Massedemokratiets maktabstraksjon og paradoksale selvmanipulasjon

Den sekulærsosiale og super-medmenneskelige ambisjonen som fabler i vei om grenseløs human «inkludering» gjennom sine ideologisk absurde abstraksjoner, har i den postmoderne demokratiske fallitt-politikken antatt en særdeles ufornuftig form av et dogme hvis praktiske operasjon og faktiske grunnlag ligger i å gjøre stadig flere menneskelige forskjeller formelt relevante på en slik måte at systemet selv styrkes og nærmest gjøres uunnværlig som et «flerkulturelt» statskonsept. Forkjempere av denne ferdigbakte fallitten ser gjerne den politiske prosessen som en personlig «berikelse», og på vegne av folket, vår «største styrke».

De inkluderte gruppene er i kontekst av «demokratiets» politiske ideologi å korrekt betrakte som slitedeler i et større maktsystem og en dogmatisk samfunnstro, og må først gjøres politisk virkelige som særskilte størrelser sådan gjennom identifikasjon og formell representasjon, hvorpå forskjellene gis en konkret maktpolitisk funksjon med egne hensyn og potensial for større ideologisk mobilisering, ofte folkelig forskjønnet under betegnelser som «integrering».

Den systematiske demokratiske inkluderingsprosessen er i imidlertid såpass idiotisk og kontradiktorisk at den sementerer det semantiske skillet den så tolerant hevder å liberalisere, samtidig som de formaliserte forskjellene utvider behovet for institusjonell intervensjon og gjennomforvaltning, ofte i form av et enda mer meningskorrumpert system. Det massedemokratiske systemet produserer på denne måten stadig mer politisk materie som senere brukes som begrunnelse for dets egen nødvendighet, mens den voksende folkelige fragmenteringen formidles til folk under pretensiøse forestillinger om større samhørighet og fellesskap; andre kritiske bestanddeler ofte fabrikert gjennom en abstrakt ideologiretorikk av middelmådige akademikere som naivt samarbeider med mer predatoriske samfunnspsykopater.

Metoden er i helhet forholdsvis enkel nok til at idioter både styrer og rammes av den samtidig som de ikke oppfatter mekanismene i sving: Splitt opp i laug, lag, individualistiske fragmenteringer og formeningsjikt, differensiér og hyll «forskjeller» dag og natt gjennom alle mulige kanaler og propaganda, mens de samme aktørene samtidig angriper såkalt «ulikhet» og hype «mangfold» i samme åndssvake åndedrett; i essens, en totalitær doktrine bygget rundt den absurde forestillingen om effektivt splitt-og-hersk-«mangfold» som vaskeekte, moderne demokrati.

Massedemokratiets mer underkommuniserte og dessuten mindre åpenbare paradokser er mange og ironisk nok mangfoldige, eksempelvis også som et mer overordnet faktum: Befolkningen skal konvergere mot mer og mer overlappende politiske segmenter med kryssende interesser, helst vesentlig motstridende meningsvektorer, som det demokratiske apparatet deretter stiller seg mellom som en slags megler og stadig mer nødvendig dialektisk forvalter av disse marginale motsetningene som aksepteres som nettopp «demokratiske» i noe som i realiteten er et billig og meget gjennomskuelig maktspill for og av idioter.

Relatert: «Høyre- og venstresidens» forståelser av «demokrati» er uforenelig, og må forkastes

En hendig tommelfingerregel angående såkalt massedemokrati som kan sies å være nokså sann er at det funksjonelle og etiske behovet for demokratiet minker jo mer homogen og faktisk samlet en nasjon av folk er per grunnpremisser, hvis politiserte motpol faktisk indikerer for mye annet enn fremgang, da det universelle, utopiske masseliberal-demokratiet trekker systematisk i motsatt retning, noe flere og flere vil se, men like så rasjonalisere som nærmest naturlig og politisk selvsagt via sin idioti og indoktrineringer ellers.

Den såkalte multikulturalismen er et konsept uten reell funksjonell mulighet, og fremstår korrekt betraktet som selve massedemokratiet satt inn i en idealistisk sammenblanding av diverse inkompatible moralske, juridiske, etniske og utilitaristiske pretensjoner som i praksis munner som regel ut i kaos og politisk pervertering. Dets reelle politiske verdi ligger i selve systemkynismen og i evnen til å produsere stadig mer av det konfliktmaterialet systemet senere kan påberope seg behovet for å administrere, under sitt hellige forkynneri av et eneste stort sosialdemokratisk systemgospel.

Den generelle implikasjonen er klart nok at den demokratiske ideologien aktivt søker stadig flere selvforsterkende forhold som kan videreføre fragmenteringen av selve samfunnet som en normativ kjerneverdi under «mangfoldets» fortegn, hvorpå denne fundamentale fragmenteringen fremstilles som et sosialt faktum demokratiet skal håndtere på vegne av de samme styrende idealene som samtidig oppmuntrer til å politisk fremheve forskjellene, eller, på den andre siden av den sosial-progressive aksen, gjennom de reaksjonære, som i sin ikke-bevarende konservatisme ender opp i den samme konseptuelle formåls-kontradiksjonen som følge av mangler på ideologisk innsikt og politisk gangsyn generelt.

Relatert: Det dekadente demokratiets dialektikk: Degenererte premisser, døende prinsipper

Systematiske skyggespill

Under den ideologiske overbygningen av det postmoderne massedemokratiet ligger en langt mer fundamentalt antatt forutsetning som knapt faktisk forstås som noe politisk premiss overhodet, og som reduserer det hele til systematisk dysfunksjon, nemlig at den formelle stemmen i massedemokratiet representerer en sivilisert abstraksjon av makt hvor mennesker med ekstremt ulik faktisk konsekvens godtar å bli redusert til samme konseptuelle enhet i kraft av å være «like», hvorpå man skal fortsette å gjøre folk enda likere ved å liberalisere samfunnet til det effektivt knapt lenger kan sies å faktisk eksistere.

Den fysisk sterke, organisatorisk kapable, produktive, intellektuelt initierte, fullstendig uinteresserte og nærmest funksjonelt irrelevante møtes alle i valgets formelle nullstillinger og registreres som nøyaktig 1:1; forskjellene som ellers, i en fornuftig orden, avgjør og designerer hvem som kan bygge, bære, beskytte, forstå eller faktisk påvirke samfunnsordenen legges til side før demokratiet begynner å summere og distribuere politisk representasjon gjennom partier og demokrati-populistiske, pluralistiske organisasjoner.

Forfektelsen av lik stemmerett, samt rettigheter generelt, forutsetter altså en allerede sivilisert og pasifisert maktrelasjon hvor aktørene aksepterer at faktisk styrke og konsekvens skal suspenderes i kraft av en utelukkende begrensende, juridisk fingert frihetsformalisme. Den sterkere parten skal altså avstå fra å bruke sine styrker direkte, mens den antatt ideologisk svakstilte parten heller ikke uten videre skal kunne omsette sin lavere kapasitet til en slags autoritet. Hele det massedemokratiske pseudo-systemet hviler sådan på en fundamentalt feilaktig maktpolitisk overenskomst om at reelle og produktive asymmetrier skal abstraheres bort til fordel for systemets egne politiske beleiligheter, hvorpå denne kunstige likheten presenteres som en nærmest naturlig og moralsk egenskap ved mennesket. Man har altså forsøkt å redefinere realiteten ideologisk helt fra starten av som politisk premiss, noe som har en pris de aller fleste i sin ignoranse ikke forstår omfanget av.

De fleste, fordi de generelt er undertrykte og idéfattige folk, mener at alt dette er for det beste; at fremgang forutsetter at alle høres, hele tiden, noe som selvsagt heller ikke er hva det såkalte demokratiet faktisk effektuerer i sine ordskifter og debattmessige utvekslinger utover banale rasjonaliseringer med ekstrem redundans.

Man kan trekke dette faktiske og fundamentale poenget helt ned på et banalt nivå for å illustrere dets futile funksjon: En maur får ingen stemme i menneskesamfunnet fordi dens konsekvens for den menneskelige politiske ordenen er tilnærmet null, eller, noe mer realistisk og relevant i dag, dersom kvinner utgjorde omlag 60% av velgerne i et demokrati og sådan alltid utkonkurrerte menn i valg, dette hypotetisk sådan og uten regress eller noen videre diskurs, kun gjennom kvantitativ makt i form av demokratiet, så ville menn selvsagt fremdeles hatt makten i sin hånd og ikke vært reelt bundet av et abstraktbasert ideal og system derav, selv om dagens demokrati nødvendigvis insisterer på at dette er alt som betyr noe per politisk seleksjon.

Relatert: Fra «frihet» til føyelighet: Liberalismens egnete «ekstremisme» og ‘abstrakt-autoritære’ elastisitet

Et annet inngående interessant spørsmål herav blir hvor demokratisk en slik konstruksjon faktisk er når det samtidig fungerer som ideologisk preklusjon, hvor enkelte politiske utfall kan erklæres såkalt udemokratiske uavhengig av hvor mange som måtte ønske dem fordi den liberale doktrinen allerede har definert dem utenfor det demokratisk akseptable ideologiske.

Den ideologisk inverterte «demokratiske» minoritetspolitikken demonstrerer samtidig enkelt hvor elastisk denne majoritetsdoktrinen egentlig er, og hvordan den numeriske majoriteten tillegges enorm retorisk betydning når den først fungerer som systemisk legitimering og stabilisering, mens bestemte minoriteter kan gis langt større politisk vekt enn størrelsen skule tilsi når de først tjener en funksjon som er videre ideologisk betinget. Minoriteten kan derfor gjøres til moralsk kasus, og kasuset videre til et universelt prinsipp og prinsippet videre til regler for hele befolkningen der unntakene rammer de som er uenig, hvilket igjen avslører «demokratiet» som ideologisk system med et selektivt forhold til sine egne likhets- og universalitetsprinsipper, der enkelte kvalitative forskjeller utslettes fordi de forstyrrer den formelle likheten, mens de andre, ofte innvandrere og andre eksterne inntrykk forøvrig, fremheves fordi de tjener systemets ekspansjon og dertil makt-imperativ.

Stemmeretten er sådan en overprivilegert formalitet under demokratisk-demagogisk institusjonell universalitet, og dens moderne utforming har gradvis redusert kvalitative kriterier til meningsløse kvantiteter, hvor hver kvalifikasjon som fjernes øker den faktiske avstanden i relativ forståelse og ansvar derav. Dette samhører med massedemokratiets konsept-ekspansjon, og innebærer videre dermed en gradvis diskvalifisering av kvalitativ seleksjon som legitim politisk målestokk, hvor selve spørsmålet om politisk kvalitet etter hvert fremstår mistenkelig nettopp fordi det kritiserer den numeriske universaliteten systemet allerede har opphøyd til et moralsk premiss.

Relatert: Kritikken MMXXV V — Antikrati, svaret på det demokratiske problemet

Dette går dypere enn den folkelige innvendingen om at «idioter også får stemme». Idioten er bare den mest synlige ytterkanten av et målesystem som allerede har bestemt at kvalitative forskjeller mellom borgerne skal være irrelevante ved selve opptellingen. Jo mer universelt systemet blir, desto mindre informasjon bærer den enkelte stemmen om egenskapene som kunne gjort politisk deltagelse verdifull og produktivt sådan til å begynne med fremfor å appellere til kvantitet som kvalitet, noe dagens gjennommanipulerte medie-demokrati i all effekt går ut på uten særlig videre.

Massemanipulasjonen fungerer også langt mer effektivt distribuert gjennom en politisk normalitet hvor de samme begrepene og hovedmotsetningene forkynnes og bastardiseres til banaliteter innenfor ideologiske rammer som sirkulerer lenge nok til å normaliseres som politikkens naturlige yttergrenser, derav det konstante middelmådige systemgnålet om «ytre» ditt og «ekstreme» datt. Velgerne primes i effekt ved å presenteres for et utvalg forhåndskonstruerte systemideologiske, divers-liberale pakkeløsninger, og gis deretter rollen som suverene fordi de får velge hvilke av disse som skal leveres tilbake til systemet som uttrykk for deres egen politiske vilje, hvilket peker mot den største demokratiske løgnen av alle, nemlig den folkelige forestillingen om at velgerne determinerer noe som helst, selv sine egne politiske tanker.