Addendum til «Vestens fall»: Falsk filosofi, journalistikk og «forskning», og fraværet av faktisk fremgang
Alt eksisterer i relasjon, og alt henger derfor sammen med alt. Derfor må vi ha koherens; sammenheng i vår forståelse av ting. Å beskrive alle disse relasjonenes abstrakte natur blir ofte forstått som «filosofi»; cirka overført ordrett: «lidenskap for visdom». Ofte er denne lidenskapen smertelig mindre åpenbar for de fleste, og forveksles med helt andre forestillinger som fremstilles som «fakta». Dette er dessverre en veldig ond sirkel som bare utvides i takt med hvordan meningsløse mengder av såkalt «informasjon» akkumuleres, sirkuleres og internaliseres av folk som ikke evner å skille mellom innsikt, og innspill for spillets skyld. Der det ikke finnes noen kvalitativ seleksjon, ingen grunnlinjer, ingen aksiomer, finnes det heller ingen evne til å avvise noe som helst, bare en passiv absorpsjon av semantisk overflate og et stadig større kaos av inntrykk uten rasjonell fundamentalitet.
Journalistikken, som tidligere kanskje kunne sies å ha tjent som en bro mellom hendelse og forståelse for Folk Flest™, har i dag blitt forvandlet til et administrativt fordøyelsessystem for forhåndsgodkjente virkeligheter og venstrevridd verifisering av ønskede narrativ som tjener systempleien ellers. Det samme gjelder naturligvis alle «alternative medier», som i praksis bare utgjør et slikt alternativ på overflaten. Det lille som finnes igjen av filosofi, eksisterer nå kun som en slags sær hobby for de som ennå plages av spørsmål utenom de systemet selv serverer for å simulere blant annet «debatt» og «refleksjon».
Relevant: Kritikken MMXXV IV — «Vestens» fall
Derfor tror det moderne mennesket at det forstår, mer, fordi det kjenner til noe, men det er bare mer fiksjoner og myter. Men samtidig, og som alle kan skjønne: Det å kjenne til er ikke å vite, og viten er ikke mulig uten et indre kvalitetskriterium som skiller det sanne fra det sosialt sammenfallende, for eksempel. Det kvalitative kriteriet, og systemer konstruert derav, må forankres i en mer holdbar basis. Det kan ikke bygges gjennom journalistikk, statistikk eller systemsponset «forskning», som ofte bare sirkulerer sin egen påståtte fortreffelighet og referanseramme. Det bedre bygges gjennom observasjon og sammenligning, gjennom evnen til å se forskjellen mellom det som fremstår, og det som faktisk virker. Dette er nettopp hva systemteori og kritisk konseptkritikk søker å avdekke og utbedre.
Vitenskap måler. Journalistikken låner og siterer. Filosofien føler på abstraksjoner. Men bare fornuften kan konkludere rasjonelt. Observasjon krever, i tillegg til forståelse for fenomenet og innsikt i egne begrepsmessige begrensninger, evne til formidling. Den som ser, må nødvendigvis og samtidig uheldigvis bruke begreper andre underbevisst overser. Derfor bruker blant annet filosofi enkle ‘bilder’, til og med lignelser, for å gjøre det usynlige synlig. Dette er dog en uheldig brist med tanke på formidlingens konsistens, og religiøs indoktrinering består derfor ofte av allegorier for å kontrollere grensene for ‘forståelse’ og forestillinger av en ønsket virkelighet som kan presses inn i kollektivet gjennom metaforisk gjenkjennbarhet.
Alle relasjoner er abstrakte, og kan som regel ikke begripes særlig direkte av mennesket. Selv vitenskapens søken etter årsak og virkning gjør egentlig bare abstraksjoner tydeligere, eventuelt også synlige. Når en kraft akselererer masse, ser vi ikke selve kraften, men snarere virkningene. Slik visualiserte og beskrev kjente skikkelser innen vesentlig «vestlig» vitenskap virkeligheten, nemlig gjennom effekten av det usynlige. Nærmest dernest handler det å bygge videre på denne vitenskapen for å kunne verifisere og nyttiggjøre den. Uten det forblir den alltid potensielt problematisk
Relatert: Irrasjonalitetens unnfallenhet og nedfall
Filosofi kan bare «testes» gjennom videre observasjon, og dens såkalte sannhet manifesteres kun som virkning i det sansbare, ofte i form av tilsynelatende trivielle effekter. Sosiale krefter og affekter er slike virkninger fordi de etterlater spor og inntrykk hos flere, og ofte med større umiddelbarhet, noe som derfor også fortolkes som selvsagt. Filosofi krever riktignok en viss intellektuell vilje, men den taler først og fremst for å bli sett, og den som hører må selv verifisere og fortolke videre.
Derfor finnes det ingen «sann» filosofi, nærmest likefullt som det finnes en sann løgn. Såkalt «sann filosofi» er i beste fall bare verifiserbar i møte med virkeligheter, mens løgnen kun kollapser uten «tro» som et eksklusivt kriterium.
Det eneste bestående kravet til filosofi er kvasi-klarhet, mens kravet til konklusjoner er konsistens. Kun én av disse «sannhetene» kan så praktiseres fremfor å bare forklare i hjel. Konsistensen skal tre frem som åpenbar jo mer av virkelighet som granskes. Jo mer grunnleggende relasjonen rasjonalitet er, jo mer ubestridelig er den. Filosofi er i kontrast, alt annet enn ubestridelig.
Relatert: Fra fantasi til forfall—Pseudolitteraturens forfengelige forbrytelser mot fornuften
Men i den korrupte verden, løsrevet fra logikk og virkeligheter, finnes det heller ikke engang noen reell filosofi. Der sies det at å se er å tro, men det de ser er bare overflate. Deres sanser tolker ikke. De vurderer ikke relasjoner. De vet ikke hva som er hva, og kan dermed kun formidle videre hva som «føles», gjerne basert på helt spekulative faktorer
Dermed dikter de uunngåelig raskt opp sammenhenger som tjener dem selv samt forvridde meninger, falske betydninger, idiotiske definisjoner, falsk moral. Alt som massen beleilig får berøre, korrumperes, og kvalitet og konsistens forveksles med det som utelukkende er kommersielt lønnsomt. Dette tjener bare ødeleggelse og mer av det samme, noe som nettopp er deres mål og ende. Ikke fordi de vet hva de vil, men fordi de ikke vet hva noe er.
