De fleste «eksperter» er idioter og systemslaver
Korrupsjon er synonymt med å virke konsekvent destruktivt og evt. sviktende der man står i sin egen sannhet. Større konstruktive prosesser vedrørende kompliserte spørsmål avhenger sårt av hverandre for å sammen forme en sterk og produktiv struktur av tilnærmet konsekvent «sannhet», a la kjettingen som aldri blir sterkere enn sitt svakeste ledd. I samme forstand er også vitenskapsorganiseringen i samfunnet å ideelt forstå som et system av ledd, hvis nytte avhenger av en konstant institusjonell og institusjonalisert utøvelse av kritikk og inspeksjon av de harde, men nå nært sagt raknende ‘samfunnsbåndene’ i «vesten».
Kritikken av den harde og mer essensielle kjerne var historisk fortrinnsvis forbeholdt mer meritokratiske eksperter og kompetente. Men «ekspertene» som fremstilles er erstatninger av svake og ellers sentralgodkjente systemslaver uten noen som helst stor forståelse eller ansvar. Det eksploderende antallet av såkalte «ekspertene» har, i de aller fleste synlige tilfeller, gått fra å historisk være fulltidskritikere av ‘institusjonaliserte sannheter’, til å bli systematisk konsolidert som selve de store løgners voktere innad i institusjonene. «Ekspertenes» rolle er gjerne, og mer ubevisst, å evt. fordumme og forlede, eller forsøke å forklare folk med forenklinger, og inngår ellers i systemets (mis)bruk av autoritetspersoner som en form for appell(forøvrig en feilslutning i seg selv), deriblant av journalister, som også har mistet all teft og journalistisk gangsyn til å egentlig få noe særlig vettug ut av disse utspørringene når de først forekommer.
«Ekspertsamfunnet» i den turbulente og fordummende «informasjonsalderen» handler mer og mer om maktutøvelse, manipulasjon og misbruk av moralmajoriteten enn hva det dreier seg om sannferdig fremstilling av funksjonell kunnskap og rasjonalitet. Hva man har er, til sammenligning, fattige og ofte helt vilkårlige systemrasjonaliseringer ment for å kumulere makt og kontrollere interesser.
Det er flere ubevisste aspekter og enda flere bedrøvelige konsekvenser av denne systemisk institusjonaliserte intellektuelle korrupsjonen, som på mange måter har fullstendig tatt over det meste av den «offentlige samtalen». Utviklingen, som er i ferd med å avvikle og institusjonelt forringe selv den mest fundamentale fornuft, deriblant angående antall kjønn, betinger en funksjonell nedgang, og er således å forstå som mer enn bare et symptom på det generelle forfallet som er på ferde i «vesten».
Årsakene til forvitringen er mange. Man kan foreslå den aktuelle politiseringen; dens intellektuelle polarisering og betingende ellers, som en slags overordnet faktor. Eksempelvis derav, såkalt «dydposering», er en effektiv manifestasjon av moralske og intellektuelle utvanningen, hvor verdier, såkalt «inkluderende» og «anti-diskriminerende», flyter mer og mer over, og som ender opp å virke druknende definerende for mye annet som eksisterer av faktiske og objektive standarder. Man får så, som en konsekvens, et ganske forutsigbart kvalitativt forfall på de fleste fundamentale områder.
Relevant: Verdier fremfor standarder og samfunnets sammenbrudd
Dette kvalitative samfunnsforfallet går på det aller meste av spesielle såvel som mer generelle standarder. Den verdi- og idealmessige anti-intellektuelle korrumperingen fikserer i vesentlighet en overordnet neglisjerende og negerende systemtilstand. Dette selv-korrumperende komplekset betinger, men fordrer også en økende produksjon; et større behov, det av flere diverse system-korrupsjoner. Dette er en mekanisme for å opprettholde den «onde sirkelen», «ordenen», av samfunns-degenererende aktivitet på bakgrunn av å bare, primært, styrke den destruktivt polariserende makten gjennom de samme mekanismene. Alt starter med denne mekanismen som først gjorde det (anti)faktisk mulig å såpass bedra realitetene med rasjonaliseringer som en substitutt for sannhet som av sammensatte grunner ble sanksjonert av systemet som ønskelig.
En underliggende mekanisme for denne typen forfall er selvsagt en generelt økende velstand og den distanseringen dette gjerne fører med seg, bort fra materiell-industriell produksjon, og således bort fra behovet av en mer faktuell og objektiv samfunnsfunksjon og derav politisk prioritering. Korrumperingen kan være så mangt. Men den kan poengteres å manifestere seg som en type virkning og mekanisme som i effekt belønner, for å sette det på spissen, uærlighet, og som dermed begynnes å oppfattes som «riktig» av løgnerne.
Og Folk Flest™ er dessverre meget mottakelige for illusorisk makt og derav det som trengs av f.eks. demokratisk appell for å legitimere den. Man tar med andre ord alt for ‘lett’ på makt, og en samfunnsorden hvis foregir å være f.eks. såkalt «folkelig», er desto mer egnet til å bedra flere. Slike forestillinger om makt—at alle kan og bør ha en viss innflytelse, makt og konkret maktinnflytelse, og på bakgrunn av nærmest hva som helst annet enn kompetanse, men snarere og først og fremst fordi de er «mennesker» med «rettigheter», vil gi seg tilkjenne som svekkelser når det omsider dreier seg om enda videre rasjonaliseringer relevant til større ambisjoner innenfor samme systemorden.
Også sosialposisjon og status blir i dag, blant annet, forstått som makt. Det forestilles på bakgrunn av et marked som er mer konfigurert mot massekonsum fremfor kvalitet og funksjon. Sosialposisjon som en dominant maktfaktor korrumperer altså nødvendigvis kvalitet, automatisk, fordi posisjonen av makt fordres av masseappell, som nødvendigvis ikke betinger kvalitet på samme måte som før og i et mer rimelig meritokrati, hvor kvalitet og original, faktisk funksjon var selve varemerket og dyd, som nå er erstattet med en annen form for appell og «verdi».
Denne appellen, i øyemed av såkalt «ekspertise», og de mange differensieringene mellom dem i et sprikende, politisert polarisert, post-(post)moderne samfunn, forstyrrer og forulemper den mest fundamentale vitenskapelige samt generelle evnen til kritisk tenking, nemlig aktiv spekulasjon.
«Aktiv spekulasjon» her må først og fremst forstås i sterk kontrast til aktiv rasjonalisering av hensyn til systematisk konstruksjon av systemiske koalisjoner vedrørende «institusjonaliserte sannheter». Slik «institusjonalisert sannhet» særpreges av en type dogmatikk som gjør den uangripelig og per definisjon derfor ukritisk. Denne virkelighetsfjerne sannheten man har antatt i dag, som derfor opprettholdes av blant annet «eksperter», og som ellers spres på bunnivå av befolkningen av bla. «influensere», er å betrakte som en symptom på et større forfall.
Det som driver denne mekanismen, denne samfunnssykdommen, er primært et dekadent jag etter billigst mulig makt og innflytelse på bekostning av realisme, rasjonalisme og generell fornuft. Det kan sies å være et utslag på ordtaket at det er enklere å virke ødeleggende enn å skape. Virkelighetsfjernheten i dagens fornuft-frakoblede velferdssamfunn har altså kommet så langt at de fleste aktivt forveksler suksess med aktiv spekulasjon og syntetiseringen av sannhet derav. Suksess i systemet er altså blitt en slags sekulær religion, hvor selve ‘overbevisningen’ er og blir primært sosialt betont av systemsyntone mekanismer.
Sosiale strukturer syntetiserer dagens «sannheter»
Syntetiseringen av såkalt «kunnskap» i samfunnet har altså, som nevnt, gått fra å være mer standard-orienterte og funksjonelt foreslått over til å være såkalt «verdibetinget». Dette er et sivilisatorisk feilspor som fordrer et visst relativt forfall. Men dette er nærmest en uunngåelig naturlig konsekvens som følge av blant annet «demokratisering»; et styring- og moralsystem, hvis ideologi fremholder forskjeller og avvik som stedlige og absolutte goder mtp. såkalt «pluralisme» og «mangfold», som angivelig skal «berike» hverandre. Men demokrati er per kategoriske definisjon og i praksis faktisk segregerende ivaretakende og per konstitusjon en ikke-konkurrerende og ikke-syntetiserende samfunnssystematikk.
Demokrati insisterer imidlertid simpelthen på den kategoriske verdiene av eksisterende forskjeller, forøvrig foruten å såkalt «diskriminere» noen, men ved å sosialt synkronisere forskjellige sannheter som en slags overordnet, kompromissbefengt systemsannhetgestsalt som bare støter bort systemkritikere. Dette fullstendig feilslåtte systemtanken insisterer altså ideologisk og ellers på å kontinuerlig øke forskjellene (verdiene) for å blant annet politisk «berike» seg selv, men ikke samfunnet, i form av forskjellige «partier», som foregis å «representere», men snarere å konsolidere en større sentralmakt på vegne av et økende kvantitativt kaos i samfunnet, som dermed direkte også betinger et kvalitativt forfall.
En slik selv-destruktiv systemorden kan altså ikke avle mye fornuft per paradigme, og trenger således en konstant tilgang på naive rekrutter og deres rasjonaliseringer av økende begrensning og neglisjerende skussmål som en slags legitimering av dets overordnede, teoretiske funksjon vis a vis f.eks teknisk «demokrati» og ideologisk «mangfold».
Relevant: Det innholdsløse, «demokratiske» mangfoldets undergang
Som argument og teknisk forsvar for systemet, flyttes altså dette «aktivt skeptiske» fokuset på helheten over til mer snevre forhold av en viss realisme for å effektivt bortforklare den større mørke dysfunksjonen. Det er gjerne her «ekspertene» og deres system korrumperende kommer inn, med sine forklaringer og «opplysninger».
For å ta et enkelt eksempel som alle har fått med seg. Det være leger, som presumptivt ikke er korrupte, men likevel korrumperte og dessuten profesjonelt kompromittert av et medisinalt system, «Big pharma»,, som nå etter korona- og kvaksinesirkuset blir konfrontert med mer (over)død og sykdom, meget sannsynlig forårsaket og utløst av de samme kvaksinene de så konformt pushet på Folk Flest™. Flere av disse systemslavene og «ekspertene» går så inn i en slags profesjons-eksistensiell katarsis bestående av tvil og innfunnet skeptisisme mot systemet osv. Noen av dem er mentalt sterke nok til å innse at de er blitt bedratt og utnyttet som klakører i systemet og slutter i sine jobber.
Eksempelet er ideelt til å illustrere distinksjonen mellom bevisst korrupsjon, som er nødvendig for å bestikke folk til å gjøre ugang, og mer systemisk korrumpering, som først og fremst går ut på å beleiliggjøre det å være en ukritisk idiot i systemet og premiere disse individene med jobber og verv etc. slik at de oppfatter sitt virke som både velment og vellykket.
Ekspertidiotien og idiotsamfunnet
Det hevdes at vi lever et mer og mer «ekspertsamfunn», et samfunn hvor flere og flere individer inntar ekspertappell som sitt (statssubsidierte)syssel i flere og flere former. Ettersom og etter hvert som systemet per «demokrati» vokser i størrelse, øker både behovet og graden av systemsertifisering av såkalte «eksperter» for å geniforklare alle problemene systemet avler. Man promoteres heller ikke som «ekspert» i dagens samfunn uten å være lojal til dets overordnede viljer og helstatlige utdanninger, samt tett iht. formålene festet til hva staten ønsker å aktualisere av ideologiske virkeligheter. Eksempelvis, såkalt «kjønnsforskning» ville aldri eksistert i et samfunn hvor livet handlet om å overleve og skaffe mat på bordet mer enn å sitte og synse om man var undertrykt av sine menn fordi man var kvinne o.l.
Problemet er sådan fundamentalt og videre, det at systemet antar seg selv, i sin intellektuelle-ideologiske forfatning, som fullstendig og nærmest moralsk komplett, ergo, uangripelig. Med andre ord, generelt, et system som først bygger på en stor grad av kompromittert kompleksitet og dessuten flere alternative virkeligheter med tanke på blant annet forskjeller som en verdi, kan ikke effektivt kritisk formuleres med tanke på noen særlig forbedring, for ikke å si forkastelse fordi premissene for det meste er alt for overdådige og dessuten tvetydig definert til å «problematisere» for Folk Flest™. Her gjelder det å rasjonalisere mest mulig, deriblant med utpreget føre-var-argumentasjon, som bokstavlig talt ble brukt utelukkende som et argument under «pandemien».
Relatert: Myndighetenes idè om «lockdowns» og tiltak i «pandemien» var altså idiotiske
«Eksperter» som har som oppgave og hensikt fremføre sårt trengt institusjonell kritikk f.eks i «kriser», vil således også slite med å komme med noe annet enn døv system-korrumpert rasjonalisme når de skal befatte seg med potensielle problemer systemet uunngåelig lider av. Resultatet, i helhet, er at man ikke har noen eksperter som kan frembringe noe av særlig opplysning i henseende av forbedring foruten dumme aksentueringer av generell system-korrumpert appell som skal virke forsterkende på forestillingene til folket. Problemet er således, per definisjon, meget systemisk.
I tillegg har man anlagt en sosialorden og hierarki basert på overfladisk suksess. Dette er mer enn uheldig, men sammenfallende med allmenngjøringene hos Folk Flest™, som går på at man mer enn gjerne forestiller slik systemisk korrumperende adferd, om så bare på individnivå, som et slags bevis på både personlig fremgang såvel som samfunnssuksess, fordi de uansett ikke evner å være rasjonelle. En middelmådig person nærmest uten nevneverdige rasjonelle egenskaper, sammenlignet med en som kan virke faktisk og funksjonelt kompetent, kan i dag, mer eller mindre, synse helt fritt i et slikt korrumperende system, og vil samtidig ikke få særlig øye på fallitten de selv utgjør.
Disse aktørene, og system-aktiviserte «ekspertene» som hentes inn her og der, vil hverken generelt eller spesielt være i stand til å oppfatte sin aktivitet og hensikter som annet enn fortreffelig og riktig fordi systemet er endemisk ukritisk og premierer dem med makt, noe disse forveksler med «rett» fremfor «galt» ift. å f.eks. tilsynelatende rasjonalisere all mulig fornuft eller fordumme folk. Disse vil også, som konsekvens av sin inkonsekvens, trolig opparbeide seg en slags pervertert forestilling av konseptet «frihet» og hva som egentlig underbygger dette generelt. Man risikerer dermed å muligens forstå «frihet» som et produkt av system-makt og posisjon. Således må man opprettholde dette ved å forsterke fundamentet som i realiteten utgjør denne maktposisjonen, det være f.eks. at en byråkrat forsvarer byråkratiet. Et annet kurant eksempel på dette er hvordan den korporative eliten, fritatt blant annet fra konsepter om «nasjoner», jobber iherdig for mer innvandring inn det som er blitt deres massekonsum-kulturelle systemer, eller hvordan de store aktørene ‘bygger ned’ fagforeningene ved å importere forskjellige folk slik at homogeniteten og samholdet naturlig svekkes slik at deres organisatoriske posisjon styrkes.
Moralmajoritetens forfektelser samt system-ordenens generelle, såkalte progressive formål, sørger for å sementere det fleste av slike sentiment nokså fullstendig til punktet at ingenting av faktisk kritikk slipper til, i nærmest noen som helst spørsmål som vedrører samfunnet og den korporative strukturen. Folket taper, systematisk, heletiden, fordi de har fått masse falsk betinget makt og misforstått «friheter» som frynsegoder mot et skakkjørt samfunn.
Feminiseringen er også en faktor
Gynosentrismen generelt, så vel som spesielt, har også store negativer slagsider vedrørende ekspert- og vitenskapsfeltet. Hovedsakelig på den måten jo mer feminiserte utdanninger, pseudo-vitenskapeligheter og diverse relaterte diskursappeller blir mer sentrert og politisert innad i den korrumperende sosialstrukturen, jo mer vil den såkalte «bandwagon»-mentaliteten bli oppfattet som et legitimt argument hos flere, da dette ligger nærmere kvinnens fornuftvesen og intellektuelle imperativ enn menn. «Bandwagon»-mentaliteten er i grunn den forferdelige forstillingen mange kvinner klinger til, som mer instinktivt går på at det de fleste mener er rett, er rett. Effekten av dette kan ikke undervurderes samtlige samfunnskontekster. Også svake menn, såkalte «simps» og «cucks», vil så bli enda mer villig til å «følge» kvinner i det patetiske håpet om å skaffe seg seksuell samkvem, evt. smertelig samvær, og blir således fort til krypende vesen, inkludert intellektuelt sett.
Også på denne måten vil selvbedrag og utpreget system-korrupsjon og tilnærmet degenerasjon bli forstått, og står i visse tilfeller i betydelig fare for å bli forvekslet med fremgang, fordi faktisk rasjonalitet er nærmest totalt vesentlig fremmed for all korrumpering, og derfor har man et system hvor de som ikke behersker eller forfølger rasjonalitet gjerne styrer. Alle disse aktørene er fortapte folk som således omsider vil ende opp som korrupte eller enda mer korrumpert av systemet, det vil si slaver, som søker «seier» i et fortapt system. De aller fleste yrkespolitikere i dag er glimrende eksempler på slike slaver, som aldri ville klart å oppnå noen som helst tilsvarende innflytelse og «makt» utenfor det korrumperende systemet. Men dette ser altså Folk Flest™, og da spesielt kvinner og svake menn, som et stort «gode» jamfør jamfør «demokratiet». «Mer demokrati» og mer slik «frihet» er visst løsningen på alt. Dette er den demokratiske dogmatikken i et nøtteskall. det at alt blir bedre med mer demokrati, hvilket er en meget vanlig irrasjonell forståelse av realiteten.
Den såkalte «kvinnefrigjøringen» og feminisme passer som hånd i hanske med denne korrumperende og potensielt fristilte, ‘faktafrie’ tilnærmingen til alt fra vitenskap, fornuft og ekspertise i det «moderne» samfunnet. Man har effektivt anrettet en falsk frihet av fristilte individer av en viss systemsanksjonert ‘størrelse’ som synser om ting de egentlig ikke forstår, samtidig som substansen i blant annet realfagene vannes ut av pseudo-intellektuelle motpoler og grassale formeninger på bakgrunn av en økende generell intellektuell ‘meta-appell’ i samfunnet.
For ordens skyld er «meta-appell» her et begrep som sikter til den generelle intellektuelle ‘fyllmassen’ mellom spesialiseringene, dvs. fornuften hos Folk Flest™. «Meta-appell» kan i så måte være hvordan man i en offentlig debatt forventes å måtelig «argumentere»—ikke nødvendigvis med fakta og funksjonalitet, men med alt annet, deriblant moralisme, som et veldig enkelt kategorisk eksempel. «Politisk korrekthet» er en meget vanlig og gjennomgående form for slik typisk meta-appell, som ofte blir helt styrende og avgjørende for validiteten og selve premissene av i de mange feilforestilte argumentene som finner veien til offentligheten.
Denne moderne meta-appellen har i utdanningssystemet institusjonalisert seg som en slags ubestridelig sannhet, og erstattet blant annet fornuft, deriblant logikk, som ikke engang læres i norsk grunnskole. Dette er et blankofullmakt til idioti da eksperter opererer på ekstremt snevre fagområder, men ofte mangelfull, som oftest en konsekvens av sin overspesialisering, av en viss balanse og mer sindig forståelse av helheten, som da den moderne meta-appellen fyller opp inn imellom. Om hundre «eksperter» med ganske vidt forskjellige spesialiseringer møtes, hvem og med hvilke egenskaper skal evne å sette sammen informasjonen i en større og mer kompleks helhet, dvs. rasjonelle slutninger som former konsistente og komplette relasjoner som presist beskriver objektiv realitet. Svaret er dog, dessverre, at dette er «demokratiet» og politikernes oppgave, og derfor er det ikke rart at nærmest alt av idioti plutselig er mulig, deriblant de mer eller mindre absurde planene om karbonfangst og lagring på havbunnen.
På denne generelle måten av idioti kan også flere kvinner nå virkelig ‘hevde’ seg i samfunnet, fordi systemet er blitt manipulert og videre kalibrert for å være kongruent med slike skussmål fremfor kvalitet og kompetanse, altså, «verdier vs. standarder», hvor standarder primært er funksjonalistiske mens verdier fungerer utelukkende rasjonaliserende. Rasjonaliseringer er enormt lønnsomt når man har en velferdsstat, hvor man kan stjele og dele ut penger så lenge man klarer å fremstå som troverdig i kraft av slike rasjonaliseringer. Man kan oppnå nærmest hva som helst, inkludert å avvikle sin egen suverenitet og demografi via grenseløs innvandring, fordi dette på bakgrunn av absurde rasjonaliseringer, er av mange forstått som direkte «fornuftig».
