De dårlige definisjonene bak det demagogiske bærekrafthysteriet

«Energi» i konseptforstand kan med rette sies å refererer til en form for fysisk valuta i kontekst av ‘nyttig arbeid’. Forholdene mellom disse forskjellige former for fysisk ‘arbeid’ må således først fortolkes på bakgrunn av dets behov og bruk. Dette gjelder selvsagt dermed også prisen som det markedet fastsetter for «kraft».

Etter som klimasvindelens løgnaktige narrativ og dens pseudovitenskapelige, nært sagt totalitære definisjonsmakt, har oppnådd ukritisk masse-gehør hos Folk Flest™, har også den proporsjonalt betingende propagandaen vedrørende utbygging av elektriske energiløsninger, «det grønne skiftet», løpt nærmest helt løpsk og løsrevet seg fra realiteten og rasjonaliteten. Det som står igjen er en fallitt som kommer til å koste idiotene dyrt og berike svindlere.

For å bygge på en løgn, så kreves det to hovedingredienser: 1) som regel mer løgn, og 2) ukritiske idioter. Det samme gjelder dagens tilrettelagte premisser om at man skal redde «klimaet» ved å bare bytte til en annen energi, populært nok presumptivt fordi denne denne energien både er mer umiddelbart miljøvennlig, som er èn ting, men også fordi dette skiftet, angivelig, også er såkalt mer «energieffektivt».

Alt dette er i beste fall alle fakta med med tildels ekstreme modifikasjoner. Modifikasjoner som består av fundamental manipulasjon av definisjoner for å i det hele tatt forestille noen som helst type ny «fornuft».

Flere grønne vrangforestillinger

Mange av forestillingene som prakkes på Folk Flest™, deriblant av idiotiske politikere, når det gjelder den faktiske virkeligheten av elektrisk effektivitet, er konseptuelt forfeilet og teknisk falleferdig. Det meste av stadfestelser og forespeilinger av fakta er i grunn kun retorikk uten særlig forankring i realiteten. Løgn.

Selvsagt, politikere flest forstår selvsagt absolutt ingenting, hverken om såkalt «klimavitenskap» eller elektromotiv kraft. Og kritikere av disse ubrukelige «løsningene» som politikere kommer med, det på bakgrunn av pengeinteressenes innflytelse over dem, må selvsagt stilnes, ignoreres og fordømmes som onde og fornektende, fordi demokratiet..ja, det er sånn fine saker hvor man diskuterer? Noe slikt..

I et slikt servilt og idiotisk system av effektiv ‘nullkritikk’ er derfor alt mulig. Ingen trenger å late som de er overrasket, for dette skjer hele tiden, overalt i politikkens verden—galskapen får boltre seg totalt, og de kokette kortslutningene i konformitetens korridorer, eksempelvis byråkratiet og lobbyismen, koker over av diverse korrumperinger uten at det hefter for meget.

For å selge en løgn til folket må man omdefinere virkeligheten. EL- og hybridbiler er det som kanskje står folk nærmest når det kommer til et mer konkret valg når forbrukerne befinner seg i veiskillet mellom det som fremheves som løsninger på «klimakrisen» etc. Særlig så i byene. Å flytte inn i mindre hus, spise mindre mat; heller spise insekter, og kjøre EL-bil, er visstnok alt «bedre». Men det meste av slikt er bare nonsens og forskyvning av problemer som man selv stiller i stand og kaller «kriser» når det er på tide å aktualisere fallitten for å tjene penger på bakgrunn av å regelrett skape nye markedsmuligheter. «Grønne sertifikater», ikke-lønnsomme batterifabrikker og det hele.

Tekniske misrepresentasjoner og forledet «forståelse»

Hvordan er EL-biler eksempelvis «bedre» ifølge fanatikerne? Jo, man hører det nå nesten hele tiden: El-biler er angivelig bla. mer «klimavennlige», energi- og motor-effektive, og generelt komparativt derfor mer «kjøreeffektive» enn biler med forbrenningsmotorer, gir, clutch og aksling. Men mye av dette er fundamentalt feil.

Den tekniske, og sånn sett konseptuelle feilslutningen angående elektriske bilers overlegne energieffektivitet, stammer fra en nokså åpenbar, men likevel ganske beleilig måte å fremstille hva «effektivitet» i en motor og totalt sett egentlig betyr.

Elektriske motorer har andre begrensninger i sine transformasjonsledd når det gjelder energi enn hva som gjelder forbrenningsmotorer. Generelt blir det teknisk sett å sammenligne el-motorer med andre, litt som å sammenligne ‘epler med eddik’, fordi det er snakk om to forskjellige faser i en prosess. I rasjonalitetens verden forstår man imidlertid at «energi» er mer et valutakonsept enn hva det er regelrett fysisk definerbart på bakgrunn av hvordan en motor i seg selv fungere eller ikke.

Energi forekommer i flere forskjellige former, kan ikke forsvinne, og heller ingen «energitype» er derfor egentlig mer mekanisk «effektiv» enn noe annen. Hva som gjelder med tanke på egentlig «effektivitet» er derfor ikke overgangen mellom former for energi, men energiformens forutsetninger tilpasset formålet, og El-bilers formål er sådan fortrinnsvis det å ikke spy ut mer lokal eksos i byene—ikke være mer miljøvennlige i en global kontekst. For å berettiggjøre dette tekniske tøvet, ‘forfalsker’ man forutsetningene og formålet, spesielt sådan sammenlignet med forbrenningsmotorer.

Når de «grønne» aktørene skal promotere dyre elektriske kjøretøy kontra forbrenningsmotorer som løsninger på høye «klimautslipp» og lavere transportpriser, samtidig, ‘velger’ de derfor å benytte seg av en definisjon av bla. «effektivitet» som høres mye mer overforenklet ut enn hva den i effekt og komparativt sett er ift. alternativene. Hvorfor reageres det ikke, vil noen snusfornuftige spørre, og svaret er som som vanlig at slikt er mulig fordi markedsinteressene—ikke markedskreftene, som har tatt over for fornuften. Markedskreftene på det «grønne» energipolitiske feltet styres slik sett ikke av folk eller av fornuft, men av en politisk indusert etterspørsel og monopolistiske, og sterkt subsidierte «tilbud». Elon Musk og Tesla er ekesempelvis slike aktører som har blitt rike på denne nærmest totalt feilslåtte energi- og transportpolitikken. Subsidiene fra staten med tanke på produksjon, og avgiftslettelser i Norge sørger for at forretningen går godt.

Strøm som drivkraft

Disse to ordene er som oftest, for folk flest i den moderne verden, nærmest synonymer. Lys, komfort og elektroniske verktøy av mangt en art er hva folk gjerne forbinder med «energi». Så dumme folk, inkludert politikere, særlig i nåtiden, tar på mange måter (alt for mange) «strømmen» som noe selvsagt, og som «energi».

Det er derfor kanskje ikke veldig vanskelig å forstå hvorfor man har valgt å bygge bredt på den «grønne» appellen til elektrisitet også når det gjelder kjøretøy, fordi folk er så fjern for det rent tekniske i konseptet i manifestasjon foruten det å kanskje trykke på en lysbryter og kanskje ringe elektriker.

Til sammenligning, så tar ikke folk, i hvertfall ikke i Norge, såkalt atomkraft eller gass som like selvsagt. Snarere, så er det mange aversjoner og forutinntattheter som betinger folks forestillinger. Kraftpolitikken er således på mange måter intet unntak fra annen politikk, og således totalt styrt av sentiment fremfor fornuft.

Elektrisk energi i seg selv er mer eller mindre verdiløst med mindre den kan omsettes til kinetisk energi for å utføre arbeid på større masser. Kinetisk energi kan enkelt beskrives som lineær bevegelse av atomer og mer vilkårlig vibrasjon i molekyler, mens mer produktiv elektrisk energi er lineær bevegelse av elektroner. Ikke-linær bevegelser av elektroner resulterer i kvantitativt energitap i form av varme og lyd.

Per formål har elektrisitet sitt største fortrinn til andre energiformer på bakgrun av såkalt ‘bred bruk’, og i enkelte tilfeller unik/spesiell, dvs. tilnærmet uerstattelig i vesentlighet når det f.eks. drive kretskort m.m.

Men at elektrisitet dermed også er den mest selvsagte og mest effektive i forbindelse med privattransport, og særlig så biler, er mer feil enn hva det er korrekt og fornuftig. Men for å gi folk flest et inntrykk av at det stikk motsatte «faktisk» er tilfelle, må definisjonene på bla. «energieffektivitet» endres. Og denne operasjonen er nå blitt et politisk og byråkratisk prosjekt. Mandatet bak forledelsen og korrupsjonene er som vanlig utslag av sekulære rariteter for å «redde verden».

Graden av korrumpering av standarder på bakgrunn av «verdier» er en fenomenologisk indikator på fallitt og muligens også samfunnets fallhøyde. Å konstruere opp falske forhold og sammenligninger mellom en form for energi og en annen, kvalifiserer klart på listen av kriterier som indikerer for et forfall.

Relevant: Verdier fremfor standarder og samfunnets sammenbrudd

Forenklinger er for det meste roten til alle typer idioti. Sådan er også enkle begrep som «energieffektivitet» også blitt bedratt.

Den såkalte «strømmen» kommer ikke fra hvor som helst, eller lar seg ikke samle på hvilken som helst måte. Den må bygges for, genereres, transformeres, transporteres via nettet, og motoriseres, dvs. transformeres igjen, før det kan være til nytte i persontransport. I denne prosessen taper man konvensjonelt ekstreme mengder med energi. Er man «heldig», er det knapt igjen 12-15% av den opprinnelige energiformen som i det hele tatt ble forsøkt utvunnet når det gjelder elektrisitet. Konvensjonelle forbrenningsmotorer krever imidlertid der bare èn transformasjonsprosess, og er ikke nødvendigvis betinget av noen som helst strukturell forringelse med tanke på transport. Formålet til strøm når det kommer til transport bør således forbeholdes mer tilrettelagt langtransport og fremkomstmidler som krever mer dreiemoment, typisk moderne høyastighetstog o.l, enn noe mer personlig tut og kjør-tøv. Rekkevidden og tilførselen av strøm på en togstrekning utkonkurrerer elektriske kjøretøy på vanlig veibane når det gjelder nesten alt.

For å moderere, og ‘stue vekk’ denne tekniske sannheten angående elektrisk effektivitet, fremholdes det nå, til og med vedtatt som sannhet per lov, at energimotorer i snitt skal besitte en effektivitet på alt fra 75 til 85%+ «effektivitet». Et rask søk på nett vil bekrefte hvor utbredt denne villfarelsen er blitt.

Man har til og med klart å presse inn litt propaganda om at verdens mest effektive elektriske motor er nesten 100% effektiv, hvilket er propaganda og fremdefinert nonsens. Og spørsmålet er så, «effektiv» i forhold til hva, og med hvilke forutsetninger og formål tatt i med hvilke forbehold?

Svaret er definitivt ikke i forhold til mekanisk arbeid som er omsatt fra elektrisk energi over tap til varme, som er standard for alt elektrisk per natur.

Epler og eddik : Effekt og Motstand

Det man bruker i stedet er en snusfornuftig definisjon som går på selve effektiviteten vedrørende tapet med tanke på minst mulig motstand i selve motoren iht. bla. m.m. Ohms, hvilket ikke er det samme som å beregne transformativ effekt fra en energitilstand til en annen, og definitivt så ikke noe som bør sammenlignes med f.eks. forbrenningsmotorens vesentlighet. Men det er altså hva disse definisjonene ender opp som et felles mål på, og det er feilfremstilt og svært misledende med tanke på alt av videre forankringer som bygger på dette som «faktum».

Sammenlignet, men ikke egentlig så, hevder de fleste synsete kilder og ‘autoriteter’ at forbrenningsmotorer har alt fra 20 til 50% «effektivitet».

Så hvordan får kommer man frem til tall som 100%, 85% effektivitet for elektriske motorer, mens forbrenningsmotorer bare klarer 20%? Fundamentet for denne feilaktige fremstillingen, og derav mye av fornuften bak «miljøvennlige» biler, kontrollert for det meste av aspekter, er grovt misbruk av definisjoner.

For å finne frem til et såpass høyt tall som som 90%+ gjennomsnittlig effektivitet for elektriske motorer, har man snarere definert dette tallet på bakgrunn av resistans enn hva som kan sies å ha blitt omdannet til mekanisk energi via induktansen i motoren, hvilket er den reelle mekanismen som energien der i effekt transformeres om til nyttig arbeid. Og denne effektiviteten; den sanne effekten bak elektromotiv kraft, er langt under 90% energieffektiv. Avhengig av design, og type, så snakker vi snarere om en motoreffektivitet på maks 35-40% for elektriske motorer i seg selv, altså, på bakgrunn av konvensjonelle begrensninger vedrørende induktans alene.

Legger man til noen av de andre faktorene, deriblant transformasjon og transport, vedlikehold, kostnader, materialer etc, vil man fort se at elbiler er alt annet enn overordnet overlegne forbrenningsmotorer når det kommer til ‘samfunnsbred’, implementert effektivitet. Langt under også, men dette glattes over med snakk og feilaktige fremstillinger, altså, mer pseudovitenskap som folket kan betro seg til uten å tenke en tanke.

Legg forresten også merke til at man i flere sammenhenger har kuttet ut å notere såkalt effektivitet med tegnet for prosent (%), men ofte istedet bare tallet i og for seg selv. Dette er nok fordi prosent er en vanlig notasjon for forholdsmessighet, som potensielt kan trekkes på kryss og tvers av forskjellige størrelser, og sånn sett gjøre det enklere å generelt standardisere felles forutsetninger av målbarhet der det lønner seg mest.

Om man så optimaliserte strømnettet med høyere spenning og superledere, og EL-motorer likeså, slik at man brukte mindre strøm for mer effekt, ville ikke et slik meget kostbar EL-kjøretøy forbigå en samtidig teoretisk tilsvarende optimalisert forbrenningsmotor i totalbildet av total energibruk. Spesielt så ikke en forbrenningsmotor som eventuelt gikk på naturgass, hvis «klimahensyn» skulle være første kriterium, noe det angivelig er når det kommer til elektriske-kjøretøy. Men dette er altså bare tøv, og totalt inkongruent med «klimakrisenarrativets» snakk om utslippbegrensninger så lenge man uansett må utvinne denne energien med den naturlige (elektromagnetiske) forholdsmessigheten som egentlig ligger til grunn for «strøm», og særlig sådan hvis elektrisiteten kommer fra kull. Da blir det trippelt meningsløst.

Markedet er korrupt og forholder seg til subsidier for å tilrettelegge endringer. Endringer som er fundamentalt feilslåtte. Utbygging av ladestasjoner følger avviklingen av subsidier til diesel og nedleggelsen av billig, ren kullkraft og atomkraftverk. Det som skal «erstatte» er grønn energi, bla. vindmøller, som innebærer et enormt netto negativ på strømforsyningen med tanke på både kostnader og energieffektivitet. Vesten avvikler seg seg gjennom å bygge ned og fase seg ut med diverse ‘selvmordspolitikk’. Bankene følger med, regner på noen nøkkeltall, og høyner spillet, fordi hvem ønsker å vel å havne i den stakkarslige bakleksa, eller nederst i bilparken når selveste verden skal reddes fra å «koke»?

Rasjonalitet erstattes med rasjonaliseringer. Korrupsjon og idioti følger nærmest som naturlov. Fattiggjøringen og forledelsen av folket fortsetter.