Utrops Brunnese-redaktør behersker ikke sin egen argumentasjon

Fra Utrop.no

«Før ropte hvite ungdommer fra vestkanten «Allah» da de lekte terrorister. Nå synger de «Alllah, Allah» side om side med norske muslimer og andre minoriteter.»

I det «nye Norge» synger visstnok ‘alle’ «Allah, Allah!» nå, og det er også, ifølge Utrops redaktør Anna Aronsen Oftedal, visstnok noe som bør forestilles som et utelukkende positivt tegn på at samfunnet blomstrer av «flerkulturelle» forbilder og i den forstand fremgang. Enkle statueringer som eksempelvis ‘fremgang fra hva’ og på hvilke bekostninger, ser ikke ut til å være bevisstegjorte faktorer i hverken Oftedals eller andre slike ubevisste ekstremisters fremstillinger av patetisk, føleribefengt skinnargumentasjon.

Oftedals artikkel, «Nå roper alle “Allah, Allah» er ikke langt fra et skoleeksempel i journalistisk vås og sterkt rasjonaliserende føleri som bunner i den aller minste forståelse for de mer fundamentale og underliggende premissene angående kultur, innvandring og dens essensielle motpol: nasjonalisme, nasjonalister eller noen som helst annen utøvelse av kritisk opposisjon til slikt gjengs nonsens.

Nasjonalister er visstnok i hennes og «Karpes» intellektuelle univers, representert i form av Sylvi Listhaug og FRP, og med jokeren ABB bak lås og slå, om man skulle trenge å bedrive med enda mer utsvevende anekdoter og misrepresentasjon.

Falske dikotomier og absurde anekdotiske «bevis» for «multikulturens» ‘suksess’ og merverdi i indre Oslos kafèliv og utescener, er alt disse har å komme med når det gjelder substansliggjøringer av de ubegrensede godene vedrørende «multikultur».

Fanatisme er som oftest best karakterisert som enfoldig, ukritisk og inkonsekvente, men formåldefinerte rasjonaliseringer. Sann «liberalisme» handler om kritiske prosesser fremfor prinsipiell dogmatikk. «Anti-rasistene» er hverken eller, men en blanding av tanketomme, mottakelige, ofte mindreverdige og kategorisk konsensussøkende personer fremfor kritiske kapasiteter.

Oftedals ekstremt naive kampanjejournalistiske fremstillinger av nåtidens Norge er vesentlig det samme som å simpelthen skjønnmale blant annet Islam og innvandrere som et kategorisk gode. Dette er åpenbart hele hensikten med hennes aktivisme. Det er nitrist.

Og det er ingen problemer med noe av dette Oftedal omtaler i sine skriverier og reportasjer, får man inntryk av. Tvert om, så er det bare «muligheter» og «fremgang» som venter om disse minoritets-stemmene (som opererer som hovedbestanddel i majoriteten i ikke-diskurslandet Norge) bare kan liberaliseres, tolereres, inkluderes og ikke minst fremheves ytterligere på samme vis av flere, slik som Oftedal selv driver med, hver dag.

Ifølge Oftedal handler også musikk om å «samle mennesker i kjærlighet», en banal uttalelse som er ekstremt avslørende for hennes kritiske dybde og trivielle utmåling generelt av sitt opplysnings-virke hvor man på et forsmedelig gir seg hen og definere hva f.eks. positivt, rettferdig, verdier, kunnskap, kompetanse og kult er. Dette er standard for venstresidens, selvbekreftende og ukritiske vesen tillater for å blant annet absorbere flest mulig ukritiske, svakstilte, evneveike og «marginalisert» under samme banner og fanfare. Den absolutte moral og moralisme er venstresidens pseudo-intellektuelle våpen. Noe mer kan de ikke, eller er kapable til.

Slike fanatikere vil så gjerne fortelle andre alt hva som er riktig å mene, men aldri med holdbar argumentasjon, rasjonalisme, realisme eller skeptisisme. Alt motsatt brukes sånn sett og snarere enn noe annet middel, fordi målet, i deres øyne, helliger det, selvsentrert, arrogant, misunnelige, maktsyke, undermåls og ignorant som de per sin egen politiske standard er.

Når slike idioter ikke klarer å komme helt gjennom med kombinasjonen av pseudo-moralisme (anti-egotisme) og totalitær definisjonskontroll langt på vei støttet av «systemet» (deriblant staten) selv, så attakkerer sjarlatanene, først som sist, følelsesregisteret til folk flest, og det er nok dessverre her de fleste lar også seg lure til å akseptere som argumenter.

Eksempelvis så mener Oftedal og hennes likesinnede at «fremmedfrykt» og «ufarrliggjøring» er to distinkt negative størrelser i samfunnet som de på sin side har som oppgave å belære og nærmest trene folk til og på. Dette er selvsagt meget indikativt og en type masseprojisering for hvordan de selv har havnet i villfarelsen selv, og som kjent så elsker elendigheten selskap.

Disse skruppeløse og ignorante tror, med hånden på hjertet og pulsår, at de har en spesiell rett til å formane hva som er farlig og ikke, nærmest kategorisk og fullkomment. Hvor henter de sin berettigelse fra?

«Det er ikke bare Karpe som har bidratt til å ufarliggjøre islam og andre minoritetskulturer i Norge.

(…)

Sumaya Jirde Ali, Iman Meskini, Faten Mahdi al-Hussaini, Marian Hussein og Rawdah Mohamed, har vist oss hvor sterke, kule, morsomme, kloke og selvstendige muslimske kvinner med hijab kan være.»

Ingen kredibel eller kompetent rasjonalist eller debattant hadde forsøkt med med slik pseudo-argumentasjon som dette her. Selv ikke etter å ha kneppet opp skjort og evt. sløyfe. Det er og blir tendesiøst og noe totalitært over slikt; Å påføre folk hva som er «rett» å mene av ren substans å skille, ikke argumentasjon og posisjonering på fornuftige og faktiske premisser.

Og slik vokser deler av «venstresidens» (idiotsiden) massepsykotiske vesen videre og ‘progressivt’ frem. Helt til det renner over og avvikles av det av mennesker og fundamentale faktorer de i sin idioti og ignoranse har «kjempet» mot, ofte misforstått og forledet i en falsk kamp mot et imaginært kategorisk onde de aldri har gransket selv, men bare jagd i flokk som taperne de er.

Det å appellere til artister som «Karpe»; to godt voksne menn som LARP’er som både ‘kontrakulturelle’ ‘krigere’, hindu- og muslimbrødre, i det som antakelig er verdens mest konforme og tolerante offentlighet til å begynne med, og videre: i det som nærmest, og for mange er eksistensielle spørsmål i samfunnskontekst og kritikk generelt, er bunnen av bunnslammet når det kommer til såkalt samfunnsdebatt og argumentasjon.