FILMKRITIKK: «Dark City» (1998)

Filmen starter skyndsomt og uavbrutt i et slags ‘anfallstereotypisk’ førsteperson-narrativ og i en typisk detektiv-tematikk, hvor det meste av kontekstetableringen bæres frem av bilde og regi.

Denne tekniske tilnærmingen blir hovedformatet og nært sagt definerende for handlingen og fortellingen videre. Filmens bilde, perspektiv og aspekt etablerer sammen en nokså distinkt konvensjon som til tider grenser til det visuelle kaliberet av slags kunstfilm montert på en mer utpreget steampunk-stil. Handlingen i filmen absorberer dette kunstneriske preget og dimensjonerer meget bra teknisk sett etter som filmens rammer utvides.

Regien er nærmest upåklagelig. Det eneste som trekker ned kategorisk foruten småfeil og det som antakeligvis er tekniske begrensninger, er at det konkrete innholdet i handlingene og manus blir et nummer for lite og blir for statisk i forhold til hvordan det hele er arrangert teknisk. Kinematografien er som nevnt presis og gjennomført med tanke på stil og av ren teknisk anvendelse. Filmen er derfor også sterk når det dreier seg om moment, scene for scene, spesielt inntil midtveis, hvor dramaturgien overtar mer for det visuelt geleidende av formidling generelt.

Filmen taper seg dog midtveis generelt, kanskje nokså uunngåelig, og blir mer åpenbar og litt slitsom. Skuespillerprestasjonene er så som så. Et bedre manus ville her gjort mye for å forbedre overgangene. Men det rent tekniske taktskiftet er noe filmen og regien mer enn behersker. Noen klisjér i slike filmer er nesten ikke til å unngå, men filmen kunne nok gjort det bedre der også. Igjen, dette avhenger av manus.

Tematikk og fortellerformatet har likevel en relativt interessant nok utvikling og proporsjonalitet av seg som gjør at manus ikke forspiller seg ytterligere enn hva det strengt tatt i seg selv tilsier. Slike store brudd og dempere kan knekke en films integritet raskt.

Dette er visstnok en kvasi-kultfilm, noe som ligger litt i kortene bare på bakgrunn av plottet generelt. Tematikken vil også ellers appellere til mange og mangt på forskjellige måter. Det er ikke noe spesielt dypt eller egentlig unikt med filmen. Den er på sine måter enkel foruten det filmfaglige, som er solid.

Personlig synes jeg likevel at det i helhet blir litt for tynt og lite konsistent som film å regne. En film som bygger seg opp på denne ambisiøse måten, med såpass solid teknisk gjennomføring, burde samtidig være av en sterkere bunnstruktur og fortelling.

Slutten på filmen, siste fjerdedel, er egentlig et stort feilskjær og regelrett alt for tydelig kompromiss, i mine øyne. Her kunne man gjort mye annerledes på samme betingelser, og gjort det hele adskillig bedre med tanke på det meste.

Konklusjoner og eventuelle plot-skift i filmer er den mest kritiske delen. Å vite hvor og hvordan man skal avslutte er en kunst i seg selv. Avslutningen her bidrar til å gjøre filmen i beste fall middelmådig i helhet, og noe som kun stil og regi ikke kan redde. Alt i alt er filmen fra et teknisk ståsted brukbar, behagelig og til tider meget god på det rent visuelle, alt tatt i betraktning. Dette er likevel kvaliteter som fortjener anerkjennelse, selv om det resterende er nok under par og dessuten overgått av tilsvarende filmer på nærmest samme tid.