som selve rammen og sannsynliggjøringen om at jøder, over tid, har vært spesielt politisk aktive, og at dette skal ha gitt grunnlag for senere maktposisjoner i moderne samfunn. Har man lest så mye som små utdrag fra Talmud, jødens muntlige religionslære og instruksjonsbok, fremstår dette segmentet av boken som selvsagt mer enn noe annet.

Deretter går man endeli inn på 1800- og tidlig 1900-tallet og forsøker å gjøre argumentet konkret gjennom mer navn, institusjoner. Den knytter jødisk politisk mobilisering til ideologien sionisme som hovedfokus , hevder at utpressing og korrumpering via lobbyer og medier mer enn bare påvirket amerikanske presidenter og lignende. Boken er mer interessant når den framstiller Woodrow Wilson og Roosevelts som «ledere» med en særdeles uforholdsmessig og tungt jødisk «backing», da både godt på vei inn i første og andre verdenskrig og videre til dagens midtøsten.

«Star witness: The Mel Mermelstein affair and the triumph of historical revisionism», Michael Collins Piper

«Best Witness» er en kort, målrettet fortelling som i praksis fungerer som et partsinnlegg om én bestemt juridisk episode av en større signifikans når det gjelder hvordan systemet beskytter visse narrativer om «Holocaust». Spesifikt, hvordan «Institute for Historical Review» endte opp i retten etter at de utlyste belønning på 50 000 dollar for «bevis» som knyttet til påstander om «gassing» ved Auschwitz, og hvordan Mel Mermelstein insisterte å gjøre dette til spørsmålet om til en tvist og et erstatningsspørsmål om «skade og krenkelse», da han ikke fikk utbetalt pengene for sine «bevis».

Den beskriver også hvordan dommer i saken, Thomas T Johnsons, utstedte sannhten ved å vedta et rettslig «judicial notice» av at gassinger ved Auschwitz bare var et «faktum», og hvor dårlig ide det er å dra domstolene inn i avgjørelser om historiske påstander.

Selvsagt var det en såpass enorm «belastning» for stjernevitnet Mermelstein at «bevisene» hans ikke ga ham 50 000 dollar, slik domstolen tilkjente ham 90 000 dollar for tort og svie. Piper beretter hvordan pressen og de evige ofrene solgte det hele som en total seier for «sannheten» i offentligheten. Det hele står som en skremmende men sann fortelling om hvordan folk har null interesse i hva som er faktisk sant, men bare bryr seg om hva som er «godt» og eventuelt politisk korrekt og at ingen innad i systemet skyr noen som helst midler for å beholde narrativet. Mye av de samme taktikkene ble forsøkt brukt under andre lignende rettssaker, f.eks. Zündel 1 og 2.

«The Israel Lobby and U.S. Foreign Policy», Mearsheimer-Walt

En noe mer «mainstream» og mindre kontroversiell, men likevel aktuell. John Mearsheimer og Stephen Walt tok sikte på å nokså forsiktig beskrive Israelsk påvirkning som et konkret politisk problem med aktører, incentiver (korrupsjon) samt andre mer subtile sanksjonsmekanismer. Hovedpåstanden er enkelt nok den at USAs uvanlig sterke og stabile støtte til Israel ofte avviker fra det forfatterne beskriver som «amerikanske interesser», og at dette ikke forklares godt nok av standardargumenter om strategi eller moral alene.

I stedet peker de på det de kaller Israel-lobbyen, en løs koalisjon av organisasjoner og personer som mer enn bare har innflytelse på den amerikanske Kongressen og dens medlemmer, samt presidenten.

Mearsheimer ble i sin tid kritisert å ikke ha tilstrekkelig med «bevis» eller mer konkrete, kausale forbindelser til hva boken impliserte foregikk i amerikansk politikk. Men denne kritikken har jammen ikke mye gjengklang igjen når man ser og hører på hva som foregår i dagens USA, hvor sionistene er i ferd med å synge på sine siste bibelvers.