Israel, «sionismen» og jødenes endelikt—enkelt og brutalt forklart til idioter
Den relativt nyopprettede staten Israel har igjen bombet sine naboer. Spør man dem hvorfor, er svaret deres noe sånn cirka at de har «rett til å beskytte seg», og at de dreper andre for å overleve. Dette er ikke usant, men det kan heller ikke fortsette evig, og det uavhengig av selvskrevne profetier og skrømtede sagn jødene har fortalt seg selv som de også forsøker å overbevise resten av verden om. Som oftest via bestikkelser og annen korrupsjon,
For å ta det mest umiddelbare først: så vil ikke gårsdagens «preventive angrep» mot Iran, som selvsagt USA visste om, og dessuten støttet aktivt på mange måter, ha noen vesentlig forskjellig ettervirkninger enn hva slikt har hatt før. Iran vil kanskje svare med en enda større rakettsalve en sist, men det stopper der, og så begynner de det samme spillet på nytt. I denne enkle teksten skal vi imidlertid fokusere på de lange linjene, som taler for det som uunngåelig er Israel samt jødenes rolle som kronisk offer, endelikt.
Israel står bak stort sett alle kriger i det fanatiske beltet kjent som «Midtøsten». Idioter og fanatiske Israel-apologeter, som oftest aldrende kristne, ukritiske som få, som forestiller seg av å være på et slags parti med jøder og jødedommen, er ofte totalt ute av stand til å forstå dette, og rasjonaliserer det hele heller til noe slikt rigid vanvidd som at Israel er en slags garantist for deres «frihet» og «demokrati» i Europa: Et land og folk som den jødisk religionshistorie har lagt for et visst uopprettelig hat og som ser på som dyr og slaver, hvis rolle er å tilbe jødene når deres verdensherredømme realiseres mens masse-innvandringen fra mange MENA-land menneskerett-formaliseres og ellers redegjøres med faktum i konstant krig og konflikt, som da primært skyldes Israels regionale fanatisme. Denne fanatiske forholds-mekanismen og innflytelsen er også rotårsaken til at resten av den ikke-korrupte panarabiske verdenen; muslimene, såkalt fordømmer «Vesten» og spesielt USA under ett som «onde», og altså noe de «ønsker dødt», fordi USA i deres øyne, riktignok, er og blir synonymt med sionismens voldsspiral i en såpass vesentlig grad.
Relevant: Penger, nepotisme og sionisme—«Kasino-konservatismen» sanne ansikt under Donald Trump
Israel er helt avhengig av å drepe, passivisere, intensivere eller invadere sine naboer for å få «fred». Deres vei har uansett alltid vært å eliminere og utnytte fiendene sine, og helst få andre til å kjempe deres kriger og konflikter mens de profitterer. Dette fremgår av deres religiøse tro, som berettiger dette fordi jødene og jødedommen i seg selv er en utgruppe-religion per all definisjon. Dette helt i motsetning med dets Abrahamiske trosbrødre, blant annet kristendommen og Islam, som henholdsvis er deres slaver, synde-slakt og offer, alt etter hva som passer jødene. Alle narrativ og løgner som kan brukes, brukes.
Der Israel og jødene ikke kan drepe de som er i veien for sin «fred» dominans åpenlyst, og berettiget herje som de vil under den historiske offerrollen de har definert seg til, blant annet via et totalt overdrevet, om ikke fullstendig fabrikkert Holocaust, er de også helt avhengig av å indoktrinere maktbaser i det vi kjenner som «Vesten», i dag anført av USA og dets militærmakt.
Før USA var det i England jødene, deres radikale politiske lobby og den såkalte sionismen sådde sine frø, blant annet, som i dag, via kapital- og finansmakt.
Folk som fornekter at jødene i dag, noe mer enn noen annen marginal utgruppe, og supremasist-entitet sådan, ikke styrer saker og ting politisk mer enn andre, fornekter samtidig de realpolitiske premissene som jøder og staten Israel hele tiden påkaller og appellerer til, og får innvilget. Det samme gjelder deres utpregede kontroll på narrativer innenfor både utdanning og medier, som cirka tradisjonelt etter andre verdenskrig har gått hånd i hånd.
Problemet for jødene, og særlig, prosjektet kjent som «Israel», er dog at den ideologiske, ofte også religiøse aktivismen og utøvelsen av aggressiv ekspansjon og intens lokal vold, som særlig på Gaza, også kommer med en skjult pris de tross all sin kredittmakt og elitistisk organiserte politiske posisjoner i «vesten» ikke stort lenger kan tilstrekkelig kontrollere med konvensjonelle metoder.
Denne prisen er, for å si det enkelt, bedre å forstå som kontroll over generell forakt som genereres som naturlig moralsk konsekvens av å tvinge gjennom sin vilje og berettige den som «rettferdig», «god» og definere alle som motsetter seg denne fanatiske volden som «antisemitter». Noen vil også kunne forstå dette som et ganske klart konsekvensetisk konsept, eksempelvis «karma» m.m.
Relatert: Forbudt i Norge? Forundersøking av narrativene vedrørende «The hall of cost»
Israel som volds-ekspansivt statsprosjekt hadde ikke overlevd mange år i «Midtøsten» uten vestlig materiell og militærmakt i tillegg til enorm økonomisk støtte. Per nå er det mer usannsynlig at staten Israel overlever selv hundre år. Siden sin «opprettelse» i 1948, har Israel mottatt mer finansiell støtte fra USA som «bistand» enn hele Afrika totalt, og ikke noe annet land i verden har mottatt mer bistand enn Israel. Om Israel ikke hadde denne støtten, samt atomvåpen, som de også stjal fra USA, så ville det jødiske supremasist-prosjektet for lengst være en saga blott. Iran vil ha atomvåpen for å sikre seg mot Israels konstante begjæring om å drive med «regimeskifter», dvs. å underlegge seg flere og flere nasjoner og folk.
Likevel, premissene av politikk, etikk, demografi, religion og informasjon som gjør at USA fremdeles kan garantere for Israels «sikkerhet» og jødenes generelle straffefrihet, går mot slutten, og det relativt raskt.
En ganske uunngåelig fortapelse
Ganske i takt med blant annet den teknologiske kappløpet og konkurransen, som da USA og dets økonomi derav utviklet, generelt har posisjonert sin rolle i verden på, vil Israels utøvende pseudo-makt via innflytelse gradvis marginaliseres ytterligere og bli et faktisk offer for minkende avkastning. Dette i sterkt tillegg til at dets generelle moralske kapital inflaterer sterkt i forhold til deres finansielle kontroll og mediekulturelle immunitet. Dette skjer ikke fordi verden plutselig har blitt mer moralsk, tvert om, men fordi hele den globale maktstrukturen uansett er i ferd med å skifte ideologisk tyngdepunkt.
I denne nye ordenen vil blant annet ikke det «konservative» offerkortet virke lenger, og narrativet om jødisk ufeilbarlighet vil ikke kunne opprettholdes i møte med en viss annen økonomisk multipolaritet, informasjonskaos, og dekonstruert historisk autoritet, for ikke å snakke om styrket stats-suverenitet og «ny-nasjonalisme».
Når aktører som Kina, Russland og nye regionale stormakter kommer frem, og heller ikke lenger lar seg presse, kjøpe eller kneble med moralsk utpressing og styres av «vestlig» skyldkompleks og ordensregler, mister Israel sin globale støttemur. Dette i samme relative øyeblikk som USA da forandrer seg fundamentalt og fortaper seg videre, og dermed ikke lenger hverken ser noen vinning i eller evner å blø mer for jødisk «exceptionalism». Med det, så kollapser hele den sionistiske makt- og innflytelsesinfrastrukturen, ideologisk, militært og politisk. Alt dette innebærer at Israel, på sett og vis, kanskje nå forstår at de kjemper mot tiden, og derfor at de, fanatiske som de er, akselererer mot endetiden, som de også feilaktig og fanatisk tror skal redde dem.
Vi ser et stadig mer desperat Israel og et generelt jødisk-supremasist-offermentalt narrativ utarte seg. De lever på veldig lånt tid, akkurat som rentekreditten de bruker for å korrumpere utenforstående, og dette er fortapelse i sanntid, men i sakte film, og som kun kan snus ved at det jødiske prosjektet av en stat—noe som det jødiske kollektivet merkelig nok aldri klarte å stable opp på egen hånd—enten burde vært lagt et sted hvor de ikke måtte drepe seg frem og være i konstant konflikt med andre.
Fremferden til Israel-prosjektet vil dog være helt uakseptabelt og fundamentalt uforenelig med annet av fanatisk-religiøse overbevisninger, også sosialt, sekulært sett, da jødene er, per sin religion, igjen: et folk som prektig informerer seg selv og alle andre at de må dominere og utnytte seg frem, blant annet for å såkalt «helbrede verden» med sine hebraiske herligheter (tikkun olam). Slik har de som oftest alltid forestilt seg overlegne og unntaksmessige, og delvis selve grunnen til at de aldri har hatt noen reell folkestat å vise til, men bare egenkomponerte sagn om fiktive kongeriker, blodige massedrap («Pesach», om massedrap på egyptiske babyer) samt andre fabler om vandringer i ørkenen.
Derfra vil man derfor vil bare rasjonalisere seg frem til en slags rigid, kosher-konservativ realpolitisk forestilling at den eneste videre veien fremover for jødisk maktstruktur og utfoldelse består i det å fortsette å snu verden og definisjoner på hodet, og tilnærme seg total dominans og utslettelse mer enn noen gang før.
Relevant: «Stalins jøder» — En beretning om historisk hykleri, løgn og forledelse
Det er, og vil i så fall være, for å bruke et begrep jødiske revisjonister historisk elsker å benytte om sine motstandere: den verste «stormannsgalskapen» som noensinne er funnet i orden på en slik skala.
Sionismens systematiske, «ideologiske endelikt» kommer altså ikke først som følge av noen ytre invasjon, men vil komme på bakgrunn av en indre utmattelse av dens innflytelse, moralistiske inflasjon, økende bevissthet blant de yngre, informasjondeling foruten mediene jødene selv skryter av å kontrollere, generell slitasje på syntetiske boomer-narrativ, eksistensiell avhengighet av andres arbeid og ressurser. Generelt, en iboende ideologisk latskap av fanatisk-religiøs galskap samt den overeksponerte selvmotsigelsen og latterlige hykleriet i å bygge et «demokrati» på løgner, okkupasjon og vold.
